Bør samboerskap likestilles med ekteskap?

[Gjest Poirot]

Ser at mange etterlyser en lovregulering som gjør at man etter X antall år som samboere blir å regne som likestilte med ekefeller.

Når det gjelder regler iforhold til felles barn, mener jeg det bør være slik. Når det gjelder alt annet, mener jeg det IKKE bør foregå en slik likestilling

Hva synes andre? Skal utdype litt etter å ha hørt andres meninger.

[Gjest Lea]

Nja...

Jeg er enig i at samboerskap ør likestilles med ekteskap når det er barn med i bildet.

Men jeg synes at det bør være en ordning, slik at samboere arver hverandre når de har felles bolig o.l.

Selvsagt kan man opptrette et gjensidig testamente og en samboerkontrakt. Men alt for mange utsetter dette og plutselig kan det være for sent.

Det burde være mulig å "registrere" seg som samboere, slik at dette gikk automatisk.

Ellers er det likegyldig for meg....

[Leo]

Jeg er enig med Donpedro fordi jeg mener at vi allerede har et innarbeidet regelverk som regulerer dette. Dersom samboere skal ha de samme rettighetene som gifte, vil dette bl.a. kreve kontraktsinngåelser og registrering i offentlige registre og da kan jeg ikke lenger helt se forskjellen mellom å være samboende og være gift. At tidsaspektet skal være av avgjørende betyding, er jeg særlig motstander av, siden dette åpner for muligheten til at man kan havne i en situasjon hvor man har inngått en juridisk bindende avtale uten å ha foretatt et bevisst valg.

Mange sier at de ikke ønsker å gifte seg fordi de ikke ønsker å love evig troskap og/eller at de ikke ønsker noe bryllup. Å gifte seg behøver imidlertid ikke innebære noen av delene. Å gifte seg trenger ikke være mer sermonielt enn å inngå en samboeravtale.

[Gjest Poirot]

Dersom samboere skal ha de samme rettighetene som gifte, vil dette bl.a. kreve kontraktsinngåelser og registrering i offentlige registre og da kan jeg ikke lenger helt se forskjellen mellom å være samboende og være gift.  

At tidsaspektet skal være av avgjørende betyding, er jeg særlig motstander av, siden dette åpner for muligheten til at man kan havne i en situasjon hvor man har inngått en juridisk bindende avtale uten å ha foretatt et bevisst valg.

Dette er også mine hoveargumenter.

Man må ved slik registrering også innføre regler om at man sier ira til staten når man flytter ifra hverandre, omtrent som en skilsmisse. Dette ødelegger samboerskapets funksjon som en lettvint løsning, for de som faktisk ønsker det litt mer uformelt.

Og hva sjer med to venninder som har bodd sammen i X antall år? Godtar man pertnerskap, må man også godta homofilt samboerskap. Det kan få litt rare utfall hvis man faktisk ikke er kjærester, men kun venner som deler bolig.

[OppNed]

Hmmmm...

Hvorfor skal det så være en forskjell på det å være gift kontra samboende? Vet ikke om jeg riktig forstår nødvendigheten av en differansiering i det hele tatt.

Jeg greier ikke se på et ekteskap som noe annet enn en samfunnsforenklende måte å systematisere jussen på. Noe som blir en temmelig platt måte å tvinge et system igjennom på. En måte å "styre" befolkningen inn i et system på. Liker overhodet ikke tanken på å "styres" inn i en form ...

Og det mest kvalmende med dette, er at det er folks følelser som brukes som "ror". En slags romantiserende greie. Man skulle vel tro at vi var kommet noe lengre i utviklingen enn at det skal foreligge slike kjøreregler som MÅ følges for å regulere eierforhold, økonomi og familiestrategi på.

Foretrekker ihvertfall å velge selv hvordan jussen i mitt parforhold skal reguleres, uten å bli overstyrt av en slags "how-to-guide" satt i system av en gruppe politikere eller...gud forby...religiøst motiverte besser-wissere.

