Kreft & kjæesten

[Gjest Gjest_Jente_*]

Du har fått vite at noen i din familie har fått kreft.

Og dette er jo en vanskelig tid for deg, siden du vet denne personen har minimalt med tid igjen.

Hvordan ønsker du at kjæresten din skal være, vil du at han skal sitte der og holde deg i hånden, trøste deg og være åpen for det du måtte snakke om når det gjaldt familie medlemmet og kreften?

Kjæresten min er dessverre ikke der jeg ønsker at han skal være.

Siden dette er et vanskelig tema, så velger han mer og trekke seg unna og heller snakke om andre ting.

Når jeg blir mottatt med slikt, blir jeg bare lei meg.

For ja, dette er jo endel av livet mitt nå, så er det noe så ønsker jeg å prate om det, og ikke bli møtt med at dette prater vi ikke mer om, vi prater om noe annet.

[Azalea]

Du har fått vite at noen i din familie har fått kreft.

Og dette er jo en vanskelig tid for deg, siden du vet denne personen har minimalt med tid igjen.

Hvordan ønsker du at kjæresten din skal være, vil du at han skal sitte der og holde deg i hånden, trøste deg og være åpen for det du måtte snakke om når det gjaldt familie medlemmet og kreften?

Kjæresten min er dessverre ikke der jeg ønsker at han skal være.

Siden dette er et vanskelig tema, så velger han mer og trekke seg unna og heller snakke om andre ting.

Når jeg blir mottatt med slikt, blir jeg bare lei meg.

For ja, dette er jo endel av livet mitt nå, så er det noe så ønsker jeg å prate om det, og ikke bli møtt med at dette prater vi ikke mer om, vi prater om noe annet.

Hvor lenge er det siden kjæresten din fikk vite det? Mange reagerer på den måten kjæresten din gjør, så pass på så du ikke reagerer for sterkt på reaksjonen hans. Det kan virkelig gjøre vondt verre.

[Gjest megvel]

Spør ham om hvorfor han ikke vil snakke om det.

[lykkelig84]

Du har fått vite at noen i din familie har fått kreft.

Og dette er jo en vanskelig tid for deg, siden du vet denne personen har minimalt med tid igjen.

Hvordan ønsker du at kjæresten din skal være, vil du at han skal sitte der og holde deg i hånden, trøste deg og være åpen for det du måtte snakke om når det gjaldt familie medlemmet og kreften?

Kjæresten min er dessverre ikke der jeg ønsker at han skal være.

Siden dette er et vanskelig tema, så velger han mer og trekke seg unna og heller snakke om andre ting.

Når jeg blir mottatt med slikt, blir jeg bare lei meg.

For ja, dette er jo endel av livet mitt nå, så er det noe så ønsker jeg å prate om det, og ikke bli møtt med at dette prater vi ikke mer om, vi prater om noe annet.

Forrige kjærstn min fikk kreft i tarmene, og måtte operere bort en del av tykktarmen. Han var liksom helt kul med det og, jaja, jeg har kreft, null stress. Lekte såå tøff, men vet ikke om han faktisk var det.

[Gjest Gjest_Jente_*]

Hvor lenge er det siden kjæresten din fikk vite det? Mange reagerer på den måten kjæresten din gjør, så pass på så du ikke reagerer for sterkt på reaksjonen hans. Det kan virkelig gjøre vondt verre.

Det er vel en uke siden han fikk vite det.

Jeg syns det bare er så synd at jeg ikke kan referere til fakta jeg har lest om dette kreften, på nettet, så bare avviser han det og vil prate på noe helt annet.

Det han virkelig burde forstå, at det gjør vondt værre for meg.

Dette er et familiemedlem av meg som står nært, og for han så blir han litt utenfor, på en måte.

Han sier han vil støtte meg i denne saken, men den følelsen at han vil støtte meg, snakke med meg om dette her, den følelsen er ganske dårlig.

Det hjelper ikke for meg og snakke med en person som jeg vet ikke "tåler" og snakke om vanskelige ting.

Han vil jo bare skyve temaet unna, nettopp fordi det handler om kreft, det handler om at noen skal dø.

Det finnes ingen behandling som kan brukes.

[Gjest Gjest_Jente_*]

Spør ham om hvorfor han ikke vil snakke om det.

Ja, jeg får prøve på det når jeg føler jeg har ork til å gjøre det.

Hele denne saken med familiemedlemmet har jo gjort meg nedfor og slikt.

