Er forlk egentlig perfekte som de ser ut til

[Gjest Gjest]

Jeg føler mange folk virker så perfekte og vellykkede, noe jeg ikke føler meg. Jeg kan utfgi meg for å være vellykket og perfekt, mens innerst inne føler jeg meg både svak og litt ensom. Jeg har heller ikke så mange venner.

Dette er noe som jeg føler "hindrer" meg i å inngå forhold da jeg i et eventuelt forhold bør snakke om mine innerste tanker og hvordan jeg føler meg.

Flere som føler det slik eller som har tilbakemeldinger på hvordan jeg føler meg innerst inne og hvordan dette ikke skal hindre meg i å etablere forhold

[Gjest gjestdeluxe]

Hvordan dette ikke skal hindre meg i å etablere forhold

Hvis du klarer å opptre relativt ærlig overfor deg selv, og godtar deg selv, løses problemet ditt. Mulig du må jobbe med det, men det er bedre å bruke energi på det, enn på å late som.

[NoAngel]

hva med å bare være den du er?

[virw]

Er forlk egentlig perfekte som de ser ut til?

Nei.

Men vi fortel gjerne ikkje om alt det uperfekte med ein gong.

Endret 13. januar 2010 av virw

[Gjest Gjest_Katt_*]

Jeg er ikke perfekt, men framstår som ganske bra, tror jeg. Jeg har aldri hatt kjæreste, har få venner, er ikke glad i sosiale sttinger, er lat, er sliten, er noen ganger sur og vrang. Jeg framstår (som folk har fortalt meg) som grei, lysende, aktiv, smart, klok, slevsikker, morsom, uhøytidlig og vakker.

Om det handler om at jeg framstår bedre enn det jeg er eller om jeg tror jeg er verre enn det jeg er kan man ikke vite. Men jeg tror alle skuler de dårlige sidene sine. Man prøver naturlig nok å være hyggelig, og det er ikke hyggelig med en sutrekopp som bare forteller om hva som er galt med en selv. Kan godt hende ser forlk på deg og tenker: Å, hun er så perfekt. hvem veit?

[I Grosny]

Jeg føler mange folk virker så perfekte og vellykkede, noe jeg ikke føler meg. Jeg kan utfgi meg for å være vellykket og perfekt, mens innerst inne føler jeg meg både svak og litt ensom. Jeg har heller ikke så mange venner.

Dette er noe som jeg føler "hindrer" meg i å inngå forhold da jeg i et eventuelt forhold bør snakke om mine innerste tanker og hvordan jeg føler meg.

Flere som føler det slik eller som har tilbakemeldinger på hvordan jeg føler meg innerst inne og hvordan dette ikke skal hindre meg i å etablere forhold

Jeg vil ikke si noe om hvor perfekt jeg er. Det blir bare kvalmt selvskryt, og de dårlige sidene ønsker jeg heller ikke å vise her og nå.

Jeg tror du er over gjennomsnittet perfekt, fordi jeg gjetter at du er pålitelig og ærlig. Når jeg tenker over mennesker jeg har møtt, så er det egentlig bare disse egenskapene som er avgjørende (rent bortsett fra at jeg ikke orker å være med insisterende terrorhylemennesker). Jeg husker godt en pen, behagelig og sjarmerende x-kollega som jeg ikke gidder å ha noe mer med å gjøre, fordi ordet til vedkommende ikke holder så veldig mange timer.

Jeg foreslår at du aksepterer at du er litt over gjennomsnittet perfekt, og at det er til stor glede for de som har med deg å gjøre. Vær fornøyd med det.

Hvis du ikke er stressende sjalu, så er du også mer perfekt enn mange. Litt sjalusi er ok hvis du har kontroll på det.

[Gjest Gjest]

Om folk virker perfekte så er det en fasade. Ingen er så perfekte som de virker

[Cannavaro]

"Å bare være den du er"- er en utdatert floskel syns jeg !

ts peker jo på helt klare problemer hun har med sine indre følelser som er til bry for et eventuelt forhold.

