Jeg er skilsmissebarn..og vokste opp hos mor.!

[Gjest Gjest_lotte_*]

Jeg startet for ei tid siden tråden om hvorfor så mange barn bor hos mor. Her har det vært stort engasjement helt fra starten og jeg har forsåvidt fått svar på det jeg spurte om,men jeg er også nysgjerrig på hvordan oppveksten og livet som voksen har påvirket andre skilsmissebarn.

Er du også skilsmissebarn.? Hvordan er din historie.?

Min historie er som følger.

Jeg er 25 år. Mine foreldre ble skilt når jeg var 5 år gammel. Jeg ble boende hos mor. Jeg har gjennom hele oppveksten fått høre fra min mor at min far ikke ville se meg,ikke var glad i meg etc. Dette har alltid vært hardt for meg å høre,men til tross for det så har jeg alltid savnet å ha en pappa.

Nå i voksen alder har jeg god kontakt med min far. Når vi fikk kontakt så kom jo spørsmålet opp om hvorfor han hadde vært fraværende i nesten hele oppveksten min.

Han kunne da fortelle at han hadde prøvd å få samvær med meg i hele denne tiden. Han viste meg to dommer(fra tingretten og lagmannsretten)i tillegg til masse annen korrespondanse som viste at grunnen kun var at min mor hadde nektet han samvær.

I dag har jeg ingen kontakt med min mor..og vil aldri ha det heller. Jeg kommer aldri til å tilgi henne at hun frarøvet meg min egen far fra jeg var fem år gammel. Det samme gjelder min to år yngre bror...

[Supramundane]

Jeg er skilsmissebarn. Mine foreldre ble skilt da jeg var 9. Noen år med krangling og bitterhet, men det gikk over. Beste som kunne skjedd, da jeg til slutt fikk to lykkelige foreldre, med nye partnere på hver sin kant. Fikk i tillegg to ekstra søsken som jeg forguder. Syns ikke det har preget meg på noen som helst måte.

[Gjest Gjest]

Jeg er skilsmissebarn og vokste opp hos min mor med mine søsken. Mine foreldre skilte seg da jeg var 7 år, etter lang tid med krangling og bitterhet. Da ble det endelig ro.

Min far var veldig lite interessert i å ha oss barn hos seg, det var en periode vi var der regelmessig, men det skled fort ut. Vi søsken har alle egne barn og han er ikke interessrt i barnebarna sine heller. Når vi en sjelden gang møtes så kan vi fint snakke normalt sammen, eller litt anstrengt er det jo, men jeg er ikke sint eller bitter, mere oppgitt over at han kan være så lite interessrt i sine barn og barnebarn.

Jeg hadde en super oppvekst hos min mor.

[Far til 2]

...

...

Jeg er 25 år. Mine foreldre ble skilt når jeg var 5 år gammel. Jeg ble boende hos mor. Jeg har gjennom hele oppveksten fått høre fra min mor at min far ikke ville se meg,ikke var glad i meg etc. Dette har alltid vært hardt for meg å høre,men til tross for det så har jeg alltid savnet å ha en pappa.

Nå i voksen alder har jeg god kontakt med min far. Når vi fikk kontakt så kom jo spørsmålet opp om hvorfor han hadde vært fraværende i nesten hele oppveksten min.

Han kunne da fortelle at han hadde prøvd å få samvær med meg i hele denne tiden. Han viste meg to dommer(fra tingretten og lagmannsretten)i tillegg til masse annen korrespondanse som viste at grunnen kun var at min mor hadde nektet han samvær.

I dag har jeg ingen kontakt med min mor..og vil aldri ha det heller. Jeg kommer aldri til å tilgi henne at hun frarøvet meg min egen far fra jeg var fem år gammel. Det samme gjelder min to år yngre bror...

Hvis du har arvet styrken til faren din kan du nå så langt du vil i livet, for det skal MYE styrke til for å sloss slik han har gjort og altfor få har denne styrken.

Jeg kjenner et eksempel som er forholdsvis likt. Forskjellen var at denne mannen/faren ga opp mot systemet som motarbeidet han uten rettsaker som i ditt tilfellet, tiltross for at dette er over 30 år siden.

Jeg husker jeg som liten fikk glimt av han da han satt hjemme hos oss og jeg tyvlyttet og fikk vite at han satt i bilen 300 meter fra bussholdeplassen å så sin datter dra hjem fra skolen med venner.