[Gjest Poirot]

Jeg greier ikke se på et ekteskap som noe annet enn en samfunnsforenklende måte å systematisere jussen på. Noe som blir en temmelig platt måte å tvinge et system igjennom på. En måte å "styre" befolkningen inn i et system på. Liker overhodet ikke tanken på å "styres" inn i en form ...

Kjenner mange som tenker som deg. Og derfor må det vel være fint at man kan velge å være samboer uten å bli registrert her og der? Ved likestilling ville jo alle bli tvunget inn i samme form. Nå kan samboere legge opp store deler av det juridiske selv.

[Gjest Lea]

Man må ved slik registrering også innføre regler om at man sier ira til staten når man flytter ifra hverandre, omtrent som en skilsmisse. Dette ødelegger samboerskapets funksjon som en lettvint løsning, for de som faktisk ønsker det litt mer uformelt.

Jeg synes ikke at samboerskap er noen lettvindt løsning.

Selvsagt er det en uformell test den første tiden, men de aller færreste velger å kjøpe felles bolig den første tiden. Om man leier en bolig eller om den ene eier boligen, så blir det litt annerledes.

Jeg snakker om en frivillig registrering. Om man ikke ønsker gjensidig testamente, så registrerer man seg ikke. Men selvsagt skal man melde i fra når forholdet tar slutt, Ingen ønsker da at eks-en skal arve boligen?

For meg er ikke ekteskap et alternativ (ikke ennå i alle fall). Vi er så godt som gift etter 6 år som samboere. Vi har planer om å leve sammen resten av livet. Men vi ønsker ikke å gifte oss likevel.

Og hva sjer med to venninder som har bodd sammen i X antall år? Godtar man pertnerskap, må man også godta homofilt samboerskap. Det kan få litt rare utfall hvis man faktisk ikke er kjærester, men kun venner som deler bolig.

Hvis man bare er gode venner og eier en leilighet sammen, så trenger man ikke å "registrere" samboerskapet.

Om et homofilt par eier en leilighet sammen, så bør de jo arve hverandre, akkurat som et hetrofilt par.

Jeg snakker nå om en bolig man EIER sammen (ikke leier).

Ellers er jeg langt på vei enige med dere begge.

Det eneste jeg synes er trist er at mange samboerpar "glemmer" å skrive testamente eller gjør dette feil. Da ender man ofte opp med at foreldre (eller annen familie) arver den avdødes del av boligen og den gjenlevende blir nødt til å selge sin del eller kjøpe tilbake samboerens del.

[Gjest Poirot]

Mener ikke at alle samboerfrohold er lettvindte, er selv seriøs samboer.

Men jeg har jo venninder som har hatt 3-4 samboere etter som tiden har gått.

Alle i dag vet at samboere bør ha kontrakt, og de bør ha testamente. mange glemmer det like fullt. En frivillig registreringsordning vil kanskje også gå i glemmeboken? Og for mange vil slik registrering være like seriøst som et giftemål, ergo kanskje ikke spesielt forlokkende-da det forplikter.

En frivillig ordning vil heller ikke gi folk de rettighetene mange mener bør tilfalle automatisk etter X år som samboere. Man vil da få tilfeller som : "var samboere i 55 år, glemte å registrere seg-arver ingenting". Og det var vel ikke intensjonen?

Frivillig registrering likestiller ikke samboerskap med ekteskap.

[Leo]

Jeg greier ikke se på et ekteskap som noe annet enn en samfunnsforenklende måte å systematisere jussen på. Noe som blir en temmelig platt måte å tvinge et system igjennom på. En måte å "styre" befolkningen inn i et system på. Liker overhodet ikke tanken på å "styres" inn i en form ...

Ved ekteskapsinngåelse (Evt. senere) står man fritt til også å inngå spesiellt tilpassede avtaler om f.eks. formuesforhold. Ved en evt. skilsmisse står man også fritt til å inngå individuelle avtaler.

