Hvordan overbevise seg selv om at to barn er nok?

[Gjest lurer så fælt]

Det er sikkert mange der ute som har ønsket seg ett barn til, men så har enten mannen sagt nei, eller så tok dere til fornuft , eller så fikk dere det ikke til... Hvordan blir det etterhvert? Hva slags argumenter bruker man for seg selv? Går lengselen over?

Jeg har to små, men drømmer likevel om en til, til tross for at jeg tenker at to er mer enn nok for oss. Fornuftsmessig vet jeg at livet blir mer enn nok hektisk med to, og at de skal følges opp, og at vi er slike typer som lett blir stresset bare av å ha to barn . Biologisk sett er likevel lengselen sterk, og overstyrer fornuften min . Jeg har ikke problemer med å finne argumenter FOR (så det vil jeg helst ikke ha), men kanskje noen i samme situasjon kan gi meg flere argumenter MOT??

Litt rart spørsmål kanskje .

[Gjest lillefisk]

Om dere virkelig ønsker dere et barn til, hvorfor ikke?

Før i tiden var det vanlig med store barneflokker, selv om man bare hadde en inntekt. Ja, det var jo andre tider da men..

Beklager at jeg ikke har svaret du ønsker deg, kansje noen andre kan hjelpe

[Gjest lurer så fælt]

Akkurat sånne svar jeg ikke vil ha , men hyggelig at du tar deg tid til å skrive likevel.

Har som sagt ingen problemer med å finne argumenter FOR.

[Pasjonsblomst]

eller kanskje HVORFOR overbevise seg om at kun 2 barn er nok?

Får du barn fordi det er praktisk, eller fordi det gir glede? Et barn til vil sikkert gi mye glede, og også utfordringer, som sikkert dine 2 andre barn også har gitt.

Du får gruble litt mer på det... så håper jeg det faller naturlig på plass!

[Gjest lurer så fælt]

Et barn til vil sikkert gi mye glede, og også utfordringer, som sikkert dine 2 andre barn også har gitt.

Ja, jeg VET jo det . Fremdeles ikke det jeg spør om . Det må da være noen som kjenner seg igjen i det jeg spør om?

[Gjest Gjest]

Jeg måtte inn og se om du hadde fått noen gode svar. trenger nemlig slike argumenter jeg også...

Har så lyst på en til, men mannen har sagt stopp, og det respekterer jeg.

Jeg prøver å si til meg selv at om vi får en til kommer den sikkert til å være kjempesyk. SLik at vi må være masse på sykehus og vli helt utslitt...

Dessuten har vi jo mye bedre tid til å følge de opp når vi bare har to, viktig for barn å ha foreldre som har tid til å være med på fotballkamper osv.

Økonomien er jo også viktig. Tenk hva et barn til koster. Bare barnehage/SFO utgifter er jo flere tusen i mnd. I tilleg kommer klær, vinteryttertøy, fritidsaktiviteter osv.

Jeg vet ikke helt om jeg tror på alt dette selv, men det er hvertfall dette jeg sier til meg selv, og det var jo slike argumenter du ba om.

Og en ting til. Vi må huske å være taknemlig for de to nydelige barna vi har.

[Miss Puddel]

Jada, jeg kjenner meg igjen, jeg drømte en gang om tre, men jeg fant ut at det fikk bli med to. og ja, lengselen går over, og man nyter i stedet at man har store nok unger til at de står opp selv og finner seg mat på fridager, at de sover hele natten, og er selvstendige nok til å være alene en time så man kan ta opp glemte hobbier...

Dessuten er det noe med det at hverdagen skal være gjennomførbar også, de skal følges opp skolemessig, fritidsaktiviteter etc. Jeg har ikke lyst til å tilbringe hele ettermiddagene med å være en servicestasjon, som lager mat, hjelper med lekser, minner på rydding, vasker klær og kjører unger hit og dit, jeg vil også ha et liv!

Jeg elsker ungene mine, men jeg vil heller ha ork og ressurser til å følge opp de to jeg har skikkelig, enn å ha en haug med unger, bare fordi de er så søte når de er babyer. så klart, det hender det hogger til av lengselen etter da de var små og avhengige av meg, følelsen av samhørighet når man ammet etc. Men når jeg ser venner med tre ller flere barn, som må ha minibuss, som betaler skjorta og litt til i utstyr, sykler, skolemelk, ransler, klær etc, så vil jeg heller kunne sørge skikkelig for dem jeg har!

[Gjest Gjest]

Hvis man skal tenke på miljøet (dem som gidder det) så er to barn mer enn nok.

[Gjest ¨tif]

En mindre å spre eder og galle over.

[Gjest Gjest]

Av miljømessige hensyn, og med tanke på verdens overbefolkningsproblemer, så er 2 barn absolutt nok.

[Gjest Gjest]

Jeg kan gi eg en veldig god grunn til å ikke få flere enn du har.