Selvtilliten er ikke helt på topp. Skal ikke si at jeg har nødvendigvis riktig medisin for dette, men : selvtillit og mer tro på seg selv får man gjennom mestring. Mestring får man gjennom øving, trening og læring. Det behøver ikke være altfor utfordrende til å begynne med, men start med noe du ønsker å lære eller mestre. Det skal også være lystbetont. Tren deg opp gradvis og ikke vær utålmodig. Eksempler på noe man kan lære og mestre er jo :

språkkurs, matlaging,gitarkurs, en friluftsaktivitet eller en idrettslig utfordring. Gjennom fysisk aktivitet vil også psyken bedre seg etterhvert. Lær deg meditasjon f.eks eller les deg opp om emnet du sliter med. Det er masser av muligheter for å gi deg et bedre selvbilde. Gjennom en ny interesse så kan du også skaffe deg nye venner som igjen kanskje påvirker deg i positiv retning. Tro meg ; det er utrolig hva et menneske kan utrette og det er muligheter for alle å utvikle seg i den retning man ønsker.

Til slutt : nei, alle er nok ikke så perfekte som de ser ut til å være. Mange skjuler også mørke sider ved seg selv. Gjennom livet lærer man allikevel å utvikle seg selv, ved ens egen tilstedeværelse. Og ja ; i forhold så snakker man ofte med partner om egne følelser og selvbilde. Åpenhet er jo noe de fleste setter pris på i et forhold, og i denne sammenheng vil man alltid kunne utvikle seg selv også. Dette var ment som noen eksempler for litt hjelp på veien ihvertfall hvis du ønsket det...

[Supramundane]

Alle har sitt de sliter med, men man forteller gjerne ikke om det - eller viser det - før mennesker kommer litt tettere innpå en. Det er ikke noe farlig å åpne seg opp til en partner, eller en god venn, jeg syns faktisk det er mer en befrielse. Å få et annet perspektiv på ting. Etterhvert som du utvikler et forhold så kan det jo hende du vil føle det litt mer naturlig?

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke perfekt, men framstår som ganske bra, tror jeg. Jeg har aldri hatt kjæreste, har få venner, er ikke glad i sosiale sttinger, er lat, er sliten, er noen ganger sur og vrang. Jeg framstår (som folk har fortalt meg) som grei, lysende, aktiv, smart, klok, slevsikker, morsom, uhøytidlig og vakker.

Om det handler om at jeg framstår bedre enn det jeg er eller om jeg tror jeg er verre enn det jeg er kan man ikke vite. Men jeg tror alle skuler de dårlige sidene sine. Man prøver naturlig nok å være hyggelig, og det er ikke hyggelig med en sutrekopp som bare forteller om hva som er galt med en selv. Kan godt hende ser forlk på deg og tenker: Å, hun er så perfekt. hvem veit?

Samme her.

Det har vært en liten hindring for meg i forhold. Mange faller for frøken perfekt som er så selvsikker og glad, men når jeg inngår et forhold så vil jeg jo dele alt med han - inkludert at jeg kan få panikkanfall og er deprimert, asosial og ekstremt lat i perioder. Dette endrer så drastisk på deres inntrykk av meg, og virker kanskje for tungt og kjipt for noen, at det har vært vanskelig å finne noen å dele det med, noen som ser hele meg og ikke bare fasaden.

Jeg er akkurat nå helt i begynnelsen av et gryende forhold hvor vi er forelsket og har sex og snakker om været og hvilke filmer vi liker mellom slagene. Lurer sånn på hvordan det går når jeg åpner meg mer. Vet at han her også ser på meg som superkvinnen, håper han ikke forelskelsen dør når det bildet nyanseres.

