Tanker om samvittighet - hva mener du?

[Gjest loren]

Vet ikke om det blir feil å putte dette her under samliv og relasjoner, men siden settingen hvor jeg og en annen snakket om det var rundt det temaet prøver jeg her så får heller noen flytte det

---

Jeg satt hos en kamerat en dag og pratet litt, kom inn på temaet utroskap og samvittighet.

Han kom med et eksempel hvor en kamerat av han igjen hadde vært utro på danskebåten. Ingen hadde sett noe, og ingen telefonnummer hadde blitt utvekslet, jeg vet ikke om de en gang visste navnene til hverandre jeg.

Kameraten kom da til min kamerat igjen og sa at han hadde dårlig samvittighet ovenfor kjæresten sin. Min kamerat stiller da spørsmålene om noen har sett dem, om de har utvekslet tlfnr osv. Som han da får nei til svar på. Da sier min kamerat: "Så den eneste måten hun kan få vite noe på er om du sier det selv?"

Han mener altså at man kan velge bort dårlig samvittighet - ved å velge at dette blir ikke sagt eller gjort noe mer ut av. Litt som i "det man ikke vet har man ikke vondt av"

Hvilke tanker og meninger har dere rundt dette?

NB: Jeg spør ikke hva du mener om utroskap generelt, det tror jeg det finnes nok av tråder om rundtomkring, men det ble lettere å forklare hva jeg mente med det konkrete eksempelet som fikk meg selv til å tenke. Jeg spør altså hvilke tanker du gjør deg om temaet samvittighet og om man kan velge å skru den av og på som en bryter.

[Humleblomst]

Jeg er ihvertfall ikke i stand til å skru av og på min samvittighet, uansett hvor mye jeg skulle ønske det til tider. Hadde jeg vært utro hadde jeg gjerne hatt større problemer med å leve med meg selv på grunn av det enn det min mann hadde hatt. Av den grunn velger jeg naturlig nok å ikke være utro. I enkelte situasjoner hadde jeg nok hatt godt av å lære meg å begrense min dårlige samvittighet, det er skremmende hva jeg kan koke frem den følelsen over til tider. Jeg har fått inntrykk av at mange er flinkere til å velge vekk dårlig samvittighet en det jeg er.

[Gjest Gjest]

Dette er den typen ting jeg syns man bør bli enige som kjærestepar om når man blir sammen ("er det lov å droppe å fortelle det hvis man slumper til å være utro?"). De fleste vil sannsynligvis ønske seg å få vite det hvis noe sånn skjer, hvis ikke kan man jo aldri vite. Men det finnes jo også dem som selv ønsker å leve i lykkelig uvitenhet. Men om man ikke vet hva den bedratte ville ønsket, syns jeg det er mest fair å si det, så vedkommende kan velge selv hvordan h*n vil forholde seg til saken videre.

[Kjetil S.]

Når man er i et forhold og har ubeskyttet sex med noen så setter man ikke bare seg selv i en risikofylt situasjon, men også den man er i sammen med.

De som har tilfeldig ubeskyttet sex vil også kunne ha et høyt antall liknende hendelser i sin fortid, noe som i seg selv øker risikoen.

Det å ikke ta ansvar for å utøve en slik risiko videre i mot den man er i sammen med er enestående egoister som ikke tar ansvar, være seg for andre eller seg selv.

Dersom man har beskyttet seg selv så er det likefullt et mildt sagt alvorlig svik, ikke minst med tanke på at man faktisk har tenkt igjennom dette nok til faktisk å beskytte seg selv. Og vil man så lære av det, eller vil man gjøre det igjen?

Hadde man virkelig vært glad i den personen man er i sammen med så hadde man uansett aldri gjort noe slikt, men det skulle jo liksom ikke være tema her.

Så svaret er; Like greit å fortelle alt og å gjøre det slutt uansett.