Når ekteskapet er over

[Gjest Gjest_Mea_*]

Det har vært mange tråder om potensielle samlivsbrudd her den siste tiden, og her kommer det en til. I motsetning til hva jeg oppfatter av de andre trådene, så er jeg gift med en fantastisk mann. Han er snill, generøs, til å stole på og jeg kan ikke tenke meg at han noen gang vil kunne gjøre slemt mot meg på noe som helst vis. Vi har også et barn sammen (barnehagealder), og han er en flott far.

Likevel har alle mine romantiske følelser for ham forsvunnet. Innledningen kan kanskje gi inntrykk av at vi aldri har hatt problemer, men det har vi altså hatt. Hva problemene har vært og er, er egentlig ikke så vesentlig, men det er av den typen hvor vi nok har litt skyld begge to. Det har vært meg som har tatt initiativ til å løse flokene vi har hatt, han har gitt uttrykk for at han er enig og har forstått problemet, men når det har kommet til den praktiske løsingen har nok interessen dabbet litt av. Det kan hende jeg ikke har vært flink nok til å formidle i hvor stor grad problemene våre har påvirket meg og følelsenen mine.

I dag kan jeg vel best karaterisere oss som veldig gode venner. Vi krangler aldri og vi har det hyggelig sammen. Vi jobber mot de samme målene og trives forsåvidt i hverandres selskap. Men den ekteskapelige biten er borte. Vi har nær sagt ingen fysisk kontakt. Ingen kyss eller klemming, og ingen sex (2-3 ggr årlig), og jeg føler heller ikke at noen av oss savner det. Dvs, jeg savner det voldsomt, men ikke fra ham.

Det er heller ikke bare den fysiske delen av ekteskapet som er borte, men også den emosjonelle. Jeg klarer knapt nok å forklare hva jeg mener, men fellesskapet vårt er borte.

Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Følelsesmessig er jeg egentlig ikke i tvil, jeg føler det helt galt å bli i et ekteskap som er dødt. Her har nok også alder litt å si, vi er begge i begynnelsen av 30-årene. Samtidig synes jeg det er forferdelig å skulle såre et av de menneskene jeg er aller mest glad i, og jeg vet han vil bli forferdelig såret. Jeg gruer meg for å gjøre barnet mitt til skilsmissebarn, med alt det kan medføre. Jeg gruer meg for splitting av familier, knuste drømmer og alt annet en skilsmisse kan medføre seg.

Jeg har tenkt tanken på å gå til samlivsrådgivning, men jeg er usikker. Jeg er redd for at all verdens terapi ikke kan få følelsene mine tilbake, og føler derfor at jeg på sett og vis lurer ham ved å gå dit. Samtidig tenker jeg at vi må prøve alt før vi gir opp, og om ikke annet kan terapi kanskje redusere konfliktnivået etter en evt skilsmisse.

Jeg har vel egentlig ingen direkte spørsmål knyttet til dette innlegget, men tar gjerne imot innspill av alle slag. Jeg håper jeg har klart å uttrykke meg forstelig, og ikke uttelatt noe av vesentlig betydning.

[Gjest Gjest]

Du sier at du tenker at alt bør prøves før du gir opp og det tror jeg er lurt. Selvom du kanskje føler at du lurer han ved å foreslå samlivsterapi, så bør du likevel gjøre det.

Hvis det ikke virker har du prøvd.

Hvis det virker, tenk så bra det hadde vært!

Du vil ha dårlig samvittighet hvis dere ikke klarer det, men antagelig litt mindre enn hvis du ikke prøvde alt.

Han vil bli såret uansett, men kanskje litt mindre når han vet at alt er prøvd.

Lykke til.

[Supramundane]

Trist at du har havnet i denne situasjonen!

Det jeg umiddelbart tenker er at før man går til det steget at man skiller seg, så er det verdt å prøve alle andre alternativer. Samlivsterapi kan være "bortkastet tid", men det kan også hjelpe! Det vet du ikke før dere har prøvd det.

Det første jeg ville gjort er nok å være ærlig med mannen om hvordan tingenes tilstand er, og så finne ut hva dere sammen skal gjøre for å i alle fall forsøke å redde ekteskapet.

Dersom du har bestemt det for at du er ferdig og vil skilles, så er det jo nettopp det han må få beskjed om, før heller enn senere. Men jeg tolker deg som at du i alle fall har lyst til å prøve å reparere, og da er det verdt en sjanse.

Lykke til!

[Havbris]

Jeg synes også at du skal gi dere begge muligheten til å snu på alle steiner før du tar en avgjørelse. Oppsøk et familievernkontor eller en samlivsterapeut - det kan være bra å få en objektiv, tredje person inn. Hvis du ikke føler det annerledes etterpå så vet du iallefall at dere har prøvd - og det kan være bra med tanke på hvordan dere skal klare å håndtere en skillmisse.

