Misbrukt av bror

[Gjest Utsatt]

Tar denne som anonym..tørr ikke annet.. Er jente på 28 år..

Jeg ble for mange år siden misbrukt seksuelt av broren min som er 8 år eldre.. Det er snakk om "moderate" misbruk vil jeg si..Vil ikke gå så veldig inn på hva det var, men han fikk meg til å gjøre ting som overhodet ikke er normalt mellom søsken..

Jeg har gått i terapi, snakket mye om det der og har på en måte lært meg å leve med det.. Jeg har ikke snakket med han på mange år, og han selv har inrømmet hva som har skjedd men "synes ikke det var så ille"... Jeg har fått alvorlige senskader og hatt mye problemer gjennom livet (angst, depresjon, konsentrasjonsvansker, problemer med gutter osv), men som sagt har jeg nå lært meg å leve med det..

Det jeg synes er vanskelig er når det er familiesammenkomster.. Han holder seg stort sett unna (hvis jeg ber han om det), men noen ganger må vi jo møtes.. f.eks begrvelse og bryllup.. Jeg synes det er vanskelig å måtte sjekke ut om han skal i bursdager o.l. For jeg er jo hele tiden redd for å møte han..

Ingen i familien min vet noe.. De vet at vi ikke treffes, men tørr aldri spørre.. Han har alltid vært "gullungen", den som har gjort det som bra, og som er så kul og tøff.. Han kunne vel aldri gjort noe galt...

Jeg skal snart gifte meg.. etterhvert få barn.. Er det riktig å kutte han ut fra dette? Samboeren min sier at hvis han en gang møter han kommer han til å slå han rett ned.. Jeg tror ikke det vil skjer, men tror han kommer til å se ganske stygt på han..

Jeg har lyst å si noe til familien (foreldre/søster) men jeg er kjemperedd for hvordan det vil bli tatt imot..

Er det drøyt å kutte han ut for resten av livet?

Hvis han får familie synes jeg også det er fælt om jeg ikke skal bli kjent med tantebarna mine... Men jeg ville aldri ha latt han holde i mine barn..

Synes det er vanskelig... Vet ikke helt hva slags respons jeg vil ha på dette innlegget.. Men forventer noen at man bør ha et forhold til et bror som har misbrukt deg? Jeg synes jeg hører "stemmer" som sier..det er jo så lenge siden..det er jo broren din.. han har forandret seg...

I tillegg har han forhold til jenter som er nesten 20 år yngre enn han.. dette synes jeg er EKKELT! og synes det sier litt om hvordan han er, og alltid har vært...

[Gjest gjestdeluxe]

Er det drøyt å kutte han ut for resten av livet?

Nei, på ingen måte.

[Gjest Gjest]

Du skal gjøre det som er best for deg selv.

[Gjest Rådgiveren]

Du har tre muligheter:

1) Kutte han ut (du trenger virkelig aldri se ham igjen, kan også være fint å forklare for resten av familien tror jeg, men dette er vanskelig)

2) Prøve å forsone deg med broren din (snakke med ham og kanske andre i familien sammen med psykolog. Det er lett at dette ikke hjelper)

3) Fortsette som du har gjort (Holde det hemmelig, prøve å ungå ham, ikke komme noen vei, men heller ikke risikere noe)

Du har ingenting å skamme deg over, det var hans feil, han oppførte seg dårlig mot deg. Disse mulighetene er bare for din egen del. Du skyder ingen noenting, verken ham, hans framtidige barn eller resten av familien. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Det kommer litt an på hvor alvorlig overgrepene var, synes jeg. Var det litt eksperimentering, synes jeg ikke det er så ille som hvis det var tvang. Noen ganger hender det at søsken eksperimenterer seksuelt med hverandre, selv om det ikke er så ofte og det er veldig tabu. Dersom du selv synes det var spennende den gangen, synes jeg ikke du skal skamme deg over det. Men dersom det var klare overgrep fra broren din sin side, at det innebar tvang, blir det noe annet. Da kan jeg skjønne det om du kutter kontakten.

[livesen]

jeg synes ikke dette bør bagateliseres som eksperimentering, det er 8 års aldersforskjell. Det vil si at om jenta var 8 så var broren 16. Da er det overgrep .Men jeg vet jo ikke hvor gamle dere var .

Uansett skjønner jeg at det er vanskelig, hvordan reagerer resten av familien på dette da ? Får du ofte spørsmål om hvorfor du ikke er der o.s.v . ? Han har innrømmet det sier du , da synes jeg du kan fortelle dine foreldre hvorfor du ev. ikke vil ha mer med han å gjøre . Så får de velge hvordan de vil reagere .

Masse klemmer til deg .

