Delt omsorg

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Jeg er stemor til en på fem år. Foreldrene har delt omsorg, altså er han sammen med oss annenhver uke.

Jeg synes ikke foreldrene har et samarbeid som er i nærheten av det som er nødvendig ved en slik ordning, da etter mine mål...

Hva regner dere som nødvendig samarbeid ved en slik ordning med tanke på at barnet ikke skal "leve to separate liv"?

[Far til 2]

Jeg er stemor til en på fem år. Foreldrene har delt omsorg, altså er han sammen med oss annenhver uke.

Jeg synes ikke foreldrene har et samarbeid som er i nærheten av det som er nødvendig ved en slik ordning, da etter mine mål...

Hva regner dere som nødvendig samarbeid ved en slik ordning med tanke på at barnet ikke skal "leve to separate liv"?

Det er naturligvis helt umulig å definere samarbeidet i detalj.

På generell basis vil jeg si at "barnets beste" blir ivaretatt.

Hvordan dette defineres er opp til hvert enkelt menneske.

For egen del synes jeg det er en fordel om vi som foreldre er enig om "hovedlinjene". dette betyr f.eks. skolearbeid og fritidsaktiviteter. Men det viktigste (synes jeg) er at vi som foreldre er enig når det gjelder å påtale hendelser som ikke er i tråd med det som oppfattes som "normalt", som krangling med "venner", dårlig oppførsel på skolen, akseptere andere menneskers verdier, følge samfunnets holdninger (på områder som avtaler, løgner, etc).

Problemet er at de verdivalg vi har kan være ganske forskjellige. Dette fører til forskjellige forskjellige grensesettinger, men behøver likevel ikke være så forskjellig at barnet "lever to separate liv". Forskjellige grenser mht leggetider, innetider, etc, etc kan barn helt fint leve med. Mindre barn kan ant akesptere enda større forskjeller enn det større barn vil akseptere.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Det er naturligvis helt umulig å definere samarbeidet i detalj.

På generell basis vil jeg si at "barnets beste" blir ivaretatt.

Hvordan dette defineres er opp til hvert enkelt menneske.

For egen del synes jeg det er en fordel om vi som foreldre er enig om "hovedlinjene". dette betyr f.eks. skolearbeid og fritidsaktiviteter. Men det viktigste (synes jeg) er at vi som foreldre er enig når det gjelder å påtale hendelser som ikke er i tråd med det som oppfattes som "normalt", som krangling med "venner", dårlig oppførsel på skolen, akseptere andere menneskers verdier, følge samfunnets holdninger (på områder som avtaler, løgner, etc).

Problemet er at de verdivalg vi har kan være ganske forskjellige. Dette fører til forskjellige forskjellige grensesettinger, men behøver likevel ikke være så forskjellig at barnet "lever to separate liv". Forskjellige grenser mht leggetider, innetider, etc, etc kan barn helt fint leve med. Mindre barn kan ant akesptere enda større forskjeller enn det større barn vil akseptere.

Morsomt at du svarte, for innlegget var faktisk inspirer av en av dine mange svar.

I vår situasjon, vet ikke foreldrene noe om hverandres oppdragelse. De har sine fritidsaktiviteter i sine uker, sik at barnet bare får være med på hver aktivitet annehver uke. De snakker så og si ikke sammen. Nykker eller problemer barnet har jobber vi med annenhver uke her. Hva mor oppfatter som nykker eller problemer og hva hun gjør med det, vet ikke vi noe om. De har separate samtaler i barnehagen, slik vil jeg annta at det fortsetter på skolen. Barnet har dobbet sett av ALT, de samarbeider ikke om utstyr eller noe som helst.

Ut fra barnets egne spontane utsagn i forskjellige situasjoner, vil jeg tro mor føler seg truet i sin rolle som mor. Om hun oppfatter far som den truende eller meg som stemor, vet jeg ikke.

Vil du da si at delt omsorg er bra for barnet?

[Gjest Gjest_stemor_*]

Det er naturligvis helt umulig å definere samarbeidet i detalj.

På generell basis vil jeg si at "barnets beste" blir ivaretatt.

Hvordan dette defineres er opp til hvert enkelt menneske.

