Hvorfor bor de fleste barna hos mor.?

[Gjest gjest0914]

Får jhelpe far til 2 litt: dette er inlegget jeg vil du skal svare på.

Så ser vi bort fra den lille missen med klokka, og for sikkerhets skyld legger jeg til at jeg aldri har ment og aldri kommer til å mene at mor eller far er noe bedre egnet som forelder enn den andre. Og enda mer sikkerhet, jeg er fortsatt gift og ingen skilsmisse i fremtidsutsiktene mine.

Det er en ting ett lovverk aldri kan ta hensyn til og det er følelser som er inne i bildet.

Ting har jo endret seg når det gjelder samvær igjennom mange år.

På slutten av 80 tallet begynte mange flere mødre å gå ut i arbeid, og med det økte behovet for at far kom mer inn i bildet på hjemmefronten.

I løpet av 90 tallet var det ferre mødre som gikk hjemme med barna, og behovet for at far kom inn i bildet ble enda større.

På denne siden av 2000 finnes det nesten ingen hjemmeværende mødre, og at far er en like stor del av barneoppdragelse og husarbeid har blitt en selvfølge.

I tråd med disse endringene med fler kvinner i arbeid og mer barneoppdragelse/husarbeid på menn har også samværsavtalene endret seg.

På 80-tallet fantes det få som hadde 50/50 samvær etter skilsmisse.

På 90-tallet ble det flere 50/50 foreldre etter skilsmisse.

I 2000 årene har det blitt mere vanlig med 50/50 etter skilsmisse.

Nå er jeg litt usikker på om disse tallene i hovedinnlegget stammer fra bare skilsmisser, eller om også barn som er født utenfor ett forhold også er med i disse.

Men la oss nå ta de 70% mennene som ønsker mer samvær. Jeg interesserer meg mer for HVORFOR de ikke har mer samvær hvis de ønsker det. Det kan være mange, her er noen eksempler.

* De føler at det er det de må svare

* De har flyttet og har umuliggjort høyere samvær

* De har ny partner som hindrer mer samvær

* Barna selv ønsker ikke mer samvær

* De tør ikke be om mer samvær

* Mor har flyttet med barna og umuliggjør mer samvær

* Mor vil ikke gi mer samvær

* De gjør ikke noe for å få mere samvær

* De ønsker mer samvær, men at f.x jobbing umuliggjør mere samvær

* Barna har selv valgt å ikke ha 50/50

* Barna er for "store" til å ha tid for mere samvær

* Barnet kan være utroskapsbarn, hvor far vil ha hemmeligheten under teppe / mor ikke vil ut med sannheten, som ummuliggjør samvær.

Listen kan bli enda lenger, men en slik studie vil bare gi tall ikke svar på hvorfor tallet er som det er.

Man skal jo ikke stole blindt på statistikker heller. Jeg kan stå med en hånd i stekeovnen og den andre i fryseren, mens statistikken vil si at jeg gjennomsnittlig har det bra, hvilket jeg vi påstå at jeg ikke har ved gitte scenario.

Å nekte barn like mye tid med begge foreldrene er feil.

Å tvinge barn til like mye tid med begge foreldre er feil.

Hvordan skal en lov sikre all barn, i forskjellige situasjoner?

Noen barn ønsker 50/50, og det synes jeg at de skal få hvis det er mulig.

Noen barn ønsker å bo fast hos mor/far og ha samvær annehver helg med den andre, det synes jeg de skal få.

Noen barn ønsker minst mulig samvær med mor/far, og det synes jeg de skal få.

Ett lovverk vil ikke endre idiotene uansett. Og med idioter mener jeg de som bruker barna som spillbrikker. De som tror de straffer mor/far ved å nekte/tvinge samvær, mens de i realiteten straffer barnet. Disse idiotene finnes både blandt kvinner og menn. Disse idiotene vil desverre ikke forsvinne ved lovendring.

[Gjest Gjest]

Jeg har påpekt, flere ganger, at Far til 2 i debatt med meg har tillagt meg meninger jeg ikke har gitt uttrykk for, og debattert som om jeg har hevdet disse meningene.

Velkommen i klubben, slik usaklighet er hans varemerke.

[Far til 2]

Får jhelpe far til 2 litt: dette er inlegget jeg vil du skal svare på.

Så ser vi bort fra den lille missen med klokka, og for sikkerhets skyld legger jeg til at jeg aldri har ment og aldri kommer til å mene at mor eller far er noe bedre egnet som forelder enn den andre. Og enda mer sikkerhet, jeg er fortsatt gift og ingen skilsmisse i fremtidsutsiktene mine.

Takk for hjelpen. Som du vet er heller ikke vi menn helt feilfrie selv om vi blir fremstilt slik her på KG

Jeg forsøker å ta hovedpunktene slik jeg oppfatter dem. Jeg har valgt å numerere en del slik at det blir lettere å se referansene.

Men la oss nå ta de 70% mennene som ønsker mer samvær. Jeg interesserer meg mer for HVORFOR de ikke har mer samvær hvis de ønsker det. Det kan være mange, her er noen eksempler.

1 De føler at det er det de må svare

2 De har flyttet og har umuliggjort høyere samvær

3 De har ny partner som hindrer mer samvær

4 Barna selv ønsker ikke mer samvær

5 De tør ikke be om mer samvær

6 Mor har flyttet med barna og umuliggjør mer samvær

7 Mor vil ikke gi mer samvær

8 De gjør ikke noe for å få mere samvær

9 De ønsker mer samvær, men at f.x jobbing umuliggjør mere samvær

10 Barna har selv valgt å ikke ha 50/50

11 Barna er for "store" til å ha tid for mere samvær

12 Barnet kan være utroskapsbarn, hvor far vil ha hemmeligheten under teppe / mor ikke vil ut med sannheten, som ummuliggjør samvær.

Listen kan bli enda lenger, men en slik studie vil bare gi tall ikke svar på hvorfor tallet er som det er.

1. Ja, med en undersøkelse idag ville det være et av mange alternativ ettersom det har vært mye fokus på det å nekte barn samvær med fedrene de siste årene.

Undersøkelsen jeg referer til er imidlertid gjort rundt år 2000 (jeg må tilbake til Stortingsmeldingen for å få dette bekreftet) og fokuset på manglende samvær/omsorg var da akkurat begynt. Jeg tror derfor dette ikke var tilfelle i denne spesifike undersøkelsen.

