Uenigheter hos foreldre - hvordan forholde seg?

[Gjest Diane]

Long story short: Foreldrene mine er i begynnelsen av 50-årene, har holdt sammen i over 30 år. Lykkelig gift, og jeg kan ikke huske en eneste turbulent krangel før det tok av i august i år (dette har jeg fått høre av broren min). De har ikke sagt mye om situasjonen, så da jeg flyttet hjem i desember, tok det tid å innse hvor alvorlige problemene faktisk er.

Faren min flykter inn i "jobben", moren min sitter for det meste hjemme alene, deppa. Ingen baktaler hverandre, men jeg hører kranglene, og begge er flinke til å komme med skjulte hint. Broren min på 18 synes det er så ille til tider at han drar til venner, og nekter å komme hjem. Han har nektet meg å fortelle dette til dem, men det ser ikke ut til at stormen kommer til å stagnere med det første, så noe må jo gjøres.

Merker at dette sliter på meg også... Jula var et sant mareritt fordi moren min var helt ute av seg. Jeg lurer på om det ligger noe bak som jeg ikke vet. Jeg har vært inne på tanken om utroskap, men jeg kan bare ikke se for meg at det er tilfelle. De forteller lite om hva som skjer, så jeg og broren min opplever bare bruddstykker.

Da jeg kom hjem i kveld annonserte mamma at hun reiser bort med noen venninner om en uke, og at hun helst ser at jeg formidler dette videre til faren min. Jeg ba henne ta seg sammen, og ringe ham selv... Da ble hun ganske snurt...

Jeg fatter ikke hva som pågår, og det gjør meg så sliten. Jeg føler at jeg blir tvunget til å delta i noe jeg ikke aner hva er. Jeg har prøvd å spørre moren min ved et par anledninger, men hun sier at det bare er noen "små uenigheter". Dette har pågått i flere måneder, så jeg vil si at de er forbi det stadiet nå. Men hvordan ta det opp på en ok måte? De må jo skjønne at dette påvirker meg og broren min som bor i samme hus, og ikke aner hva som foregår.

[Gjest Gjest]

Gjør det klinkende klart for dem begge to at du IKKE er en forbanna megler, advokat eller rådgiver. Be dem for )#/&#%¤"¤ ta seg sammen og )#/%#¤¤ rødde opp i problemene sine sjæl!

Og si det HØYT til dem begge samtidig.

Du kan ikke være en del av deres konflikt og de kan ikke forlange at du skal ta parti. Langt mindre at du skal vite noe om deres private anliggender. *hmf* voksne folk...

[Havbris]

Huff da, dette høres ikke veldig bra ut. Er selv i begynnelsen av 50 årene og har vært gift med samme mann i 19 år. Vi har vært gjennom en samlivskrise, utløst av utroskap, men har funnet tilbake til hverandre og har det bedre enn vi har hatt det på mange år. Jeg tror foreldrene dine kanskje tenker at de ikke vil trekke dere inn i konflikten/krisen men de ser nok ikke at det er akkurat det de gjør ved å holde på slik de gjør nå.

Da vi hadde det vanskelig, valgte vi å spille med åpne kort overfor barna våre, som er i samme aldersgruppe som dere. Vi fortalte hva som hadde skjedd, ikke i detaljer, men nok til at de skulle forstå hvorfor vi hadde det vanskelig. De oppfattet selvfølgelig at noe var galt - de hørte jo at at det var krangling og gråt og de så jo at vi begge to hadde det vondt.

Det var viktig for oss at barna våre skulle kjenne trygghet og slippe å lure på alt mulig - fantasier kan jo gå uante veier. Det var også viktig at de IKKE skulle trekkes inn i konfliktstoffet og føle seg tvunget til å "velge side". Mannen min - som hadde vært utro - snakket masse med de, la seg flat og uttrykte tydelig at han angret etc. Jeg måtte anstrenge meg for å ikke være så høylydt i diskusjonene og det var viktig å forsikre de om at vi ikke kom til å gå fra hverandre.

Jeg synes det er vondt å høre at foreldrene dine ikke klarer å håndtere sin egen konflikt bedre enn det du beskriver. Jeg kan bare gi deg disse rådene:

- Fortell foreldrene dine at dere har oppfattet at noe er galt og at det går veldig inn på dere. Dere har krav på å vite hva som har skjært seg - selv om dere ikke trenger å høre detaljer.

- Hvis moren din vil kommunisere med faren din må hun ta ansvaret for det selv og ikke be deg om å formidle beskjeder. Du skal ikke trekkes inn i dette, og skal ikke ta noe ansvar.