Jeg lurer derfor litt på hvilke forhold du har i tankene, når du sier at dette er samfunnsforenklende. Selv om du velger å være samboende, vil du jo også være nødt til å forholde deg til et sett lover og regler.

Jeg mener absolutt ikke at et samboerforhold er mindre seriøst enn et ekteskap, men når man først har bestemt seg, kan man like gjerne gifte seg.

[Gjest Lea]

Jeg mener absolutt ikke at et samboerforhold er mindre seriøst enn et ekteskap, men når man først har bestemt seg, kan man like gjerne gifte seg.

Ikke helt enig i dette.

Joda, man KAN gifte seg, men det er ikke alltid man ønsker dette.

Vi har bestemt oss. Men vil fortsatt ikke gifte oss. Og når man ikke ønsker å gifte seg, så synes jeg at det blir feil.

Noen gifter seg etter et år eller to, fordi de har et ønske om å være gift. Vi forblir samboere i flere år, fordi vi IKKE har noe ønske om å gifte oss.

Det er heller ikke et ønske fra vår side å få "fordelene" som ektepar har, men det hadde vært surt om den ene av oss satt igjen med et hus han/jeg måtte dele med foreldrene til den andre.

[Leo]

Her burde jeg vel ha lagt til; Dersom man ønsker de samme rettighetene.

Noen gifter seg etter et år eller to, fordi de har et ønske om å være gift. Vi forblir samboere i flere år, fordi vi IKKE har noe ønske om å gifte oss.  

Det er heller ikke et ønske fra vår side å få "fordelene" som ektepar har, men det hadde vært surt om den ene av oss satt igjen med et hus han/jeg måtte dele med foreldrene til den andre.

Siden dette er det forholdet dere ønsker regulert, inngår dere en avtale vedr. nettopp dette, d.v.s. et gensidig testamente. (Arveavgiften bør etter mitt syn fjernes og erstattes av en avgift differensiert etter hvor mye ressurser skiftet faktisk legger beslag på i forvaltningen).

[Gjest Lea]

Æsj.. da er vi jo NESTEN enige da... :x

Men jeg synes likevel at det bør være en måte å registrere seg på, slik at man automatisk arver samboerens del av felles bolig (om man ønsker dette da).

Vi har et gjensidig testamente, men jeg kjenner mange som ikke har klart å få til dette, selv etter flere år som samboere i felles bolig.

Vårt første testamente var ugyldig.. for det var visst ikke så enkelt som vi trodde. Ble heldigvis oppmerksom på feilene og fikk laget et nytt.

[Leo]

Kan strekke meg til å være enig i at formkravene til et testamente kan være vanskelige å forstå og at det kanskje burde vært laget en "multiple choise" versjon spesiellt tilpasset samboere.

[Gabriel]

Jeg har ikke tid til å delta i diskusjonen nå men vil bare nevne

at jeg startet en tråd med det samme temaet i Mars:

"Samboerskap og ekteskap: "Hva bør forskjellen være?"

Tråden ligger på:

http://www.kvinneguiden.no/Forum/viewtopic...t=28156&start=0

Og mitt innledende innlegg var som følger:

Til å begynne med ble samboerforhold kalt  

papirløst ekteskap. Det var kjærligheten mellom mann og kvinne  

som var det sentrale og det skulle man ikke involvere noen  

offentlige instanser (prest eller dommer) i for å godkjenne.  

Etter som samboerforhold ble mer vanlig så ønsket samboere seg  

de samme fordeler/rettigheter som de gifte: forsikringsordninger,  

rabatter, forsørgerbidrag når den forsørgende samboeren var i  

forsvaret, arv, rett til å stå registrert som pårørende etc.  

Det kan se ut som om samboere egentlig ønsket seg de samme  

rettigheter/plikter som ektefolk.  

