Jeg vet ikke om jeg har de rette følelsene for min kjære

[Gjest Gjest_forvirret_*]

Jeg sitter med en mann mange damer ville kjempet hardt for å få...

Han elsker meg virkelig for den jeg er, han beundrer meg og ser opp til meg. Han legger små lapper i vesken min med koselige ord, sender hyggelige og søte meldinger til meg når jeg er på jobb, han kjøper blomster til meg, han planlegger hele livet sitt sammen meg... Han er virkelig fantastisk rett og slett.. En mann jeg alltid ha drømt om. Alle drømmer vel om å virkelig bli elsket og tatt vare på?

Problemet er at jeg ikke vet om jeg sitter med de riktige følelsene for han... Og det gjør meg vondt rett og slett!!

Vi var sammen for 3 år siden og var sammen i 1,5 år da, jeg var kjempe forelsket og han var alt jeg noen gang ønsket meg, så ble det slutt pga jeg måtte flytte mht jobb, jeg har vært i et par andre forhold i mellomtiden og glemte aldri min kjære jeg måtte dra fra, savnet var stort og vi hadde regelmessig kontakt. Ingen av de jeg var i forhold med klarte å gi meg det han gav meg.

Jeg flyttet tilbake for 3,5 mnd siden, og vi møttes raskt. Vi ble vel ganske raskt kjærester igjen, og jeg flyttet inn igjen sammen han..

Men nå om dagen... Så kjenner jeg at jeg ikke er så forelsket som jeg var, jeg vil liksom ikke så mye med han som jeg ville før... Ofte blir jeg sliten og vil bare være litt i fred og legger meg på soverommet med pc`en i et par timer for å kople av litt.. Jeg ser vel kansje ikke så mye opp til han som jeg gjorde før.. Setter vel kansje ikke så mye pris på alt han gjør for meg som jeg gjorde før.. jeg smiler ikke like stort over søte meldinger som jeg gjorde før..

Vi har det jo selvfølgelig bra sammen og jeg er virkelig glad i den gutten, men jeg får vondt av han som elsker og gjør alt for meg og jeg ikke responderer den kjærligheten han gir meg.

Vi var akkurat på en liten ferie sammen, og da hadde vi det fantastisk, da var jeg ikke i tvil lenger..

Det kan være litt med at jeg sliter litt mht at det har bodd en annen dame i 7-8 mnd sammen min kjære i leiligheten før jeg flyttet inn igjen.. Litt vanskelig å bo i samme leilighet med samme sofa og seng som han hadde med sin eks kjæreste. Kansje smålige tanker av meg, men sånn føler jeg det.

Mye mulig ting kunne blitt bedre om vi flyttet derfra og fikk noe som kun var vårt. Men vår økonomi tillater ikke flytting og kjøp av leilighet enda.

Jeg vet ikke hva det er med meg, jeg burde være henrykt over å ha en så flott kjæreste... Gir jeg det for kort tid? Trenger man kansje noen fler mnd på seg til å bli litt mer sikker?

Jeg vet at dere ikke kan gi meg noen fasit her... jeg måtte bare lufte tankene mine rett og slett. Godt å få det ut

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg har vært sammen med min kjæreste i over 4 år, og merker at jeg ikke er like interessert lengre. Ofte tenker jeg på andre gutter også, gjerne hvis jeg har vært forelska i dem en gang for lenge siden. Men jeg tror ikke nødvendigvis betyr at jeg egentlig vil være med en av de andre guttene. Det er nok heller det at jeg kun opplevde den berusende forelskelsen og spenningen med dem (fordi det aldri ble mer seriøst enn flørting/dating), mens den samme spenningsfølelsen er så og si ikke tilstede med min samboer (naturlig nok etter 4 år).

Jeg har alltid vært forelska i noen, man kan vel si at jeg var forelska i å være forelska, jeg simpelthen elsker den følelsen en forelskelse kan gi meg!

Men etter flere år sammen med samme gutt, er det vanlig at den største forelskelsen gir seg, og jeg må innrømme at jeg savner den (og det er derfor jeg tenker på disse guttene, fordi jeg savner FØLELSEN det ga meg å være forelska, ikke fordi jeg fortsatt er interessert i dem).

Poenget er at jeg har det godt sammen med min samboer, og jeg ser ikke for meg et liv uten ham. Så det du må spørre deg selv om er ikke om du vil være med han, men om du kan leve uten han. Det virker på meg som om du virkelig elsker ham, men at du kanskje føler at han har sterkere følelser. Det trenger ikke nødvendigvis være slik, men kanskje han viser det litt mer tydelig at han elsker deg? Håper hvertfall du finner ut av det!