Har jo funnet noen mennesker som er mine "venner" som jeg har fortalt dette til.

Det blir jo ikke helt det samme som å dele det med kjæresten sin.

[Gjest Gjest_Jente_*]

Forrige kjærstn min fikk kreft i tarmene, og måtte operere bort en del av tykktarmen. Han var liksom helt kul med det og, jaja, jeg har kreft, null stress. Lekte såå tøff, men vet ikke om han faktisk var det.

Nei, det var han nok ikke.

Var sikkert veldig vanskelig for han det.

[Gjest Gjest]

Jeg mener du skal kunne forvente at han støtter deg, men det kan være vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg, særlig så kort etter beskjeden. Jeg har vært på både støtte-siden og pårørende-siden, og jeg personlig tror ikke jeg hadde klart helt å "sitte og holde i hånda og trøste" så lenge av gangen, samtidig er det min erfaring at det er veldig viktig å kunne snakke sammen om hverandres tanker i en slik situasjon, lytte og gi innspill... En ting er om han unngår temaet, det kan være vanskelig å vite når den andre vil snakke om det, men han bør ikke skifte tema eller bagatellisere når du vet hvor alvorlig det er. Imidlertid er kanskje det hans måte å holde motet ditt oppe på? Jeg synes du bør prøve å si rett ut til ham hva du har behov for, og han bør prøve å være lydhør for det.

[Gjest Gjest]

Folk reagerer forskjellig. Noen klarer bare ikke å snakke så mye om død og vonde følelser.

Jeg har opplevd å miste noen som sto meg veldig nær (kreft der også). Samboeren min ante ikke hva han skulle si for å trøste meg, og det ante jo egentlig ikke jeg heller. Jeg kom fram til at egentlig var det ingenting han kunne si, det meste blir platt og banalt i slike situasjoner. Men det han kunne gjøre for meg var å la meg gråte på skulderen hans. Han kunne sitte stille sammen med meg og bare la meg gråte, mens han lyttet til det jeg hadde å si, holdt rundt meg eller strøk meg på ryggen. Det var en lettelse for han som ikke visste hva han skulle si, og det var en lettelse for meg fordi jeg opplevde at han var der for meg.

Kanskje du kan snakke med kjæresten din om hvilken rolle han kan føle seg komfortabel med, så finner dere kanskje et kompromiss som kan hjelpe begge.

[Gjest Gjest_Jente_*]

Jeg mener du skal kunne forvente at han støtter deg, men det kan være vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg, særlig så kort etter beskjeden. Jeg har vært på både støtte-siden og pårørende-siden, og jeg personlig tror ikke jeg hadde klart helt å "sitte og holde i hånda og trøste" så lenge av gangen, samtidig er det min erfaring at det er veldig viktig å kunne snakke sammen om hverandres tanker i en slik situasjon, lytte og gi innspill... En ting er om han unngår temaet, det kan være vanskelig å vite når den andre vil snakke om det, men han bør ikke skifte tema eller bagatellisere når du vet hvor alvorlig det er. Imidlertid er kanskje det hans måte å holde motet ditt oppe på? Jeg synes du bør prøve å si rett ut til ham hva du har behov for, og han bør prøve å være lydhør for det.

Måten at han skal trøste meg på, føler jeg her å nå ikke skal være det at han skal holde meg i hånda og slikt.

Men snakke om det, og fortelle hvordan det går med tanten min, det er sånn jeg ønsker å ha det nå.

Jeg vil liksom inkludere han i det som skjer, hvordan hun har det.

Vi snakket litt om henne og litt om kreften sånn generelt, så da plutsetlig etter en liten stund blir jeg avbrutt av han.

Når det er andre ting som foregår i livet, som man kanskje før eller senere må ta stilling til, så føler jeg at jeg blir mot med akkurat det samme, sånn som at dette trenger vi ikke å snakke om nå og bla bla bla.

Hvis det da er vanskelig, så bare trekker han seg unna, det er hans måte å reagere slikt.

[Gjest Gjest_Jente_*]

Folk reagerer forskjellig. Noen klarer bare ikke å snakke så mye om død og vonde følelser.

Jeg har opplevd å miste noen som sto meg veldig nær (kreft der også). Samboeren min ante ikke hva han skulle si for å trøste meg, og det ante jo egentlig ikke jeg heller. Jeg kom fram til at egentlig var det ingenting han kunne si, det meste blir platt og banalt i slike situasjoner. Men det han kunne gjøre for meg var å la meg gråte på skulderen hans. Han kunne sitte stille sammen med meg og bare la meg gråte, mens han lyttet til det jeg hadde å si, holdt rundt meg eller strøk meg på ryggen. Det var en lettelse for han som ikke visste hva han skulle si, og det var en lettelse for meg fordi jeg opplevde at han var der for meg.