Forhold må pleies, det er et livsprosjekt og det kreves aktiv jobbing fra begge. Når den første berusende forelskelsen er over kommer alle hverdagene, følelsene endrer seg og en kan noen gang lure "var dette alt...?". Det kreves en innsats for å fortsette forhold etter at forelskelsesrusen har gått over til noe annet...

Lykke til, håper du finner ut av det.

[Gjest tronder]

Må bare stille spørsmålet: 2Hvordan vil det være om man øker den fysiske kontakten?" Kroppen er jo litt sånn med mer sex den får, jo mer vil den ha. Og om nærheten kommer tilbake så kan jo også følelser og gleden av hverandre komme tilbake også.

Jeg er ung enda, så bare lufter litt tanker her, dere som har mer erfaring får komme med noe svar som høres fornuftig ut.

Lykke til for TS, dette ordner seg om dere vil.

[Lotta35]

Jeg er selv skilt, og kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver.

Prøv en samlivsterapeut, ikke nødvendigvis for å reparere forholdet, men også for å lære dere å komunisere sammen gjennom denne prosessen som kommer.

En skilsmisse har en tendens til å dra de værste sider ut av en person, og tanker som "er dette det samme mennesket som jeg var gift med" er ikke uvanlige bland skilte.

Med barn i bildet ville jeg også prøvd litt ekstra, fortell han hva du føler, eller skriv det ned.

Uansett om dere klarer det eller ikke, så er det en tung prosess, men en ting jeg er sikker på er at den forsvinner ikke av seg selv, den må jobbes hart med.

[Havbris]

Må bare stille spørsmålet: 2Hvordan vil det være om man øker den fysiske kontakten?" Kroppen er jo litt sånn med mer sex den får, jo mer vil den ha. Og om nærheten kommer tilbake så kan jo også følelser og gleden av hverandre komme tilbake også.

Jeg er ung enda, så bare lufter litt tanker her, dere som har mer erfaring får komme med noe svar som høres fornuftig ut.

Lykke til for TS, dette ordner seg om dere vil.

Kloke ord fra deg som er ung. Jeg er ikke helt ung lenger men har selv opplevd at både følelser og nærhet kan gjenvinnes med en aktiv innsats fra begge. Det krever en bevissthet om hvordan jeg selv er i forhold til mannen min, det samme fra ham. Vi trodde en stund at forholdet var dødt - og takk og lov for at vi gjorde en innsats - for nå har vi det bedre enn vi har hatt på lenge. Øving gjør mester

[Gjest Gjest_Mea_*]

Tusen takk for alle svar.

Til dette med mer fysisk kontakt: Jeg er i prinsippet helt enig i at kontakt avler kontakt. I vårt tilfelle har nok dette vært et av problemene vi har slitt med lenge. Jeg har flere ganger tatt opp at jeg ønsker mer fysisk kontakt, ikke bare iform av sex men også generelle kjærtegn. Han har vært enig, og det har bedret seg en kort periode før vi har falt tilbake i gammelt mønster. Den fysiske kontakten vi har hatt har i all hovedsak vært initiert av meg tidliger, men jeg føler nå at vi har kommet til et punkt hvor ingen egentlig har lyst. Det virker sikkert spesielt, men det føles faktisk fremmed å ta på ham og å bli tatt på.

[I Grosny]

Tusen takk for alle svar.

Til dette med mer fysisk kontakt: Jeg er i prinsippet helt enig i at kontakt avler kontakt. I vårt tilfelle har nok dette vært et av problemene vi har slitt med lenge. Jeg har flere ganger tatt opp at jeg ønsker mer fysisk kontakt, ikke bare iform av sex men også generelle kjærtegn. Han har vært enig, og det har bedret seg en kort periode før vi har falt tilbake i gammelt mønster. Den fysiske kontakten vi har hatt har i all hovedsak vært initiert av meg tidliger, men jeg føler nå at vi har kommet til et punkt hvor ingen egentlig har lyst. Det virker sikkert spesielt, men det føles faktisk fremmed å ta på ham og å bli tatt på.

Nå snakker jeg om ting jeg ikke har greie på, men kan dere ikke bare bli enige om å ta dere elskere, og leve lykkelig sammen som foreldre og venner? Siden han ikke har lyst på deg , så er det sikkert greit for han.

[Gjest Gjest]

Jeg anbefaler å lese boken "Kjærlighetens fem språk" sammen, og snakke sammen underveis mens dere leser den. Og jeg er til og med mann.

