Likeglad og følelseskald samboer

[Gjest Lei meg]

Jeg og samboeren min har bodd sammen i 3 år. I det store og hele har vi det veldig bra sammen, men nå er jeg mer og mer i tenkeboksen....

Jeg syns nemlig han har en del holdninger som jeg ikke liker.

En annen ting som gnager i meg er at jeg savner sønnen min, pga avstanden bor han nå hos faren sin og er hos meg annenhver helg, i motsetning til tidligere hvor vi hadde han 50/50.

Samboeren min vil ikke flytte til den byen hvor guttungen bor, sånn at vi kunne hatt han annenhver uke....

Jeg kan prøve å forklare litt nærmere:

I den siste tiden har jeg ikke hatt veldig god råd, da jeg ikke har hatt noen jobb, og har måttet få penger fra Nav.

Vi har hver vår økonomi, men har hver mnd satt inn en fast sum på en felles konto, som går til husleie, strøm osv. Mat har vi handlet annenhver uke.

En helt grei løsning.

Men da jeg har hatt veldig lite å rutte med i det siste har jeg hatt problemer med dette. Det det har endt med er at jeg skylder en del penger til denne felles kontoen. Han tar stadig opp dette, og styrer fælt med at jeg må få betalt det jeg skylder.

Jeg prøver og prøver, men inntektene strekker rett og slett ikke til.

Og han blir sint og sur....

Hadde det vært andre veien, han som hatt problemer en periode, innbiller jeg meg at jeg hadde vært mer forståelsesfull, og kanskje heller tatt en større del av utgiftene på min kappe for en periode, og latt han betale det han hadde klart, uten å skulle skylde resten av pengene.

På denne måten føler jeg at jeg ikke kommer meg på beina igjen, blir liksom alltid hengende på etterskudd.

Jeg føler liksom ikke at vi er ett, det er for mye meg og deg, mitt og ditt.

I skrivende stund venter jeg på en utbetaling. Siden sønnen min skulle hit i helga som var nå, håpet jeg den skulle komme på fredag, noe den ikke gjorde.

Resultatet av det var at jeg da ikke hadde råd til togbillett for å hente han.

Dette vet samboeren min, men han sa ikke med ett ord at jeg kunne låne hans bil, eller låne meg penger til toget.

Jeg spurte om han kanskje hadde lyst til å kjøre å hente han, men det hadde han ikke...

Siden han da ikke engang sa at jeg kunne ta bilen hans og kjøre selv, orket jeg ikke spørre om jeg kunne låne den, eller 300 KR til tog.

Dette skuffet meg veldig, og forsterket følesen min av at vi ikke er noe ordentlig sammensveiset VI.....

Han har tildigere sagt at han ikke vil holde meg med bil, og at jeg må kjøpe bil selv.

Han ser på sønnen min som kun mitt ansvar, men burde ikke ikke han også engasjere seg litt?

Jeg har vært skikkelig lei meg hele helga på dette, og føler at nå orker jeg ikke dette mer. Jeg kunne like gjerne vært singel, og flyttet tilbake til hjembyen, og fått sønnen min 50% igjen.

Egentlig føler jeg meg singel, hører aldri at han er glad i meg uansett. Aldri en klem, ett kyss eller noe.

Æsj, bare skikkelig lei meg jeg nå

[Supramundane]

Dette syns jeg rett og slett høres helt merkelig ut. Dere BOR jo sammen. Det høres ut som at den økonomiske biten av forholdet deres er langt ute på viddene. Å spørre om å låne 300kr til toget? Og at han ikke skal "holde deg med bil"? Nei, makan til idioti.

Her i huset er mitt ditt, og ditt er mitt. Våre penger, våre utgifter, våre forpliktelser!

[Gjest Gjest]

Ta en ordentlig prat med han. Dette går bare ikke ann...

[Gjest Gjest]

Hadde jeg funnet meg en ny mann som valgte å ikke engasjere seg i mitt/ mine barn, hadde jeg avsluttet forholdet.

I ditt tilfelle ville de ikke handlet om penger, men om engasjemet og følelser.

Barn er små bare en gang og ikke la en ny kjæreste ødelegge den tiden for deg!

Han burde tilbudt seg å hente barnet ditt, han burde gledet seg til å treffe barnet og ha en familiehelg med dere!

En sånn mann kunne jeg aldri hatt....

[Rosalie]

Nå har jeg og samboer i teorien 100% separat økonomi, men det der hadde jeg ikke orket i lengden. Hadde en av oss mistet jobben, hadde det naturligvis betydd at begge hadde fått dårligere råd i en periode, for det hadde ikke vært aktuelt for noen av oss å ha masse penger å bruke mens den andre satt hjemme og suttet på et tørt knekkebrød.

For øvrig har samboeren din tatt et valg i det han valgte å satse på en kvinne som hadde barn fra før av. Og da må han også yte til en viss grad. Det må være forferdelig for sønnen din å ha en stefar som ikke bryr seg det spøtt.