2. Ja. Det var like mange fedre som mødre som hadde flyttet så langt at samvær ble vanskelig/umulig.

3. Mulig. Men dette kan også gå motsatt vei. Jeg kjenner selv til et konkret tilfelle der ny samboer satte foten ned og KREVDE at far skulle opprette ny kontakt med sin datter etter mange år. Han gjorede det og far og datter har idag veldig god kontakt.

4. Det kan være. Men om jeg husker undersøkelsen rett sa 67%¤ av fedrene at de trodde barna også ønsket mer samvær.

5. Mulig. Vi vet at menn på generell basis er mer konfliktsky enn en del kvinner. Det er derfor mulig at mennene ikke har spurt.

6. Ja. Som beskrevet i pkt 2 er det like ofte mor flytter så langt at samvær blir uimulig som det er tilfeller der far flytter så langt.

7. Ja. Dette ble oppgitt som årsak i ca 30% av tilfellene om jeg husker rett.

8. Vet ikke. Dette alternativet er ikke beskrevet i undersøkelsen.

9. Vet ikke. Dette alternativet er ikke beskrevet i undersøkelsen

10. Vet ikke. men ihht undersøkelsen trodde far at 67% av barna ønsker mer samvær (ref pkt. 4)

11. Vet ikke. Dette alternativet er ikke beskrevet i undersøkelsen

12. Vet ikke. Dette alternativet er ikke beskrevet i undersøkelsen

Det er en ting ett lovverk aldri kan ta hensyn til og det er følelser som er inne i bildet.

Enig. Men skal vi begynne å spekulere rundt dette med følelser tror jeg vi kan komme frem til at det er umulig å bli enig

Ting har jo endret seg når det gjelder samvær igjennom mange år.

På slutten av 80 tallet begynte mange flere mødre å gå ut i arbeid, og med det økte behovet for at far kom mer inn i bildet på hjemmefronten.

I løpet av 90 tallet var det ferre mødre som gikk hjemme med barna, og behovet for at far kom inn i bildet ble enda større.

På denne siden av 2000 finnes det nesten ingen hjemmeværende mødre, og at far er en like stor del av barneoppdragelse og husarbeid har blitt en selvfølge.

I tråd med disse endringene med fler kvinner i arbeid og mer barneoppdragelse/husarbeid på menn har også samværsavtalene endret seg.

På 80-tallet fantes det få som hadde 50/50 samvær etter skilsmisse.

På 90-tallet ble det flere 50/50 foreldre etter skilsmisse.

I 2000 årene har det blitt mere vanlig med 50/50 etter skilsmisse.

Nå er jeg litt usikker på om disse tallene i hovedinnlegget stammer fra bare skilsmisser, eller om også barn som er født utenfor ett forhold også er med i disse.

Men la oss nå ta de 70% mennene som ønsker mer samvær. Jeg interesserer meg mer for HVORFOR de ikke har mer samvær hvis de ønsker det. Det kan være mange, her er noen eksempler.

* De føler at det er det de må svare

* De har flyttet og har umuliggjort høyere samvær

* De har ny partner som hindrer mer samvær

* Barna selv ønsker ikke mer samvær

* De tør ikke be om mer samvær

* Mor har flyttet med barna og umuliggjør mer samvær

* Mor vil ikke gi mer samvær

* De gjør ikke noe for å få mere samvær

* De ønsker mer samvær, men at f.x jobbing umuliggjør mere samvær

* Barna har selv valgt å ikke ha 50/50

* Barna er for "store" til å ha tid for mere samvær

* Barnet kan være utroskapsbarn, hvor far vil ha hemmeligheten under teppe / mor ikke vil ut med sannheten, som ummuliggjør samvær.

Jeg kan ikke svare for alle, men noen av årsakene jeg har opplevd når jeg snakker med fedre er bl.a. følgende:

* Som far er jeg sikker på at jeg ikke har rettigheter. Det fikk jeg bekreftet da min nabo, fetter, bror, far, venn skilte seg.

* Som far er jeg sikker på at jeg ikke har rettigheter. Det fikk jeg bekreftet da jeg ble fortalt dette av mekler (dette er et eksempel fra egen erfaring)

* Som far er jeg sikker på at jeg ikke har rettigheter ettersom jeg blir sett på som konfliktskapende når jeg kontakter advokat og kjører saken gjennom rettsvesenet (tilfellet for en bekjent)

* Jeg vet at om jeg ikke følger mors krav risikerer jeg å miste all kontakt med egne barn om jeg ikke vinner frem med mitt/vårt ønske (dette er min egen erfaring)

Det er mao mange årsaker, men for meg er det lettest å referer til venners påstander og egen erfaring.

Listen kan bli enda lenger, men en slik studie vil bare gi tall ikke svar på hvorfor tallet er som det er.

Man skal jo ikke stole blindt på statistikker heller. Jeg kan stå med en hånd i stekeovnen og den andre i fryseren, mens statistikken vil si at jeg gjennomsnittlig har det bra, hvilket jeg vi påstå at jeg ikke har ved gitte scenario.

Å nekte barn like mye tid med begge foreldrene er feil.

Å tvinge barn til like mye tid med begge foreldre er feil.

Hvordan skal en lov sikre all barn, i forskjellige situasjoner?

Noen barn ønsker 50/50, og det synes jeg at de skal få hvis det er mulig.

Noen barn ønsker å bo fast hos mor/far og ha samvær annehver helg med den andre, det synes jeg de skal få.

Noen barn ønsker minst mulig samvær med mor/far, og det synes jeg de skal få.

Ett lovverk vil ikke endre idiotene uansett. Og med idioter mener jeg de som bruker barna som spillbrikker. De som tror de straffer mor/far ved å nekte/tvinge samvær, mens de i realiteten straffer barnet. Disse idiotene finnes både blandt kvinner og menn. Disse idiotene vil desverre ikke forsvinne ved lovendring.

Jeg ser noen av poengene dine og er enig med deg i mye.

Når det gjelder et lovverk som skal ivareta barnas rett til samvær mener jeg dette kan gjøres ved at utgangspunktet ved ethvert samlivsbrudd er felles omsorg.

Med "felles omsorg" mener jeg at begge foreldrene skal bli tillagt like mye vekt og at ingen skal kunne trumfe gjennom større avgjørelser uten at begge er enig.

Dette betyr at "felles omsorg" IKKE behøver å bety at barna er like mye hos begge (50/50) men at så lenge begge foreldrene tillegges like mye vekt, og barna ønsker en slik løsning, så vil den forelderen som forsøker å hinrde dette tape.