[Gjest brutal_mann]

Nå snakker jeg om ting jeg ikke har greie på, men kan dere ikke bare bli enige om å ta dere elskere, og leve lykkelig sammen som foreldre og venner? Siden han ikke har lyst på deg , så er det sikkert greit for han.

Hm... der kom du meg i forkjøpet gitt. Høres ut som et ideelt forhold for partnerbytte og elskere dette.

[Supramundane]

Jeg kan ikke si jeg støtter forslagene om elskere, men det er opp til hver enkelt ..

Når det gjelder samlivsterapi syns jeg også, som noen andre nevnte ovenfor, at det er smart uansett om dere skal skilles eller ikke. Kanskje det bidrar til en ryddigere avslutning, og et bedre samarbeid i tiden fremover.

[I Grosny]

Jeg kan ikke si jeg støtter forslagene om elskere, men det er opp til hver enkelt ..

Når det gjelder samlivsterapi syns jeg også, som noen andre nevnte ovenfor, at det er smart uansett om dere skal skilles eller ikke. Kanskje det bidrar til en ryddigere avslutning, og et bedre samarbeid i tiden fremover.

Grunnen til at elskeridèen kom opp er rett og slett barnet, og det faktum at de faktisk lever ett greit liv som venner og foreldre i dag. Men Mea får ikke den kosen hun trenger, og mistrives av denne årsak.

Å bryte opp en famile som fungerer ellers er fryktelig for alle, ikke minst barnet. Det finnes kjekke menn som gjerne tar med Mea på hyttetur innimellom, men som ikke vil ha fast dame fordi det er for dyrt, og fordi de elsker bankkontoen sin høyere en alt untatt aksjeporteføljen. Eller kanskje de elsker den uforpliktene friheten til å sitte på sin rotete hybel og spille dataspill, og bare trenger litt nærhet innimellom.

Det som er viktig er att alle må være enige om dette, og at alle må tro at det er en løsning som er best for alle. Ellers er det helt feil.

[Lotta35]

Tror dette med elskere, vil gjøre ting 100 ganger mer komplisert, før eller siden vil det dukke opp føleser i form av forelskelse eller sjalusi, og da bryter helvete løs.

Ikke det at jeg er ekspert på noen måte, men man skal være rimelig sikre før dette er en ting man prøver ut.

[Supramundane]

Jeg skjønner hva du mener, I Grosny, men jeg tenker at selv om dette i utgangspunktet skulle være noe alle parter er komfortable med i teori, så er det ikke dermed sagt at det vil fungere i praksis. Syns det høres ut som å bevege seg ut på farlig tynn is, altså.

[I Grosny]

Jeg skjønner hva du mener, I Grosny, men jeg tenker at selv om dette i utgangspunktet skulle være noe alle parter er komfortable med i teori, så er det ikke dermed sagt at det vil fungere i praksis. Syns det høres ut som å bevege seg ut på farlig tynn is, altså.

Det kan være farlig tynn is. Det beste er jo om de kan fyre opp ekteskapet mved hjelp av samlivskurs . Men jeg fikk inntrykk av at det var såpass dødt at skilsmissen er løsningen. I gamle dager tror jeg ikke skilsmisse var løsningen, men derimot elskere. Er det noen av dere som har erfaring med slike ordninger, som barn av foreldre med elskere på en ordnet og god måte? Dere som har opplevd slikt med far og mor, hva synes dere?

Jeg hadde neppe flyttet fra kona mi før min sønn var ferdig med videregående, dersom vi hadde hatt ett greit liv på vennskapelig nivå.

Det virker jo som de trives greit, bortsett fra mangel på kos og nærhet, og den mangelen må dekkes på en eller annen måte. Det jeg i realiteten foreslår er de skal fungere som gode venner i ett kollektiv.

Endret 17. januar 2010 av I Grosny

[Supramundane]

Da syns jeg at skilsmisse gjerne er et bedre alternativ, rett og slett. Jeg er selv skilsmissebarn, og det var langt i fra så traumatisk som alle skal ha det til - selv om mine foreldre var svært bitre og det var en del krangling. Og hvis de klarer å skilles med en god tone burde det gå bra.

[Gjest tronder]

Hvordan skal det kunne komme noen følelser inne i bildet å ødelegge? Da begge to tydelig vis ikke har de "nødvendige" kjæreste følelsene lenger for hverandre.

Men ja, jeg ser problematikken i om det kommer noen følelser og den ene parten vil flytte sammen med den evt elskeren.

For TS sin del så håper jeg at du/dere tar en prat dere imellom og evt samlivsterapaut for å finne fram til roten av problemet.