Det er jo begrenset hvilken info man får ut fra et innlegg her, men ut fra det jeg leste i startinnlegget, tror jeg både du og ikke minst din sønn ville vært lykkeligere uten samboeren din.

[Gjest Lei meg]

Dette syns jeg rett og slett høres helt merkelig ut. Dere BOR jo sammen. Det høres ut som at den økonomiske biten av forholdet deres er langt ute på viddene. Å spørre om å låne 300kr til toget? Og at han ikke skal "holde deg med bil"? Nei, makan til idioti.

Her i huset er mitt ditt, og ditt er mitt. Våre penger, våre utgifter, våre forpliktelser!

Etter at faste utgifter, mat osv er betalt, har vi våre egne penger til vår egen disposisjon, som vi da kan bruke på hva vil selv vil.

Jeg syns det er helt greit egentlig,men føler han er litt vel firkantet på det.

Sånn som min situasjon er nå, har jeg ikke engang nok inntekter til den faste summen vi pleier sette inn hver mnd.

Derfor blir jeg skyldende en haug med penger..

[Gjest Gjest_meg_*]

man skylder ikke sin samboer noe. Når man står uten jobb hjelper man hverandre. Om han ikke kan klare det/godta det, så hadde jeg flyttet ut og sagt at jeg ikke hadde råd til å bo der sammen med han.

[Supramundane]

Vi har også penger til overs etter fellesen er betalt, men hvis jeg var blakk og manglet penger til et eller annet, så hadde ikke det vært noe problem. Og hvis det handlet om barnet mitt hadde det i alle fall ikke vært noe problem!

Høres ut som en helt uholdbar situasjon!

[Gjest Gjest]

Jeg syns også han burde tilbudt seg å hente han, eller sagt at jeg kunne ta bilen hans.

Jeg spør ALDRI om å låne bilen hans, av ren stolthet fordi jeg vet han egentlig ikke vil låne den bort.

Han mener jeg burde kjøpe meg bil. Men jeg har ikke råd til det nå. Jeg solgte den gamle jeg hadde, nettopp fordi jeg i denne perioden ikke har råd til å sitte med bil.

Her er det ikke snakk om å hjelpe hverandre nei. Og hvert øre jeg får av han betales tilbake...

Dette er så feil for meg, for jeg er helt motsatt, finnes ikke gjerrig, og hadde gjort alt for å hjelpe han i en sånn situasjon.

Har mest lyst til å flytte, men samtidig er jeg jo så glad i han også.

[Gjest Gjest_Mona_*]

Kjære deg, hvordan kan du flytte langt bort fra sønnen din for å være sammen med en slik fyr, for meg høres det ut som om han ser på deg som en "romkammerat" og ikke en kjæreste han skal være gla i og støtte også i vanskelige tider, og det at han ikke engasjerer seg i sønnen din hadde ene og alene vært god nok grunn til å flytte for meg. Som sagt over så blir barn fort store, og du går glipp av store deler av denne fantastisk tiden med sønnen din.

[Supramundane]

Jeg ville i alle fall valgt å være nærmere min sønn, heller enn å bo sammen med denne fyren.

[LineGourmet]

Kjære deg, hvordan kan du flytte langt bort fra sønnen din for å være sammen med en slik fyr, for meg høres det ut som om han ser på deg som en "romkammerat" og ikke en kjæreste han skal være gla i og støtte også i vanskelige tider, og det at han ikke engasjerer seg i sønnen din hadde ene og alene vært god nok grunn til å flytte for meg. Som sagt over så blir barn fort store, og du går glipp av store deler av denne fantastisk tiden med sønnen din.

Signerer

[Gjest Blondie65]

Jeg sier meg helt enig med Wadjet.

Og du trådstarter - jeg har ikke barn selv. Men en ting vet jeg og det at hvis jeg treffer en mann og han har barn ja så kommer disse barna først. Når og hvis jeg blir samboer med en slik mann så er fremdeles hans barn en del av familien og familiens aktiva og økonomi. Det er derfor for meg totalt utenkelig og uforståelig at det ikke lå et tilbud på bordet enten om togbilletten eller bilen.

For meg hadde det ikke spilt noen rolle hvor kjekk mannen ellers var - det hadde vært turn off at man driver bokholderi på kroner og øre i et samboerforhold.

[Gjest brutal_mann]

Dette er jo helt fantastisk. her har en ikke bare valgt en dritt av en mann (det er jo helt dagligdags). en har til og med flyttet fra sin egen sønn. Nyyydelig! Rett og slett vakkert. Hva er det med kvinnfolk?

Uansett så skal du si opp forholdet og flytte tilbake til din sønn. Mer enn det trenger du ikke tenke på.

[Gjest gjestf]

Dette er jo helt fantastisk. her har en ikke bare valgt en dritt av en mann (det er jo helt dagligdags). en har til og med flyttet fra sin egen sønn. Nyyydelig! Rett og slett vakkert. Hva er det med kvinnfolk?

