Hva sier dere når folk spør

[Gjest Løgnhalsen]

Vi gifter oss til våren, og da blir vi også prøvere.

Vi har ikke vært prøvere før, og vi håper at det ikke oppstår problemer av noe slag underveis.... er babysyk nå!

Men jeg vet at om det skulle vise seg at vi er ufrivillig barnløse ville ikke dette være noe jeg ville delt med andre. For meg ville dette være noe privat, og det ville føles sårt å måtte legge ut om problemene til alle som spør. Om spørsmålet skulle komme, ville jeg avfeid det med at vi ikke ønsket barn, og prøvd å endre samtaleemne. En liten hvit løgn.

En annen bruker sa dette i en tråd på forumet:

Dette er ikke mine erfaringer. Folk som ønsker seg barn, men som ikke kan få, føler sjelden noen grunn til å skjule den egentlige årsaken til at de ikke har barn.

Jeg bare lurer på hvor mange det er som ville gjort det samme som meg i en slik situasjon? Dere som er ufrivillig barnløse, hvordan reagerer dere når noen spør? Sier dere at dere ikke ønsker barn og prøver å endre samtaleemne eller er dere åpne om problemene?

Jeg ble litt nysgjerrig på hvor vanlige denne brukerens erfaringer er, og hvor representative de er.

[Frua]

Sier rett ut at vi ikke får det til! Da forstår den som spør selv hvor tåpelig det er å komme med et sånt spørsmål.

[Gjest brutal_mann]

Si som sant er, dere kan ikke få barn. Så kommer spørsmålene om hvem av dere sin feil det er og når dere skal adoptere... Lykke til!

[Gjest Løgnhalsen]

Sier rett ut at vi ikke får det til! Da forstår den som spør selv hvor tåpelig det er å komme med et sånt spørsmål.

Dette virker altså? Har ikke lyst på oppfølgingsspørsmål i det hele tatt, verken der og da eller neste år.

Si som sant er, dere kan ikke få barn. Så kommer spørsmålene om hvem av dere sin feil det er og når dere skal adoptere... Lykke til!

huff ja det er det jeg er redd for

[Frua]

Si som sant er, dere kan ikke få barn. Så kommer spørsmålene om hvem av dere sin feil det er og når dere skal adoptere... Lykke til!

Har ikke opplevd det nei. Regner med at de tar denslags når vi ikke er tilstede.

[Tobbi]

Vi har ikke kommet så langt at vi kaller oss selv ufrivillig barnløse, for vi har ikke prøvd så veldig lenge. Men når folk spør om vi tenker på å få barn så svarer jeg noe ullent om at "tja, njei, vet ikke helt, tror kanskje ikke det", og så snakker vi om noe annet. Funker vanligvis greit det.

[Gjest Gjest]

Hadde suksess med å formuleringer i retningen "vi får se, det er jo ikke akkurat noe man bare kan bestille da"

[Gjest Gjest_Ellinor_*]

Jeg sier sannheten. Har aldri lagt skjul på at jeg vil ha barn, så folk blir jo litt sånn "tenk at jeg fikk barn før deg" - med de som er perifere bryr jeg meg ikke om sånne kommentarer, men når de litt nærmere begynte å si slikt, eller sånt som "skal ikke du og ha?", så fant jeg det best å bare si sannheten:

Jeg vet ikke om jeg kan bli gravid på egenhånd, men vi prøver for harde livet.

Jeg gidder ikke forklare meg for de jeg ikke kjenner godt, da blir det mest bare som gjest sier: "Man kan ikke alltid bestille slikt." Med mine bedre venner er det godt at de vet hvordan vi sliter, for da gjør det ikke noe om jeg blir litt på gråten når de forteller at de (nok en gang) er blitt gravide (ved et uhell).

Altså vet de jeg søker støtte hos sannheten. De andre bryr jeg meg ikke om.