Kanskje du kan snakke med kjæresten din om hvilken rolle han kan føle seg komfortabel med, så finner dere kanskje et kompromiss som kan hjelpe begge.

Folk reagerer forskjellig ja.

Men kjæresten min er i stand til og stille opp, men det blir vanskelig for han som han sier.

På et tidlig stadium når dette kom opp, så tenkte jeg at kanskje jeg kan få med han i begravelsen.

Han sa jo at han ville stille opp, men tydeligvis så er ikke min kjæreste som samboeren din, han var vel ikke så interessert i samtalen.

Jeg vet vel heller ikke nå hva slags rolle jeg vil at han skal ha oppi dette her.

Mer lyst å la være og ikke bry han med dette, også får jeg bruke de andre i familien min til å snakke med, ikke at det blir det samme.

[B.A.]

Jeg vil tro at samboeren din gjerne vil være der for deg men at det er vanskelig for ham å vite hva han skal si, hvor mye han kan si osv.

Kreft og døden er vanskelige tema, ikke alle orker å prate om det og det må man forstå. Kanskje du har noen familiemedlemmer du kan prate med om tanten din og la samboer få noen uker på seg til å fordøye alt som skjer.

[Gjest Gjest_Jente_*]

Jeg vil tro at samboeren din gjerne vil være der for deg men at det er vanskelig for ham å vite hva han skal si, hvor mye han kan si osv.

Kreft og døden er vanskelige tema, ikke alle orker å prate om det og det må man forstå. Kanskje du har noen familiemedlemmer du kan prate med om tanten din og la samboer få noen uker på seg til å fordøye alt som skjer.

Vi er ikke samboere, men kjærester.

Jeg kan med hånden på hjertet si at, og som han sa selv så ville han støtte meg, men selve temaet var vanskelig.

Han kan si akkurat hva han vil, vi kan snakke om det, jeg sier hvordan det går med henne.

Det burde ikke være så vanskelig, bare en liten oppdatering.

Jeg snakker jo med mamma, men det er bare for å holde meg oppdatert på hva som skjer med henne.

For jeg vil ikke bli holdt utenfor, spesielt ikke i denne situasjonen her.

Det er ikke så mange som vet dette, nettopp fordi at tanten min ikke ønsker at alle skal vite det.

Jeg har sagt det til noen venner jeg kjenner via nettet, kjæresten min også har jeg ei venninne som bor i nærheten som jeg ikke har sagt det til.

Jeg har forholdt meg til de personene jeg har sagt det til, for nå.

Det blir litt mye og ramse opp alt av info til alle, også de som ikke vet noe om dette fra før.

Tanten min hadde kreft i fjor også, men den fikk de fjernet med cellegift.

Ellers så føler jeg at det er folk som ikke vil snakke med meg om dette, blant annet min bestemor.

Pappa vil jeg spare, spørre minst mulig siden dette er søsteren hans.

[Gjest Gjest]

Jeg er i situasjonen som kjæresten din. Min kjære har en mor med kreft, og jeg syns det er kjempevanskelig å vite hvordan jeg skal reagere. Han snakker lite om det, og jeg vil jo ikke presse han til å snakke om ting heller! Jeg spør litt forsiktig, og har sagt at hvis han vil snakke så er jeg der, men ikke mer enn det.

Om jeg takler dette riktig i forhold til han aner jeg virkelig ikke. Syns faktisk du burde snakke med kjæresten din om hvordan du oppfatter oppførselen hans istedet for å bare bli sur.

Det er selvfølgelig vanskeligere for deg, men det er nok vanskelig for han også.

[Rosalie]

Folk reagerer forskjellig. Selv er jeg samboer med en som blir østerstaus når det kommer til slike vanskelige ting. Så han kan ikke stille opp for meg med toveis samtaler, noe jeg faktisk må respektere. Samme som han må godta at jeg mer eller mindre maser hull i hodet på han når det er ting jeg syns er vanskelige. Jeg vet at han er der for meg, og passer på meg, selv om han ikke kan brukes som en samtalepartner i slike saker.