Uansett så skal du si opp forholdet og flytte tilbake til din sønn. Mer enn det trenger du ikke tenke på.

Signerer

[Gjest -gjest-]

Vanskelig situasjon dette her.. Må jo si jeg synes han er litt firkanta på dette med økonomien, og som andre før har foreslått ville jeg tatt en prat med han om dette. At han ikke engasjerer seg så mye mtp på barnet ditt kan jo ha noe å gjøre med at han ikke helt vet hvordan han skal forholde seg til det? Prøver ikke å unnskylde han, bare å forstå..

Et alternativ kunne vært å at du flyttet nærmere sønnen din alene, uten at dette trengte å bety at det ble slutt mellom deg og samboeren din? At det enkelt og greit betydde at dere ikke bor sammen mer? Og så bare se hvordan det går videre.

Det er en vanskelig situasjon, uten tvil. Ta en prat med han du, og legg alle kortene på bordet. Håper alt løser seg for deg!

[Gjest Lei meg]

For å oppklare en ting først, jeg har ikke flyttet fra sønnen min pga samboeren min.

Det var helt andre grunner til at vi havnet i hver våre byer, og pga skoler osv fant vi det best at han går på skole der min eks bosatte seg. Dette er gjort for ungens beste, og jeg har ingen betenkeligheter med at han bor hos faren, da han tar seg bra av han på alle måter.

Selvfølgelig vil jeg gjerne ha han hos meg hele tiden, men noen ganger må man tenke på andre enn seg selv.

Og det er ikke verre for ett barn å bo sammen med faren, enn med moren.

Så er det sagt

Når det gjelder forholdet til samboeren min og sønnen min er det ett helt fint forhold, de har god kontakt sammen, og er gode venner.

Så det er ikke det at de to ikke kommer overrens eller at han ikke bryr seg om gutten som er problemet.

Problemet er at han mener at jeg må ha bil, til ting som henting av gutten osv, og han har sagt at eneste måten jeg kan skjønne det på, er at jeg ikke bare kan bruke hans bil som jeg vil.

Jeg skjønner jo at ting er lettere med bil, men saken er at akkuratt nå har jeg ikke råd til å sitte med bil!

Og jeg klarer fint å kjøre kollektivt, null problem.

Så jeg syns det er litt høl i hue og skulle få meg til å innse dette, når jeg faktisk prøver å spare litt penger her.

Men det er ikke lett å prøve å spare penger og komme seg ovenpå igjen, når man blir mer nedsylta i gjeld for hver mnd som går, fordi vi må dele alt av utgifter likt.

Jeg skjønner at han ikke syns det er noe særlig å skulle betale mtye mer enn meg, og det er jeg jo enig i.

Men det er noe som heter sammen i gode og dårlige dager.... nå føler jeg at vi er sammen i gode dager og hver for oss i dårlige.

[Gjest brutal_mann]

Se her ja. Her lages unnskyldninger over en lav sko for å si at samboeren ikke er så ille. Kjent mønster fra kvinner. Igjen, det er drittsekkene som får alle damene...

[Hoppetaujenta]

Jeg kunne like gjerne vært singel, og flyttet tilbake til hjembyen, og fått sønnen min 50% igjen.

---

Egentlig føler jeg meg singel, hører aldri at han er glad i meg uansett. Aldri en klem, ett kyss eller noe.

...så hva er det da som holder deg i dette forholdet? Gammel vane? Å være i "et slags forhold" som er kaldt tvers igjennom, kan da umulig gi deg noe positivt. Håper at du kommer på bedre tanker, flytter tilbake til sønnen din og lager dere et trivelig og stødig liv. Det fortjener du, og det fortjener sønnen din.

Samboeren din kommer neppe til å forrandre stilen sin noen gang. Vi er veldig flinke til å finne forklaringer og unnskyldninger som kommer "vår kjære" til gode. Ikke oss selv.

Lykke til videre i funderingene. Måtte du lande på den siden som er rett for deg og sønnen.

[Gjest Gjestrose]

Hva er det med noen og delt økonomi??? Hvis han tjener mer enn deg skal selvfølgelig han betale mer til felleskassa!!1 Er ikke dere sammen, kjærester? samboere? Skal man ikke ha felles økonomi slik at man hjelper hverandre? Hadde du tjent mer skulle selvfølgelig du lagt mer i felleskassa, og omvendt..Når man er sammen og bor sammen er det en selvfølge i min verden at man har felles økonomi og har den ene parten bil så får seff partner låne denne...Jeg er rystet over situasjonen din og typen din.Mulig det er normalt for noen å dele på økonomien men i mine forhold der partneren bor hos meg så har vi felles økonomi, bil, ansvar osv,,uavhengig om bilen står på han eller meg..

Jeg hadde ikke gått inn i et forhold hvor mannen hadde krevd delt økonomi..