[Gjest Gjest_Malena_*]

Jeg tror jeg hadde følt meg kvalt om mannen min holdt på slik som kjæresten din. For mitt vedkommende må en mann være litt "hard to get" og ikke hoppe om jeg sier hopp og dulle og dille for meg døgnet rundt.

Vi har nå vært gifte i 18 år - og fremdeles får jeg nyforelsket-følelsen til tider. Senest idag tok jeg meg i å føle den kriblingen jeg hadde den første tiden. Men som sagt - for meg funker det fordi mannen min IKKE er av dulle-typen, han er barsk og tøff, gjør masse i huset - men kan ikke huske at han har sendt meg "jeg elsker deg"-meldinger og jeg kan knapt huske at jeg fikk blomster.

[Gjest Gjest_hei_*]

Jeg tror jeg hadde følt meg kvalt om mannen min holdt på slik som kjæresten din. For mitt vedkommende må en mann være litt "hard to get" og ikke hoppe om jeg sier hopp og dulle og dille for meg døgnet rundt.

Vi har nå vært gifte i 18 år - og fremdeles får jeg nyforelsket-følelsen til tider. Senest idag tok jeg meg i å føle den kriblingen jeg hadde den første tiden. Men som sagt - for meg funker det fordi mannen min IKKE er av dulle-typen, han er barsk og tøff, gjør masse i huset - men kan ikke huske at han har sendt meg "jeg elsker deg"-meldinger og jeg kan knapt huske at jeg fikk blomster.

Det der høres nesten litt stusselig ut, synes jeg.

Synes det er viktig å gi oppmerksomhet til hverandre, men det må være en balanse - ikke for lite,og ikke for mye heller.

Men uansett, over til emnet:

Jeg var i samme situasjon, og jeg gjorde det slutt (etter mye frem og tilbake) fordi jeg innså at det verste må være å være sammen med en person som ikke liker deg like mye som du liker han/henne. Jeg hadde ikke taklet det iallefall. Istedet prøver vi å være venner og jeg viser han at jeg fortsatt er glad i han selv om vi ikke er kjærester lenger.

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg hadde følt meg kvalt om mannen min holdt på slik som kjæresten din. For mitt vedkommende må en mann være litt "hard to get" og ikke hoppe om jeg sier hopp og dulle og dille for meg døgnet rundt.

Vi har nå vært gifte i 18 år - og fremdeles får jeg nyforelsket-følelsen til tider. Senest idag tok jeg meg i å føle den kriblingen jeg hadde den første tiden. Men som sagt - for meg funker det fordi mannen min IKKE er av dulle-typen, han er barsk og tøff, gjør masse i huset - men kan ikke huske at han har sendt meg "jeg elsker deg"-meldinger og jeg kan knapt huske at jeg fikk blomster.

Jeg tror ikke dere er helt riktig skrudd sammen noen av dere. Dere er submissive av natur og er mest komfortabel med å måtte jobbe for oppmerksomheten fra mannen deres. Patetisk. Latterlig.

[Gjest Gjest]

Kanskje det er fordi han er tøffel? Jeg vet jo lite, men sånn du skriver, virker det nesten som om han løfter deg opp på en pedestal.

Du skrev jo selv at du har sluttet å se opp til ham.

Kanskje han ikke utfordrer deg? jeg tror han trenger å manne seg opp littegranne

[Gjest Gjest]

Kanskje det er fordi han er tøffel? Jeg vet jo lite, men sånn du skriver, virker det nesten som om han løfter deg opp på en pedestal.

Du skrev jo selv at du har sluttet å se opp til ham.

Kanskje han ikke utfordrer deg? jeg tror han trenger å manne seg opp littegranne

Hvorfor det? Bla gjennom et hvilket som helst kvinneblad og du får se at oppførselen hans tyder på at han er drømmemannen. Så når idealet er oppnådd må han plutselig forandre seg? Mildt sagt merkelig forslag.

[Gjest Gjest]

Hvorfor det? Bla gjennom et hvilket som helst kvinneblad og du får se at oppførselen hans tyder på at han er drømmemannen. Så når idealet er oppnådd må han plutselig forandre seg? Mildt sagt merkelig forslag.

Merkelig? Kanskje du er naiv? Jeg er ikke kvinne, men har skjønt såpass at mange går lei av ektemenn som oppfører seg som tøfler.

[Gjest Gjest]

jeg hadde samme greia med min mann for en tid tilbake, han skulle klemme, kose, dulle - HELE TIDEN!! det blir for inposliten for min del. jeg sa ifra at, la meg komme til deg, la meg savne deg litt. og dette funka veldig bra, blir fort lei når man skal ha det sånn hele tiden, hver dag, hvert time, hvert minutt og sekund. men, ta en prat med han

[Gjest Gjest_Malena_*]

Det der høres nesten litt stusselig ut, synes jeg.

