Hvorfor bor de fleste barna hos mor.?

[Gjest Gjest_P_*]

Det blir litt søkt å påstå at nordsjøarbeidere og fengslede bidrar i nevneverdig grad til statistikken når norske mødre i så få tilfeller går med på å dele omsorgen likt etter samlivsbrudd. Og oljearbeiderne veksler jo mellom å være ute og hjemme. Dette gir faktisk ekstra god anledning til å ta seg av barna hvis man organiserer det slik at man har dem når man er i land, mens mor har dem når man er ute. For når den oljearbeidende pappaen er i land er han hjemme hele tiden.

Jeg registrerer at du skriver mye, men konsekvent hopper bukk over de rammebetingelser politikerne har lagt, som gjennom flere tiår etter kvinnefrigjøringen på 70-tallet har bidratt til at kvinner som velger å ikke kreve hovedomsorgen kommer dårligere ut økonomisk - vi har altså et system som straffer de kvinner som er i forhold der man oppfatter mor og far som likeverdige foreldre. Selv om likestilling har vært høyt på agendaen i flere tiår.

Jeg tror heller ikke det er så mange som er enig med deg i at man er nødt til å velge bort karrieren om man skal være skikket til å ta sin halvdel av omsorgen for barn. Vi ser kanskje ikke så mange kvinnelige toppledere i næringslivet, men det er jo heller ikke så mange menn som befinner seg i disse posisjonene så det er jo ikke akkurat gjennomnsittmannen vi snakker om her.

Vi har hatt en kvinnelig statsminister og en hel haug kvinnelige partiledere og statsråder, hvorav ganske mange er mødre. Om disse kan tiltros omsorgen for barn skjønner jeg ikke hvorfor ikke også 90% av alle menn kan det - selv om man har krevende jobber.

Jeg sier ikke at foreldre må velge bort karriære, jeg sier at begge barnets foreldre kan ikke samtidig satse på den, og samtidig ha alt det andre. Det ser ut til at mødre i snitt er mer villig til å tilpasse arbeid etter det å ha unger, mens fedre ikke gjør det. Småbarnsfedre arbeider mest av alle. Det betyr at de nødvendigvis må bruke mindre tid på ungene, og hvem ville da du overlatt ungene til, en deltidsarbeidende mor som kjenner ungene, eller en overtidsarbeidende far som ikke gjør det?

Verken pendlere eller nordsjøarbeidere er uegnet til å ha unger, men mens de er på jobb er de uegnet til å ha hovedomsorgen for dem. Dermed er de avhengig av at andre drar lasset imens, og det er vanligvis mødrene. Jeg er helt enig i at det er mulig å dele på omsorgen i sånne tilfeller, men igjen avhenger det av mødrenes fleksibilitet, mens fedrene ikke er villig til å forandre sitt liv for ungene.

Spørsmålet var fortsatt hvorfor 90% bor hos mødrene. Jeg ramset opp mer enn bare fengslede og nordsjøarbeidere i mitt første svar, og mener fortsatt at pendlere, innsatte, narkomane, fiskere, bønder, entrepenører, døde, uinteresserte og gammeldagse fedre til sammen forklarer en stor del av de 90%. Ikke fordi de er uegnede til å ha ungene, men fordi mor i de fleste tilfeller er mer egnet, mer interessert eller har mer erfaring.

I de tilfellene der mor gjør karriære av den typen du legger fram, statsrådene osv, er det vanligvis en far som tar ansvar hjemme den tiden dette varer. Akkurat som de fleste menn på det nivået har en kvinne som tar hovedansvaret for ungene imens. Ingen av delene er feil forsåvidt, men man kan ikke forvente å også bli tildømt hovedomsorgen etterpå.

Hvilke rammebetingelser du mener er jeg ikke sikker på. Jeg vet at lovverket er kjønnsnøytralt, så hvor er det du mener at menn blir diskriminert?

At kvinner kommer bedre ut økonomisk stemmer heller ikke. Også bidragsreglene er kjønnsnøytrale, så en mann med hovedomsorgen får nøyaktig det samme bidraget som en kvinne med hovedomsorgen, forutsatt at de økonomiske forholdene ellers er like.

Å motta barnebidrag er heller ikke noen vei til rikdom, verken for menn eller kvinner. Hvis du leser statistikken over levekostnader, ser du at ingen barnebidrag betaler halvparten av hva det koster å ha barn.

Prinsippet er at det er barnas beste som skal være avgjørende i barnefordelingen. All den tid mange fedre stiller seg slik at de kommer bedre ut økonomisk, men dårligere i omsorgen til barna, vil fordelingen fortsatt være skjev i mødrenes favør. Jeg har tro på at det vil jevne seg ut med tiden, etter som fedrene tar mer ansvar for ungene før et brudd.

[Cuckold]

men man kan ikke forvente å også bli tildømt hovedomsorgen etterpå.

Men hvorfor henger du fast i forestillingen om at en av foreldrene må være hovedforelder? Jeg ønsker jo ikke å snu dette slik at far får hovedomsorgen i stedet for mor, jeg ønsker at det naturlige skal være at barn har to likeverdige foreldre som har hver sin del av omsorgen.

Hvilke rammebetingelser du mener er jeg ikke sikker på. Jeg vet at lovverket er kjønnsnøytralt, så hvor er det du mener at menn

blir diskriminert?

Men dette har jeg jo skrevet gang på gang. Du kan jo ikke ha lest hva jeg har skrevet hvis du spør om dette. Når foreldrene til kameratene mine gikk fra hverandre og det alltid var mor som ble sittende igjen med barna, aldri delt omsorg, hang det selvsagt sammen med at disse kvinnene ville kommet mye dårligere ut av det økonomisk med delt omsorg. Da ville de plutselig mistet mye av den støtten man gir den som er alene om daglig omsorg og ville samtidig mistet det betydelige bidraget fra far. Så om noen av disse kvinnene ønsket å dele omsorgen likt er det tvilsomt om de ville hatt råd til det. I hvert fall skal det mye til å velge dette når din økonomi ble vesentlig bedre om du krever hovedomsorgen.

Endret 13. januar 2010 av Cuckold

[Ellevill]

Og årsaken til at "han ikke vil ha dem mer" er fordi

- det er uvanlig

- det settes ikke krav til fedre når det gjelder samværsmengde

- "fagfolkene" sier at fedre ikke skal være der for barna

- naboer/venner av far har heller ikke mye samvær

- osv, osv

Denne regla her begynner jeg å bli så inderlig lei fra din side. Kan ikke voksne menn med ansvar for barn tenke selv?

Jeg kan ikke vise til noen omfattende undersøkelse, men ut fra hva jeg ser i nærmiljø og hos venner (ja, jeg vet dette ikke akkurat er statistikk), så kjenner jeg ingen som prøver å sabotere samvær med barnefar. De fleste mødre jeg kjenner (der fordelingen ikke er 50/50) prøver fortvilet å få far til å stille opp mer for barnas skyld.