Idager er det motsatt. Den forelderen som forsøker å hindre 50/50 er den som vinner.

Jeg tar her hele tiden utgangspunkt i at begge foreldrene er egnet til omsorg.

Med et slikt utgangspunkt vil altså flertallet vinne frem. Idag er det mindretallet som "vinner".

En slik løsning tar utgangspunkt i at de fleste foreldre er godt egnet til omsorg. I mitt forslag er til og med fedrene definert som egnet til daglig omsorg

Idag er det slik at lovverket tilsier at foreldrene UNNTAKSVIS er like godt egnet til daglig omsorg. Ved å snu opp ned på dette vil det være tilfeller der en av foreldrene mener den andre forelderen IKKE er egnet til omsorg som vil havne i rettsvesenet. Idag er det de tilfellene der begge regner seg som egnet som havner i rettsvesenet.

Men det er altså viktig å legge merke til at det fortsatt ikke er noen ting i veien for å velge en skjevdeling av omsorgen. Det kan altså fortsatt velges løsninger som idag er heltv vanlig, men foreldrene må være enig om det om det ikke skal bli rettsak.

Dette gjør at fedre som idag ikke tar ansvar får klare signaler om at de har det samme ansvaret og rettighetene som mødrene.

Det medfører også at mødre får signaler om at fedre har det samme ansvaret og rettighetene som mor.

Dessuten signaliserer det at foreldrene i famtiden må fokusere mye mer på hva barena ønsker ettersom barnas ønsker nå faktisk vil bli hørt.

For å ivereta barna synes jeg alle meklingskontorene bør ha en advokat/psykolog som lytter til barnas ønsker mens foreldrene sitter inne på et annet rom og forsøker å bli enig. Det kan være hardt for en del foreldre å få slengt i trynet at barnet ønsker å bo hos den ene eller hos begge. Men det er enda værre for de barna som får slengt i trynet at fra nå av skal de ikke lenger få lov til å være like mye sammen med foreldrene. De kan heller ikke si hvilken av foreldrene de vil bo sammen med om en skal velge bare en forelder fordi foreldrene manipulerer og lurer ved "direkte" spørsmål.

[Gjest Gjest_P_*]

du siterer desverre feil gjest, jeg har aldri nevnt noe om insatte, bla bla bla.

Du kan jo klokka, så det skulle jo ikke være så vanskelig å sitere rett gjest.

Nei, det var jeg som skrev det om fiskere, blablabla.

Bare for ordens skyld, dette var det jeg skrev da Far til 2 beskyldte meg for å mene at 30% av fedrene var uegnet til å ha ungene. Forrige gangen var der 90%, nå er det altså 70%.

Sist jeg svarte deg tok det meg nærmere en time, med alle sitatene og å svare på hvert enkelt av dine punkt. Jeg gir opp det nå, siden det later til at jeg skriver slik at du ikke forstår hva jeg mener.

Jeg får heller begynne helt fra begynnelsen, så burde det ikke være rom for misforståelser.

Spørsmålet var: Hvorfor bor 90% av barna hos mor.

Jeg svarer:

Noen menn har stilt seg sånn med arbeid ol at de ikke kan ha omsorgen for barna. Feks pendlere, fiskere, innsatte, døde. Det forklarer noen av de 90%

Noen menn vil ikke ha mer samvær enn de allerede har, jfr den undersøkelsen du nevnte. Selv om du regner fra de 10% fedre hvor barna bor hos han, er det fortsatt 20% som ikke vil ha mer samvær. Det forklarer noen av de 90%

Noen menn har deltatt så lite i omsorgen før bruddet at mor er en vesentlig bedre omsorgsperson etter bruddet. Det forklarer enda noen av de 90%

Noen menn er gammeldagse og mener mor er en bedre omsorgsperson. Det forklarer noen av de 90%.

Noen menn mener de er en bedre omsorgsperson enn mor, men gidder ikke gå til rettssak. Det forklarer noen av de 90%.

Jeg har ikke sagt, og mener ikke, at menn er uegnet til å ha omsorgen. Jeg sier at noen menn er uegnet til å ha omsorgen. Eksempelvis innsatte, narkomane eller døde.

Derimot har jeg sagt, og mener, at de fedrene (som jeg personlig har møtt noen av) som ikke tar ansvar før bruddet, eksempelvis ikke bryr seg med lekser eller fritidsaktiviteter, stiller svakere enn mor, dersom hun tar ansvaret.

Jeg har heller ikke sagt at 30% av fedre er uegnet til å ha omsorgen, jeg sier at 30% ikke vil ha mer samvær enn de har.

Siden spørsmålet var hvorfor 90% av barna bor hos mor, har jeg ikke tatt med i debatten årsakene til at 10% av dem bor hos far. Årsakene er antagelig de du skisserer, men denne tråden handlet altså om de 90% som bor hos mor.

[Cuckold]

Siden jeg var den siste på sitatlista di, selv om jeg ikke lo men fniste, så må jeg bare nevne at jeg ikke har beskyldt noen for usaklighet.

Far til 2s bemerkning om saklige argumenter var rettet til gjest @.

Min billedlige fnising var ikke et argument i debatten, men reaksjon på et morsomt, og svært treffende, ordtak jeg ikke har hørt før.

Jeg har påpekt, flere ganger, at Far til 2 i debatt med meg har tillagt meg meninger jeg ikke har gitt uttrykk for, og debattert som om jeg har hevdet disse meningene. Å beskylde noen for usaklighet har jeg ikke gjort. Jeg føler meg heller ikke truffet i å mangle saklige argumenter. Altså kan jeg ikke se at jeg har diskvalifisert meg til å påpeke usakligheter om jeg skulle føle behov for det.

Ditt saklighetsnivå ligger i hvert fall ikke over Far til 2, såpass synes jeg vi må kunne enes om. Og da det faktisk var saklighet som var utgangspunktet for denne lille sidetråden er det naturlig å oppfatte det som om du med fnisingen din bifalt siste taler (han/hun som mente Far til 2 ikke var rett mann til å snakke om saklighet).

Endret 16. januar 2010 av Cuckold

[Gjest Gjest_P_*]

Ditt saklighetsnivå ligger i hvert fall ikke over Far til 2, såpass synes jeg vi må kunne enes om. Og da det faktisk var saklighet som var utgangspunktet for denne lille sidetråden er det naturlig å oppfatte det som om du med fnisingen din bifalt siste taler (han/hun som mente Far til 2 ikke var rett mann til å snakke om saklighet).