Synes det er viktig å gi oppmerksomhet til hverandre, men det må være en balanse - ikke for lite,og ikke for mye heller.

Men uansett, over til emnet:

Jeg var i samme situasjon, og jeg gjorde det slutt (etter mye frem og tilbake) fordi jeg innså at det verste må være å være sammen med en person som ikke liker deg like mye som du liker han/henne. Jeg hadde ikke taklet det iallefall. Istedet prøver vi å være venner og jeg viser han at jeg fortsatt er glad i han selv om vi ikke er kjærester lenger.

For meg er oppmerksomhet å ha en mann som deltar i dagliglivet mitt. En mann som tar sin del av jobben det er i et hus med hund, travle foreldre og tenåringer. Mannen min er den som vasker klær, legger sammen klær, setter i og tar ut av oppvaskmaskinen, bærer de tungene posene når vi er ute og handler, den som kjører ut og kjøper kaffe sent på kvelden dersom vi har glemt det, den som står opp midt på natten og henter ungdommen som ringer og spør pent om å bli hentet for bussen har gått fra ham .. DET er for meg en langt bedre måte å vise sin kjærlighet til meg på enn å dulle rundt med lapper og klissete meldinger.

Jeg tror ikke dere er helt riktig skrudd sammen noen av dere. Dere er submissive av natur og er mest komfortabel med å måtte jobbe for oppmerksomheten fra mannen deres. Patetisk. Latterlig.

For meg er det langt mer sexy med en mann som er "hard to get" enn en som løper rundt og legger klissete lapper i vesken min og som sender meldinger til meg på jobb hvor han skriver hvor mye han elsker meg og hvor søt og nusselig jeg er.

Jeg synes det er nok at han forteller meg at jeg er hans første og eneste kjærlighet og dersom jeg skulle gå fra ham så ville han komme til å leve alene resten av livet.

[Gjest TS]

Jeg vet bare ikke om jeg klarer å se resten av livet mitt sammen han... Jeg blir litt som en mor for han som må passe på at han skal huske ditt og datt hele tiden og rydde opp etter seg og styr...

Jeg ville kansje gjort det slutt med han hvis jeg ikke visste at det ville knuse han fullstendig... Han ble så lykkelig når vi ble sammen igjen, han har kjempet etter meg i lang lang tid, og jeg vet at jeg er hans eneste og sterkeste kjærlighet.

[~white lady~]

Jeg vet bare ikke om jeg klarer å se resten av livet mitt sammen han... Jeg blir litt som en mor for han som må passe på at han skal huske ditt og datt hele tiden og rydde opp etter seg og styr...

Jeg ville kansje gjort det slutt med han hvis jeg ikke visste at det ville knuse han fullstendig... Han ble så lykkelig når vi ble sammen igjen, han har kjempet etter meg i lang lang tid, og jeg vet at jeg er hans eneste og sterkeste kjærlighet.

Det høres ut som om hverdagen er kommet til dere også

Utover det så virker han litt uselvstendig dersom han må ha noen som "passer" på at han husker ditt og datt. La han få klare det selv, han er stor gutt, er han ikke?

For det er definitivt ikke lurt å havne i morsrollen i et forhold, det dreper all romantikk.

[~white lady~]

For meg er oppmerksomhet å ha en mann som deltar i dagliglivet mitt. En mann som tar sin del av jobben det er i et hus med hund, travle foreldre og tenåringer. Mannen min er den som vasker klær, legger sammen klær, setter i og tar ut av oppvaskmaskinen, bærer de tungene posene når vi er ute og handler, den som kjører ut og kjøper kaffe sent på kvelden dersom vi har glemt det, den som står opp midt på natten og henter ungdommen som ringer og spør pent om å bli hentet for bussen har gått fra ham .. DET er for meg en langt bedre måte å vise sin kjærlighet til meg på enn å dulle rundt med lapper og klissete meldinger.

For meg er det langt mer sexy med en mann som er "hard to get" enn en som løper rundt og legger klissete lapper i vesken min og som sender meldinger til meg på jobb hvor han skriver hvor mye han elsker meg og hvor søt og nusselig jeg er.

Jeg synes det er nok at han forteller meg at jeg er hans første og eneste kjærlighet og dersom jeg skulle gå fra ham så ville han komme til å leve alene resten av livet.

Enig i dette.

[Gjest Gjestegjest]

Jeg vet bare ikke om jeg klarer å se resten av livet mitt sammen han... Jeg blir litt som en mor for han som må passe på at han skal huske ditt og datt hele tiden og rydde opp etter seg og styr...

Jeg ville kansje gjort det slutt med han hvis jeg ikke visste at det ville knuse han fullstendig... Han ble så lykkelig når vi ble sammen igjen, han har kjempet etter meg i lang lang tid, og jeg vet at jeg er hans eneste og sterkeste kjærlighet.