Tidligere kunne det kanskje virke som om det var lettere å bryte  

ut av et samboerskap enn et ekteskap. Jeg har ikke inntrykke av det  

gjelder lenger. En forskjellen er jo festen (brylluppet) men det bør  

vel være noe mere enn det?  

Spørsmålet blir da: Skal det være noen forskjell på samboerskap  

og ekteskap? Hva skal denne forskjellen være? Er det noen  

fordeler som ektepar skal ha som ikke samboere skal ha og motsatt?  

Hvis man ønsker at alle som har bodd sammen i f.eks. 5 år skal  

ha de samme rettigheter som ektepar så kan man jo like gjerne  

overlate til folkeregisteret å sende ut ekteskapspapirer til alle som  

er registrert med samme adresse i 5 år.  

Så: Hva synes du skal være forskjellen?  

Gabriel

Det kom mange interessante synspukter også den gang som

det var verdt å merke seg.

(Jeg håper ikke min referanse til en tidligere tråd ødelegger denne

tråden...)

Gabriel

[Gjest Anonymous]

Ser flere her forfekter den gamle misforståelsen at samboerkontrakt og testamente er nok til å begunstige samboer. Det er det KUN hvis det ike finnes livsarvinger, i så tilfelle arver samboer bare den frie tredjedelen. Kjipt hvis man har felles bolig for eksempel, da kan man måtte selge den for å kjøpe ut barna. Reglene skal endres her så man kan sitte i uskiftet bo til man flytter sammen med noen andre, men for de med særkullsbarn gjelder det fortsatt: Selg kåken (eller ta opp lån) for å frigi fars/morsarven til stebarna dine.

Så til MIN personlige mening: Jeg mener folk bør få være fri til å velge samlivsform selv uten å miste privilegier av den grunn (derfor mener jeg også det er feil at gifte pensjonister får avkorting i pensjonen sin). MEN - jeg har selv hatt samboerskap som var mer sånn atten-år-innmari-forelska-og-gidder-ikke-betale-leie-for-to-leiligheter-når-vi-er-sammen-hele-tiden-likevel - da blir det etter min mening litt feil å likestille. Men i den situasjonen jeg er nå - samboer i årevis med faren til mine fire barn - er det direkte latterlig at vi "offisielt/juridisk" blir sett på som mindre seriøse enn par som har giftet seg.

[Gjest Anonymous]

Ser flere her forfekter den gamle misforståelsen at samboerkontrakt og testamente er nok til å begunstige samboer. Det er det KUN hvis det ike finnes livsarvinger, i så tilfelle arver samboer bare den frie tredjedelen. Kjipt hvis man har felles bolig for eksempel, da kan man måtte selge den for å kjøpe ut barna. Reglene skal endres her så man kan sitte i uskiftet bo til man flytter sammen med noen andre, men for de med særkullsbarn gjelder det fortsatt: Selg kåken (eller ta opp lån) for å frigi fars/morsarven til stebarna dine.

Så til MIN personlige mening: Jeg mener folk bør få være fri til å velge samlivsform selv uten å miste privilegier av den grunn (derfor mener jeg også det er feil at gifte pensjonister får avkorting i pensjonen sin). MEN - jeg har selv hatt samboerskap som var mer sånn atten-år-innmari-forelska-og-gidder-ikke-betale-leie-for-to-leiligheter-når-vi-er-sammen-hele-tiden-likevel - da blir det etter min mening litt feil å likestille. Men i den situasjonen jeg er nå - samboer i årevis med faren til mine fire barn - er det direkte latterlig at vi "offisielt/juridisk" blir sett på som mindre seriøse enn par som har giftet seg.

[Gjest Anonymous]

Ser flere her forfekter den gamle misforståelsen at samboerkontrakt og testamente er nok til å begunstige samboer. Det er det KUN hvis det ike finnes livsarvinger, i så tilfelle arver samboer bare den frie tredjedelen. Kjipt hvis man har felles bolig for eksempel, da kan man måtte selge den for å kjøpe ut barna. Reglene skal endres her så man kan sitte i uskiftet bo til man flytter sammen med noen andre, men for de med særkullsbarn gjelder det fortsatt: Selg kåken (eller ta opp lån) for å frigi fars/morsarven til stebarna dine.