Og jeg kjenner mange pappaer som svikter barna sine, men jeg kjenner faktisk ingen mammaer som har gjort det samme.

- Og jeg kjenner selvfølgelig masse pappaer som er flotte samværs-, heltids- eller 50%-pappaer, men det har ingen ting med utsagnet over å gjøre.

Jeg er enig i at i barnefordelingssaker ser det ut til å være en tendens der far blir diskriminert av rettssystemet (uten at jeg vet dette som sikkert).

[Far til 2]

Jeg sier ikke at foreldre må velge bort karriære, jeg sier at begge barnets foreldre kan ikke samtidig satse på den, og samtidig ha alt det andre. Det ser ut til at mødre i snitt er mer villig til å tilpasse arbeid etter det å ha unger, mens fedre ikke gjør det. Småbarnsfedre arbeider mest av alle. Det betyr at de nødvendigvis må bruke mindre tid på ungene, og hvem ville da du overlatt ungene til, en deltidsarbeidende mor som kjenner ungene, eller en overtidsarbeidende far som ikke gjør det?

Verken pendlere eller nordsjøarbeidere er uegnet til å ha unger, men mens de er på jobb er de uegnet til å ha hovedomsorgen for dem. Dermed er de avhengig av at andre drar lasset imens, og det er vanligvis mødrene. Jeg er helt enig i at det er mulig å dele på omsorgen i sånne tilfeller, men igjen avhenger det av mødrenes fleksibilitet, mens fedrene ikke er villig til å forandre sitt liv for ungene.

Spørsmålet var fortsatt hvorfor 90% bor hos mødrene. Jeg ramset opp mer enn bare fengslede og nordsjøarbeidere i mitt første svar, og mener fortsatt at pendlere, innsatte, narkomane, fiskere, bønder, entrepenører, døde, uinteresserte og gammeldagse fedre til sammen forklarer en stor del av de 90%. Ikke fordi de er uegnede til å ha ungene, men fordi mor i de fleste tilfeller er mer egnet, mer interessert eller har mer erfaring.

Jeg tror du er enig med meg å ta utgangspunkt i Nordsjøarbeidere fiskere, bønder, voldsdømte, narkomane og andre uegnede, etc, ikke gir den helt store tilliten om du ønsker å forklare hvorfor mor har omsorgen i 90% av tilfellene.

Dessuten er det å nekte barn like mye samvær med far fordi "mor er mer egnet" (en beskrivelse du har valgt å benytte uten å dokumentere hvorfor det eventuelt skal vær sånn) et veldig tynt argument. Barna bør taes hensyn til oavhengig av den ene forelderens subjektive mening om seg selv eller den andre forelderen.

Det du i realiteten gjør er å forsøke definere 90% av fedrene som uegnet eller i en situasjon der de ikke ønsker mer samvær. Vi vet utifra BFD sin St.meld. 29 2002-2003 at nesten 70% av alle fedre skulle ønsker de hadde mer samvær med sine barn etter samlivsbrudd. Dermed faller din argumentasjon på sin egen urimelighet. Den samme Stortingsmeldingen forteller samtidig at avstanden mellom foreldrene er så stor at samvær blir vanskelig fordi en av foreldrene har flyttet langt bort.

Jeg synes du like godt kunne brukt den argumentasjonen som Raundalen gjør. Han sier som kjent at barn bør ha begrenset samvær med sin far de første 5 årene BASERT PÅ TRADISJON. TRADISJON ?!?!?.

Er det en god grunn for å motarbeide barns mulighet til like mye samvær med begge foreldrene ???

Samtidig insinuerer du at det stort sett er menn som ønsker karriere. I så tilfelle burde du vel gjort mer for å motarbeide kvinners fortrinnsrett til div stillinger i yrkeslivet og som styremedlemmer.

Jeg vet at MANGE og da mener jeg virkelig MANGE menn gjerne hadde ofret mye av karrieren for mer samvær. Jeg vet også om menn som aksepterte at de ikke fikk mer enn sine strengt ttildelte uker hjemme fordi mor mente at far burde være i arbeide pga høyere lønn. Jeg vet også om store konflikter der fedrene nektet å akseptere dette men da ble truet med samlivsbrudd for at mor skulle få viljen sin til å være hjemme.

Men du har rett i at det er menn som selv velger å prioritere karrieren fremfor barn. MEN DET ER LANGT FRA 90%. Årsaken er som Cuckold sier at systemet har lagt til rette for den praksis som er blitt benyttet. Dermed er det kun de mødrene som er sterkest psykisk som etter et samlivsbrudd har kunnet akseptere at barna benytter mye tid med far.

I de tilfellene der mor gjør karriære av den typen du legger fram, statsrådene osv, er det vanligvis en far som tar ansvar hjemme den tiden dette varer. Akkurat som de fleste menn på det nivået har en kvinne som tar hovedansvaret for ungene imens. Ingen av delene er feil forsåvidt, men man kan ikke forvente å også bli tildømt hovedomsorgen etterpå.

Hvilke rammebetingelser du mener er jeg ikke sikker på. Jeg vet at lovverket er kjønnsnøytralt, så hvor er det du mener at menn blir diskriminert?

At kvinner kommer bedre ut økonomisk stemmer heller ikke. Også bidragsreglene er kjønnsnøytrale, så en mann med hovedomsorgen får nøyaktig det samme bidraget som en kvinne med hovedomsorgen, forutsatt at de økonomiske forholdene ellers er like.

Å refere til et kjønnsnøytralt lovverk er det samme som å si at "kvinnekampen" på slutten av 60 tallet var bare tull ettersom kvinner allerede den gangen hadde de samme rettighetene som menn.

Men likevel var det tydligvis nødvendig med lovendring. I så tilfelle er det ikke så uventet at det idag er nødvendig med lovendring for å gi barn like store rett til samvær med fedre som med mødre.

Prinsippet er at det er barnas beste som skal være avgjørende i barnefordelingen. All den tid mange fedre stiller seg slik at de kommer bedre ut økonomisk, men dårligere i omsorgen til barna, vil fordelingen fortsatt være skjev i mødrenes favør. Jeg har tro på at det vil jevne seg ut med tiden, etter som fedrene tar mer ansvar for ungene før et brudd.

Men hvem er det som avgjør barnets beste. Er det mors ønsker eller er det fars ønsker. Barnets ønsker er det ihvertfall ikke for barna blir som oftest ikke spurt.

Forøvrig skulle det vært interesant å høre hvorfor du mener at det bør være en 90/10 fordeling basert på at "fedre stiller seg slik at de kommer bedre ut økonomisk".