Har vært gjennom akkurat det samme som deg...både historiemessig og følelsemessig så skjønner absolutt hvordan du tenker.

Ble det kun slutt fordi du skulle flytte? Eller lå det noe mere bak?

Da du ble sammen han igjen...hadde du forventninger? Til deg, han og dere sammen? Forventet du at det skulle være det samme? Både hvordan man var med hverandre og følelsene?

Vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg for å få frem hva jeg vil til, så bedre å beskrive hvordan vi fikk det til:

Vi pratet masse sammen. Jobbet med å få opp kommunikasjonen som vi manglet sist. Fortalte hverandre hva vi ville med dette fordholdet, hvordan vi hadde det og hvorfor. Jeg var dønn ærlig og fortalte at jeg tvilte - da spurte han hva som skal til for at jeg skulle slutte å tvile - og jeg fortalte.

Videre måtte jeg også gå mange!!! runder med meg selv. Satt opp positiv og negativ lister, pratet med venninner og tenkte masse.

Etterhvert kom jeg frem til at dette ville jeg få til å fungere, jeg måtte bare innse at folk forandrer seg og at forhold forandrer seg.

Nå har vi vært sammen 2 år etter bruddet og har det bedre enn noensinne så om man vil dette begge to så får man det til å fungere - man må bare gi og ta kanskje litt mer enn vanlig

Men, dersom du vil gjøre det slutt, men ikke gjør det fordi det vil knuse han så er ikke det rettferdig ovenfor han!

[Gjest TS]

Det høres ut som om hverdagen er kommet til dere også

Utover det så virker han litt uselvstendig dersom han må ha noen som "passer" på at han husker ditt og datt. La han få klare det selv, han er stor gutt, er han ikke?

For det er definitivt ikke lurt å havne i morsrollen i et forhold, det dreper all romantikk.

Hvis han skal klare ting selv, så blir ikke regninger betalt, alle klærene hans vil ligge overalt, og kjøleskapet vil bli tomt. Har prøvd å teste ut dette, og jeg orker ikke at ting blir som nevnt her da. Jeg ønsker en som tar litt tak i ting, tar litt avgjørelser, passer litt på meg og kanskje ordner ting for meg også! En som tar litt ansvar rett og slett.

Han har på toppen av det hele ADHD, og det kan ha en innvirknende faktor på at ting kan gå litt over styr her noenganger.

Jeg sov hos foreldrene mine i natt for å få tid til å tenke og være litt alene, og han blir livredd for at jeg skal gå fra han og han ble kjempe frustrert pga dette. Så jeg ser hvor redd han er for å miste meg, og det gjør meg vondt.

[Gjest Gjest]

Hvis han skal klare ting selv, så blir ikke regninger betalt, alle klærene hans vil ligge overalt, og kjøleskapet vil bli tomt. Har prøvd å teste ut dette, og jeg orker ikke at ting blir som nevnt her da. Jeg ønsker en som tar litt tak i ting, tar litt avgjørelser, passer litt på meg og kanskje ordner ting for meg også! En som tar litt ansvar rett og slett.

Han har på toppen av det hele ADHD, og det kan ha en innvirknende faktor på at ting kan gå litt over styr her noenganger.

Jeg sov hos foreldrene mine i natt for å få tid til å tenke og være litt alene, og han blir livredd for at jeg skal gå fra han og han ble kjempe frustrert pga dette. Så jeg ser hvor redd han er for å miste meg, og det gjør meg vondt.

Men, hvis han er så redd for å miste deg så må han vel være villig til å endre på problemet at ingenting blir gjort! Om ikke virker det jo nesten som om han vil ha deg der kun pga tryggheten han får av deg.

Vil man virkelig få et forhold til å funke så vil man endre visse uvaner og ting.

[Satyr]

Men som sagt - for meg funker det fordi mannen min IKKE er av dulle-typen, han er barsk og tøff, gjør masse i huset - men kan ikke huske at han har sendt meg "jeg elsker deg"-meldinger og jeg kan knapt huske at jeg fikk blomster.

Jepp, ved å "dyrke" damen kontinuerlig skjer minst et par uheldige ting:

a) En setter "lykke/tilfredshetspunktet" høyt. Lykkeforskningen har jo vist at en venner seg relativt raskt til hendelser som i starten gir følelse av lykke, slik at de ikke lenger gir den samme følelsen. I dette tilfellet har da stakkaren ikke mer å gå på :-/. Det vil være bedre å gjøre slikt sjeldnere.

b) Blant flokkdyr er det jo et signal om at den andre har mer makt og status når man kontinuerlig oppsøker og "pleaser"/smisker med ham/henne. Dette kan derfor ha en paradoksaleffekt i et forhold. Man blir "easy to get" og dermed får man lavere verdi

Satyr