Der satt han og gråt fordi han så gjerne ville kontakte dattern men visste at hun ville bli redd pga alt moren hadde sagt om han (det var faktisk ex SVIGERFORELDERENE ! som holdt han oppdatert med bilder, tegninger, lysbåndopptak, etc). Alle bursdag og julepresanger han sendte ble pakket ut og pakket inn igjen på nytt med morens lapp på. Denne mannen var nær ved å ta sitt eget liv.

Han traff sin datter igjen ved en tilfeldighet da hun var på TS sin alder. Idag har dattern kuttet all kontakt med moren (slik TS også synes å ha gjort), men faren hennes er blitt bestefar og prøver nå på denne måten å ta igjen 20 år han mistet med sin datter.

Selv opplevde jeg oppveksten i den andre enden av skalaen.

Min søster og jeg var rundt 10-års alderen da foreldrene vår skilte seg. Og fra dag 1 ble vi tilbudt felles omsorg (selv om dette ordet ikke fantes den gangen). Min mor fortalte oss altid hvor glad faren vår var i oss i motsesetning til tilfellet ovenfor og i tilfellet til TS.

For min søster og meg har det fra første dag aldri vært vurdert noe annet enn felles omsorg om vi selv opplevde samlivsbrudd og barna kunne tenke seg en sånn løsning.

At våre barn og jeg som far skulle møte så mange hindringer var til å begynne med en overaskelse. Men etter å ha snakket med naboer og venner forstod jeg det at myndighetene ikke har ønsket at fedre skal ta del i barnas oppvekst. Jeg håper det blir bedre. Jeg hadde ikke klart å kjempe mot systemet om jeg ikke hadde arvet noe av styrken til min mor (som hun måtte benytte da hun ble kritisert bak sin rygg av "venner" fordi hun valgte så utradisjonelt). Dette har jeg også fortalt henne mange ganger. At faren min valgte å ta imot tilbudet om felles omsorg har vært delaktig i at jeg selv har kjempet for å kunne ta del i mine barns oppvekst. Mine barn har hatt mange og lange samtaler med mine foreldre, og jeg håper de har lært at både mor og far må ta ansvar for å tilby barna en god løsning om det blir samlivsbrudd. Og det må gjøres selv om myndighetene ikke ønsker begge foreldrene i en slik likeverdig rolle.

Endret 19. januar 2010 av Far til 2

[Gjest annemor30]

Jeg startet for ei tid siden tråden om hvorfor så mange barn bor hos mor. Her har det vært stort engasjement helt fra starten og jeg har forsåvidt fått svar på det jeg spurte om,men jeg er også nysgjerrig på hvordan oppveksten og livet som voksen har påvirket andre skilsmissebarn.

Er du også skilsmissebarn.? Hvordan er din historie.?

Min historie er som følger.

Jeg er 25 år. Mine foreldre ble skilt når jeg var 5 år gammel. Jeg ble boende hos mor. Jeg har gjennom hele oppveksten fått høre fra min mor at min far ikke ville se meg,ikke var glad i meg etc. Dette har alltid vært hardt for meg å høre,men til tross for det så har jeg alltid savnet å ha en pappa.

Nå i voksen alder har jeg god kontakt med min far. Når vi fikk kontakt så kom jo spørsmålet opp om hvorfor han hadde vært fraværende i nesten hele oppveksten min.

Han kunne da fortelle at han hadde prøvd å få samvær med meg i hele denne tiden. Han viste meg to dommer(fra tingretten og lagmannsretten)i tillegg til masse annen korrespondanse som viste at grunnen kun var at min mor hadde nektet han samvær.

I dag har jeg ingen kontakt med min mor..og vil aldri ha det heller. Jeg kommer aldri til å tilgi henne at hun frarøvet meg min egen far fra jeg var fem år gammel. Det samme gjelder min to år yngre bror...

Så lenge han har dom på at han skal ha samvær er det jo bare å ha med politiet og hente barnet.. Eller er det ikke så lettvint?

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg startet for ei tid siden tråden om hvorfor så mange barn bor hos mor. Her har det vært stort engasjement helt fra starten og jeg har forsåvidt fått svar på det jeg spurte om,men jeg er også nysgjerrig på hvordan oppveksten og livet som voksen har påvirket andre skilsmissebarn.

Er du også skilsmissebarn.? Hvordan er din historie.?

Min historie er som følger.