[honning]

Jeg vrir meg unna og har ikke lyst å dele med meg at vi er prøvere. Jeg har sagt at vi ikke prøver og at om vi hadde gjort det så hadde jeg ikke fortalt det heller. Eller at vi venter, eller "vi får se",... Det komme litt an på måten folk spør på

[Coriander]

Dere som er ufrivillig barnløse, hvordan reagerer dere når noen spør? Sier dere at dere ikke ønsker barn og prøver å endre samtaleemne eller er dere åpne om problemene?

Jeg ble litt nysgjerrig på hvor vanlige denne brukerens erfaringer er, og hvor representative de er.

Som den veteranprøveren jeg nå er blitt, sier jeg det nå bare som det er, at vi prøver, men at det ikke funker. Orker ikke lenger å vri meg unna eller snakke om noe annet.

Åpenhet har fungert mye bedre for oss, mest fordi det viser seg at det er så mange andre som er eller har vært i samme situasjon som oss som vi aldri hadde trodd delte samme bekymringer som oss. Vi skiller ikke mellom kjente og ukjente her, om folk spør et så personlig spørsmål, får de tåle et ærlig svar, men uten at vi går i detaljer.

[Draum]

for meg er dette så sårt at jeg ikke orker å være ærlig ennå. I begynnelsen pleide jeg å late som om vi ikke skulle ha barn ennå, nå svarer jeg at det er et veldig personlig spørsmål og at jeg synes man kan la være å spørre eller hinte om slikt.

Hadde et vennepar på besøk for noen uker siden, samtidig som svigerforeldrene mine var der. Venneparet har en baby på rundt halvåret, og det var stadig hinting fra dem om at vi også burde få oss barn. Svigermor stakkar er jo formann i "foreningen for ufrivillig barnebarnsløse", så hun var jo helt med på det. Ble så irritert til slutt at jeg måtte si rett ut at ikke alle kan bestille barn akkurat når det passer dem og at om folk har så himla lyst på en baby får de skaffe den selv.

[Gjest Gjest_Anna_*]

For meg var det så sårt at jeg ikke orket tanken på å snakke om det med andre enn mannen min og legen. Standardsvaret fra oss var at vi ikke var helt klare for barn riktig enda.

[Prada]

Jeg er ikke åpen om at vi er ufrivillig barnløse. For meg er det veldig privat.

Før vi fikk barn var svaret mitt "vi får se, blir ikke noe akkurat nå tror jeg" eller noe sånt passe nøytralt.

Etter at vi endelig fikk et barn er det faktisk enda mer mas om når vi skal ha neste. Nå er svaret omtrent det samme, men har også begynt med "vi er ikke sikre på om vi skal ha mer enn et barn" Det stopper munnen på de fleste. Svært få har noe særlig forståelse gor hva det er å være ufrivillig barnløs, så ser ingen grunn til å diskutere det med de.

Kjipt er det uansett at folk maser...

[Strix]

Jeg er ikke åpen om at vi er ufrivillig barnløse. For meg er det veldig privat.

Før vi fikk barn var svaret mitt "vi får se, blir ikke noe akkurat nå tror jeg" eller noe sånt passe nøytralt.

Etter at vi endelig fikk et barn er det faktisk enda mer mas om når vi skal ha neste. Nå er svaret omtrent det samme, men har også begynt med "vi er ikke sikre på om vi skal ha mer enn et barn" Det stopper munnen på de fleste. Svært få har noe særlig forståelse gor hva det er å være ufrivillig barnløs, så ser ingen grunn til å diskutere det med de.

Kjipt er det uansett at folk maser...

Jeg kjenner meg igjen i det Prada skriver. Har fått det spørsmålet utallige ganger og for meg er dette privat, noe som har med meg og mannen å gjøre. Og ett knippe leger...

Det blir som regel noe sånt som "tja, vi får se,vet ikke helt". Har ikke behov for å blottlegge oss for alle og enhver bare fordi de ikke vet at 10-15% av alle par er ufrivillig barnløse. Kunne tenkt meg å opplyse mange om realitetene, men vi får se. Familien og noen få, gode venner vet om oss og jeg vil at det skal være opp til oss selv om og når vi forteller noe.