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri vært så opptatt av å skulle bli oppfattet som perfekt av andre. Det viktigste for meg er at jeg føler meg ok. At jeg føler jeg har en psyke som kan bære meg gjennom hverdagen, og bære meg gjennom de utfordringer jeg som person og menneske vil møte på min vei i livet.

Den gangen jeg innså at jeg ikke var perfekt, var starten på det som har gitt meg en følelse av at jeg som menneske er fullkomment, at jeg er unik, og at jeg fortjener en like stor plass som andre mennesker i denne verden, uavhengig av hvilken jobb jeg får, uavhengig av om mitt forhold skranter, om jeg går arbeidsledig til tider. Og, selv om alt dette faktisk er det motsatte av det perfekte, så føler jeg men ikke mindre perfekt om dette skulle skje. Nettopp fordi jeg har erkjent for meg selv at jeg ikke er perfekt.

Jeg ser jo ofte mennesker som har den "perfekte stilen", mens de sitter i bilene sine på vei hjem fra jobb, der de står i bilkøen og venter. Da tenker jeg ofte en sarkastisk tanke " Ah, hun/han er sikkert lykkelig der hun/han sitter i køen som alle andre og venter utolmodig på å komme hjem". Og så får jeg en indre selvsikker stemme som svarer min tanke med et " nei".

Jeg vet ikke, men jeg tror de menneskene som prøver hardest å fremstå som mest perfekte, egentlig er de mest ulykkelige og triste. Jeg har dratt endel rundt i verden, og sett mennesker som eier ingenting lyse av lykke. Lyse av lykke bare jeg gav dem et postkort. Slike øyeblikk gir meg en ekte lykke, og er så ubeskrivelig at jeg unner alle mennesker å få oppleve slike øyeblikk som er sjeldne her i vesten.

[Cannavaro]

Jeg har aldri vært så opptatt av å skulle bli oppfattet som perfekt av andre. Det viktigste for meg er at jeg føler meg ok. At jeg føler jeg har en psyke som kan bære meg gjennom hverdagen, og bære meg gjennom de utfordringer jeg som person og menneske vil møte på min vei i livet.

Helt enig i dette her ! Er det ikke sånn idag at svært mange føler et press på at man skal oppfattes som perfekt ? Det er jo dette som skaper høytrykket, eller presset overfor mange mennesker. Erkjennelsen om at man står for den man er og sine verdier skal og bør være viktigst. Vellykket-syndromet skapes av velferdssamfunnet vi lever i og at landet er i ferd med å bygge opp verdier og rikdommer. Med det også forskjeller i sosial status bl.a. Så kommer dette med statussymboler og materialistiske verdier inn i bildet, alt i forbilledlig skjønn forening. Den beste verdien i et menneske kommer innenfra, fra hjertet. Status,makt og materielle verdier kan ikke måle seg med det. Allikevel vil vi fortsatt oppleve at mange vil måle seg etter de sistnevnte normene, desverre.

[Suzy]

Nei.

Og jeg mistenker at vi alle har den lille stemmen i bakhodet som sier "En dag blir jeg avslørt som den udugelige stakkaren jeg er".

[Gjest balla]

Nei.

Og jeg mistenker at vi alle har den lille stemmen i bakhodet som sier "En dag blir jeg avslørt som den udugelige stakkaren jeg er".

He,he så sant så sant

Jeg kan sikkert oppfattes som en "perfekt" person. Jeg er veldig opptatt av mental hygiene. Får jeg et problem gjør jeg alt jeg kan for å løse det. Kan jeg ikke løse det aksepterer jeg det og velger å heller fokusere på det positive jeg har i livet. Derfor er jeg blid og fornøyd 90% av tiden.

[Gjest Diane]

Jeg har etter hvert begynt å innse at det er mange av dem som fremstår som "mest perfekt", som har størst og flest problemer. Ta bestevenninnen min, for eksempel. Hun er det mange vil kalle outstanding vakker, morsom, smart, samfunnsengasjert, og har fått fast jobb i en av Norges største aviser i begynnelsen av 20-årene. Hun var lenge sammen med drømmetypen, men han behandlet henne dårlig, i ettertid viser det seg faktisk at dusten var utro.