Jeg er 25 år. Mine foreldre ble skilt når jeg var 5 år gammel. Jeg ble boende hos mor. Jeg har gjennom hele oppveksten fått høre fra min mor at min far ikke ville se meg,ikke var glad i meg etc. Dette har alltid vært hardt for meg å høre,men til tross for det så har jeg alltid savnet å ha en pappa.

Nå i voksen alder har jeg god kontakt med min far. Når vi fikk kontakt så kom jo spørsmålet opp om hvorfor han hadde vært fraværende i nesten hele oppveksten min.

Han kunne da fortelle at han hadde prøvd å få samvær med meg i hele denne tiden. Han viste meg to dommer(fra tingretten og lagmannsretten)i tillegg til masse annen korrespondanse som viste at grunnen kun var at min mor hadde nektet han samvær.I dag har jeg ingen kontakt med min mor..og vil aldri ha det heller. Jeg kommer aldri til å tilgi henne at hun frarøvet meg min egen far fra jeg var fem år gammel. Det samme gjelder min to år yngre bror...

Da er det ikke mor som har nektet ham samvær, men domstolene.

Jeg føler med deg likevel.

[Gjest megvel]

Mine foreldre skilte seg da jeg var 13. Jeg er glad for det. Jeg er veldig glad jeg har min far og stemor som forbilder når det kommer til et godt forhold. De er mye bedre rollemodeller enn mamma og pappa var sammen.

[Kjetil S.]

Hvorvidt man har vokst opp her eller der spiller vel en heller liten rolle i slike situasjoner?

Foreligger det en dom i så vel tingretten som i lagmannsretten så må jo disse dokumentene gi et forholdsvis godt innblikk i hvorfor retten kom til sin endelige beslutning.

[Gjest Gjest]

Da er det ikke mor som har nektet ham samvær, men domstolene.

Jeg føler med deg likevel.

eh ikke nødvendigvis. En kamerat av meg har to dommer som tilsier at han SKAL ha samvær, men mor reiste alltid bort med ungene så far aldri kunne ha dem. INGEN fulgte opp dommene etter at de var avsagt.

Nå er dette 20 år siden da, mulig ting er annerledes i dag, men tviler sterkt.

[Gjest Gjest_lotte_*]

Hvorvidt man har vokst opp her eller der spiller vel en heller liten rolle i slike situasjoner?

Foreligger det en dom i så vel tingretten som i lagmannsretten så må jo disse dokumentene gi et forholdsvis godt innblikk i hvorfor retten kom til sin endelige beslutning.

Joda.! Dommene fra begge domstolene sier noe om det. Men i hovedsak sier dem at mor skal ha hovedomsorg og alt samvær fordi det er det hun vil. I den siste dommen fra lagmannsretten sier også dommen at nå har barna bodd hos mor så lenge og ikke hatt samvær med far på mange år,så da er for sent. Flott ikke sant.?

[Gjest Gjest]

Og så kutter du kontakten med henne. Og det gjør DEG bedre enn henne fordi...? Du opptrer tåpelig i denne saken. Og gjør at dine barn (fremtidige barn) kommer til å "arve" problemet. Når de oppdager at de har en mormor de ikke fikk se fordi DU hadde en konflikt en gang.

Genial problemløsning...ikke.

[Gjest Gjest_lotte_*]

Og så kutter du kontakten med henne. Og det gjør DEG bedre enn henne fordi...? Du opptrer tåpelig i denne saken. Og gjør at dine barn (fremtidige barn) kommer til å "arve" problemet. Når de oppdager at de har en mormor de ikke fikk se fordi DU hadde en konflikt en gang.

Genial problemløsning...ikke.

Har kuttet kontakten med henne ja. Jeg klarer ikke forholde meg til et menneske som kan gjøre noe så grusomt mot egne barn. Nå har jeg ikke selv barn ennå..men når det skjer,så vil jeg ikke nekte eller vanskeliggjøre kontakten dem imellom. Jeg vet derimot at det sannsynligvis blir lite kontakt likevel siden hun overhodet ikke er interessert i unger. Det merket jeg jo tydelig i oppveksten med henne...

[Gjest Gjest]

Har kuttet kontakten med henne ja. Jeg klarer ikke forholde meg til et menneske som kan gjøre noe så grusomt mot egne barn. Nå har jeg ikke selv barn ennå..men når det skjer,så vil jeg ikke nekte eller vanskeliggjøre kontakten dem imellom. Jeg vet derimot at det sannsynligvis blir lite kontakt likevel siden hun overhodet ikke er interessert i unger. Det merket jeg jo tydelig i oppveksten med henne...