De felste jeg hører om møter lite forståelse, det er standardsvarene; "dere kan jo bare adoptere" bla, bla, bla...

[Draum]

De felste jeg hører om møter lite forståelse, det er standardsvarene; "dere kan jo bare adoptere" bla, bla, bla...

Ja, eller så får de høre historien om naboen til venninna til postmannen, som ble gravid mens de ventet på adopsjon, fordi det eneste som var galt med dem var at de ikke slappet nok av..

[Strix]

Ja, eller så får de høre historien om naboen til venninna til postmannen, som ble gravid mens de ventet på adopsjon, fordi det eneste som var galt med dem var at de ikke slappet nok av..

ja, det er sånn jeg stort sett har inntrykk av at det er. Jeg syns som regel det er trist nok å gå gjennomf orsøk som viser seg å bli mislykkede om ikke hele/halve nabolaget og vennekretsen skal vite om det og til tider gi deg det der blikket...

[^^Belle^^]

Vi er veldig åpne om det til nære venner og familie. Men dersom det er noen andre som spør, sier vi noe à la ''vi får se'' eller ''en gang kanskje, men ikke nå'' osv. Jeg orker rett og slett ikke flere kommentarer som ''bare slapp av så går det'' fra hvem som helst.

Endret 28. januar 2010 av ^^Belle^^

[Prada]

Ja, eller så får de høre historien om naboen til venninna til postmannen, som ble gravid mens de ventet på adopsjon, fordi det eneste som var galt med dem var at de ikke slappet nok av..

Ja, det eneste man som ufrivillig barnløs trenger å gjøre er å slappe av, så renner det ut barn av magen!!!

HATER å høre det, selvom det ikke er rettet mot meg siden veldig få vet at vi sliter. Men bare jeg hører noen si det til andre så koker det i toppen her. De fleste har da ventet 1-2 år før de går videre til utredning, og det er da å slappe av og ta tiden til hjelp? Forstår ikke hvor folk tar det fra at man bare skal slappe av enda litt mer...

Kjenner jeg ble i overkant engasjert nå...

[Draum]

Ja, du er ikke alene om å bli litt hissig når jeg hører sånt. Og det verste er at når man korrigerer folk, forteller at det faktisk ikke er slik at man bare kan slappe av, da kjenner de selvsagt noen som ble gravid med eeeeeeeeeng gang de sluttet å prøve. Siden alle kjenner noen av dem, lurer jeg på hvem det er, og hvorfor ikke jeg blir gravid når jeg slutter å prøve.

[prinzess]

Ja, det eneste man som ufrivillig barnløs trenger å gjøre er å slappe av, så renner det ut barn av magen!!!

HATER å høre det, selvom det ikke er rettet mot meg siden veldig få vet at vi sliter. Men bare jeg hører noen si det til andre så koker det i toppen her. De fleste har da ventet 1-2 år før de går videre til utredning, og det er da å slappe av og ta tiden til hjelp? Forstår ikke hvor folk tar det fra at man bare skal slappe av enda litt mer...

Kjenner jeg ble i overkant engasjert nå...

Jeg prøver å tenke at de ikke vet bedre, jeg synes det er ille når folk sier at det er jo bare å adoptere... det blir jeg irritert over... skikkelig irritert...

Men jeg er veldigt åpen om hva jeg og min samboer driver med, alle mine kolleger vet, venner og familje.

Jeg føler at det er mye enkere for meg, jeg blir fysiskt syk av hormonerne og klarer ikke av å gå på jobben og da sipper jeg å lyve om hvorfor jeg ikke er på jobb..

Jeg er normalt veldigt åpen og det er mest naturlig for meg å være åpen om det.

De fleste er veldigt omtenksomme og er oppriktig nysjerrige på hvordan det vi har det.