Jeg jobbet sammen med henne 2 dager etter bruddet. Ingen andre merket at hun var nedbrutt, men med en gang vi tok en kaffe i kantina falt masken. Vil ikke påstå at det hindrer henne i å være seg selv, hun ønsker bare ikke at alle skal ta del i hennes problemer, noe som bør være greit?

Kan jo nevne eksen i samme slengen. Medisinstudent, dead dropping hot, godt likt av de fleste. Ingen trodde at han hadde et eneste problem her i verden. Han kan å snakke for seg, og kan overbevise selv den smarteste om at "sånn er det". I motsetning til venninnen min, vil jeg nok si at han fremstiller seg selv feilaktig. Så feilaktig at det nesten hemmer ham sosialt.

Vet ikke om noen vil tro at jeg er spesielt perfekt, men jeg får ofte høre at "jeg kan da umulig ha hatt problemer", "at alt kommer så lett for meg", "at jeg er sosial, søt og morsom". Sannheten er at jeg har hatt dyp sosial angst, jeg har blitt mobbet, og jeg kommer fra en "superperfekt" familie med "perfekte" mennesker. Alle fetterne og kusinene mine har vært i faste forhold siden de var ca. 18, studerer prestisjefag etc... Selv er jeg mer praktisk, (selv om jeg også har studert, med gode resultater) og jobbet meg oppover (siden det yrket jeg skal inn i krever det). Da jeg slo opp med eksen, ble mormoren min helt sjokkert (vi hadde bodd sammen, og det var ikke "tillatt", iallfall ikke mer enn en gang). Når jeg forteller dette til folk, ser de bare rart på meg. Ingen kan tro at _jeg_ er familiens sorte får, men det er jeg altså

Jeg bryr meg selvfølgelig lite om det, men det er sånn det er.

[Gjest not me]

På jobben holder vi nå på og rydder etter Miss Perfect, det har vært mange timer med overtid men nå begynner vi å se lyset i tunnellen. Hun fremstilte seg hele tiden i det mest perfekte lys, gjorde aldri feil, trengte aldri hjelp og kritiserte sine kolleger hvis de hadde dristet seg til å gjøre en feil.

Ingen er perfekte og jeg tror vi alle har godt av å innse at det ikke er farlig å vise at man ikke er perfekt i alle sammenhenger.

[lykkelig84]

Jeg føler mange folk virker så perfekte og vellykkede, noe jeg ikke føler meg. Jeg kan utfgi meg for å være vellykket og perfekt, mens innerst inne føler jeg meg både svak og litt ensom. Jeg har heller ikke så mange venner.

Dette er noe som jeg føler "hindrer" meg i å inngå forhold da jeg i et eventuelt forhold bør snakke om mine innerste tanker og hvordan jeg føler meg.

Flere som føler det slik eller som har tilbakemeldinger på hvordan jeg føler meg innerst inne og hvordan dette ikke skal hindre meg i å etablere forhold

Jeg føler det veldig likt som deg. Jeg later ofte som jeg og, og tror jeg virker mer selvsikker og bra på utsiden enn hva jeg faktisk er på innsiden. Men som du selv sier da, du syns andre virker perfekte mens du selv later som. Tenk om andre føler det samme som deg og også bare later som?

[Gjest EKG]

Til Ts.

For å svare fort: Etter å ha jobbet innen forskjellige helserelaterte jobber, ser jeg fort at ting sjelden er som det (vi) blir fremstilt, enten man er kjendis, har et prestisje-yrke, er kunstner eller hva som helst.

