Tabu å ha få venner og være ensom

[Gjest Gjest]

Er det et tabu å ha få venner og være ensom

[Nilde]

tror ikke det er så uvanlig, dessverre

[Gjest gjestdeluxe]

Er det et tabu å ha få venner og være ensom

Det er opp til deg selv. Gjør du det til et tabu, så er det det.

[Gjest Gjest_mann_*]

Er det et tabu å ha få venner og være ensom

Jeg pleide alltid å skamme meg over at jeg hadde så få guttevenner og var derfor rett å slett redd for å flørte med damer på grunn av hva de skulle tro om meg hvis de fant det ut. Men så hadde jeg en periode der jeg studere som jeg hadde mye guttevenner og selvtilitten kom på plass skikkelig så jeg flørtet med jenter dagen lang. Guttevennene ble ettervert ignorert og jeg brukte mesteparten av tiden min med diverse jenter (var ikke helt kjærestetypen da). Og guttevennene ble litt etter litt borte igjen, gadd ikke å bry meg med dem

Nå sier jeg ting som de er, jeg fokuserer ikke på å ha venner av samme kjønn jeg henger ofte med jenter men gjerne kun i kortere perioder, altså folk som er inne i livet mitt kun i noen måneder. Jeg trener, gjør det jeg liker, reiser.. Går i grunn igjennom livet uten å ha "faste" og langvarige venner i det hele tatt utenom enkelte som jeg holder litt kontakt med og triver veldig godt med det. Og når jeg møter noen nye som spør så sier jeg det som det er og det er ingen som klager, jeg tror absolutt alt handler om å stå for den du er og ikke late som om du er noen andre!

Venner i tradisjonell forstand er ikke en nødvendighet, det er ett valg!

[Gjest Gjest]

For min del har antall venner gått veldig opp å ned. Alt fra få nære, til mange "bekjente". Jeg hadde noen veldig nære venner før, men jeg mistet en del av den relasjonen når jeg fikk kjæreste og etterhvert samboer. Det angrer jeg bittert på, for nå når jeg prøver å ta opp mer kontakt blir jeg avvist. Og det skjønner jeg. Det er kun min feil at jeg aldri hadde tid en periode.

Samboeren min har heller ingen kamerater, men han har alltid hatt problemer med å få nære kamerater. Hans relajsoner med andre har vært basert på at han hjelper med ting og tang. Han har nå gått lei av dette, og dermed har kameratene falt fra. Det hender noen ringer å spørr om han kan hente de på byen. Som han sier, han orker ikke å skru flere timer på en bil til noen, eller fikse datamaskinen og ikke få noe igjen. Er dette galt?

Så jeg sier ja, det er tabu. Men antall venner og hvor nære de er varierer ofte etter livssituasjon. Jeg føler vi er skikkelig rare som ikke har nære venner lenger. Jeg savner det Men han savner det kanskje mest siden det har vært "mangelvare" i livet hans. Vi er nok litt mindre lykklige begge to på grunn av tilstanden. Han har lettere for å prate med folk, mens jeg har lettere for å få venner. Merklig det der. Begge to er studenter ved universitet og jobber i helgene.. (noe som gir lite fritid)

[Gjest Gjest]

Som gjestdeluxe skriver, så er det opp til en selv.

Jeg har noen bekjente som ikke har så mange venner, men de er av typen litt sære og asosiale. Og de er fullt klar over det selv. De er hyggelige mennesker, og jeg finner gjerne på noe med de, men det har en tendens til å bli sjelden. Men siden jeg vet hvordan de er, så er det helt greit. Det er mye bedre det enn å late som man har masse venner, og gi seg ut for å være en helt annen person enn man er.

Om jeg møter nye hyggelige mennesker, så er det vel ett fett for meg om de har mange venner fra før av? Skjønner liksom ikke helt hvorfor det skulle være tabu. Om noen er hyggelige er de vel det selv om de ikke har masse venner...

[Gjest NewMonkey]

Heller få gode venner, enn en haug med idioter som egentlig ikke bryr seg om deg

[Gjest Gjest]

Heller få gode venner, enn en haug med idioter som egentlig ikke bryr seg om deg

Helt enig!

Hilsen ei som har få, men gode venner

[Gjest LonelyAngel]

For min del har antall venner gått veldig opp å ned. Alt fra få nære, til mange "bekjente". Jeg hadde noen veldig nære venner før, men jeg mistet en del av den relasjonen når jeg fikk kjæreste og etterhvert samboer. Det angrer jeg bittert på, for nå når jeg prøver å ta opp mer kontakt blir jeg avvist. Og det skjønner jeg. Det er kun min feil at jeg aldri hadde tid en periode.

Samboeren min har heller ingen kamerater, men han har alltid hatt problemer med å få nære kamerater. Hans relajsoner med andre har vært basert på at han hjelper med ting og tang. Han har nå gått lei av dette, og dermed har kameratene falt fra. Det hender noen ringer å spørr om han kan hente de på byen. Som han sier, han orker ikke å skru flere timer på en bil til noen, eller fikse datamaskinen og ikke få noe igjen. Er dette galt?

Så jeg sier ja, det er tabu. Men antall venner og hvor nære de er varierer ofte etter livssituasjon. Jeg føler vi er skikkelig rare som ikke har nære venner lenger. Jeg savner det Men han savner det kanskje mest siden det har vært "mangelvare" i livet hans. Vi er nok litt mindre lykklige begge to på grunn av tilstanden. Han har lettere for å prate med folk, mens jeg har lettere for å få venner. Merklig det der. Begge to er studenter ved universitet og jobber i helgene.. (noe som gir lite fritid)

Det der var utrolig likt meg og min kjære.

Jeg mistet også de nærmeste da jeg fikk kjæreste, og når jeg prøvte å ta kontakt igjen sa de at de aldri kunne tilgi meg og at det ville ikke bli det samme(?) (Skulle trodd jeg hadde drept noen!)

Satt nettopp på facebook og tenkte på dette her med venner. Jeg føler at nesten alle jenter har sine gjenger de er med. Det har ikke jeg.

Jeg har venninner men de bor en annen plass, derfor får jeg ikke vært med dem så ofte.

[pivo]

Som en annen sa her; Heller få, men gode venner.

Jeg vil ikke si det er tabu å ha få venner. Det blir litt hva du gjør det til selv. Og det er ikke noe gøy å føle seg ensom. Men for å få venner, må man gjøre en innsats. Det kreves av begge parter.

Er dessverre mange som mister kontakten med vennene sine når de får seg kjæreste. Jeg er veldig glad for at vi har klart å styre unna det i min vennekrets.