Fedre tar allerede mye ansvar for barna. I mange tilfeller like mye eller mer enn mor. Men ofte blir det ikke gjort på mors måte. Med det mener jeg at fedre defineres som uegnet fordi de "leker for mye" (dvs at f.eks. klesvask blir nedprioritert). Mange menn velger dessuten andre klær enn mor, og bagateller som fargevalg på klærne kan medføre diskusjoner mht dette. At mange mødre definerer fedrenes diett som usunn sammenliknet med mors diett er heller ikke ukjent.

Om far ikke ER FAR PÅ MORS MÅTE MÅTE blir han gjerne kritisert for dette og det benyttes mot han om han ønsker å delta som en likeverdig forelder etter et samlivsbrudd.

[Gjest Gjest_P_*]

Jeg tror du er enig med meg å ta utgangspunkt i Nordsjøarbeidere fiskere, bønder, voldsdømte, narkomane og andre uegnede, etc, ikke gir den helt store tilliten om du ønsker å forklare hvorfor mor har omsorgen i 90% av tilfellene.

Dessuten er det å nekte barn like mye samvær med far fordi "mor er mer egnet" (en beskrivelse du har valgt å benytte uten å dokumentere hvorfor det eventuelt skal vær sånn) et veldig tynt argument. Barna bør taes hensyn til oavhengig av den ene forelderens subjektive mening om seg selv eller den andre forelderen.

Det du i realiteten gjør er å forsøke definere 90% av fedrene som uegnet eller i en situasjon der de ikke ønsker mer samvær. Vi vet utifra BFD sin St.meld. 29 2002-2003 at nesten 70% av alle fedre skulle ønsker de hadde mer samvær med sine barn etter samlivsbrudd. Dermed faller din argumentasjon på sin egen urimelighet. Den samme Stortingsmeldingen forteller samtidig at avstanden mellom foreldrene er så stor at samvær blir vanskelig fordi en av foreldrene har flyttet langt bort.

Jeg synes du like godt kunne brukt den argumentasjonen som Raundalen gjør. Han sier som kjent at barn bør ha begrenset samvær med sin far de første 5 årene BASERT PÅ TRADISJON. TRADISJON ?!?!?.

Er det en god grunn for å motarbeide barns mulighet til like mye samvær med begge foreldrene ???

Samtidig insinuerer du at det stort sett er menn som ønsker karriere. I så tilfelle burde du vel gjort mer for å motarbeide kvinners fortrinnsrett til div stillinger i yrkeslivet og som styremedlemmer.

Jeg vet at MANGE og da mener jeg virkelig MANGE menn gjerne hadde ofret mye av karrieren for mer samvær. Jeg vet også om menn som aksepterte at de ikke fikk mer enn sine strengt ttildelte uker hjemme fordi mor mente at far burde være i arbeide pga høyere lønn. Jeg vet også om store konflikter der fedrene nektet å akseptere dette men da ble truet med samlivsbrudd for at mor skulle få viljen sin til å være hjemme.

Men du har rett i at det er menn som selv velger å prioritere karrieren fremfor barn. MEN DET ER LANGT FRA 90%. Årsaken er som Cuckold sier at systemet har lagt til rette for den praksis som er blitt benyttet. Dermed er det kun de mødrene som er sterkest psykisk som etter et samlivsbrudd har kunnet akseptere at barna benytter mye tid med far.

Å refere til et kjønnsnøytralt lovverk er det samme som å si at "kvinnekampen" på slutten av 60 tallet var bare tull ettersom kvinner allerede den gangen hadde de samme rettighetene som menn.

Men likevel var det tydligvis nødvendig med lovendring. I så tilfelle er det ikke så uventet at det idag er nødvendig med lovendring for å gi barn like store rett til samvær med fedre som med mødre.

Men hvem er det som avgjør barnets beste. Er det mors ønsker eller er det fars ønsker. Barnets ønsker er det ihvertfall ikke for barna blir som oftest ikke spurt.

Forøvrig skulle det vært interesant å høre hvorfor du mener at det bør være en 90/10 fordeling basert på at "fedre stiller seg slik at de kommer bedre ut økonomisk".

Fedre tar allerede mye ansvar for barna. I mange tilfeller like mye eller mer enn mor. Men ofte blir det ikke gjort på mors måte. Med det mener jeg at fedre defineres som uegnet fordi de "leker for mye" (dvs at f.eks. klesvask blir nedprioritert). Mange menn velger dessuten andre klær enn mor, og bagateller som fargevalg på klærne kan medføre diskusjoner mht dette. At mange mødre definerer fedrenes diett som usunn sammenliknet med mors diett er heller ikke ukjent.

Om far ikke ER FAR PÅ MORS MÅTE MÅTE blir han gjerne kritisert for dette og det benyttes mot han om han ønsker å delta som en likeverdig forelder etter et samlivsbrudd.

Nå syns jeg du tillegger meg mye jeg aldri har verken sagt eller ment.

Jeg sier at noe av de 90% er menn som ikke ønsker omsorg for barn, eller stiller seg slik at de ikke kan ta heltidsomsorg for barna. Når det da er umulig å idømme 50/50 fordeling, vil disse mennene bli taperne. Det er ikke mødrene som avgjør det, men en ukependler har tapt, i og med at han velger å ha den jobben når han har barn.

Og det mener jeg fordi en forelder som ikke kjenner barna, ikke kjenner rutiner, skolesituasjon, klesstørrelser, timeplan, osv er mindre egnet enn en som gjør det. Barna skal absolutt tas hensyn til uavhengig av alt mulig rart, men jeg tror ikke det er noen som mener at en pendler er bedre egnet enn en oppegående, ikkependlende forelder. Når fedre likevel velger å pendle når de har unger, da mener jeg de spiller seg selv ut over sidelinjen.

Din undersøkelse om fedrenes ønske om samvær med barna, forteller den noe om hvor mye mødrene ønsker mer samvær med barna? Kanskje begge foreldrene ønsker at forholdet til barnas andre forelder varte, slik at de fikk ha samvær hele tiden?

Det som er bekymringsfullt med den undersøkelsen er at 30% av fedrene ikke ønsket mer samvær.

Jeg sier ikke, og mener ikke, at fedre bør ha begrenset samvær med sine barn, uansett alder. Jo mer, jo bedre, sier jeg, og aller best er det om foreldrene holder sammen og lar begge ha samvær hele tiden. Ammende barn må nødvendigvis ha mor i nærheten fordi amming er det beste for barn, men det betyr ikke verken at far ikke skal ha samvær eller at far ikke kan ha omsorg, nærhet og deltakelse.

Jeg insinuerer ikke at det er menn som ønsker karriære, jeg sier rett ut at det oftest er kvinner som ofrer det ønsket til fordel for barna. Det beste for alle parter, mener jeg, er at begge ofrer litt og deler resten. Men når en av foreldrene ofrer samvær med og omsorg for barn til fordel for karriære og inntekt, er det ikke så merkelig at den parten som kjenner barna minst, blir taperen i en rettssak om barna. Noe som jeg tror er noe av grunnen til at så mange fedre ikke går til sak.