Igjen må jeg si meg uenig. Jeg har i hele debatten prøvd å holde meg til saken, og ble såpass bestyrtet over at du mener meg usaklig at jeg nå leste gjennom alt jeg har skrevet her. Jeg kan fortsatt ikke finne usakligheter, så hvis du kan vise meg hvor du finner dem, kanskje jeg forstår hva du mener.

Jeg syns det er en uting å kommentere andre debbattanter og deres stil, så jeg har ikke sagt noe om Far til 2s saklighetsnivå. Jeg har kun kommentert, gjentatte ganger, der han har tillagt meg meninger jeg ikke har gitt uttrykk for.

[Far til 2]

Igjen må jeg si meg uenig. Jeg har i hele debatten prøvd å holde meg til saken, og ble såpass bestyrtet over at du mener meg usaklig at jeg nå leste gjennom alt jeg har skrevet her. Jeg kan fortsatt ikke finne usakligheter, så hvis du kan vise meg hvor du finner dem, kanskje jeg forstår hva du mener.

Jeg syns det er en uting å kommentere andre debbattanter og deres stil, så jeg har ikke sagt noe om Far til 2s saklighetsnivå. Jeg har kun kommentert, gjentatte ganger, der han har tillagt meg meninger jeg ikke har gitt uttrykk for.

Betyr det at vi skal røyke fredspipe ?

[Gjest Gjest_P_*]

Betyr det at vi skal røyke fredspipe ?

Behøves det da?

Jeg har ikke sagt at vi er fiender, bare at jeg er uenig i mange av meningene dine, og at du bør slutte å tillegge meg meninger jeg ikke gir uttrykk for. I hvertfall hvis du vil at jeg skal diskutere med deg.

Men nå skal jeg på vift, så nå blir det stille fra meg. En stund.

[Gjest farge]

I den undersøkelsen fartil2 refererer til, er det kun 15% av de 70% menn som oppgir at de ønsker mer samvær, som også oppgir at mor nekter dem mer samvær som årsak til at de ikke er mer sammen med barna sine.

Dette vil si at av 100 fedre er det 70 som ønsker mer samvær. 15% av disse 70 oppgir at de ikke har mer samvær, fordi mor nekter dem det.

Mellom ti og elleve menn får ikke mer samvær fordi mor nekter dem det. De andre 50-60 mennene må således ha andre årsaker til at de synes de har for lite samvær med barna sine.

Så. Kan det være muuuuuuuulig å se på andre årsaker enn at mor er en bitch?

[Gjest gjest0914]

Takker for svar på det inlegget far til 2. Som jeg har nevnt utallige ganger så er jeg egentlig ikke uenig med deg når det gjelder hovedbudskapet, bare årsaken til at det er slik og hvor feilen ligger.

I de tingene du nevner som du har hørt er en årsak, sier du jo egentlig at det som må på plass er at far selv må ta ansvar for å lese loven for å finne sine og barns rettigheter.

Man har selv ansvar for å skaffe informasjon og evt lover som kan hjelpe uansett hvilken situasjon du er i. Du kan ikke stole på at andre vil hjelpe deg, ei heller fortelle sannheten.

Og det med at loven ikke tar hensyn til følelser, var ment som ett utrykk for fakta, som ikke skulle diskuteres, da har man tatt på seg en jobb for resten av livet så takk, men nei takk.

[Far til 2]

Takker for svar på det inlegget far til 2. Som jeg har nevnt utallige ganger så er jeg egentlig ikke uenig med deg når det gjelder hovedbudskapet, bare årsaken til at det er slik og hvor feilen ligger.

I de tingene du nevner som du har hørt er en årsak, sier du jo egentlig at det som må på plass er at far selv må ta ansvar for å lese loven for å finne sine og barns rettigheter.

Det er riktig. Men å ptaktisere dette er mye vanskeligere.

Det er 2 hovedårsaker til dette:

a)

Kvinner tar oftere initiativ til samlivsbrudd og "forebereder seg" ved å undersøke rettigheter og taktikk for å oppnå mest mulig etter bruddet. Fedre blir ofter "overumplet" og får dermed ikke de samme muligheter til å forberede seg på hva som skal skje.

Men i de tilfellene der det er menn som overumpler kvinnene blir det gjerne motsatt

Det hadde vært en fordel å få tilgang til et enkelt A4 dokument som forteller at foreldrene i realiteten skal være likestilt og at ingen skal kunne trumfe gjennom sine krav/overgrep ovenfor barn/forelder. Den informasjonen vi får (tenker da i hovedsak på egen erfaringt hos mekler) tilsier at vi fedre er helt uten rettigheter og bare bør følge mors krav. Når slike meklere fremstiller seg med authoritet og som personer med "advokatkompteanse" så er dt fort gjort å gå i fella slik at mekler får gjennom sine subjektive krav. Detter er ofte løsninger som er lært under studietiden, etc.

b)

Dagens praktisering av lovverket har en sterk slagside for å ivareta mødrene. Dette ser også vi menn FØR vi selv kommer i en situasjon der vi skal i mekling for samlivsbrudd. Denne slagsiden mht å bli ivaretatt har muligens en positiv effekt for mødrene, men den er GARANTERT ikke positiv im det er barna som skal bli ivaretatt. Og mekling er jo for å ivareta barna i utgangspunktet. Ikke for å ivareta mor (eller far).

Både mekling og praktisering av lovverket er mao idag en praksis hvor det i hovedsak er mødrene som blir ivaretatt. Dette medfører at både barna og fedrene presses inn i en situasjon der de blir tapere.

Det jeg er mest kritisk til er at politikerene ikke vil se dette. De lukker mao øynene for de overgrep som skjer mot flertallet av de innvolverte (barn og den andre forelderen). Jeg synes derfor at politikerene er utrolige FEIGE (jeg kjenner jeg hisser meg opp mens jeg skriver ) ettersom de ikke tør å ta tak i den skjevdelingen av rettigheter som skjer både hos mekler og i rettsvesenet forøvrig. Men årsaken er sansynligvis "fagfolkene", dvs politikerenes rådgivere, som er sterk preget av kvinnesakskampen på slutten av 80 tallet, og nå skyver denne politikken ut i systemet (for det er i realiteten en politikk som praktiseres på meklingskontorer, blandt "fagfolk" og i rettsystemet).

Man har selv ansvar for å skaffe informasjon og evt lover som kan hjelpe uansett hvilken situasjon du er i. Du kan ikke stole på at andre vil hjelpe deg, ei heller fortelle sannheten.