Du vil nemlig høyst sannsynlig ikke slutte å ønske deg flere babyer før du er godt over 40.

Så om du får en til nå, vil du ha lyst på enda en senere.

Dessuten:

• 
  

barn koster penger.

• 
  

de må i barnehage og på skole hver dag og du har sikkert erfart at morran kan være "nightmare". Det blir ikke bedre med tre.

• 
  

De skal etterhvert følges opp på fritidsaktiviteter, antagelig hver sine ulike.

• 
  

Flere stressende bursdager som du egentlig ikke har tid til.

• 
  

Enda flere våkenetter hvor du er sykt trøtt når du MÅ gå på jobb.

• 
  

Enda flere å passe på når de blir syke samtidig og du i tillegg blir syk og mannen din bare MÅ noe annet.

• 
  

Enda flere som har trassperioder og sikkert ikke samtidig, men pent etter hverandre, så det føles som det ALDRI tar slutt.

Og så blir de tenåringer.....need I say more.

Lykke til med å ikke få flere barn.

[Gjest Gjest_meg_*]

Mannen min sa stopp etter to, og jeg lengter ennå, selv om minste nå er 12 år så skulle jeg veldig gjerne ønske det skjedde et "uhell".

Men fornuften sier -

De to er blitt selvstendige, trenger ikke hjelp til alt, så mor får mer egentid.

vi har roligere morgener

Jeg er ikke alltid sliten og dratt i hundre retninger.

Jeg har mer tid å bruke på de to når det ikke må deles på tre - eller fire som jeg gjerne ville ha.

Jeg har mer mulighet til å ha alenetid med en , når den andre er på trening/hos venner.(hadde jeg hatt flere barn så ville jeg hatt flere hjemme selv om en var borte)

Vanskeligere å få barnepass til tre.

Det verste er at jeg tror selv jeg fint hadde klart en eller to til, men siden mannen sa nei så ble det slik. Så alle mine argumenter kan jeg fint klare å slå ihjel.

Men det gjest over meg sa - at du vil ønske deg et barn til , til du er godt over 40, dvs at du blir aldri ferdig med den baby-lysten, DET var et poeng som jeg tror er sant.

For å takle det at det ikke ble flere barn -

Jeg har en liten nabo-jente jeg kan låne så mye jeg vil - hente og bringe i barnehage, bake med og ha på overnatting. Dermed får jeg kost meg med et lite barn, og det hjelper på. Og jeg merker at innimellom synes jeg det er deilig når jeg leverer henne...

DET er et argument for at det er riktig å ikke ha flere barn, for da blir det 24/7.

Vi fikk oss en hund! Og det er blitt litje-jenta til meg og mannen.

Og verdens beste kamerat for barna.

Kan si at vi var i utgangspunktet ikke hunde-mennesker, men vi elsker henne. Brukt mye tid på kurs og oppdragelse.

Men - det å ikke få flere barn er ok e liten sorg jeg tar med meg til min siste plass. Men jeg har godtatt det.

Håper du klarer det også.

[Gjest Gjest]

Hmm, jeg finner egentlig bare argumenter MOT å stoppe med to dersom dere vil begge ha en til, men jeg skal la være å komme med dem

Jeg finner dog et argument mot å få flere siden du sier at når det gjelder å følge ordentlig opp så er dere stresset med de to dere har. Da er det kanskje ingen god ide å kaste mer ved på det bålet liksom...

[Gjest brutal_mann]

Pul på og få deg flere barn. er tullete å la seg begrense.

[Gjest annemor30]

Det er sikkert mange der ute som har ønsket seg ett barn til, men så har enten mannen sagt nei, eller så tok dere til fornuft , eller så fikk dere det ikke til... Hvordan blir det etterhvert? Hva slags argumenter bruker man for seg selv? Går lengselen over?

Jeg har to små, men drømmer likevel om en til, til tross for at jeg tenker at to er mer enn nok for oss. Fornuftsmessig vet jeg at livet blir mer enn nok hektisk med to, og at de skal følges opp, og at vi er slike typer som lett blir stresset bare av å ha to barn . Biologisk sett er likevel lengselen sterk, og overstyrer fornuften min . Jeg har ikke problemer med å finne argumenter FOR (så det vil jeg helst ikke ha), men kanskje noen i samme situasjon kan gi meg flere argumenter MOT??

Litt rart spørsmål kanskje .

Du vil komme i:

-tidsklemma

-økonomiskklemme

-fritidsaktivitetsklemma

-konfirmasjonsklemma

-mopedlappenklemma

-førerkortpåbilklemma.....

-mangelpåsøvnklemma...

Hilsen STOLT og fornøyd 4 barns mamma hihi

[Gjest Gjest_hm_*]

Litt på siden, men...