Du kjenner noen som... Jeg kjenner også noen, og tydeligvis ikke de samme som deg. Jeg kjenner ingen menn som har tatt ut kontantstøtte til fordel for omsorg for barn, jeg kjenner ingen kvinner som nekter far å ta en større del av permisjonen enn fars tilmålte uker, jeg kjenner ingen kvinner som bruker permisjonen til elgjakt, ingen kvinner som overlater full omsorg til far og nekter å ha samvær. Hvem jeg kjenner og hvem du kjenner har ikke større betydning. Det som har betydning er regelverk og lovverk. At mor kan nekte far permisjon er prisen vi betaler for å ha mulighet til å selv planlegge til beste for familien, og det er et like ille overtramp som fedre som nekter å ha samvær. Tullinger og egoister finnes det i begge leire.

Jeg har ikke sagt at 90% av fedrene velger å prioritere karriære framfor barna. Jeg har sagt at det finnes noen som gjør det, og at alle de gruppene jeg har ramset opp forklarer noe av de 90%.

Hva mors psyke har å si for fordelingen av samvær etter brudd, vet jeg ingenting om. Jeg vet at undersøkelser har vist at de som deler mest på omsorgen i forholdet, også deler mest på omsorgen etter bruddet. Hvorfor er det da så om å gjøre å gi mor skylden for alt som er galt mellom fedre og barn?

Hvilke lovendreinger, helt presist, mener du er nødvendig for at fedre skal kunne bli fornøyd med omsorgen for barn? Det er allerede fullt mulig å avtale 50/50, det er fullt mulig å gå til sak dersom man mener barna har det bedre hos far, men det er utopi å tro at vi skal få lovendringer som gir far omsorg dersom mor er bedre egnet. Hvem som avgjør hvem som er best egnet? Er det ikke krav om megling ved brudd? Der burde man få en pekepinn, og i verste fall får man gå til sak. Der avgjøres tvilstilfeller av en dommer, og stort mer nøytralt kan vi vel ikke få det?

Det er en uting hvis mor definerer hvordan far er far, men jeg har opplevd fedre som ikke vet hvilken klesstørrelse barnet bruker, hvilken dag ungene har gym på skolen eller hvor gymtøyet er, som ikke vet om ungene har lekser, som ikke kjenner ungenes venner. Jeg vet om fedre som ikke vet hvor helsesøster har kontor, som ikke husker at ungen har barnebursdag, som ikke vet hvilken dag treningen foregår. Det er en like stor uting, og de fedrene er ikke mitt førstevalg når omsorgen skal fordeles. Ville du overlatt ditt barn i uker i slengen til noen som ikke brydde seg om å finne ut når barnet har lekser? Det er bagateller å finne ut, så det må være viljen det skorter på. Du kan i hvertfall ikke skylde det på mor.

Om fedre vil være foreldre på lik linje som mor, får de først se til å prioritere ungene og lære seg bagatellene. Ta litt ansvar også for mer enn leken. Likestilte foreldre er også likestilte etter brudd. Og da er i grunn mye vunnet.

Håper jeg fikk med meg og fikksvart på alt.

[Gjest NewMonkey]

Jeg tror rett og slett at det er fordi de fleste fedre er som faren min. De er dårlige på å gi omsorg til andre og vil ikke ha omsorg for andre enn seg selv...

Det virker som om mange menn tenker at straks de er skilt så skal de har mer frihet og gjøre akkurat det de vil, og da kræsjer det jo med å ha omsorg for andre.

[Villa2000]

Jeg tror rett og slett at det er fordi de fleste fedre er som faren min. De er dårlige på å gi omsorg til andre og vil ikke ha omsorg for andre enn seg selv...

Det virker som om mange menn tenker at straks de er skilt så skal de har mer frihet og gjøre akkurat det de vil, og da kræsjer det jo med å ha omsorg for andre.

Jeg vet ikke hvor stor andel av fedre som gir blaffen, men jeg er har en sterk følelse av at det er oss fedre som virkelig ønsker å ta ansvar og være der for våre barn som blir straffet for andres uansvarlighet.

Å dra en kam over alle fedre her er årsaken til at systemet er slik som det er i dag. Dersom en far ikke innretter seg etter mor så er han en dårlig far. Enkelt og greit.

Jeg er selv i en kamp om å få samvær og foreldreansvar for min sønn, og denne kampen går på det 13 året så det er ikke "Bare å gå til rettsak!". At jeg ikke engang får uttalt meg før jeg blir dømt som uansvarlig er helt absurd.

Jeg lurer noen gang på om min sønns mor hadde endret sitt syn dersom vår sønn hadde havnet i samme situasjon som meg?

Min egen far var heller ingen mønsterpappa, men hva har det med meg og gjøre eller med andre menn? Så lenge det finnes en almenn oppfatning av at "menn just wanna have fun" så har jeg egentlig tapt. Det samme gjelder også min sønn som virkelig har lyst til å flytte til meg.

Jeg har en eneste rettighet vedrørende min posisjon som far og det er å kunne gå til sak. Intet annet.

[Gjest Gjest]

Det er som mange her har sagt før meg, er man likverdige foreldre under forholdet vil de være det etter ett brudd også.

Før vi fikk barn hadde vi begge bra jobber og var på vei opp og frem. Etter at vi fikk barn tok han det for gitt at jeg reduserte min stilling for at han skulle klatre høyere. Jeg ble sittende med alt hjemme mens han jobbet mer og mer.

Hadde jeg blitt skilt den gangen, ville han nok ikke fått 50/50, og jeg tror nok at han hadde vært en slik far som kansellerte annenhver helg han skulle hatt ungene pga jobbing.

Men så skjedde jo det som ofte skjer med menn som jobber alt for mye. Han gikk på en skikkelig smell. Han begynte å jobbe igjen for tidlig, og på samme harde linja og ødla seg totalt. Da ble rollene snudd, plutselig var det han som tok mesteparten med ungene mens jeg gikk opp i stillingsprosent. Nå er vi likeverdige foreldre til våre barn.

Hadde jeg blitt skilt nå, ville jeg foreslått 50/50 for ham.

Nå har jeg ingen planer om å bli skilt, men det er det vel ikke mange som har i utgangspunktet.

I de fleste tilfeller som jeg kjenner til der mor tar ut skilsmisse er grunnen at de ikke er likverdige i forholdet. Der er det mor som tar seg av familien as, mens far bare jobber. Og når far da plutselig vil ha 50/50 gjør dette noe med den mentale situasjonen til mor. Hvis han hadde ønsket 50/50 i forholdet ville hun ikke "måtte" tatt ut skilsmisse i første omgang.