Og det med at loven ikke tar hensyn til følelser, var ment som ett utrykk for fakta, som ikke skulle diskuteres, da har man tatt på seg en jobb for resten av livet så takk, men nei takk.

UTDANNELSESINSTITUSJONENE FEILER !

Jeg er ikke uenig med deg. Men jeg ser at menn på generell basis ikke hvet hvordan de skal angripe problemet. Skjevdelingen av rettigheter begynner allerede på de utdannelsesinstitusjonene som i UTGANGSPUNKTET skulle lære studentene å ivareta barna og andre involverte. Allerede her blir mødre tilført muligheter i systemet som IKKE er barnas beste.

MEKLERENE FEILER !

Denne skjevdelingen blir så ført videre inn i meklingen hvor fedre i noen tilfeller (ikke bestandig) får beskjed om "å klappe igjen" (satt på spissen).

FAGFOLKENE FUNGERER IKKE !

Årsaken til at dette skjer er at noen få men mektige personer i realiteten styrer hva som bør være fagfolkenes meninger og myndighetenes holdninger til barn og foreldre. En liten hard kjerne der folk som Raundalen anbefaller begrenset samvær mellom barn og fedre er årsaken til at mange barn gråter seg i søvn pga manglende samvær. Dette er barn som selv påtar seg skylden fordi pappa ikke kommer og henter dem. At realiteten er at fagf0olkene ikke vil ha fedrene der i samme grad som barn vil vet ikke barna. Barna vet heller ikke at politikere og statsinstitusjoner samtidig skyver vekk fedrene. Barna tror det er de som har vært "slemme" og tar derfor skylda selv. I realiteten butde "fagfolk" som er tilhengere av denne typen barnmishandling vært arrestert og satt i fengsel.

NAV (m/ trygd og skatt) FEILER !

Deretter går holdningen til far videre til Trygdekontor/skattekontor (idag NAV) hvor systemet fortsetter å male istykkers fars håp om likeverd. Jeg husker f.eks. at jeg ved et tilfelle ringte til skatteetten. På en høflig måte spurte jeg om jeg skulle betale bidrag av bruk av firmabil. Hun i andre enden kastet seg nesten over meg i telefonen og fortalte at naturligvis skulle jeg det, og hvis jeg forsøkte å lure meg unn skulle hun personlig ta tak i dette problemet. Det er holdningen menn møter om de kontakter Skatteetten. Og dsa jeg kontaktet trygdekontoret ble jeg pålagt å betale bidrag basert på PÅSTANDER fra mor, mens mine lønnslipper (fra et stort børsnotert selskap + en uttalelse fra sjefen min + likningsattesten fra fjoråret IKKE ble tatt til følge. Isteden ble jeg pålagt for høyt bidrag og fikk ikke dette tilbakebetalt da jeg klaget.

RETTSVESENET FEILER !

Etter å ha vært gjennom mekling + NAV (skatteteaten og trygdeetaten) blir det til at noen fedre velger å prøve saken i rettsvesenet. Problemet er at det involveres såkalte sakkyndige. Disse sakkyndige er indokterinert av de samme fagfolkene fra slutten av 60 årene som indirekte eller direkte er tilstede på utdannelsesinstitusjonene. I de mest ekstreme tilfellene er det de samme personene som i utdannelsesinstritusjonene har anbefalt begrenset samvær mellom barn og far som nå skal anbefalle bostedsforelder. Det sier seg selv at folk som Raundalen, som offentlig har gått ut og sagt at barn bør ha begrenset samvær med far de første 5 årene, vil være en tragedie for etthvert barn og enhver far. Fedre som går til retten blir rene slaktoffer om de ikke har en EKSTREMT sterk sak. Mange fedre har faktisk en EKSTREMT sterk sak. Det er årsaken til at de vinner fram i nesten 50% av tilfellene. Men fedrene som har valgt5 rettsak frem til nå skal ikke bare ha hatt en ekstrem sterk sak. De skal også ha hatt veldig god økonomi. For en stor del av mødrene har fått fri rettshjelp noe mennene ikke har fått. Dermed har mange menn opåplevd anke på anke, noe som har medført at de til syvende og sist har tapt fordi de ikke har hattr økonomi til å følge mor.

POLITIKERENE FEILER !

Dette er helt i tråd med hva politikerene har ønsket. Spesielt har KrF og SV (samt SP) vært sterke pådrivere for en skljevdeling som ivaretar mor fremfor barn og den andre forelderen. Politikerene har benyttet de samme rådgiverene som utdannelsesinstitusjonene og derme har folk som Raundalen fått fritt spillerom til å kjekke de få fedrene som har nektet å gi opp. For ved å avsktive likeverdige foreldre , barns rett til 2 foreldre og et forsøk på å undergrave fedrene i enhver situasjon der de skal vurderes som omsorgsforeldre som f.eks. med felles omsorg, så har barn og fedre tapt, - og tapt, - og tapt, - og ..........

Dette er hovedårsaken til at mange menn gitt opp på forhånd.

[Gjest fisk]

Kan bare svare for meg selv.

Faren og jeg var enige om å ikke splitte søsken. Den minste var ikke født da bruddet var et faktum. Ergo så ble alle ungene hos meg. Vi hadde såkalt vanlig samvær hvor far mang en gang valgte bort ungene sine. Han visste at han kunne ha de oftere enn utgangspunktet. Jeg skulle gjerne ha hatt 50/50 da ungene ble større. Han syntes det var greit å bare stille opp når han selv ønsket det uten det daglige ansvaret vedr. driften av ungene.

Jeg hadde virkelig ønsket meg en far som ville være far med alt det det innebærer. Da skulle jeg gladelig ha stilt opp både i forhold til 50/50 eller om en av ungene ville flytte til far. Hovedfokuset mitt har alltid vært ungene mine.

[Gjest Gjest]

Det er riktig. Men å ptaktisere dette er mye vanskeligere.

Det er 2 hovedårsaker til dette:

a)

Kvinner tar oftere initiativ til samlivsbrudd og "forebereder seg" ved å undersøke rettigheter og taktikk for å oppnå mest mulig etter bruddet. Fedre blir ofter "overumplet" og får dermed ikke de samme muligheter til å forberede seg på hva som skal skje.