Ved første øykast er det kanskje ikke den åpenbare grunnen som er problemet. Spør gjerne spørsmålet "hva er grunnen til denne årsaken?" etter en 3-7slike runder burde dere ha funnet fram til kjernen i saken.

Dette er en teknikk vi holder på med på skola, og jeg har tro på at denne formen for problem søking kan overføres til samliv også.

[Gjest Gjest_Julie_*]

Det har vært mange tråder om potensielle samlivsbrudd her den siste tiden, og her kommer det en til. I motsetning til hva jeg oppfatter av de andre trådene, så er jeg gift med en fantastisk mann. Han er snill, generøs, til å stole på og jeg kan ikke tenke meg at han noen gang vil kunne gjøre slemt mot meg på noe som helst vis. Vi har også et barn sammen (barnehagealder), og han er en flott far.

Likevel har alle mine romantiske følelser for ham forsvunnet. Innledningen kan kanskje gi inntrykk av at vi aldri har hatt problemer, men det har vi altså hatt. Hva problemene har vært og er, er egentlig ikke så vesentlig, men det er av den typen hvor vi nok har litt skyld begge to. Det har vært meg som har tatt initiativ til å løse flokene vi har hatt, han har gitt uttrykk for at han er enig og har forstått problemet, men når det har kommet til den praktiske løsingen har nok interessen dabbet litt av. Det kan hende jeg ikke har vært flink nok til å formidle i hvor stor grad problemene våre har påvirket meg og følelsenen mine.

I dag kan jeg vel best karaterisere oss som veldig gode venner. Vi krangler aldri og vi har det hyggelig sammen. Vi jobber mot de samme målene og trives forsåvidt i hverandres selskap. Men den ekteskapelige biten er borte. Vi har nær sagt ingen fysisk kontakt. Ingen kyss eller klemming, og ingen sex (2-3 ggr årlig), og jeg føler heller ikke at noen av oss savner det. Dvs, jeg savner det voldsomt, men ikke fra ham.

Det er heller ikke bare den fysiske delen av ekteskapet som er borte, men også den emosjonelle. Jeg klarer knapt nok å forklare hva jeg mener, men fellesskapet vårt er borte.

Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Følelsesmessig er jeg egentlig ikke i tvil, jeg føler det helt galt å bli i et ekteskap som er dødt. Her har nok også alder litt å si, vi er begge i begynnelsen av 30-årene. Samtidig synes jeg det er forferdelig å skulle såre et av de menneskene jeg er aller mest glad i, og jeg vet han vil bli forferdelig såret. Jeg gruer meg for å gjøre barnet mitt til skilsmissebarn, med alt det kan medføre. Jeg gruer meg for splitting av familier, knuste drømmer og alt annet en skilsmisse kan medføre seg.

Jeg har tenkt tanken på å gå til samlivsrådgivning, men jeg er usikker. Jeg er redd for at all verdens terapi ikke kan få følelsene mine tilbake, og føler derfor at jeg på sett og vis lurer ham ved å gå dit. Samtidig tenker jeg at vi må prøve alt før vi gir opp, og om ikke annet kan terapi kanskje redusere konfliktnivået etter en evt skilsmisse.

Jeg har vel egentlig ingen direkte spørsmål knyttet til dette innlegget, men tar gjerne imot innspill av alle slag. Jeg håper jeg har klart å uttrykke meg forstelig, og ikke uttelatt noe av vesentlig betydning.

Det er som om du forteller om meg. Jeg har det på akkurat samme måte for tiden. Forholdet er totalt fritt for kjærestefølelser, vi har ikke hatt sex på et år. Jeg lurer også på om følelsene kommer tilbake om vi skulle velge å gå til rådgivning, har ikke tro på det egentlig.

Jeg er også veldig glad i han og ønsker jo ikke å gjøre han vondt, men å gi opp og gå fra hverandre ville gjøre oss begge vondt. Jeg er kommet til et punkt der jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, tiden går og vi blir jo ikke yngre med årene.

[Gjest Gjest]

Kloke ord fra deg som er ung. Jeg er ikke helt ung lenger men har selv opplevd at både følelser og nærhet kan gjenvinnes med en aktiv innsats fra begge. Det krever en bevissthet om hvordan jeg selv er i forhold til mannen min, det samme fra ham. Vi trodde en stund at forholdet var dødt - og takk og lov for at vi gjorde en innsats - for nå har vi det bedre enn vi har hatt på lenge. Øving gjør mester

Kan du fortelle hva dere gjorde for å få tilbake følelser og ønske om nærhet?

Vi skal prøve å få "liv i forholdet" igjen.. og jeg kjenner så innmari liten lyst på det fysiske med ham..

Har du noen konkret tips?