Jeg vil tro at dette faktisk gjelder over halvparten av fedrene som kjemper for mer samvær, at de aldri stilte opp i forholdet, og får en rude awakning og innser hva de har mistet først når det er for sent.

Det finnes person i alle kategorier i slike saker, og man skal være forsiktig med å dømme uten alle fakta på bordet.

Men til syvende og sist så tror jeg at en mor er mer "villig" til å sette seg selv etter barna enn far er. Også her er det prosentandeler i begge retninger, men unntaket som bekrefter regelen er jo alltid til stede.

[Cuckold]

Det er som mange her har sagt før meg, er man likverdige foreldre under forholdet vil de være det etter ett brudd også.

Før vi fikk barn hadde vi begge bra jobber og var på vei opp og frem. Etter at vi fikk barn tok han det for gitt at jeg reduserte min stilling for at han skulle klatre høyere. Jeg ble sittende med alt hjemme mens han jobbet mer og mer.

Hadde jeg blitt skilt den gangen, ville han nok ikke fått 50/50, og jeg tror nok at han hadde vært en slik far som kansellerte annenhver helg han skulle hatt ungene pga jobbing.

Men så skjedde jo det som ofte skjer med menn som jobber alt for mye. Han gikk på en skikkelig smell. Han begynte å jobbe igjen for tidlig, og på samme harde linja og ødla seg totalt. Da ble rollene snudd, plutselig var det han som tok mesteparten med ungene mens jeg gikk opp i stillingsprosent. Nå er vi likeverdige foreldre til våre barn.

Hadde jeg blitt skilt nå, ville jeg foreslått 50/50 for ham.

Det var jo trist å høre at mannen din fikk en knekk av å jobbe for mye, men jeg stusser litt på det du skriver: I den perioden han jobbet mest var det ikke naturlig å dele omsorgen i to etter etter samlivsbrudd, men nå som rollene er snudd og han har mesteparten av den daglige omsorgen ville delt omsorg være naturlig om det mot formodning skulle bli samlivsbrudd. Hvis jeg forstår deg rett.

Endret 14. januar 2010 av Cuckold

[Lapetos]

Jeg vet ikke hvor stor andel av fedre som gir blaffen, men jeg er har en sterk følelse av at det er oss fedre som virkelig ønsker å ta ansvar og være der for våre barn som blir straffet for andres uansvarlighet.

Å dra en kam over alle fedre her er årsaken til at systemet er slik som det er i dag. Dersom en far ikke innretter seg etter mor så er han en dårlig far. Enkelt og greit.

Jeg er selv i en kamp om å få samvær og foreldreansvar for min sønn, og denne kampen går på det 13 året så det er ikke "Bare å gå til rettsak!". At jeg ikke engang får uttalt meg før jeg blir dømt som uansvarlig er helt absurd.

Jeg lurer noen gang på om min sønns mor hadde endret sitt syn dersom vår sønn hadde havnet i samme situasjon som meg?

Min egen far var heller ingen mønsterpappa, men hva har det med meg og gjøre eller med andre menn? Så lenge det finnes en almenn oppfatning av at "menn just wanna have fun" så har jeg egentlig tapt. Det samme gjelder også min sønn som virkelig har lyst til å flytte til meg.

Jeg har en eneste rettighet vedrørende min posisjon som far og det er å kunne gå til sak. Intet annet.

Har desverre ikke noe fornuftig svar å komme med - ville bare si lykke til!

[Gjest Gjest]

Det var jo trist å høre at mannen din fikk en knekk av å jobbe for mye, men jeg stusser litt på det du skriver: I den perioden han jobbet mest var det ikke naturlig å dele omsorgen i to etter etter samlivsbrudd, men nå som rollene er snudd og han har mesteparten av den daglige omsorgen ville delt omsorg være naturlig om det mot formodning skulle bli samlivsbrudd. Hvis jeg forstår deg rett.

Han tok mesteparten etter knekken fordi jeg jobbet mer for å dekke inn tapte utgifter. Dette er flere år siden, så NÅ er vi likverdige. Jeg formulerte meg slik at det kunne misforstås ganske kraftig, beklager det.

[Far til 2]

Nå syns jeg du tillegger meg mye jeg aldri har verken sagt eller ment.

Jeg sier at noe av de 90% er menn som ikke ønsker omsorg for barn, eller stiller seg slik at de ikke kan ta heltidsomsorg for barna. Når det da er umulig å idømme 50/50 fordeling, vil disse mennene bli taperne. Det er ikke mødrene som avgjør det, men en ukependler har tapt, i og med at han velger å ha den jobben når han har barn.

Som du selv sier har MYNDIGHETENE fratatt barn retten til 50/50 i tilfeller der en av foreldrene ønsker å ha full kontroll med eneomsorg. Og som du sier vil sansynligvis barn som har hatt mindre samvær med far enn med mor, bli fratatt enda mer samvær etter samlivsbruddet. Det blir mao sånn at om et barn har savnet far før samlivsbruddet så fratar myndighetene disse barna enda mer samvær etter samlivsbruddet. det merkelige er at myndighetene sier det er barnets beste uten å vite hvem barnet er og hvem foreldrene er og hvordan disse har det.

Og det mener jeg fordi en forelder som ikke kjenner barna, ikke kjenner rutiner, skolesituasjon, klesstørrelser, timeplan, osv er mindre egnet enn en som gjør det. Barna skal absolutt tas hensyn til uavhengig av alt mulig rart, men jeg tror ikke det er noen som mener at en pendler er bedre egnet enn en oppegående, ikkependlende forelder. Når fedre likevel velger å pendle når de har unger, da mener jeg de spiller seg selv ut over sidelinjen.

Jo jeg mener det. Jeg mener faktisk at:

Fedre uten like mye kontakt med barna som det mødrene har harr før samlivsbrudd kan være både like gode og BEDRE forelder enn det mor er etter samlivsbrudd.

Dette blir imidlertid aldri vurdert såfremt det ikke blir sak med sakkyndige involvert. Realiteten er at tusenvis av barn blit påtvunget en bostedsforelder som er mindre egnet til daglig omsorg enn det samværsforelder er. Og som vi vet blir roller som bostedsforelder og samværsforelder valgt med bakgrunn i kjønn.

Din undersøkelse om fedrenes ønske om samvær med barna, forteller den noe om hvor mye mødrene ønsker mer samvær med barna? Kanskje begge foreldrene ønsker at forholdet til barnas andre forelder varte, slik at de fikk ha samvær hele tiden?

Det som er bekymringsfullt med den undersøkelsen er at 30% av fedrene ikke ønsket mer samvær.

Det er ikke min undersøkelse. Det er en undersøkelse som Barne og Familiedepartementet referer til i Stortingsmelding 29 2002-2003.

...

