Når kjæresten er i millitæret

[Boblee]

Er det andre som har en kjæreste i millitæret? Eller har en som har vært? Fortell gjerne hvordan dere reagerte, hva dere gjorde for å ikke være så lei dere, eller hva dere gjorde når savnet var størst! Hvis dere har hatt, gikk året fort? (Jeg snakker i hovedsak om førstegangstjenesten her) Gikk året bra? Og hva var det verste/beste synes dere?

Min dro for snart ei uke siden, og det går bedre enn jeg hadde forventet. Men på kveldene når vi ringes, og da legger på, da kommer tårene og savnet. Det er trist!

Han skal være borte i 9 uker i første omgang. (Rekrutten)Så kommer han hjem ei uke, så blir han borte i 6-7. Det er tungt synes jeg. Selv om jeg vet at dette er alldeles ikke de største problemene i livet. Er vel egentlig ikke et problem en gang. Men det er tungt fordi, og da er det godt å prate om. Så hva har dere å si der ute?

[Tinkabelle]

jeg var sammen med en som var i millitæret . vi ringte vær dag å snakket mye på msn

dagene gikk fort

men han ble veldig opptatt av å gjøre meg sjalu . å fortalte hele tiden om jeentevennene sine der inne

å jeg gikk lei

jeg fikk navngi rifla hens å alt så ut som d gikk bra

vi hadde vært sammen i 6nesten et år da han dro inn

å han gjorde d slutt med meg etter tre månder inn i millitæret

grunnen : sa han da : var at ingen av de andre guttene hadde dame (bare en) å de fleste slo opp med sine . dum å umoden grunn

men etter noen dager angret han seg å ville ha meg tilbake

for han kjdet seg sånn når jeg ikke ringte hahahaha

fikk meg aldri tilbake ..

han forsto ikke at d var slutt før et halt år etter !! hehe stakkar

jeg hadde d fint jeg . gikk fort vidre

[Boblee]

Oida! Det var ikke den beste grunnen nei. Så skjønner godt at du ikke tok ham tilbake! Men så godt å høre at det gikk fort, og at det gikk bra så lenge det varte! Men utrolig dumt at han hele tida skulle gjøre deg sjalu... Merkelig. Det skjønner jeg virkelig ikke hvorfor han skulle gjøre, det er jo bare å gjøre alt verre..

Jeg håper det går fort her også. Vi har vært sammen i 1 år og 2 mnd. Og jeg vet vi klarer dette året også! Selv om det er tungt:)

[Troilltøva]

jeg var sammen med en som var i millitæret for noen år siden, og jeg gruet meg skikkelig.

men pga av at han kjørte langtransport fra før av så var jeg vant med at han var borte i ukedagene og hjemme bare i helger, så det var ikke så ukjent og ikke se han så ofte.

det var også flere ganger da han sa han skulle hjem, at han kom hjem tidligere enn forventet, at han kom en helg han egentlig ikke skulle komme hjem på o.l. noe som gjorde det litt lettere syntes jeg, han kom hjem oftere enn hva vi trodde liksom

ellers så pratet vi i telefonen, husker ikke helt men tror det var hver dag. og husker en gang hvor han ikke hadde fortalt at han skulle hjem og plutselig så sto han der rett atmed meg innpå kjøpesenteret i et friminutt

vi bestemte oss også for at dette skulle vi klare!

man blir vant med avstanden og ventingen, derfor er det veldig viktig og ikke sitte og tenke for mye på det og ikke vente og vente...fyll dine dager med aktiviteter og ting du kan gjøre så går det mye fortere

vi klarte oss igjennom året og da han kom hjem og vi begynte og se hverandre oftere så begynte forholdet og skrante og vi gjorde det slutt ett år senere

[deadmansmarionet]

Min kjæreste er i militæret nå, har vært inne i ett år, og har 1,5 år igjen (går befalsskole med påfølgende pliktår). For min del har det første året gått utrolig sakte, og kjapt for hans del. Det handler vel mye om å drive med noe man trives med for å få tiden til å gå.. Vi gikk på en kneik rundt september/oktober, hvor begge var veldig usikre på hvordan det skulle gå videre. Det viktigste er nok å kommunisere, noe som ikke alltid er like lett da livet på kasernen ikke akkurat er veldig privat.

Har egentlig ikke noen fantastiske råd å komme med, avstandsforhold suger, og jeg får ikke sett kjæresten min før påske. For min del er det ihvertfall viktig å vite at det skal ta slutt en gang, og begge er innstilt på at etter endt tjeneste skal vi bo sammen. Dessuten er det vel en fordel om begge er fokuserte på hva forholdet skal være.. Hadde jeg følt meg som en midlertidig pulevenn hadde jeg ikke sittet hjemme og ventet på en som synes det er praktisk å ha noen å komme hjem til, og etter endt tjeneste vil leve singellivet.. Heldigvis har jeg en fantastisk kjæreste som orker å høre på mine trivielle problemer, tross lange dager langt der oppe i nord.. :rødme:

Endret 18. januar 2010 av deadmansmarionet

[Gjest Gjest_jada_*]

Nå er jeg en av dem som ble dumpet når jeg var i militæret og det var jo ganske tragisk når det sto på da. I etterpåklokskapens lys så har jeg egentlig lurt litt på hva som var problemet. Det var jo bare snakk om et års tid, men jeg antar at ungdommens iver og opphetede følelser er dårlig forenlig med langvarig avstand. Enten så er en innstilt på dette eller så er en ikke. Ingen vet hvor haren hopper og forvirrede ungdommer uten mål er lite forenelig med lang seperasjon. Livet er ikke slutt om kjæresten forsvinner ei stund..