Et hjertesukk

[Gjest Gjest_Bare meg_*]

Lurer slik på hvordan folk oppfatter meg.

Har vært langt nede til tider og på dårlige dager så føler jeg meg rar og dum og mislykket og veldig unormal.

Jeg har veldig mange bekjente men få nære venner.

Har vært i et forhold i mange år, som desverre til tider har vært ganske destruktivt til tider og det trykker meg ned.

Men kanskje det ikke er han, men meg det er noe galt med. Han har jo masse venner og er mye mere sosial enn meg. hmmm...... på dårlige dager, så er jeg sikker på at det er meg det er noe galt med.

Hvorfor skal jeg egentlig hele tiden være så opptatt av hvordan andre oppfatter meg, og synes om meg? Det være seg både kjente og ukjente. Tror at alt skyldes dårlig selvtillit og derfor også selvopptatthet, pga at jeg føler at jeg ikke strekker til.

Men så blir jeg så forundret noen ganger når jeg treffer noen bekjente som ser på meg som en person de spør om råd, og som om de faktisk liker meg. Ja folk lytter faktisk til meg når jeg snakker, haha. Jeg blir bare så forundret noen ganger, de skulle bare visst, tenker jeg. Hvor dum jeg egentlig er.

På gode dager føler jeg meg kjempeflott, pen, snill, spesiell og kreativ. Men så skal det så utrolig lite til for at det tipper feil vei igjen. Denne berg og dalbanen av følelser gjør meg gal.

jaja, dette var som sagt bare et lite utbrudd, og et navleskuende innlegg fra meg. Jeg sklir vel kanskje ikke helt inn i mengden, skiller meg litt ut, men vet ikke om det er positivt eller negativt.

Og det blir jeg bare så utrolig sliten av å gå og tenke på.

[Cordelia]

Å bli spurt om råd er jo et tegn på det motsatte, at folk faktisk har tillit til en.

Kjenner til det der og ha opp og ned dager. Og ja en blir veldig sliten av det. En må bare gi mer f.. og stole på at en faktisk er en ganske ålreit person.

Er da mer kjedelig å gli inn mengden.