Så til MIN personlige mening: Jeg mener folk bør få være fri til å velge samlivsform selv uten å miste privilegier av den grunn (derfor mener jeg også det er feil at gifte pensjonister får avkorting i pensjonen sin). MEN - jeg har selv hatt samboerskap som var mer sånn atten-år-innmari-forelska-og-gidder-ikke-betale-leie-for-to-leiligheter-når-vi-er-sammen-hele-tiden-likevel - da blir det etter min mening litt feil å likestille. Men i den situasjonen jeg er nå - samboer i årevis med faren til mine fire barn - er det direkte latterlig at vi "offisielt/juridisk" blir sett på som mindre seriøse enn par som har giftet seg.

Og registreringsbiten - den andres personnummer er trykket på selvangivelsen vår...

Hvis man har bestemt seg for å leve resten av livet sammen er det forresten ikke BARE å gifte seg. Noen av oss ønsker rett og slett ikke å gifte oss - selv om vi har funnet den vi vil prøve å dele resten av livet med.

Og donpedro - om du har venninner med tre samboerskap bak seg, gjør vel ikke det hvert av samboerskapene mindre seriøse? Folk gifter seg og blir skilt også.

[Leo]

Jeg tror ingen av oss som har skrevet i denne tråden svever i den vilfarelsen du her nevner. Det har bare ikke vært diskutert i denne tråden. (Jeg vet f.eks. at Lea ikke har barn og derfor svarer jeg henne som jeg gjør. Jeg vet også at Lea vet at saken stiller seg anderledes dersom de får barn).

Dersom dere har vært samboere i "årevis" og har fire barn sammen forstår jeg at dere ønsker de samme rettighetene som gifte. Det hadde imidlertid vært interessant å høre argumentene for at dere ikke ønsker å gifte dere, men likevel ønsker å inneha de samme rettighetene som de som er gift.

[Gjest Lea]

Jeg er fullstendig klar over at ting blir annerledes når man har barn. Men ettersom jeg ikke har barn og heller ikke har planer om å få barn, så tar jeg utgangspunkt i min egen situasjon (egoistisk ).

HVIS vi noengang får barn, så vil vi nok mest sannsynlig gifte oss. Ikke bare pga fordelene, men også pga barnet.

Helt ærlig, så vet jeg ikke så mye om disse fordelene man får som gift. Jeg er heller ikke ute etter å " stjele" slike fordeler. Det er dette med arv jeg brenner litt for. Og det er kanskje mye pga min egen situasjon, der vi i fellesskap har bygget og skapt vårt eget hjem. Om vi ikke hadde fått ordnet opp i testamentet vårt, så hadde vi faktisk endt opp med en skikkelig "krise".

Det er mange meninger om å gifte seg/ikke gifte seg. Noen har alltid drømt om å bli gift, for andre føles det bare ikke riktig. Noen gifter seg etter et år, andre bor sammen i 20 år før de får ut fingeren.

Selv har jeg aldri drømt om å gifte meg eller å stå hvit brud. Jeg føler ingen behov for å være gift og vil heller ikke gifte meg bare pga disse fordelene man får.

[Fakse]

Virker som om mange ikke klarer å skille helt mellom det å gifte seg og det å ha en bryllupsfest. Det å gifte seg er å bekrefte ovenfor seg selv og samfunnet en lever i at en er et par, og at en vil være hverandres nærmeste pårørende. Orgel, kjole, taler og blomster har ikke egentlig noe med den saken å gjøre, en kan godt gifte seg uten noen av elementene til stede! Dermed blir det latterlig om en skal innføre en ordning som gir samboere rettigehter som om de var gift, fordi det å binde seg til en slik avtale i såfall vil være det samme som å gifte seg.