I forhold til å inngå et forhold vil jeg anbefale deg å være ærlig fra starten av. Ikke at du skal kjøre på med dine innerste følelser med én gang, men at du lærer deg til å si din ærlige mening, ikke skryte på deg noe, gjerne fortelle litt og litt mer om deg selv, gjerne i humoristiske overdrivelser, og etterhvert ser du at både du og din flamme kan være åpne og dele hvordan dere har det. Tesr gjerne vannet med å bruke andre livssituasjoner og problemer som eksempler, så kan du nærme deg det som du bærer på.

Og hvis du føler at en del av disse tingene blir bedre av at du er sammen med mr. X, så fortell ham det! (før var det sånn og sånn, men etter at jeg ble sammen med deg kan jeg slappe av mer, være meg selv.osv.) Verdens største kompliment:D

[Gjest Gjest]

Et veldig bra spørsmål...

Nei, ingen er perfekte. Hvis du har lav selvtillitt og reserverer deg for å inngå et forhold så er vel mitt råd ( i likhet med flere andre her: AKSEPTER deg som deg selv. Du har absolutt ingenting å vinne på å opptre/være som en du egentlig ikke er.

Et eksempel: jeg har datet flere jenter ( jeg er 42 nå ) der jeg prøvde å overgå meg selv i både humør og "status". Hver gang har det endt galt fordi jeg ikke var meg selv. Nå for litt siden (i voksen alder ) traff jeg jeg en kvinne som det bare sa PANG med. MEN: jeg bestemte meg for å være slik jeg egentlig er og føler ( humoristisk og glad, men håpløst romantisk - og litt lat av og til ). Svaret jeg har fått tilbake fra min kjæreste har vært at hun har aldri vært sammen med noen som har fått henne til å føle seg mere trygg - hun føler at hun kan være akkurat som hun er og at det har gitt henne mer enn i noe annet forhold. Som EKG over her sier: jeg føler jeg har fått verdens største kompliment... og det av å bare være MEG SELV!!! Hvor bra er ikke det?! Herregud som jeg slapper av og har det godt i mitt forhold nå - en ny verden!

Så vær deg selv, og stol på at det er mer enn godt nok. Ofte det aller beste. Lykke til! )

[kristian82]

Jeg føler mange folk virker så perfekte og vellykkede, noe jeg ikke føler meg. Jeg kan utfgi meg for å være vellykket og perfekt, mens innerst inne føler jeg meg både svak og litt ensom. Jeg har heller ikke så mange venner.

Dette er noe som jeg føler "hindrer" meg i å inngå forhold da jeg i et eventuelt forhold bør snakke om mine innerste tanker og hvordan jeg føler meg.

Flere som føler det slik eller som har tilbakemeldinger på hvordan jeg føler meg innerst inne og hvordan dette ikke skal hindre meg i å etablere forhold

Alle setter vel opp et nogenlunde happy face utad, så er det vel noen få man er helt seg selv ovenfor og deler alt med. Så du er nok HEEELT normal.

En annen ting som faktisk stemmer selv om det høres litt klisje ut er at "man elsker et menneske ikke på tross av dets feil, men pga dets feil og mangler". Er jo da man kan få en conection, åpne seg for hverandre og lære den andre å kjenne på en måte som "ingen andre" kjenner den personen, man ser han/hennes virkelige jeg. En som bare er perfekt og ufeilbarlig, aldri usikker osv. hvem kjenner seg igjen i han/henne? åssen kan man føle noen bånd til han/henne? Er det jeg anser som CLUET i et forhold, at det er to personer som vet om hverandres feil og mangler, usikkerhet osv. OG fortsatt syns du typen/dame er verdens beste!

Samme som når folk spør "går det bra"? Svarer jo ikke akkurat - til bekjente og jobbkollegaer- nei, det gjør det ikke. Innkassoregningene hoper seg opp, min mor drikker for meget og i går måtte jeg hente henne på byen dritings, dessuten er jeg så nervøs om dagen at jeg må bruke innsovningstabletter og litt sprit for å sovne..Hva med deg da?

Er jo bare sånn verden er.

Endret 14. januar 2010 av kristian82