Mammarollen

[Gjest Lei meg]

Jeg er mor til en gutt på 4 år. Jeg studerer, jobber og har 50% omsorgsituasjon for han. Jeg og faren hans går bra overens og har et glimrende samarbeid og han har vært veldig hjelpsom med tanke på at jeg har 100% turnusjobb og studerer. Det som sliter på meg er at jeg føler at jeg mister litt grepet om min rolle som mamma. Jeg har masse ressurser og den biten der. Det ene er at jeg på en måte blir "tvunget" til å bo her jeg gjør noe jeg overhode ikke ville valgt dersom vi ikke hadde en sønn, dette fører også med at når jeg har sønnen min og er hjemme blir jeg rett og slett litt deprimert. Jeg er normalt en utrolig livsglad stå på jente og det gjenspeiler seg veldig når jeg ikke har sønnen min. Da jobber jeg, studerer er hos venner og får til alt, men de andre ukene vil jeg bare sove, har null tålmodighet eller kreativitet. At jeg studerer ved siden av jobb tar jo selvsagt veldig på og det har vært veldig mye det siste året, og jeg tenker på en måte at alt blir bedre bare jeg blir ferdig med studiene, men samtidig greier jeg ikke helt å se hva som blir annerledes. Jeg trives ikke så godt med situasjonen min desverre og føler jeg ikke yter det jeg burde ovenfor gutten min...

Noen som har tanker om dette og kanskje har det noe på samme måte? Jeg føler at jeg virkelig burde gjøre noe snart, men vet ikke helt hva det skulle være....

[Sissan]

Jeg klarer ikke helt å gripe hva det er ved morsrollen du føler du mister grepet på jeg. Det høres jo ut som du lever et hektisk liv, selv for en ressurssterk person, og det er slitsomt i småbarnsfasen.

Jeg skjønner du har problemer med hvor du bor. Er du sikker på at du MÅ bo der, eller kanskje det kan endres? Du nevner ikke verken hva som plager deg med det, eller hvorfor du føler du må bo der.

Du sier du får til alt når du er alene, og bare vil sove når han er hos deg. Jeg tenker at du kanskje må bruke mer tid når du er alene til å hvile deg. Så du har energi når han kommer til deg. Om du bruker masse energi på venner og "alt", slik at det ikke er noe igjen til ham, blir det jo litt feil. Og du må ikke bare være hjemme når du har ham heller - en 4-åring kan ha mye glede av å være med mamma på ting.

Alle de andre rollene i livet er mye enklere enn morsrollen, fordi man forholder seg til dem på en annen måte. De rollene har bare ansvar for seg selv (studier), eller ting (jobben), eller voksne (kjæreste). Ting man kan påvirke.

Å være mor, og ha ansvar for et barn, er en ting man ikke kan påvirke på samme måte. Det kan i seg selv bringe slitenhet, at man vet at man bare MÅ klare å være der hele tiden.

For meg dreier det seg mest om energifordeling i hverdagen når det butter.

[Gjest Ts]

Tja, hva jeg mister grepet på er litt vanskelig å forklare, men jeg mistrives på en måte i morsrollen min. Ja det er vanskelig å balansere tiden, men samtidig så føler jeg at det er når jeg ikke har han at jeg endelig kan være meg selv.. på en måte.. Jeg vet det høres helt forferdelig ut, men slik er det nå.

Jeg MÅ jo ikke bo her, men det er med tanke på at det er i nærheten av barnefaren og det er ikke sjans i havet at han kunne tenke seg å flytte på seg og jeg syns det er viktig at vi bor nære hverandre. Men samtidig så føler jeg at dette går veldig ut over mitt liv. Jeg har ingen venner her og blir ganske ensom. Ja han kan selvfølgelig være med meg på ting, men samtidig så ser jeg han kjeder seg også da ingen av mine venninner bortsett fra ei har barn på samme alder. Vi gjør jo ting sammen, men jeg føler ikke den gleden av det.. Jeg vet ikke jeg.. Kanskje dette er for en periode, men det skremmer meg og jeg føler at jeg på en måte har hendene bundet opp. Kan kanskje si at jeg er egoistisk ved å sette mye mer pris på tiden jeg har alene, men jeg kan ikke hjelpe for at det er slik jeg føler det..