Men i de tilfellene der det er menn som overumpler kvinnene blir det gjerne motsatt

Det hadde vært en fordel å få tilgang til et enkelt A4 dokument som forteller at foreldrene i realiteten skal være likestilt og at ingen skal kunne trumfe gjennom sine krav/overgrep ovenfor barn/forelder. Den informasjonen vi får (tenker da i hovedsak på egen erfaringt hos mekler) tilsier at vi fedre er helt uten rettigheter og bare bør følge mors krav. Når slike meklere fremstiller seg med authoritet og som personer med "advokatkompteanse" så er dt fort gjort å gå i fella slik at mekler får gjennom sine subjektive krav. Detter er ofte løsninger som er lært under studietiden, etc.

b)

Dagens praktisering av lovverket har en sterk slagside for å ivareta mødrene. Dette ser også vi menn FØR vi selv kommer i en situasjon der vi skal i mekling for samlivsbrudd. Denne slagsiden mht å bli ivaretatt har muligens en positiv effekt for mødrene, men den er GARANTERT ikke positiv im det er barna som skal bli ivaretatt. Og mekling er jo for å ivareta barna i utgangspunktet. Ikke for å ivareta mor (eller far).

Både mekling og praktisering av lovverket er mao idag en praksis hvor det i hovedsak er mødrene som blir ivaretatt. Dette medfører at både barna og fedrene presses inn i en situasjon der de blir tapere.

Det jeg er mest kritisk til er at politikerene ikke vil se dette. De lukker mao øynene for de overgrep som skjer mot flertallet av de innvolverte (barn og den andre forelderen). Jeg synes derfor at politikerene er utrolige FEIGE (jeg kjenner jeg hisser meg opp mens jeg skriver ) ettersom de ikke tør å ta tak i den skjevdelingen av rettigheter som skjer både hos mekler og i rettsvesenet forøvrig. Men årsaken er sansynligvis "fagfolkene", dvs politikerenes rådgivere, som er sterk preget av kvinnesakskampen på slutten av 80 tallet, og nå skyver denne politikken ut i systemet (for det er i realiteten en politikk som praktiseres på meklingskontorer, blandt "fagfolk" og i rettsystemet).

UTDANNELSESINSTITUSJONENE FEILER !

Jeg er ikke uenig med deg. Men jeg ser at menn på generell basis ikke hvet hvordan de skal angripe problemet. Skjevdelingen av rettigheter begynner allerede på de utdannelsesinstitusjonene som i UTGANGSPUNKTET skulle lære studentene å ivareta barna og andre involverte. Allerede her blir mødre tilført muligheter i systemet som IKKE er barnas beste.

MEKLERENE FEILER !

Denne skjevdelingen blir så ført videre inn i meklingen hvor fedre i noen tilfeller (ikke bestandig) får beskjed om "å klappe igjen" (satt på spissen).

FAGFOLKENE FUNGERER IKKE !

Årsaken til at dette skjer er at noen få men mektige personer i realiteten styrer hva som bør være fagfolkenes meninger og myndighetenes holdninger til barn og foreldre. En liten hard kjerne der folk som Raundalen anbefaller begrenset samvær mellom barn og fedre er årsaken til at mange barn gråter seg i søvn pga manglende samvær. Dette er barn som selv påtar seg skylden fordi pappa ikke kommer og henter dem. At realiteten er at fagf0olkene ikke vil ha fedrene der i samme grad som barn vil vet ikke barna. Barna vet heller ikke at politikere og statsinstitusjoner samtidig skyver vekk fedrene. Barna tror det er de som har vært "slemme" og tar derfor skylda selv. I realiteten butde "fagfolk" som er tilhengere av denne typen barnmishandling vært arrestert og satt i fengsel.

NAV (m/ trygd og skatt) FEILER !

Deretter går holdningen til far videre til Trygdekontor/skattekontor (idag NAV) hvor systemet fortsetter å male istykkers fars håp om likeverd. Jeg husker f.eks. at jeg ved et tilfelle ringte til skatteetten. På en høflig måte spurte jeg om jeg skulle betale bidrag av bruk av firmabil. Hun i andre enden kastet seg nesten over meg i telefonen og fortalte at naturligvis skulle jeg det, og hvis jeg forsøkte å lure meg unn skulle hun personlig ta tak i dette problemet. Det er holdningen menn møter om de kontakter Skatteetten. Og dsa jeg kontaktet trygdekontoret ble jeg pålagt å betale bidrag basert på PÅSTANDER fra mor, mens mine lønnslipper (fra et stort børsnotert selskap + en uttalelse fra sjefen min + likningsattesten fra fjoråret IKKE ble tatt til følge. Isteden ble jeg pålagt for høyt bidrag og fikk ikke dette tilbakebetalt da jeg klaget.

RETTSVESENET FEILER !

Etter å ha vært gjennom mekling + NAV (skatteteaten og trygdeetaten) blir det til at noen fedre velger å prøve saken i rettsvesenet. Problemet er at det involveres såkalte sakkyndige. Disse sakkyndige er indokterinert av de samme fagfolkene fra slutten av 60 årene som indirekte eller direkte er tilstede på utdannelsesinstitusjonene. I de mest ekstreme tilfellene er det de samme personene som i utdannelsesinstritusjonene har anbefalt begrenset samvær mellom barn og far som nå skal anbefalle bostedsforelder. Det sier seg selv at folk som Raundalen, som offentlig har gått ut og sagt at barn bør ha begrenset samvær med far de første 5 årene, vil være en tragedie for etthvert barn og enhver far. Fedre som går til retten blir rene slaktoffer om de ikke har en EKSTREMT sterk sak. Mange fedre har faktisk en EKSTREMT sterk sak. Det er årsaken til at de vinner fram i nesten 50% av tilfellene. Men fedrene som har valgt5 rettsak frem til nå skal ikke bare ha hatt en ekstrem sterk sak. De skal også ha hatt veldig god økonomi. For en stor del av mødrene har fått fri rettshjelp noe mennene ikke har fått. Dermed har mange menn opåplevd anke på anke, noe som har medført at de til syvende og sist har tapt fordi de ikke har hattr økonomi til å følge mor.

POLITIKERENE FEILER !

Dette er helt i tråd med hva politikerene har ønsket. Spesielt har KrF og SV (samt SP) vært sterke pådrivere for en skljevdeling som ivaretar mor fremfor barn og den andre forelderen. Politikerene har benyttet de samme rådgiverene som utdannelsesinstitusjonene og derme har folk som Raundalen fått fritt spillerom til å kjekke de få fedrene som har nektet å gi opp. For ved å avsktive likeverdige foreldre , barns rett til 2 foreldre og et forsøk på å undergrave fedrene i enhver situasjon der de skal vurderes som omsorgsforeldre som f.eks. med felles omsorg, så har barn og fedre tapt, - og tapt, - og tapt, - og ..........