Jeg vil også kommentere dette. Begger foreldres definisjon på hva som er barnets beste, er i hovedsak hva som er best for dem selv. De er gode og oppegående foreldre begge to, men de er blinde for hva som objektivt sett er best for barnet. Begge står på pinne for barnet for å være "den beste" De kunkurrerer altså med hverandre. F.eks; barnet skulle få en fin bursdagspresang her, han visste hva han skulle få, for han måtte bruke litt av sine egne sparepenger også. Tydeligvis har han fortalt dette til mor, for uken før bursdagen hans, hadde hun kjøpt nøyaktig det samme. Da selvfølgelig helt uten om bursdag.

Han er en femåring (snert seksåring) som har et verdensbilde likt en toåring. Han tror verden snurrer rundt hans egen akse, at hans behov skal tilfredsstilles umiddelbart. Og han blir helt oppriktig veldig frustrert og fortvilet dersom jeg bahandler han slik jeg behandlet mitt barn da hun var fem år.

Under slike forhold klarer jeg ikke se at delt omsorg UTVILSOMT er barnets beste...

[Frk Johansen]

Det høres jo ikke ut som det beste for barnet men nå skal jeg si at jeg og min ex også hadde separate samtaler i bhg det første året etter bruddet og vi hadde også dobbelt av alt av utstyr som ski/dresser/sykler etc. Ganske tungvindt og ikke minst dyrt. Dog klarte vi å samkjøre aktivter barna var med på men ikke noe mer enn det.

Nå er det gått 4 år siden bruddet og barna er også større(7 og 9)nå deler vi på ski og skøyter, sykler har de hos oss begge for det er upraktisk og stort å frakte rett og slett hele sommeren igjennom selv om bor 1 km unna hverandre. Ting går seg til men jeg tror en av de bør starte med å si at "vi må da kunne gå sammen i konferansetimer"... Slik startet vi vår forsiktige vei til et nå godt samarbeid. Det er fortsatt ting som er ubehagelig å snakke om men vi gjør det iallefall. Prøver å kjøre samme linje med leggetid, lekser etter skolen osv, men forskjeller er det jo og så lenge foreldrene er tydelige på hva som gjelder her og der så tror jeg ikke barna tar skade av det så lenge det ikke er i hver sin ende av skalaen. Ikke minst er det viktig at far kan snakke positivt om mor og vice versa! Gudene skal vite at jeg synes jeg hadde vært gift med en premieidiot mange ganger men aldri om jeg gav uttrykk for det overfor barna, de er glade i begge foreldrene sine så vær raus med rosen om den andre.

Endret 18. januar 2010 av Frk Johansen

[Lizzee]

Hva regner dere som nødvendig samarbeid ved en slik ordning med tanke på at barnet ikke skal "leve to separate liv"?

Min umiddelbare tanke er at man må være i en slik situasjon at man har et avslappet forhold til hverandre og at man lett kan be hverandre om tjenester og at man ikke sitter og tviholder på seg og sitt på hver sin tue!

Jeg har i mange år hatt delt omsorg for mine to sønner. (nå er de 16 og 18) Det har gått bra fordi jeg og eksen har god kommunikasjon. Vi deler fint på alle utgifter og snakker sammen. Vi er ikke alltid enige om alt (det er man jo ikke når man bor sammen heller :gjeiper: ) men det går fint! Også har vi en regel om at vi foreldre sammen tar viktige avgjørelser. Har en av gutta f.eks fått nei til å gjøre noe fordi han ikke har fulgt opp sine forpliktelser (eller forutsetninger for å få lov) hjemme hos meg så kan han ikke gå til far å få lov. Da backer heldigvis eksen min opp meg!

Mine barn sier noen ganger at de kunne ønske at jeg og faren deres IKKE hadde så godt forhold. For da hadde de kunnet lurt oss mere... Dvs. si en ting til pappa og en annen ting til mamma og kommet unna med det. Men jeg og eksen snakker sammen nesten daglig, vi er enig om kjøreregler for lommepenger, utetider, oppgaver de har hjemme osv.

Det jeg opplever er kanskjer mer enn hva som faktisk er nødvendig for å få til 50/50. Men jeg er vanvittig glad for at vi har det slik vi har det! Det gjør livet lettere både for meg og eksen, og ikke minst guttene!!!

