Kommunikasjon

[PoisonIvy]

Nå har jeg lest en god del tråder på KG om folk som ikke klarer å snakke med partneren sin. Jeg skjønner ikke hva som er problemet egentlig. Dersom man ikke kan snakke med partneren sin burde man vel ikke være sammen?

Mulig jeg er ekstremt heldig, men jeg kan spørre/snakke om alt med mannen min og det føles aldri rart eller "skummelt".

Er ikke god kommunikasjon en av de viktigste tingene i et forhold?

[Gjest Gjest]

Helt enig! God kommunikasjon er alfa og omega i et forhold. Kommuniserer man ikke så kan heller ikke forholdet utvikle seg. Ser ikke vitsen i være i et forhold der man ikke kan snakke om ALT. Kan man derimot det så går nesten resten av seg selv.

[Humleblomst]

Jeg ser poenget, men nå er det jo engang slik at ikke alle har en like godt utviklet evne til å kommunisere. Kommunikasjon er en ting man på et eller annet tidspunkt må lære, på samme måte som naturfag, samfunnslære og bilkjøring. Noen har gode forbilder og plukker mye opp i løpet oppveksten, andre trenger mer kursing i voksen alder.

Jeg og min mann snakket forsåvidt greit sammen i utgangspunktet, men vi valgte å gå på samlivskurs for å bli flinkere. Og vi lærte mye! Men for de som i utgangspunktet har veldig begrenset med evner til kommunikasjon i parforhold og som ikke går på kurs, kan jeg fint se for meg at de kan kjøre seg ganske fast etter en viss tid selv om de er veldig glad i hverandre.

Jeg synes "Kommunikasjon i nære relasjoner" burde være et eget fag på ungdomskolen, det hadde nok gjort mirakler for skilsmissestatestikken. Tror jeg ihvertfall.

[PoisonIvy]

Jeg ser poenget, men nå er det jo engang slik at ikke alle har en like godt utviklet evne til å kommunisere. Kommunikasjon er en ting man på et eller annet tidspunkt må lære, på samme måte som naturfag, samfunnslære og bilkjøring. Noen har gode forbilder og plukker mye opp i løpet oppveksten, andre trenger mer kursing i voksen alder.

Jeg og min mann snakket forsåvidt greit sammen i utgangspunktet, men vi valgte å gå på samlivskurs for å bli flinkere. Og vi lærte mye! Men for de som i utgangspunktet har veldig begrenset med evner til kommunikasjon i parforhold og som ikke går på kurs, kan jeg fint se for meg at de kan kjøre seg ganske fast etter en viss tid selv om de er veldig glad i hverandre.

Jeg synes "Kommunikasjon i nære relasjoner" burde være et eget fag på ungdomskolen, det hadde nok gjort mirakler for skilsmissestatestikken. Tror jeg ihvertfall.

Det er jeg helt enig med deg i. Og jeg skjønner veldig godt at det kan være vanskelig dersom man i utgangspunktet ikke er god på kommunikasjon.

Mange av problemene i parforhold handler jo om nettopp kommunikasjon. F.eks: Han sa det, men hva mente han egentlig? Det er i slike situasjoner jeg mener at det burde være en enkel sak å bare spørre partneren om hva han mente evt. ikke mente...

[Humleblomst]

Det er jeg helt enig med deg i. Og jeg skjønner veldig godt at det kan være vanskelig dersom man i utgangspunktet ikke er god på kommunikasjon.

Mange av problemene i parforhold handler jo om nettopp kommunikasjon. F.eks: Han sa det, men hva mente han egentlig? Det er i slike situasjoner jeg mener at det burde være en enkel sak å bare spørre partneren om hva han mente evt. ikke mente...

Det burde jo være en enkel sak, men for veldig mange faller det naturlig å begynne å kjefte som den automatiske reaksjon, istedenfor å forsikre seg om at man har forstått det rett. Og så får motparten panikk og går automatisk i forsvar, og så blir det igjen misforstått. Og slik fortsetter det. Dette er et av mange mønstre som forsterker seg selv med tiden, og som det er vanskelig (og noen ganger nesten umulig) å komme ut av når man først er inne i det.

[stortsettglad]

Selv har jeg erfart at fortsatt god kommunikasjon ikke er en selvfølge, på tross av at man har kommunisert godt fra dag en... Mannen min og jeg har kommunisert godt fra vi traff hverandre, ingenting har vært flaut, skummelt eller tabu på noen måte. Vi har selvfølgelig kranglet, men har alltid pratet ut om ting, og aldri skjøvet noe under teppet.

Så blei jeg plutselig sjuk med postviralt utmattelsessyndrom (M.E.), og vår verden og vårt samliv endret seg totalt. Jeg orket INGENTING. Ikke lage mat, gjøre reint, være sosial, ha sex, osv., de enkleste ting som å ta en dusj var enormt energikrevende. Det førte med seg mye usikkerhet for oss begge. Skulle det være sånn resten av livet? Skulle mannen være både hovedforsørger OG den eneste som gjorde husarbeid? Skulle vi aldri ha et normalt sexliv eller sosialt liv igjen? Skulle vi aldri få barn (for vi var enige om at vi ikke ville ha barn med min tilstand)? Og for min del kom usikkerheten om han i det hele tatt ville orke å leve sånn, om kjærligheten vår var nok...

Usikkerhet skaper som de fleste vet mye krangling, og når jeg ikke hadde energi til å følge med på det min mann sa, gjerne ikke husket detaljene i poengene hans i ettertid, og i tillegg alltid blei ekstra dårlig i ett par dager etter en krangel, så blei det veldig vanskelig. Og det blei en ond sirkel, hvor vi begynte å tvile på at vi noen gang ville finne tilbake til den gode kommunikasjonen vi hadde, som igjen gjorde usikekrheten og dermed kranglingen verre.

Det har vært en hard kamp å få forholdet til å overleve, men med samlivskurs, og parterapi ved familievernkontoret fikk vi den hjelpen vi trengte. Nå er jeg heldigvis frisk, og vi har et helt annet utgangspunkt for samlivet vårt igjen. Jeg jobber, vi deler husarbeid likt, vi er sosiale sammen, vi har sex, og vi kan kommunisere som vi gjorde før. Kanskje enda bedre, med teknikkene vi har lært underveis. Og vi har blitt prøvere, så forhåpentligvis springer det smått rundt oss om et par år.

Jeg tror ikke vi hadde klart det, om ikke jeg hadde blitt frisk. Det var for mange ting i livet vi måtte gitt avkall på. Selv ville jeg ikke hatt noe valg selvfølgelig, men det hadde gjort enda vondere å vite at min mann måtte tatt det valget for å være sammen med meg. Jeg er veldig glad for at det er tanker jeg ikke trenger å dvele over!

Men jeg er enig med TS, jeg forstår heller ikke dem som lever som dette til vanlig. Vi hadde tross alt opplevd hvor bra det kunne være, og hadde dermed en motivasjon til å holde ut i håp om å få det sånn igjen.

[Gjest MikeWaters]

Nå har jeg lest en god del tråder på KG om folk som ikke klarer å snakke med partneren sin. Jeg skjønner ikke hva som er problemet egentlig. Dersom man ikke kan snakke med partneren sin burde man vel ikke være sammen?

Mulig jeg er ekstremt heldig, men jeg kan spørre/snakke om alt med mannen min og det føles aldri rart eller "skummelt".

Er ikke god kommunikasjon en av de viktigste tingene i et forhold?

Folk forandrer seg i løpet av et liv vettu, ofte så svaier man godt ifra utgangspunktet og det som var god kommunikasjon har blitt en mexican stand-off.