Hvilke lovendreinger, helt presist, mener du er nødvendig for at fedre skal kunne bli fornøyd med omsorgen for barn? Det er allerede fullt mulig å avtale 50/50, det er fullt mulig å gå til sak dersom man mener barna har det bedre hos far, men det er utopi å tro at vi skal få lovendringer som gir far omsorg dersom mor er bedre egnet. Hvem som avgjør hvem som er best egnet? Er det ikke krav om megling ved brudd? Der burde man få en pekepinn, og i verste fall får man gå til sak. Der avgjøres tvilstilfeller av en dommer, og stort mer nøytralt kan vi vel ikke få det?

Jeg mener mange barn og fedre ønsker muligheten for like mye samvær/omsorg som det barnet har med mor. For å få til dette må felles omsorg bli utgangspunktet ved etthvert samlivsbrudd. Et slikt utgangspunkt forteller at foreldrene er likeverdig og at barnet skal ha rett til samvær med begge når begge foreldrene er oppegående.

Fortsatt er det imidlertid mulig å velge en skjevdeling mht samvær/omsorg.

Når dette innføres er det reell likestilling.

Det er en uting hvis mor definerer hvordan far er far, men jeg har opplevd fedre som ikke vet hvilken klesstørrelse barnet bruker, hvilken dag ungene har gym på skolen eller hvor gymtøyet er, som ikke vet om ungene har lekser, som ikke kjenner ungenes venner. Jeg vet om fedre som ikke vet hvor helsesøster har kontor, som ikke husker at ungen har barnebursdag, som ikke vet hvilken dag treningen foregår. Det er en like stor uting, og de fedrene er ikke mitt førstevalg når omsorgen skal fordeles. Ville du overlatt ditt barn i uker i slengen til noen som ikke brydde seg om å finne ut når barnet har lekser? Det er bagateller å finne ut, så det må være viljen det skorter på. Du kan i hvertfall ikke skylde det på mor.

Om fedre vil være foreldre på lik linje som mor, får de først se til å prioritere ungene og lære seg bagatellene. Ta litt ansvar også for mer enn leken. Likestilte foreldre er også likestilte etter brudd. Og da er i grunn mye vunnet.

Håper jeg fikk med meg og fikksvart på alt.

Da er nok ikke jeg blandt de fedre som er ditt førstevalg når omsorgen skal fordeles.

Til stadighet må jeg undersøke både når treningen er og hvor den skal foregå. Årsaken er at pga mangel på plass i hallene er treningstidene fordelt som 2 uker trening uke a, mens det er 1 ukes trening uke b. Dessuten byttes gymsal annehver uke.

Og fortsatt kan jeg glemme at det er gym helt til morgenen hvor jeg for sikkerhetsskyld går gjennom timeplanen.

Med flere barn og barn som vokser må jeg stadig titte på gamle lapper i kraven eller linningen for å forsikre meg om at barn a benytter størrelse xx mens barn b benytter størrelse yy. Og jeg er faktisk ikke flau over det heller.

Noen dager har jeg ikke gått gjennom lekseplanen men bare spurt barna hvilke lekser de har. Dermed kan jeg ikke være sikker på hvilke lekser de har.

Si gjerne at jeg er en bostedsforelder uten oversikt og med dårlige omsorgsegenskaper. Men jeg vet at i vårt tilfelle har barn i lang tid foretrukket meg som bostedsforelder likevel. Og det er ikke fordi jeg er "snill". Jeg er nemlig mye strengere mht lekser, innetider, etc, enn det den andre forelderen er.

[Gjest Å]

Som du selv sier har MYNDIGHETENE fratatt barn retten til 50/50 i tilfeller der en av foreldrene ønsker å ha full kontroll med eneomsorg. Og som du sier vil sansynligvis barn som har hatt mindre samvær med far enn med mor, bli fratatt enda mer samvær etter samlivsbruddet. Det blir mao sånn at om et barn har savnet far før samlivsbruddet så fratar myndighetene disse barna enda mer samvær etter samlivsbruddet. det merkelige er at myndighetene sier det er barnets beste uten å vite hvem barnet er og hvem foreldrene er og hvordan disse har det.

Jeg kan ikke se hvor jeg sa det der.

Jeg forstår deg sånn at du mener løsningen er å endre lovverket sånn at retten kan dømme 50/50 i stedet for dagens ordning. Hvordan det skulle skje i de tilfellene jeg nevner, med pendlere, fiskere, innsatte, narkomane, døde osv, kan jeg ikke se.

Jeg er enig i at det bør kunne dømmes 50/50 i noen tilfeller, men det hjelper ikke når far har en jobb med pendling, reising, uregelmessig arbeidstid eller som på andre måter er lite tilpasset det å ha omsorg for barn. Da måtte retten dømme at "far skal ha barna når han vil og kan, resten av tiden skal de være hos mor". Noe som er uholdbart både for mor og barn. Jeg holder fast på at mange menn velger jobber og yrker der de spiller seg selv av banen i barnefordeling, og mener at disse fedrene må først ta ansvar for å være istand til å ha barneomsorg. Ellers må de holdes utenfor gruppen "menn som ønsker mer samvær, men som ikke får lov".

Du nevner heller ikke de 30% menn som ikke ønsker mer samvær.

Jo jeg mener det. Jeg mener faktisk at:

Fedre uten like mye kontakt med barna som det mødrene har harr før samlivsbrudd kan være både like gode og BEDRE forelder enn det mor er etter samlivsbrudd.

Dette blir imidlertid aldri vurdert såfremt det ikke blir sak med sakkyndige involvert. Realiteten er at tusenvis av barn blit påtvunget en bostedsforelder som er mindre egnet til daglig omsorg enn det samværsforelder er. Og som vi vet blir roller som bostedsforelder og samværsforelder valgt med bakgrunn i kjønn.

Dersom far mener at han er bedre egnet som bostedsforelder syns jeg det er hans simple plikt å gå til sak, for barnas skyld. Da vil det bli vurdert av sakkyndig, og problemet ditt er løst.

Jeg lurer fortsatt på hvordan fiskeren med tremåneders jobbperioder skal ta seg av ungene mens han jobber. Legg merke til at jeg skrev "oppegående, ikkependlende forelder". I tilfeller der mor ikke er oppegående, ikkependlende, blir selvsagt valget vanskeligere.

Det er ikke min undersøkelse. Det er en undersøkelse som Barne og Familiedepartementet referer til i Stortingsmelding 29 2002-2003.

Beklager, jeg mente ikke at det var din undersøkelse, bare at det var du som nevnte den. Du kommenterer fortsatt ikke at 30 % av fedrene ikke ønsker mer samvær. Heller ikke at mødrene ikke blir spurt om hva de ønsker.

Jeg mener mange barn og fedre ønsker muligheten for like mye samvær/omsorg som det barnet har med mor. For å få til dette må felles omsorg bli utgangspunktet ved etthvert samlivsbrudd. Et slikt utgangspunkt forteller at foreldrene er likeverdig og at barnet skal ha rett til samvær med begge når begge foreldrene er oppegående.