[Gjest Gjest_stemor_*]

Det høres jo ikke ut som det beste for barnet men nå skal jeg si at jeg og min ex også hadde separate samtaler i bhg det første året etter bruddet og vi hadde også dobbelt av alt av utstyr som ski/dresser/sykler etc. Ganske tungvindt og ikke minst dyrt. Dog klarte vi å samkjøre aktivter barna var med på men ikke noe mer enn det.

Nå er det gått 4 år siden bruddet og barna er også større(7 og 9)nå deler vi på ski og skøyter, sykler har de hos oss begge for det er upraktisk og stort å frakte rett og slett hele sommeren igjennom selv om bor 1 km unna hverandre. Ting går seg til men jeg tror en av de bør starte med å si at "vi må da kunne gå sammen i konferansetimer"... Slik startet vi vår forsiktige vei til et nå godt samarbeid. Det er fortsatt ting som er ubehagelig å snakke om men vi gjør det iallefall. Prøver å kjøre samme linje med leggetid, lekser etter skolen osv, men forskjeller er det jo og så lenge foreldrene er tydelige på hva som gjelder her og der så tror jeg ikke barna tar skade av det så lenge det ikke er i hver sin ende av skalaen. Ikke minst er det viktig at far kan snakke positivt om mor og vice versa! Gudene skal vite at jeg synes jeg hadde vært gift med en premieidiot mange ganger men aldri om jeg gav uttrykk for det overfor barna, de er glade i begge foreldrene sine så vær raus med rosen om den andre.

Foreldrene har nå "smarbeidet" i fire år. Det ser ikke ut til å bli bedre... Far skal ha at han aldri snakker negativt om mor. Mor mener nok mye om stemor i allefall, nok også en del om far ovenfor barnet.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Min umiddelbare tanke er at man må være i en slik situasjon at man har et avslappet forhold til hverandre og at man lett kan be hverandre om tjenester og at man ikke sitter og tviholder på seg og sitt på hver sin tue!

Jeg har i mange år hatt delt omsorg for mine to sønner. (nå er de 16 og 18) Det har gått bra fordi jeg og eksen har god kommunikasjon. Vi deler fint på alle utgifter og snakker sammen. Vi er ikke alltid enige om alt (det er man jo ikke når man bor sammen heller :gjeiper: ) men det går fint! Også har vi en regel om at vi foreldre sammen tar viktige avgjørelser. Har en av gutta f.eks fått nei til å gjøre noe fordi han ikke har fulgt opp sine forpliktelser (eller forutsetninger for å få lov) hjemme hos meg så kan han ikke gå til far å få lov. Da backer heldigvis eksen min opp meg!

Mine barn sier noen ganger at de kunne ønske at jeg og faren deres IKKE hadde så godt forhold. For da hadde de kunnet lurt oss mere... Dvs. si en ting til pappa og en annen ting til mamma og kommet unna med det. Men jeg og eksen snakker sammen nesten daglig, vi er enig om kjøreregler for lommepenger, utetider, oppgaver de har hjemme osv.

Det jeg opplever er kanskjer mer enn hva som faktisk er nødvendig for å få til 50/50. Men jeg er vanvittig glad for at vi har det slik vi har det! Det gjør livet lettere både for meg og eksen, og ikke minst guttene!!!

Ja, slik har også jeg og min eks det. Og vi har ikke delt omsorg en gang, han har bare vanlig samvær mens jeg har hovedomsorgen. Men vi snakker med hverandre flere ganger hver uke ang det ene og det andre med barnet vi har sammen. Så derfor stiller jeg meg veldig skeptisk til det totale fraværet av samarbeid mellom min mann og hans eks som da har delt omsorg. Deres samarbeid burde da være mer omfattende enn mitt og min eks sitt samarbeid.

[Far til 2]

Morsomt at du svarte, for innlegget var faktisk inspirer av en av dine mange svar.