Dette er hovedårsaken til at mange menn gitt opp på forhånd.

Dette gjelder for ti til elleve av hundre samværsfedre. Hva kan andre årsaker være til at barn er mer hos mor?

[Far til 2]

Dette gjelder for ti til elleve av hundre samværsfedre. Hva kan andre årsaker være til at barn er mer hos mor?

Hvor har du det tallet fra ???

Andre årsaker er beskrevet tidligere i tråden.

Legg merke til at jeg bevisst forsøker å IKKE skylde på mor.

Jeg lurer på om du gjør det motsatte og BEVISST forsøker å skylde på andre personer som er involvert slik at en av de involverte blir problemet ?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hvor har du det tallet fra ???

Andre årsaker er beskrevet tidligere i tråden.

Legg merke til at jeg bevisst forsøker å IKKE skylde på mor.

Jeg lurer på om du gjør det motsatte og BEVISST forsøker å skylde på andre personer som er involvert slik at en av de involverte blir problemet ?

Tallet har jeg fra en undersøkelse du en gang refererte til, der det sto noe om at 70% av alle fedre synes de har for lite kontakt med barna etter skilsmissen. 15% av disse fedrene oppgav at de ikke hadde mer kontakt med barna grunnet at moren deres trenerte samværet. Derav er det faktisk mange andre årsaker til at fedre ikke har så mye samvær med barna sine.

Og kjære deg, det har aldri hendt at du bevisst ikke har skyldt på andre, når det gjelder manglende tilstedeværelse fra far. Hva med å starte der problemet ligger? At FAR ikke har mye samvær?

Dette kan komme av:

- at mor nekter far mer samvær, med god eller dårlig unnskylding

- at far har fått seg ny kjæreste og derav ikke har tid til barna

- at far jobber mye og derav ikke har tid til barna

- at mor har ny kjæreste og far tenker at da får ny kjæreste ta seg av barna

- at det tradisjonelt har vært mor som har fått omsorgen

- barna ønsker ikke mer samvær med far

Du må slutte å skylde på samfunnet og alle andre. De fedrene som virkelig ønsker mer samvær, får det da også. Disse fedrene vet hvordan de setter seg inn i lovverket osv. Om de ikke er i stand til det, er de ikke mye i stand til å ivareta barna heller.

Jeg skylder BEVISST på far. Dette fordi jeg mener det er den som synes samværet er for lite, som også skal sørge for å øke samværet.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Og dersom du nå tror at jeg er imot at far skal få full omsorg, så tar du helt feil.

Jeg tror barn kan ha det absolutt like fint med mor som samværsforelder.

derimot tror jeg ikke 50/50 er noen god fordeling av barna. Dette mener jeg er en ordning som er lagd for foreldrene og ikke for barna. Da er det bedre at man annenhvert år bytter på hvem som er bosteds og samværsforelder.

[Noorgie]

Jeg har barna hos meg nærmest 100%. Hvorfor, fordi de ønsker det og at moren ikke prioriterer å ha dem hos seg.

[Gjest Nope]

kanskje far ikke vil ha barna?

[Far til 2]

Omsorgsløsningene blir slik myndighetene vil ha dem. Vi ser at myndighetene tar grep for å få 40-45% av kvinnene inn i styreverv. Vi har sett at det tidligere også er gjort grep for å få kvinner inn i ledende stillinger i arbeidslivet.

Vi ser nå at myndighetene gjør grep for å få menn til å ta større del av fødselspermisjonen.

Det gjøres imidlertid INGEN !!! grep for å sikre flere barn samvær med far. Faktisk har myndighetene vist stor interesse for å beholde et system, der barn ikke blir hørt og der barns rett til samvær med en oppegående samværsforelder blir trenert etter beste evne av KrF , SV og Sp. Det er mao tverrpolitisk enighet om at vi fortsatt må ha et system der barn ikke får like stor mulighet til samvær med begge foreldrene.

Tallet har jeg fra en undersøkelse du en gang refererte til, der det sto noe om at 70% av alle fedre synes de har for lite kontakt med barna etter skilsmissen. 15% av disse fedrene oppgav at de ikke hadde mer kontakt med barna grunnet at moren deres trenerte samværet. Derav er det faktisk mange andre årsaker til at fedre ikke har så mye samvær med barna sine.

Da har jeg misforstått deg. Jeg er enig i at det er mange andre grunner enn mødrene som er årsak til manglende samvær. Dette beskriver jeg også ganske detaljert når jeg ramser opp hvem som motarbeider barnas rett til like mye samvær og hvordan dette samværet rent praktisk blir trenert. Men uansett hva en mener tror jeg de fleste vil være enig i at det er frorstålig at menn ikke tar mer iniativ til samvær når de møter mange av de hindringene jeg har referert til tidligere i denne tråden.

Jeg tror IKKE ! det vil bli bedre for barn om fedrene ble tilbudt samme mulighet til overgrep mht samvær som de mulighetene mor har nå. Det er MULIGHETEN til samværstrenering og de incentiver myndighetene deler ut for å gjennomføre samværstrenering som må fjernes. Samværstreneringen er i hovedsak ikke basert på kjønn men på mulighet.

Muligheter vet vi at "fagfolkene" har delt ut veldig rundhåndet.

Og kjære deg, det har aldri hendt at du bevisst ikke har skyldt på andre, når det gjelder manglende tilstedeværelse fra far. Hva med å starte der problemet ligger? At FAR ikke har mye samvær?

Dette kan komme av:

- at mor nekter far mer samvær, med god eller dårlig unnskylding

- at far har fått seg ny kjæreste og derav ikke har tid til barna

- at far jobber mye og derav ikke har tid til barna

- at mor har ny kjæreste og far tenker at da får ny kjæreste ta seg av barna

- at det tradisjonelt har vært mor som har fått omsorgen

- barna ønsker ikke mer samvær med far

Noen av de årsakene du beskriver er nok reelle, men de metodene som brukes vil være ihht de metodene myndighetene legger til rette for å bruke.

Om jeg er forbanna på en kar, og myndighetene gir meg ei klubbe og rett til å klappe til denne mannen, ja da legger de opp til at det skal aksepteres denne form for Neanderthaler metode for å løse lonflikten.