[Sissan]

Jeg tror alle mammaer setter pris på tiden vi har alene. Jeg gjør ihvertfall det.

Hva er det ved mammarollen som gjør at du ikke føler du kan være deg selv i den? Eller hva er det ved din opplevelse av deg selv som ikke er forenlig med å være mamma?

Mammarollen er jo nettopp en ROLLE. Det ingen kvinner som ER bare mamma, det er bare ulikt hvor stor vi lar den rollen være.

Når man ser på andre mammaer, kan man ofte få en følelse av at de fikser alt, lever mammadelen fullt ut og har ensidig glede av kun den. Men vi ser jo ikke det andre?

Selv blir jeg gal av å "bare" være mamma - slik jeg var i starten av fødselspermisjonen. Jeg TRENGER å være ansatt, engasjert, venn, kjæreste etc. i tillegg til å være mamma.

Men det må vektes med fornuft. Du har valgt å studere ved siden av full turnusjobb. Og du har en fireåring. Da er det rett og slett ikke plass til så mye annet, som venner etc.

Men det er jo ditt VALG. Du kan VELGE å kutte studiene en periode nå mens han er liten, for eksempel.

Når det gjelder bosituasjonen din har du også et VALG. Du kan velge å flytte, eller du kan forsøke å få venner der du bor. Å bo et sted uten å kjenne noen, er vanskelig. Men det er kanskje ikke så lett å bli kjent med noen der heller - om du reiser andre steder den tiden du har barnefri. Det er også greit å knytte seg noen bekjente via gutten din, så du kjenner noen med barn i samme alder. Jeg er innflytter her vi bor, og de fleste jeg kjenner har jeg blitt kjent med via barnehage/skole. perfekt siden vi har barn i samme alder. Men det koster energi å få nye venner, energi og tid.

[Gjest Gjest]

Om du blir deprimert av å ha sønnen din.. Er det et alternativ at far tar over helt, og at du kun har helgesamvær?`

Gutten vil jo merke at du bare er irritabel og utolmodig med han...Da kan du jo også flytte

[Harlekin]

Jeg føler også at det mest slitsomme med mammarollen er at man MÅ være der hele tiden. Altså ikke tiden med barnet i seg selv, men følelsen at jeg er "bundet" 100 % de neste 18 årene. For meg hjelper det å tenke at det ikke alltid kommer til å være sånn, og at barnet kommer til å bli mer og mer selvstendig. Da lar jeg ikke de negative tankene suge all energi ut av meg og ødelegge for gleden barnet faktisk gir.

Jeg tenker at du kanskje bør redusere litt på aktivitetene i uken barnet ikke er hos deg. Altså ikke alt, men litt. Kanskje du kan bruke litt av den frigitte tiden til å planlegge aktiviteter du og gutten din kan gjøre sammen når han kommer?

[Gjest Gjest]

Om du blir deprimert av å ha sønnen din.. Er det et alternativ at far tar over helt, og at du kun har helgesamvær?`

Gutten vil jo merke at du bare er irritabel og utolmodig med han...Da kan du jo også flytte

Enig i denne jeg. Det er ikke noe nederlag å innrømme at man kanskje ikke klarer morsrollen så godt. og det er det du i bun og grunn sier. Du bruker stedet du bor som en "unnskyldning", men det er jo ganske tydelig at det ikke er der skoen trykker mest.

Det du bør tenke på er hvordan barnet har det. Kanskje h*n faktisk ville hatt det best hvis far fikk hovedomsorgen slik at du har overskudd og er glad for å ha han når du har helgesamvær. Bare en tanke.