[Gjest Gjest_Jente_*]

Jeg er i situasjonen som kjæresten din. Min kjære har en mor med kreft, og jeg syns det er kjempevanskelig å vite hvordan jeg skal reagere. Han snakker lite om det, og jeg vil jo ikke presse han til å snakke om ting heller! Jeg spør litt forsiktig, og har sagt at hvis han vil snakke så er jeg der, men ikke mer enn det.

Om jeg takler dette riktig i forhold til han aner jeg virkelig ikke. Syns faktisk du burde snakke med kjæresten din om hvordan du oppfatter oppførselen hans istedet for å bare bli sur.

Det er selvfølgelig vanskeligere for deg, men det er nok vanskelig for han også.

Kjæresten min reagerer ikke helt sånn som du gjør angående kjæresten din.

Vi har snakket om kreften og tanten min.

Han spurte meg, siden vi snakket om at hun ofte hadde vann i lungene sine, da lurte han på hva dette kom av, så jeg prøvde og søke det opp på nettet og fant en artikkel om lungeødem, tenker at i alle fall at symptomene er de samme som min tante har opplevd.

Det var under denne samtalen at han plutselig vil snakke om noe annet.

Sånn på generell basis så mener jeg at et par kan snakke om det som begge interesserer seg for eller ting som skjer da.

Istedenfor at man bare skal høre på det den andre har og si for at sykdom og sånn er ikke noe han vil prate om.

Men vi snakket om det sånn generelt, husker ikke alt som ble sagt men, jeg syns det bare at det blir feil om han skal få viljen sin bare for at han ikke syns noe om sånne såre temaer.

[Gjest Gjest_Jente_*]

Jeg skal prøve og få snakket med kjæresten min i løpet av kvelden så får jeg se hva han mener om dette her.

Han har nå sagt at han ønsker og stille opp for meg, så jeg får se mer hva han måtte legge i det.

Også kan jeg snakke med han om mine forventninger, hvordan jeg vil at han skal være.

Jeg vil vel ikke at han skal være noe mer enn en jeg snakker med om det.

Jeg trenger ingen hånd og holde i, og jeg trenger heller ikke noe trøst.

Blir jeg lei meg og begynner og gråte, gråter jeg.

Jeg vet jo at det vil roe seg ned etterhvert.

Det som er litt, som jeg tenker litt på er dette med begravelse.

Før eller senere skal jeg/vi i begravelse.

Når det gjaldt den sa han at han ville komme og være der for meg.

Men akkurat rundt den tiden der, så blir den vel enda mer vanskelig og følsom, for mange av oss.

Da får jeg en følelse av at det er ikke riktig av meg og ta han med i et slags "selskap" etter begravelsen for å minnes tanten min.

Det vil være en veldig tung stund, og det vil være mange mennesker der han ikke kjenner.

Så ja, kanskje det blir altfor vanskelig for han.

Kanskje bedre om han får slippe da, tenker jeg.

(Kommer med en oppdatering senere etter jeg har snakket med han.)

[Gjest Gjest]

Det han virkelig burde forstå, at det gjør vondt værre for meg.

Har du sagt det til ham at dette bare gjør vondt verre, eller har du slått deg til ro med at han burde forstå det? I sårbare tider må man kommunisere eksplisitt.

[Gjest Gjest_Jente_*]

Har du sagt det til ham at dette bare gjør vondt verre, eller har du slått deg til ro med at han burde forstå det? I sårbare tider må man kommunisere eksplisitt.

Jeg skal ta det opp med han når det gjelder dette her med å ta opp ting, også dette med kreften, at jeg blir såret når han "avviser" meg og begynner og snakke om et annet emne.

Må prøve, eller jeg tenker han forstår at hadde det vært han, og jeg hadde gjort det samme, ville han reagert på det han også.

En annen ting er at typen min har tvangslidelse, og på grunn av den har han sine nedturer han og som andre kan ha.

I de periodene er jeg der for han, og avviser han ikke.

Selv om dette er to forskjellige ting, så er det med å høre på hva den andre har og si, og delta i det minste mye og si, sånn er det for begge parter.

[Gjest Gjest_Jente_*]

Nå har jeg snakket med kjæresten min og jeg føler vel egentlig at vi ikke kommer så mye lenger.

Jeg vet ikke helt om han har forstått min reaksjon på samtalen som vi hadde igår, og det virket ikke som at han var noe interessert i å snakke om dette temaet i det hele tatt.

Så jeg kommer ikke til og snakke med han mer om min tante før han spør meg hvordan det går, og i det hele tatt viser litt mer interesse.