På samme måte kan vi si at myndighetene legger opp til overgrep mot barn og fedre ved å gi mor juridisk rett til å benytte de verktøyene som myndighetene legger opp til at hun skal bruke.

Det samme gjelder fedre som på eget iniativ ikke vil følge de forventninger som finnes for at far skal stille opp. Hvis myndighetene ikke legger opp til noen forventninger ved å si at han ikke kan påregne samme mulighet til samvær/omsorg som mor, så vil han heller ikke stille opp.

Begge de 2 siste eksemplene mener jeg myndighetene er ansvarlig for.

De lager flotte kjøreregler om det f.eks. er snakk om bilkjøring på veiene. Men kjørereglene for foreldre med barn har de delvis gitt f... i. Det som er igjen av kjøreregler er de reglene "fagfolkene" som ønsker far dit peppern gror har lagt opp til. Vi vet alle hvem dette er.

Du må slutte å skylde på samfunnet og alle andre. De fedrene som virkelig ønsker mer samvær, får det da også. Disse fedrene vet hvordan de setter seg inn i lovverket osv. Om de ikke er i stand til det, er de ikke mye i stand til å ivareta barna heller.

Jeg skylder BEVISST på far. Dette fordi jeg mener det er den som synes samværet er for lite, som også skal sørge for å øke samværet.

Jeg er uenig i denne påstanden. Jeg trodde på denne personen som myndighetene kalte mekler og som skulle bli vår rådgiver mht å finne en løsning. MYNDIGHETENE hadde plukket ut denne personen. MYNDIGHETENE er ansvarlig for opplæringen av denne personen.

Den personen MYNDIGHETEN hadde valgt, kom med løgner som ble fortalt på en troverdig måte. Det er ikke jeg ansvarlig for.

En bagatell som at alle slike meklinger skal taes opp på bånd og lagres en viss tid (5 år) ville ha hindret mange uegnede folk inn i slike rådgivende roller.

Det jeg er mest forbannet på er myndighetene som har lagt opp til et lovverk og en praksis som faktisk aksepterer krav for begrenset samvær mellom barn og fedre. Mor har i mange slike tilfeller bare benyttet de metodene hun har fått tildelt av myndighetene og "fagfolkene" for å tilegne seg full kontroll over barn og økonomi. Å gi samme mulighet til fedre vil bare gjøre saken like ille den andre veien.

I slike situasjomer forstår jeg faktisk at det er fedre som isteden gir opp.

Edit. Rettelse av noen skrivefeil, men de fleste er fortsatt der + litt "beskjæring".

Endret 17. januar 2010 av Far til 2

[Gjest Gjest_P_*]

1: Det gjøres imidlertid INGEN !!! grep for å sikre flere barn samvær med far.

2: Men uansett hva en mener tror jeg de fleste vil være enig i at det er frorstålig at menn ikke tar mer iniativ til samvær når de møter mange av de hindringene jeg har referert til tidligere i denne tråden.

3: Jeg tror IKKE ! det vil bli bedre for barn om fedrene ble tilbudt samme mulighet til overgrep mht samvær som de mulighetene mor har nå. Det er MULIGHETEN til samværstrenering og de incentiver myndighetene deler ut for å gjennomføre samværstrenering som må fjernes. Samværstreneringen er i hovedsak ikke basert på kjønn men på mulighet.

På samme måte kan vi si at myndighetene legger opp til overgrep mot barn og fedre ved å gi mor juridisk rett til å benytte de verktøyene som myndighetene legger opp til at hun skal bruke.

Det samme gjelder fedre som på eget iniativ ikke vil følge de forventninger som finnes for at far skal stille opp. Hvis myndighetene ikke legger opp til noen forventninger ved å si at han ikke kan påregne samme mulighet til samvær/omsorg som mor, så vil han heller ikke stille opp.

4: Jeg er uenig i denne påstanden. Jeg trodde på denne personen som myndighetene kalte mekler og som skulle bli vår rådgiver mht å finne en løsning.

Jeg bet om forståelse for at jeg kuttet i sitatet av deg. Jeg vil kommentere disse fire punktene som står igjen.

1: Jo, det gjøres mange grep for å sikre barn samvær med far. Helt fra begrepet samvær ble innført i 1969 og fram til det forslaget som nå ligger inne til økning i "normalt samvær" har adgangen til, og oppmuntringen til, samvær med far stadig økt. Det har ikke blitt foreslått eller gjennomført en eneste endring som har vært tenkt til, eller resultert i, å minke fars samvær.

2: At menn opplever hindringer kan gi en viss forståelse, ja. Men det gir ingen forståelse for at menn både lar være å ta initiativ til mer samvær og klager over at de har for lite samvær. Vi forventer mer enn det av voksne menn.

3: Jeg er uenig i begge forutsetningene du legger til grunn. Myndighetene oppmuntrer ikke til sabotering av samvær, tvert imot er det sanksjonsmuligheter hvis sånt foregår.

Jeg mener også at det absolutt legges en forventning til at far skal ha samvær, iom begrepet "vanlig samvær" i barneloven, og det at formålet med tvungen mekling er å komme fram til en avtale om samvær.

Hvis man skulle gå lenger i å oppmuntre til samvær, måtte det bety å tvinge menn til samvær de ikke ønsker. Jeg kan vanskelig se at det kan gagne barna.

4: Jeg mener i likhet med gjesten du siterer at fedre selv burde sette seg inn i regelverket, slik at de vet hva de har rett og plikt til. Da vet de også at de har rett til å forlange en annen megler hvis de mener megleren ikke ivaretar barnets beste.

Jeg håper du ser at en enkel ting som å lese lovene før man kommer til megling, er en like effektiv måte å løse problemet på som å forlange lovendring. Lovendring hjelper tross alt ikke hvis problemet er partiske meglere, fagfolk og dommere, og den loven vi har er kjønnsnøytral og gir meget vidt spillerom for en avtale som passer alle parter.

I denne tråden har du til nå skyldt på mødrene, psykologien, lovverket, politikerene, meglerne, osv. Er det ikke på tide at fedre går ut av offerrollen og ser at de selv må ta ansvar? Ansvar for å tilrettelegge hverdagen sin slik at de kan ha barna, ansvar for å sette seg inn i reglene, og ikke minst ansvar for barnas beste.

Utenfor tema for tråden vil jeg minne om at det er lurt å tenke på hvor mye man skriver om privatlivet sitt på et slikt nettsted. Alle kan lese dette, og du har nå gjort det veldig lett å identifisere deg, og dermed også barna dine.