- Hvis de ikke klarer å kommunisere må de søke profesjonell hjelp (familievernkontor eller samlivsterapeut) - de skal IKKE bruke dere.

- Fortell foreldrene dine at dere ikke synes det er greit å være hjemme lenger og at deres konflikt påvirker dere mer enn de kanskje tror. De må ta hensyn til dere - og de må forstå at dere oppfatter mye mer enn de kanskje tror.

- Vær tydelig overfor foreldrene dine - de trenger å høre hvordan dere har det, kanskje våkner de opp og ser at dette ikke går, de må ta tak i problemene sine og ikke trekke dere inn i noe.

- Hvis en av foreldrene dine forsøker å trekke deg/dere inn i konflikten så si "jeg forstår at dere har det vanskelig men hverken broren min eller jeg ønsker å ta del i dette - det er ikke vårt ansvar" Øv dere på å si denne setningen - og gjenta den hver gang du opplever at dere blir trukket inn i det. Stopp moren din når hun begynner å fortelle ting du ikke vil høre. Si det tydelig.

Lykke til - håper foreldrene dine tar til vettet og forstår at de påvirker dere - og at de klarer å håndtere dette på en god måte.

Endret 17. januar 2010 av Havbris

[Gjest Blondie65]

Veldig fine råd fra Havbris.

For å gjøre dette litt enklere for deg selv, hva med å invitere din mor på en kopp kaffe og så forteller du henne at du vet at hun / de sliter med noe og at det også sliter på deg. Så gir du henne et kort med telefonnummeret til familievernkontoret. Gjør det samme med din far.

[Mraz]

Jeg tror det beste er å snakke sammen. Ikke overdramatiser, men si det som det er. Si at dette er noe som plager deg, som du tenker mye på og som sliter på deg. Si at du tror at det også plager broren din (uten å baksnakke hva han har sagt til deg). Ta det først opp med den av foreldrene dine du føler du snakker lettest med, så den andre. Begge samtidig kan fort bli litt mye.

Kanskje vil du ikke få noe svar. Kanskje er det for vanskelig. Spør da om de (han/hun) synes det er greit at dette sliter på deg og broren din hver dag. Sannsynligvis synes de ikke det. Vær tydelig og klar (tydelig er ikke nødvendigvis noen motsetning til å gå forsiktig frem), si at svar som "små uenigheter" ikke hjelper deg. Si også at du respekterer at de har sine problemer, og at du i utgangspunktet ikke har noe med det, men at du ber om forståelse for at dette er noe som plager deg mye. Om du likevel ikke får noe svar, kan du prøve å gi litt tid (om du ikke allerede har gjort det), mange kommer på bedre tanker etterhvert.

Ikke legg opp til en stor og vanskelig samtale. Ofte er det ikke mer komplisert enn man gjør det til selv.

Jeg tror ikke familierådgivning o.l. er riktig å nevne på nåværende tidspunkt. Vær diplomatisk, forståelsesfull, empatisk og støttende, da kommer man langt i livet.

Hold hjertet varmt og hodet kaldt :-)

Lykke til.

Endret 17. januar 2010 av Mraz

[Vera Vinge]

Jeg tror det er viktig at du helt fra starten av ansvarliggjør dem, og ikke gjør dem og deg selv en bjørnetjeneste ved å starte å formidle beskjeder osv. De er voksne mennesker som må finne ut av dette selv. Du kan selvsagt formidle at du støtter dem uansett, men at du samtidig gjør det klart at du/dere havner i en skvis, og at du ikke kan gå for mye inn i selve konfliktene.

Hilsen en som ikke var like flink til det i sin tid.

Endret 17. januar 2010 av Vera Vinge

[Gjest Diane]

Tusen takk for mange gode råd, setter stor pris på at dere deler personlige erfaringer.

Faren min kommer hjem fra forretningsreise i morgen. Jeg trodde det var i overmorgen (på grunn av at mamma ikke har registrert det en gang, heh). Vi har avtalt å ta noen glass vin ute og snakke sammen. Pappa er generelt mer åpen, og jeg har et bedre forhold til ham enn mamma. Har noen andre personlige greier (som går på utdanningsvalg) som jeg må snakke med ham om også.

Jeg må vel snakke med moren min også, men jeg tar pappa i første omgang. Moren min er veldig følelsesmenneske og totalt irrasjonell når det gjelder å takle følelsesmessige kriser. Hun finnes ikke det spor objektiv, og stenger alt og alle ute. Hun er fremdeles irritert over at hun må videreformidle beskjeden om ferieturen til faren min på egenhånd, men det får hun bare være.