Men alikevel hindret hun kontakt med din far? Hva som faktisk har foregått mellom de to voksne vet du ikke noe om. Og du bærer det videre med deg ved å opptre NØYAKTIG selv slik som du oppfatter dem.

[Gjest Gjest_lotte_*]

Men alikevel hindret hun kontakt med din far? Hva som faktisk har foregått mellom de to voksne vet du ikke noe om. Og du bærer det videre med deg ved å opptre NØYAKTIG selv slik som du oppfatter dem.

Jeg vet mye nå om hva som har foregått mellom dem,men det er ikke noe jeg har lyst å skrive mye om her. Ihvertfall kan jeg si at det ikke er noe min mor har grunn til å være stolt av.

Den siste setninga du skrev må du utdype litt nærmere.

[bambus]

Jeg er 24 år og skilsmisse barn. mine foreldre skilte seg da jeg var 4 år. Har vært mye krangling i mange år. Grunnet at min mor fant en annen mann og for at vi flyttet til en annen del av landet. Hørt mye dritt slenging fra både mor og far om hvem som har skyld for alt som som skjedde mellom dem og hva som skjedde av ting med meg oppover i ungdomsårene.Kranglet mye med mor når jeg bodde hjemmme hos henne, var nok mest for at vi begge er like sta og ellers ganske like av oss.Så jeg flyttet hjemmefra når jeg var 17 år fra Østlandet og til Vestlandet. Har greid meg kjempeflott, men har null kontakt med fra for han vet ikke hvordan man ska være en far, respekterer ikke meg og mine valg. Han blei også sammen med moren til min eks mens jeg fortsatt var i forhold med denne typen. Gikk ifra han og da mistet jeg også far som har vært ganske så vanlig så lenge jeg har kjent han.

Ble litt langt :gjeiper: men alt i alt så har jeg det supert med en god mann og en nydelig gutt, og ikke minst et supert forhold til min mor og hennes mann(som jeg idag betrakter som en far).

[Gjest i same situasjon]

eh ikke nødvendigvis. En kamerat av meg har to dommer som tilsier at han SKAL ha samvær, men mor reiste alltid bort med ungene så far aldri kunne ha dem. INGEN fulgte opp dommene etter at de var avsagt.

Nå er dette 20 år siden da, mulig ting er annerledes i dag, men tviler sterkt.

[Gjest jomfrua]

Jeg vet mye nå om hva som har foregått mellom dem,men det er ikke noe jeg har lyst å skrive mye om her. Ihvertfall kan jeg si at det ikke er noe min mor har grunn til å være stolt av.

Den siste setninga du skrev må du utdype litt nærmere.

Jeg synes du uttaler deg veldig "ungt".........dvs naivt. Kanskje er det fordi du ikke har nok livserfaring til å se at saker har fler enn både en og to sider.

Dine uttalelser om din mor får det til å gå kaldt nedover ryggen min. Hva ser du av din mor som har tatt ansvaret for hele din oppvekst? Jo alt du trekker frem en en feil som hun kanskje gjorde.

Ingen går gjennom livet uten å feile og det har heller ikke din far gjort. Ikke for å trekke noen ned - men slik er det for alle mennesker. Men menneskene er ikke feil av den grunn - men de har kanskje gjort noe uklokt.

Du greier det ikke, skjønner jeg ut fra hva du skriver her og se for deg situasjonen/ansvaret dine foreldre har - du fordømmer ut fra det du tror du vet. Og det må jeg si er ganske horribelt og barnslig.

Jeg tror at alle foreldre prøver å gjøre det beste ut av situasjonen ut fra sitt ståsted for sitt barn. Og tross alt så har du helt sikkert mye du burde være takknemlig for også.

[Siiw]

Jeg er vel ikke skilsmissebarn, fordi foreldra mine var ikke gift!! men samboere.

Og dem var sammen for meg og broen min sin skyld, og den siste tida var ingen av dem lykkelige, pappa sov på soffan...! og jeg hadde vært hos ei vennine når jeg så foreldra hennes som var lykkelige, så når jg kom hjem så spurte jeg mamma om hvorfor hun og pappa ikke var sånn å .

Men ting ble bedre når det ble slutt mellom det.

Jeg og broren min flyttet med mamma, og hun sa ikke noe stygt ord pappa uansett om hun hatet han! så holdt hun KJEFT!. men jg måtte flytte pga jg om mamma K R A N G L E T 24/7.

og flyttet til pappa gikk ikke særlig mye bedre! uoverstemmelse med stemor, og mye tull og sånt fra min side som jeg ikke er stolt av:( .

