Jeg er så ensom..

[Gjest Faith]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. Jeg er ei jente på 22 som er så ensom. Det begynte for noen år siden Jeg begynte å trekke meg unna vennene mine. Jeg vet ikke hvorfor, men over en periode forandret jeg meg fra og være en sosial og glad jente til og bli innesluttet og stille.

Verre ble det for et par år siden da jeg måtte flytte ganske langt bort for å gå på skole. Der jeg bodde før hadde jeg ihvertfall familien min. Jeg skjønner ikke hva som feiler meg, for jeg vil så gjerne bli kjent med noen, men så fort noen prøver og komme innpå meg trekker jeg meg unna og kommer med unnskyldninger til å ikke treffe personen osv..

Jeg treffer jo folk på skole og jobb og har en overfladisk kontakt, men ikke noe mer. Jeg savner og ha noen å ringe til eller bare ta en kaffe sammen.

[Lucky?]

høres leit ut

Endret 14. november 2005 av Lucky117

[Annie]

Kan du ikke prøve å få deg noen internettvenner da? Mange steder hvor man kan få kontakt med nye mennesker.

Da slipper du å ha de innpå deg, men samtidig ha noen å betro deg til.

[Gjest Gjest]

har det skjedd noe tragisk i ditt liv som har ført til denne forandringen? Hvordan var vennene dine mot deg før? Følte du at dere begynte å vokse fra hverandre?

Jeg finner det litt merkelig at du plutselig holder avstand fra folk. Er det slik at du har sosialangst?

Eller bare føler du at du ikke kan stole på folk mer?

Det var noen spørsmål som jeg tenker at du kan reflektere over..

Uansett så er det utrolig trist at du føler deg slik du gjør. Jeg håper at dette er en fase i livet ditt som vil gå over...

[babyboy]

Det høres ut som depresjon. Jeg er ingen lege, men kanskje du skulle oppsøke en? Om du har interesser, kan du jo prøve å bli med i en eller annen klubb?

At du trekker deg unna når noen prøver å komme innpå deg skyldes kanskje at du er redd for å bli såret? I så fall har du et problem. Du ønsker kontakt, men du trekker deg unna så fort noen prøver å oppnå kontakt.

Det er ingenting som tiltrekker folk så mye som et smil. Og det er heller ingenting som får folk til å smile så mye som et smil. Og det å ha smilende mennesker rundt seg får en selv til å bli i godt humør. Dessuten er det lettere å ta og å oppnå kontakt med smilende mennesker. Så mitt råd til deg er at du smiler mer. Selv om du synes du ser dum ut.

-Babyboy

[Gjest Gjest]

Førsteinnlegget er over to år gammelt... Er trådstarter her fortsatt da?

Isåfall skal du vite at du ikke er alene. Jeg er nesten dobbelt så gammel som deg og opplever med jevne mellomrom å bli så skuffet av de jeg regnet som mine venner, at jeg trekker meg bort. Jeg fungerer godt i sosiale sammenhenger, men for tiden orker jeg ikke engasjere meg fordi jeg ikke orker å bli lei meg og skuffet.