Fortsatt er det imidlertid mulig å velge en skjevdeling mht samvær/omsorg.

Når dette innføres er det reell likestilling.

Du mener altså at det ikke skal være mulig å velge skjevdeling, uten å ta med det faktum at 30% av fedrene ikke ønsker mer samvær, heller ikke det faktum at tusenvis av fedre har arbeid der daglig omsorg for barna ikke er mulig. Dette er nokså radikalt.

Da er nok ikke jeg blandt de fedre som er ditt førstevalg når omsorgen skal fordeles.

Til stadighet må jeg undersøke både når treningen er og hvor den skal foregå. Årsaken er at pga mangel på plass i hallene er treningstidene fordelt som 2 uker trening uke a, mens det er 1 ukes trening uke b. Dessuten byttes gymsal annehver uke.

Og fortsatt kan jeg glemme at det er gym helt til morgenen hvor jeg for sikkerhetsskyld går gjennom timeplanen.

Med flere barn og barn som vokser må jeg stadig titte på gamle lapper i kraven eller linningen for å forsikre meg om at barn a benytter størrelse xx mens barn b benytter størrelse yy. Og jeg er faktisk ikke flau over det heller.

Noen dager har jeg ikke gått gjennom lekseplanen men bare spurt barna hvilke lekser de har. Dermed kan jeg ikke være sikker på hvilke lekser de har.

Si gjerne at jeg er en bostedsforelder uten oversikt og med dårlige omsorgsegenskaper. Men jeg vet at i vårt tilfelle har barn i lang tid foretrukket meg som bostedsforelder likevel. Og det er ikke fordi jeg er "snill". Jeg er nemlig mye strengere mht lekser, innetider, etc, enn det den andre forelderen er.

Legg merke til at jeg skrev:

...noen som ikke brydde seg om å finne ut når barnet har lekser?

Å måtte sjekke timeplanen er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om fedre som ikke bryr seg om å sjekke den, som ikke orker ta arbeidet med å lære seg logistikken i å drive en familie.

Jeg snakket ikke om deg. Det er mulig jeg snakket om de 30% du ikke vil snakke om.

[Gjest Gjest_P_*]

Det er gjest P som skrev innlegget over. Jeg bommet på bokstaven og ble Å for anledningen.

Beklager.

[momo]

Her har jeg barna 60% og far de 40%, sånn har vi hatt det nå 1 år, men planen er att vi etterhvert skal ha 50% hver. Men foreløbig er det litt vanskelig for han med jobb. Jeg er veldig glad for att han vil ha barna mye, ser hvor viktig det er for barna. Og da barna blir større får de selv bestemme hvor de vil bo eller om de vil ha 50%.

[Dolly-Betty]

Jeg tror vi må være glad hvis begge foreldrene gjerne vil ha barna. Min kjære vokste opp med kun far pga mor forlot mann og barna da de var 4 og 7 år gamle. Hun ønsket da å ha med seg minstemann, men min kjære som da var 7 år var for mye å holde styr på. Vet innerst inne at dette har såret han veldig... Jeg fikk for eksempel ikke greie på at han var "uønsket" av moren før lillebroren hans fortalte det til meg. Jeg er redd det er noe vi må arbeide med i vårt forhold når vi en gang kanskje får barn, og at dette kan ha preget han på en negativ måte...

VÆR GLAD NÅR MOR BRYR SEG!!!!

[Gjest Gjest_boomboom_*]

Onkelen min har barna sine (3 stk), ho har flyttet vekk og har dei i helger i ny og ne + ferier og høytider i ny og ne...

Ho fekk fri rettshjelp, han måtte betale advokat. Han måtte virklig kjempe gjennom mange instanser fordi ho anket ofc siden det ikke koster ho ei krone. For han betydde det mange mange tusen kroner.

Men hann vann pga av sikkert det at hun ville flytte 4 timer vekk. Hadde hun blitt boendes hadde det blitt 50/50.

Kompis av meg har barnet sitt 50% av tiden, og det trur eg er greit for han fordi han jobber på platform, ein har ikke sjans til å ha barnet mer enn 50% da.

Arbeidskollega ser barnet sitt når han har ferie,,sommerferie og vinter ferie. Han betaler bidrag til ho, men allikavel nekter hun han til tider å se barnet. Han sa det hadde gått greit dei siste gangene nu da. (bur i forskjellige land)

Min treningskompis er skilt og,,er ikke sikker på om han har dei 50%..trur det er nærare 40%...Vi hadde ein liten prat på sist trening der han gremde seg over at han viste ikke heilt kor landet låg..har funne seg dame i ein by langt unna og pendler mye. Men han var ikke så lysten på å flytte (bu hos ho, noe som han til tider gjør) fordi da ville han ha mindre tid til barna mente han. For han ønsker å stille opp.

Tviler ikke eit sekund på att det er menn som ikke har lyst å ha eneansvar for barna sine eller mindre enn 50% (altså helger). Men sant skal sies kjenner eg ikke noen slike. Og jeg kjenner mange skilte...og veldig mange av dei er blitt skilt eller gått fra kvarandre ca dei siste 5 årene. Og for meg virker det som normen på de er 50/50.

Eg trur ein del av statistikken er so sjev pga av alene mødre som har fått barn utenom ekteskap..fyllasex, knullekompis uhell, ung kjærligheit osv (argh får ikke det ned på ord) men ser mange av de,,dei oppdrar barnet helt aleine nesten. Og barnefaren har aldri budd samen med dei eller tatt del i oppdragelsen. Rett og slett kanskje fordi dei har aldri hatt noe spesilet forhold til barnets mor anna enn at dei har hatt sex med ho.

[Far til 2]

Jeg kan ikke se hvor jeg sa det der.

Du sier at det ikke er mulig å idømme 50/50 fordeling.

Både du og jeg vet at det er myndighetene som har bestemt at barn ikke skal ha rett til å få 50/50 fordeling selv om barna/flertallet ønsker en slik løsning. Dermed er det myndighetene som har fratatt barn retten til felles omsorg om en av foreldrene ønsker en slik rolle alene.

Jeg forstår deg sånn at du mener løsningen er å endre lovverket sånn at retten kan dømme 50/50 i stedet for dagens ordning. Hvordan det skulle skje i de tilfellene jeg nevner, med pendlere, fiskere, innsatte, narkomane, døde osv, kan jeg ikke se.

For det første er det snakk om at foreldrene skal være likeverdige og at barna i utgangspunktet skal ha rett til like mye samvær/omsorg fra begge foreldrene. Hvis det av forskjellige årsaker er umulig å praktisere en sånn løsning (la oss anta at far er fisker som du sier, eller la oss anta at mor har skift arbeid, eller la oss anta at en av foreldrene har flyttet så langt at det er vanskelig å gjennomføre 50/50) så vil det heller ikke bli praktisert felles omsorg. Men tilfellene der det er vanskelig å ivareta barnas`/flertallets ønsker vil være i mindretall.