Og flytta tilbake til mamma og broren min...

Kan ikke si ting er så mye bedre den dag idag men:-)

[Gjest jomfrua]

Til Siiw.

Jeg tror du lever ett ganske normalt ungdomsliv i barndomshjemmet.

Løsrivelsesprosessen kan være VEEELDIG slitsom for ungdom og voksen

[Gjest Gjest]

Jeg synes du uttaler deg veldig "ungt".........dvs naivt. Kanskje er det fordi du ikke har nok livserfaring til å se at saker har fler enn både en og to sider.

Dine uttalelser om din mor får det til å gå kaldt nedover ryggen min. Hva ser du av din mor som har tatt ansvaret for hele din oppvekst? Jo alt du trekker frem en en feil som hun kanskje gjorde.

Ingen går gjennom livet uten å feile og det har heller ikke din far gjort. Ikke for å trekke noen ned - men slik er det for alle mennesker. Men menneskene er ikke feil av den grunn - men de har kanskje gjort noe uklokt.

Du greier det ikke, skjønner jeg ut fra hva du skriver her og se for deg situasjonen/ansvaret dine foreldre har - du fordømmer ut fra det du tror du vet. Og det må jeg si er ganske horribelt og barnslig.

Jeg tror at alle foreldre prøver å gjøre det beste ut av situasjonen ut fra sitt ståsted for sitt barn. Og tross alt så har du helt sikkert mye du burde være takknemlig for også.

Nå har vi diskutert (og "kranglet" :slåss: ) i mange år både "her og der" ("der" er det foresten mange år siden jeg var). Jeg har fått respekt for deg som en sterk motdebatant selv om vi også er enig i mye.

Men du vet godt utifra andre forum du har vært på at det faktisk foregår en krig der ute, og bitterheten ligger tykt utenpå både kvinner og menn etter et samlivsbrudd. Dette har hatt mye å si for de "løsninger" noen har trumfet gjennom i en situasjon der konfliktnivået har vært høyt. For meg synes det rart om ikke også barna reagerer på samværsløsningene, eller MANGEL på samværsløsning som er mange steder. Du har selv deltatt i andre forum som bekrefter at mange barn og foreldre er blitt fratatt viktig samvær.

Det er en grunn til at myndighetene føler seg tvunget til å øke det som har vært beskrevet som "vanlig samvær".

Det er en grunn til at fedre tildeles stadig større andel av fødselspermisjonen.

Det er en grunn til at myndighetene åpner for delt omsorg ved dom.

Det er en årsak til at fedre som er samboere nå automatisk blir tildelt foreldreansvar.

Det er en grunn til at myndighetene for nopen år siden endret bidragsordningen slik at bidraget ble mindre for de aller fleste bdragsmottagere og bidragsytere.

Det er en grunn til at barnets beste har blitt mer sentralt om bostedsforelder ønsker å ta barnet under armen og flytte langt.

Jeg mener som kjennt at årsaken er at det tidligere har vært 1 vinner og 2-5? tapere. Og hvis vi ser bort fra den ene voksenpersonen har det vært MANGE barn som har måttet lide for foreldrenes konflikt og savnet etter en samværsforelder de tross alt er glad i (uavhengig av om mamma og pappa krangler).

Mange barn blir altså berørt av foreldrenes konflikt. Og den informasjonen de får fra myndigheter (og kansje foreldre) blir basis for denmeningen de senere bestemmer seg for å innta. Det er ingenting som er rart med dette. Det er slik jeg ser det heller ingenting som kan beskrive dette som naivt. Vi som foreldre tar avgjørelser som ofte ikke kan sees på som rasjonelle avgjørelser for barna. Ikke engang når de blir voksne og ser det fra et voksent synspunkt. Jeg mener at mange barn har gode grunner til å være "forbannet" på oss foreldre. Enten er barna blitt fratatt samvær de gjerne ville ha, eller de er forbannet fordi de så gjerne vil ha "en fin dag" der mamma og pappa kan prate sammen som voksne mennesker. Jeg kan ikke forstå at dette er et urimelig krav fra en del barn.

Jeg synes TS sin problemstilling er reell for MANGE barn, og jeg håper mange foreldre her inne tar til seg denne problemstillingen. Hvis vi ikke gjør det blir vi parter i et spill som også i framtiden vil skape problemer for våre egne barn.