[Harlekin]

Det er vel ikke sikkert kun helgesamvær er beste løsningen? Da mister jo sønnen mye kontakt med moren. Jeg ville tenkt meg nøye om før jeg gjorde det.

[Sissan]

Hvis det ikke umiddelbart gir klangbunn i deg å gjøre som de siste foreslår, å redusere samværet med sønnen din, syns jeg du skal overse innleggene. Jeg vet jeg ville tatt meg nær av det om jeg åpnet meg her inne om noe vanskelig og "hemmelig"/"skammelig", og så fikk slike svar.

Jeg syns du må se på valgene dine.

Er det bedre for sønnen din å reise litt lenger mellom hjemmene, og ha en lykkelig mor?

Blir du lykkelig av å flytte - du vil fremdeles måtte være hjemme de ukene du har sønnen din - eller skaffe barnevakt.

Hva GIR deg energi og hva TAR energi - pass på å bygge energi ukene du er alene.

Få et realistisk forhold til morsrollen - ingen går rundt i lykkeurs år ut og år inn og syns det mest fantastiske i verden er å være sammen med et knøtt. Men ved tankesett og nok søvn og energi, kan man finne mye mer glede, og orke å gå inn i deres verden og se hvor fantastisk den er.

[Gjest TS]

Hei igjen

Å ha sønnen min annenhver uke er ikke aktuelt nei, det bare overser jeg og tenker ikke det som et alternativ. Jeg har ikke alltid hatt det sånn, men er inne i en periode hvor jeg syns det er veldig tungt.

Jeg er klar over at jeg har et tettpakket program når jeg ikke har han, men jeg har også gjort det slik at jeg jobber stort sett mest de ukene jeg ikke har han slik at jeg skal få mer tid når jeg har han, men med studiene blir det jo mye hele tiden. Jeg kommer ikke til å utsette disse da jeg er ferdig til våren og da tenker jeg at det er like greit å få fullført slik at jeg ikke trenger å tenke mer på de.

Jeg ser at jeg kanskje må være flinkere til å bruke tiden mer fornuftig når jeg ikke har han, samtidig så blir jeg litt sånn at da skal jeg hvertfall gjøre alt jeg ikke får gjort ellers.. Men igjen dette året har det vært spesielt mye i forhold til skole og da har jeg kanskje blitt ekstra sliten av det.

Det med flytting har jeg tenkt så mye på. Her jeg bor er et lite bygdesamfunn og det er ikke så lett å bli kjent, dvs jeg har flere bekjente, men ikke noen som står meg nær og jeg vet ikke jeg, men jeg føler meg litt annerledes enn dem. De storkoser seg med familien sin og er godt fornøyd med å bo her og jeg greier ikke å være på samme sted som dem.

Jeg tenker jo også mange ganger at det kanskje er bedre om jeg flytter slik at jeg kan være mer fornøyd så vil det kanskje vise seg i samvær med sønnen min, samtidig så tenker jeg at det går fort til han skal begynne på skolen og det er da jeg tenker det er dumt å bo lengre unna barnefaren. Da blir nettverket til sønnen min splittet og det tenker jeg på som en ekstra belastning for han.

Det er godt å høre andres tanker om mammarollen som ikke bare består av masse energi og glede hele veien. Og jeg vet jo at det som regel ikke er slik. Jeg håper på at overskuddet kommer tilbake når jeg er ferdig på skolen og jeg ikke har så mye "må gjøre" i hverdagen min. Kanskje jeg bare er vanvittig sliten etter et veldig tøft skoleår.. Godt å lufte litt tanker

Og ja Sissan, jeg blir lei meg når flere med letthet sier at jeg ikke takler morsrollen og burde gi daglige omsorgen til far og ha helgesamvær. Jeg tror ikke selv at det er det det handler om eller det som er løsningen.