Jeg er enig i at det bør kunne dømmes 50/50 i noen tilfeller, men det hjelper ikke når far har en jobb med pendling, reising, uregelmessig arbeidstid eller som på andre måter er lite tilpasset det å ha omsorg for barn. Da måtte retten dømme at "far skal ha barna når han vil og kan, resten av tiden skal de være hos mor". Noe som er uholdbart både for mor og barn. Jeg holder fast på at mange menn velger jobber og yrker der de spiller seg selv av banen i barnefordeling, og mener at disse fedrene må først ta ansvar for å være istand til å ha barneomsorg. Ellers må de holdes utenfor gruppen "menn som ønsker mer samvær, men som ikke får lov".

Du nevner heller ikke de 30% menn som ikke ønsker mer samvær.

Jeg sier ingen steder at det SKAL idømmes felles omsorg. Jeg sier at dette bør være utgangspunktet slik at barn/flertallet som ønsker en sånn løsning kan bli ivaretatt. Foreldre og barn skal fortsatt kunne skjevdele samværet der dette er beste ordning. Det samme må naturligvis domstolene kunne gjøre.

Felles omsorg SOM UTGANGSPUNKT er ment å ivareta de berørte på en måte som gjør det vanskeligere for ÈN person å frata barn/foreldre en selvskreven rett til slik omsorg.

Dersom far mener at han er bedre egnet som bostedsforelder syns jeg det er hans simple plikt å gå til sak, for barnas skyld. Da vil det bli vurdert av sakkyndig, og problemet ditt er løst.

Jeg lurer fortsatt på hvordan fiskeren med tremåneders jobbperioder skal ta seg av ungene mens han jobber. Legg merke til at jeg skrev "oppegående, ikkependlende forelder". I tilfeller der mor ikke er oppegående, ikkependlende, blir selvsagt valget vanskeligere.

Hvor mange fiskere tror du egentlig det er her i landet ???

Hvorfor inkluderer du ikke mødre innefor helse og omsorg ?

Alle eksemplene du kommer med er hvorfor barn og far ikke skal få mer tid sammen. Når situasjonen er slik at den kansje er i mors disfavør tar du elegant å ser bort fra dette.

Sannheten er at det sansynligvis er mange flere mødre innen helse og omsorg som arbeider skift, enn det er fiskere eller narkomane fedre (du hopper forøvrig over narkomane mødre).

Beklager, jeg mente ikke at det var din undersøkelse, bare at det var du som nevnte den. Du kommenterer fortsatt ikke at 30 % av fedrene ikke ønsker mer samvær. Heller ikke at mødrene ikke blir spurt om hva de ønsker.

At 30% ikke ber om mer samvær kan ha mange årsaker. Spekulasjoner vil være en vilktig indigriens, men det er vel ikke urimelig å anta at de 5% ? av fedrene som praktiserer felles omsorg er fornøyd. Det samme gjelder sansynligvis de 5% av mennene som har daglig omsorg. Av de 20% som gjennstår har ant mange en 60/40 deling eller kanske til og med 55/45 deling. Mange av disse fedrene mener sansynligvis at barna ghar det best med den samværsordningen som praktiseres.

Du mener altså at det ikke skal være mulig å velge skjevdeling, uten å ta med det faktum at 30% av fedrene ikke ønsker mer samvær, heller ikke det faktum at tusenvis av fedre har arbeid der daglig omsorg for barna ikke er mulig. Dette er nokså radikalt.

Om du oppfatter det sånn har jeg ordlagt meg klønete. Jeg mener så absolutt at det skal kunne velges skjevdeling der dette er noe barnet/flertallet av de involverte mener er best. Det skal naturligvis også kunne velges der outenforstående som objektive fagfolk skal kunne "anbefalle" alternativer.

Det er altså kun UTGANGSPUNKTET som bør være felles omsorg. I en del tilfeller vil sikkert foreldre og barn mene at andre løsninger er mer egnet, og da skal det naturligvis være mulig å veolge noe annet enn felles omsorg. Men ÈN person skal ikke alene kunne trenere felles omsorg der forholdene i utgangspunktet ligger godt til rette for det.

Legg merke til at jeg skrev:

...noen som ikke brydde seg om å finne ut når barnet har lekser?

Å måtte sjekke timeplanen er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om fedre som ikke bryr seg om å sjekke den, som ikke orker ta arbeidet med å lære seg logistikken i å drive en familie.

Jeg snakket ikke om deg. Det er mulig jeg snakket om de 30% du ikke vil snakke om.

Problemet er at slik du ordlegger deg at det bare er fedre som ikke intereserer seg for barnas lekser, fritidsaktiviteter, helse, etc, etc.

Du begynner innlegget med å antyde at mange (de fleste ?) fedre har en jobb situasjon som gjør det umulig å praktisere felles omsorg. Og de som ikke er i en sånn jobb situasjon er enten fengslet eller narkomane. Ser du svakheten ved en slik argumentasjon. ?

Hva er det som gjør at ingen mødre er i en slik jobb situasjon som du antyder de fleste menn er i ?

Videre antyder du at 30% av fedrene er uegnet, mens dette ikke gjelder mødrene. Det skulle vært interesant å vite hva du legger til grunn for å påstå at 30% av fedrene er uegnet mens dette ikke gjelder mødre.

Du avslutter på sett og vis ditt innlegg ved å signalisere at det er enorme forskjeller mht evnen som omsorgsforelder for mødre og fedre.

Endret 14. januar 2010 av Far til 2

[Gjest regine ii]

Å forsøke å argumenetere mot tulleargumentasjonen til "far til 2", er åpenbart nytteløst, ettersom det er det samme som kommer igjen og igjen og igjen: ansvarsfraskrivelse for de "stakkars" fedrene og demonisering av mødrene.

Men - vil bare påpeke at etter dagens barnelov, så ER det felles omsorg ved brudd. Å hevde noe annet er i beste fall kunnskapsløst, i verste fall er det bevisst feilinformasjon.

Pr idag kan foreldre fritt avtale hvordan de ønsker å ordne barnas tilværelse etter et brudd. Ihht. loven så er begge likestilte ifht. omsorgen for barna, og: blir det rettssak så har far minst like stor mulighet til å få omsorgen som mor.

DETTE ER FAKTA, selv om "far til 2" gang på gang hevder noe annet.

[Gjest ekte mannfolk]

De fleste barn bor hos mor fordi kvinner er skapt til å føde (og ta seg av) barn, mens menn er skapt for å pule - og sette barn på så mange kvinner som mulig. Sånn er det bare.