I vår situasjon, vet ikke foreldrene noe om hverandres oppdragelse. De har sine fritidsaktiviteter i sine uker, sik at barnet bare får være med på hver aktivitet annehver uke. De snakker så og si ikke sammen. Nykker eller problemer barnet har jobber vi med annenhver uke her. Hva mor oppfatter som nykker eller problemer og hva hun gjør med det, vet ikke vi noe om. De har separate samtaler i barnehagen, slik vil jeg annta at det fortsetter på skolen. Barnet har dobbet sett av ALT, de samarbeider ikke om utstyr eller noe som helst.

Ut fra barnets egne spontane utsagn i forskjellige situasjoner, vil jeg tro mor føler seg truet i sin rolle som mor. Om hun oppfatter far som den truende eller meg som stemor, vet jeg ikke.

Vil du da si at delt omsorg er bra for barnet?

For å begynne med din avslutning:

Ja, jeg mener felles omsorg er barnets beste om det er dette barnet fortsatt ønsker. Hvis barnet ønsker det betyr det at samværsbehovet er der og at foreldrene bør prioritere det såfremt foreldrene forøvrig er egnet til omsorg.

Mht om mor føler seg truet av far og/eller deg, så synes jeg dette er noe dere bør ta hensyn til. For enkelte mødre er dette med omsorg et veldig følsomt tema ettersom myndighetene i så mange år har definert mor som eneste egnede bostedsforelder.

Det betyr ikke at deere skal akseptere nesten alt hun sier og bruke silkehansker ved enhver uenighet. Isteden er det desto viktigere å respektere uenigheter og at foreldrene behandler hverandre som likeverdige. For konfliktens del vil jeg tro at det er lønsomt at du ovenfor mor velger en "tilbaketrukket rolle" inntil hun blir trygg på deg som person.

Dessverre er det ikke like lett å følge egne råd. En av ungene beklaget seg til meg igår ettermiddag i forbindelse med en uenighet. Bl.a. fikk jeg beskjed om at jeg var altfor ettergivende ovenfor barnas mor og at jeg bestandig gjorde slik barnas mor ønsket

Dette stemmer naturligvis ikke, men er vel et argument det er lett å bruke om barna ikke får det som de vil.

Frk johnsen har et par viktige poeng, altså at samarbeidet bedres på sikt om foreldrene føler seg likeverdige. Og likeverdige behøver ikke å bety at det praktiseres 50/50.

Lizzee har opplevd felles omsorg lenger enn mange andre her inne og er sånn sett en av de som jeg TROR har lengs erfarong med dette inne på KG (jeg har lenger erfaring, men den gang praktiserte jeg felles omsorg som barn av foreldre som gikk fra hverandre og ikke som forelder ). Som Lizzee hadde jeg det på EKSAKT samme måten den gangen jeg var barn. Det var et stort nederlag for min søster og meg å oppdage at foreldrene våre faktisk snakket veldig godt med hverandre "bak vår rygg" . Det betydde at vi ikke kunne komme med noen små løgner og halvsannheter for å nå frem til det vi ønsket

Selv om de har praktisert felles omsorg i 4 år bør de få litt mer tid på seg, Da skal du se at tingene går seg til langt raskere enn om en annen omsorsgløsning hadde blitt valgt. Det er mye følelser med i både det å bli bli kjærester, det å bli forelder og det å gå fra hverandre. Jeg forstår utålmodigheten din men mener dere er best tjent med å bite tenna sammen enda en stund.

Endret 18. januar 2010 av Far til 2

[Far til 2]

Foreldrene har nå "smarbeidet" i fire år. Det ser ikke ut til å bli bedre... Far skal ha at han aldri snakker negativt om mor. Mor mener nok mye om stemor i allefall, nok også en del om far ovenfor barnet.

Da barna var 6-7 år (og bodde hos moren) kom barna rett som det var hjem til meg og fortalte at "Mamma sier så mye rart om deg pappa. Jeg synes hun er dum"

Hennes omtale av meg hadde mao stikk motsatt effekt av det hun ønsket. Jeg skulle ønsket at både mødre og fedre var klar over dette i større grad enn det de er.

[Gjest Gjest]

Vil du da si at delt omsorg er bra for barnet?