Dere som gir etter for partneren sitt ønske om stopp i "produksjonen" , hvordan har forholdet klart seg videre? For enkelte kan det være et ganske intenst ønske / drøm som blir knust...

Sliter med å fortsette forholdet da jeg føler at ektefellen min virkelig tramper på min høyeste drøm (som han viste om lenge før vi giftet oss). Vi har ingen "gode" argumenter som taler mot flere barn (økonomi, kapasitet osv)...

Er alvorlig bekymret for forholdet vårt!

[Jade]

Jeg har to søsken, og det er jeg veldig glad for. Mannen min har tre søsken, og nå begynner de å få barn også. Kjekt for barna våre å få søskenbarn. Fint med stor familie

Sorry, jeg glemte å finne argumenter i mot. Har dere lyst, så klarer dere det! Det blir et strev, men det blir nok verdt det! Barna har ikke bare dere, men også hverandre. Både nå og senere. Når de blir voksne er det også godt med søsken og nieser/nevøer

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har 4 søsken, og er veldig takknemmelig for det. Men det er ingen tvil om at det har vært en stor utfordring for foreldrene mine, spesielt med tanke på at vi er veldig jevngamle - 6 år fra yngste til eldste. Økonomien har aldri vært så ekstremt bra, men vi har da alltid klart oss. Det er nok et av argumentene mot å få så mange barn, det er ikke alltid like lett å gi barna det materielle de fortjener. Var ikke spesielt gøy som barn/tenåring og alltid ha dårlig samvittighet når jeg fikk penger av foreldrene mine fordi jeg viste at de egentlig ikke hadde råd til å gi meg det. Men jeg lærte tidlig å ta ansvar, og tjene mine egne penger - så på den måten tror jeg at jeg har hatt godt av det. En annen ting som mange har nevn her, er jo at når du har få barn så har du mer tid til dem. Men når man er mange barn holder man jo gjerne hverandre med selskap. Det har også lært meg å bli selvstendig. Som tenåring var det ikke vanskelig å se forskjell på mennesker som hadde få søsken, og mennesker som hadde mange. Men jeg er veldig glad for å ha en stor familie, og vite at uansett hva som skjer så vil jeg alltid har dem.

Beklager hvis dette kanskje ble et litt irrelevant svar, men ville bare si at selv om man får mange barn klarer man fortsatt å gi dem den omsorgen og oppveksten de fortjener bare man jobber hardt nok

[Leanne]

jeg hadde også veldig lyst på 3 eller helst 4 barn tidligere...

Mannen var imot, vi skulle vente å se var vel egentlig avtalen. Men lysten dabbet faktisk av etter en stund. Nå er barna 3 og 5 år og selv om de fortsatt er små - så er de blitt ganske store også.

Jeg har sittet med dårlig samvittighet ovenfor eldste fra minsten ble født til han ble 2,5. Det var så mye som vi ikke fikk gjort, da minsten var for liten til å bli med og mannen måtte ofte jobbe... Små ting som å leke ute etter barnehagen var noe eldste ofte ville, mens minsten ville inn, sutret og ble kald etter 10 min ute...

Nå begynner ting heldigvis å gå seg litt til, og de begynner å bli mer på "likt" nivå, vil de samme tingene osv...

Med en ny baby ville hverdagen blitt snudd på hodet, på nytt!

Jeg er forøvrig også blitt alene med barna, og nå merker jeg veldig godt at 2 er definitivt nok!

[Gjest lurer så fælt]

Du vil nemlig høyst sannsynlig ikke slutte å ønske deg flere babyer før du er godt over 40.

Så om du får en til nå, vil du ha lyst på enda en senere.

Tja, kanskje noen har det sånn, men jeg tror ikke jeg er en av dem . Jeg kjenner flere mødre som har følt seg helt "ferdige" etter de to eller tre eller fire som de hadde lyst på , og det tror jeg på. Jeg er temmelig sikker på at 3 er "smertegrensen" vår (på en måte tror jeg kanskje 2 er det også ), så jeg ser ikke for meg at biologien hadde sluppet til om det begynte å klø etter en eventuell nr. 3.

Jeg har tenkt en del på følgende argumenter:

- med to barn ser jeg for meg at man har muligheten til å være "overskuddsforeldre" med nok tid til begge, mens jeg innbiller meg at det bikker over med 3 og at man ikke har tid til å snakke med alle barna i løpet av en dag....

- med tre barn ser jeg for meg at man sjelden har mulighet til å ha alenetid med ett av barna.

- som nevnt ovenfor, det er antakelig mye vanskeligere å få barnepass til 3 enn til 2....

- med tre barn kommer man kanskje oftere i situasjoner hvor man må velge hvilket barn man skal følge opp (eks. avslutninger, treninger, møter etc.), mens med to barn (og to foreldre) klarer man stort sett å følge opp alt...

Flere argumenter? Dette hjelper , bortsett fra dere som prøver å få oss til å få en til, da .