[Gjest Gjest]

Tja, hva jeg mister grepet på er litt vanskelig å forklare, men jeg mistrives på en måte i morsrollen min. Ja det er vanskelig å balansere tiden, men samtidig så føler jeg at det er når jeg ikke har han at jeg endelig kan være meg selv.. på en måte.. Jeg vet det høres helt forferdelig ut, men slik er det nå.

Jeg MÅ jo ikke bo her, men det er med tanke på at det er i nærheten av barnefaren og det er ikke sjans i havet at han kunne tenke seg å flytte på seg og jeg syns det er viktig at vi bor nære hverandre. Men samtidig så føler jeg at dette går veldig ut over mitt liv. Jeg har ingen venner her og blir ganske ensom. Ja han kan selvfølgelig være med meg på ting, men samtidig så ser jeg han kjeder seg også da ingen av mine venninner bortsett fra ei har barn på samme alder. Vi gjør jo ting sammen, men jeg føler ikke den gleden av det.. Jeg vet ikke jeg.. Kanskje dette er for en periode, men det skremmer meg og jeg føler at jeg på en måte har hendene bundet opp. Kan kanskje si at jeg er egoistisk ved å sette mye mer pris på tiden jeg har alene, men jeg kan ikke hjelpe for at det er slik jeg føler det..

Jeg tror at grunnen til at du, og mange andre, får "upassende, misvisende,rare" svar på tanker som blir luftet eller spørsmål som blir stilt, er at dere ikke forteller alt i det første innlegget. Først når dere så ser hva slags reaksjoner dere får, går dere inn og begynner å forklare hvordan det egentlig ligger an.

Når du f eks sier at du mistrives med morsrollen på et vis, men tidligere har sagt at du kanskje opplever bostedet som det reelle problemet, da vil noen lese at "her ser det ut til at det ligger noe annet bak enn bare bosted"

Jeg har lest gjennom hele tråden og tror ikke at noen av svarene du har fått er gitt annet enn i beste mening. De fleste svar blir jo også gitt ut i fra forutsetningene til den som skriver og de kan være helt anderledes enn dine. Med det sagt, så tror jeg ikke du skal være lei deg over at noen har oppfattet at du kanskje ville hatt best av å ha mindre samvær, for jeg tror ikke det har vært vondt ment. Bare en forsikring om at det faktisk er helt greit for mammaer også å velge en slik løsning hvis det passer.

Det ser jo ut til at du lever et rimelig hektisk liv og har mye på tapetet når du ikke har barnet ditt. I tillegg så sier du at du ikke føler noen glede ved å gjøre ting sammen med han og at du setter mye mer pris på den tiden du har alene. Det du sier her settes i sammenheng og kan bli misforstått.

OBS! Jeg sier ikke dette for at jeg mener at du er en dårlig mor, men for å forklare hvordan det kan leses ulikt av andre og dermed får du også svar du ikke liker eller vil forholde deg til.

Jeg tror at mange, deg inkludert, ville fått mer presise tilbakemeldinger om dere hadde belyst problemet litt grundigere allerede i første innlegget. Da vil de som blir spurt om en mening ha et bredere grunnlag for å svare "riktig" på.

Jeg tror de fleste mødre kan skrive under på at alenetid blir satt stor pris på, selv om jeg ikke kjenner igjen det å ikke klare sette pris på tiden med ungene når de først er der, men det er meg. Kanskje fordi jeg aldri hadde noen valg i så måte, med aleneansvar uten tilgjengelig far eller andre støttespillere.

[Gjest Gjest]

Du skriver du blir litt tafatt og nedstemt når du har barnet. Kansje du kan spørre barnet hva det har lyst å gjøre? Kansje dere kan gjøre ting ute sammen, dra på skitur eller ake, dra å leke i parken.

Kansje dere kan gjøre noe med andre familier, altså at du bevenner hans venners foreldre.