Det er jo veldig synd at det ikke er noe kommunikasjon og samarbeid mellom foreldrene, men jeg synes ikke det i seg selv skal være et argument mot delt omsorg. Forholdet barnet har til foreldrene pga de omstendighetene som er (dårlig samarbeid osv) vil ikke nødvendigvis bli særlig endret selv om den ene parten har barnet mer og den andre mindre. Dersom begge "objektivt" sett har god nok omsorgsevne blir det jo også vanskelig å argumentere for at den ene parten skal ha hovedomsorgen - så lenge ikke partene blir enige om at dette er best selvsagt.

[Lizzee]

Når det gjelder det om at delt omsorg er best for barnet.

Den ene sønnen min som nå er 18 år bestemte da han var 15 at han ikke ville at vi skulle ha delt omsorg for ham lenger. Det hadde ingenting å gjøre med at vi foreldre ikke samarbeidet. Men at det for ham var slitsomt å skifte hjem annenhver uke. Han ville ha et soverom med alle sine ting og slippe å flytte hver uke (han har endel hobby/musikk utstyr som han er avhengig av og det er ikke mulig å ha to av alt). Han ble da boende fast hos faren sin. Men er allikevel mye hos meg. Den andre sønnen min har vi hele tiden hatt delt omsorg for. Fordi det funker godt for ham og han er fornøyd.

Så det er veldig opp til barna også.

Det er selvsagt lettere for en 15-åring å sette ord på hvordan han vil ha det. I forhold til en på 5.

Jeg hadde hovedomsorgen for mine og de var bare hos faren sin annenhver helg i flere år (før skolealder). Men det hadde ingenting med mangel på samarbeid å gjøre, ei heller fars vilje. Men vi bodde for langt unna hverandre og far var mye ute og reiste i jobb.

Nå bor vi et steinkast fra hverandre og har gjort det i mange år.

Clue'et når det gjelder små barn er vel å la de forstå at både mor og far synes at det er like fint at de i begge hjem. At begge steder er hjem. Bli gjerne med til det andre hjemmet. Jeg har feiret både nyttårsaften og st.hans hos min eks (og bursdager og vært der i andre sammenhenger), overnattet har jeg også gjort (også sammen med min nye sambo). Nå er vi kanskje litt ekstreme der når det gjelder vennskap (jeg ser på min eks som en god venn), men for andre kan det kanskje være ok å ta en kaffekopp hjemme hos eksen mens barnet/barna er der. Iforbindelse med ukesbytte for eksempel. Det foreldre har et naturlig forhold til får også barna et naturlig forhold til.

[Gjest Gjest_Carine_*]

Er veldig enig med Lizzee.

Foreldrene bør ha et godt forhold seg i mellom. Også må det passe for barna også. Ikke alle barn er slike at 50/50 er ok for dem. Uansett hvor greit forholdet er mellom far og mor.

[boomerang]

Jeg tror man trenger godt samarbeid nesten uansett samværsprosent, jeg. Vi har mitt stebarn ca 30%, og vi samarbeider med mor/stefar på akkurat samme måte som om vi hadde hatt 50/50 vil jeg tro. Det er jo bare snakk om et par dager mer pr gang i samvær egentlig...

Og det er til barnets beste at man samarbeider! Det er gjerne det barn synes er vanskeligst med skilsmisser, at foreldrene hater hverandre. Og det gjør at avslutninger, konfirmasjoner, barnebarns bursdager osv blir vanskelige. Så her må man bare bite i det sure eplet og ta fatt på det store arbeidet det er å være foreldre. Og som en her sa, det starter med at en av dem sa "vi må da kunne gå på konferansetimer sammen".

Jeg skjønner at det er vanskelig av og til, men foreldre kan gjerne få bedre hjelp der konfliktnivået er høyt. At det ikke kan la seg gjøre i absolutt alle tilfeller er forståelig, men noen dyrker jo uenigheter og konflikter!

[Gjest Gjest_pasta_*]

Da barna var 6-7 år (og bodde hos moren) kom barna rett som det var hjem til meg og fortalte at "Mamma sier så mye rart om deg pappa. Jeg synes hun er dum"

Hennes omtale av meg hadde mao stikk motsatt effekt av det hun ønsket. Jeg skulle ønsket at både mødre og fedre var klar over dette i større grad enn det de er.

Mens det er helt greit at du sverter mor på internettforum?