[Miss moneypenny]

Det er ikke drøyt å kutte han ut! Det er deg selv du må ta hensyn til. Det er du som har fått livet ditt ødelagt, og du som har problemer og prøver å stable livet ditt på beina. Så det er ikke riktig at du skal måtte ta hensyn til andre, og hva andre synes. Og hvis du klarer å ha kontakt med han er det virkelig beundringsverdig. Jeg har ei venninne som er i akkurat samme situasjon som deg. Familien hennes vet om det, men syns at det er på tide at hun legger det bak seg. Men jeg ser hvordan hun sliter med seg selv, allikevel har hun jevnlig kontakt med han. Jeg skjønner ikke hvordan hun greier det, men det er utrolig godt gjort. Hvis du ikke føler at du kan det er det virkelig ingen som kan holde det mot deg! Du må gjøre det som er best for at DU skal ha det bra.

[Gjest Utsatt]

Dette er ikke snakk om eksperimentering... Det var direkte misbruk av tillit og tvang..

Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var, med et sted mellom 6-8 år... Det vil si at han var 14-16 år.. Og det skjedde da vi var alene (han var "barnepike")

Jeg har klart å komme med mange rare unnskyldninger for å ikke komme.. Den nærmeste familien spør ikke så mye, jeg tror ikke de tørr å spørre.. (har jo alltid vært slik, vi snakker ikke om problemer).. Men jeg synes det er fælt når folk blir skuffet over meg for at jeg ikke dukker opp.. F.eks. tanter og onkler som sier sukker seg over at jeg ikke kom da de hadde bursdag osv..

Jeg har lyst å fortelle foreldrene mine det.. Men jeg tørr ikke siden jeg er redd de kommer til å ta hans side og ikke tro meg.. Og mamma er veldig slik som ikke forsår seg på folk med psykiske problemer.. "man kan ikke skylde på det som skjedde som barn fordi man har det fælt nå".. Kan jo hende jeg tar feil.. Men han har alltid vært favoritten..og er det fortsatt.. blir helt kvalm av måten de skryter av han da jeg er hjemme!

[Gjest Utsatt]

Takk for støtte..

Det er godt for jeg har noen ganger tenkt at jeg er en forferdelig person som ikke vil ha noe med han å gjøre..

Takk for at dere svarer meg og sier det dere mener

[Gjest ♥B♥B♥]

Uff , jeg får skikkelig vondt av deg .. =/

[Asteria]

huff ja.. jeg også.. Men jeg synes du virker sterk, og jeg håper du finner ut av hva du vil gjøre og at dette ikke vil ødelegge for deg mer..

Det at han finner seg så unge jenter synes jeg også er kvalmt!

[Gjest Gjest]

Jeg synes du burde fortelle det til foreldrene dine, de burde få vite. Hvis de snur seg mot deg er det deres problem, men da VET de hvorfor du har oppført deg som du har gjort, ikke kommet i selskaper, hatt problemer psykisk osv. Uansett hva moren eller faren din måtte si da-om de vender seg mot deg og bagateliserer e.l. så VET de. De har jo ikke gjort jobben sin ved at de ikke beskyttet deg når du var liten, de har jo heller ikke gjort jobben sin ved at sønnen deres har gjort noe slikt mot deg.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke at det er noen grunn til å skulle møte ham siden han bare bagatelliserer hendelsene: "synes ikke det var så ille". Det hadde vært noe helt annet dersom han angret grusomt og skjønte hvor mye han ødela for deg. Det hadde du kunnet bruke til å komme deg videre, men bagatellisering? Nei, det blir for drøyt!

Hvis foreldrene dine en vakker dag skulle ta seg sammen og høre på deg er det bare å si det som det er, nemlig at broren din har misbrukt deg, ødelagt deg, ikke engang skjønner hvor galt han har gjort deg, og at slike mennesker ønsker du ikke å ha i livet ditt.

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd noe litt i samme retning med min fetter, om enn ikke så ille. Jeg var litt eldre da det skjedde, men han var like fullt eldre enn meg og styrte situasjonen, jeg var redd for å si imot ham og skjønte vel ikke helt alvoret i det som foregikk før etterpå. Jeg har hatt mye mer ubehag på grunn av det i ettertid enn jeg ante da det foregikk, da ville jeg bare at det skulle gå over. Han vet mitt syn på det hele, men han bagatelliserer det med at det var eksprimentering og at han ikke viste at det han gjorde var galt. Vi møtes skjeldent, og når vi må møtes går vi rundt hverandre, småprater litt om ingenting og later som om det aldri har skjedd. Men så har jeg klart å bearbeide det som skjedde nok til at jeg fungerer rundt ham per dags dato, og det er heller ikke så ofte det er aktuelt å møtes siden vi er søskenbarn og ikke søsken.

Når det gjelder deg har jeg et forslag å komme med. Hva med å sende ham et brev/en mail der du setter et ultimatum til ham. Enten samarbeider han med deg om at dere unngår hverandre etter beste evne, deler mindre familiearrangementer mellom dere, men muligens møtes i enkelte spesielle anledninger uten å snakke mer sammen enn hei og hade. All kommunikasjon mellom dere foregår skriftlig (hvis dette kan fungere for deg, jeg ville tenke at for meg var det lettere å skrive enn å måtte snakke på tlf). Han får tilsendt invitasjon til bryllupet, men finner en grunn til å ikke gå og tar støyten fra familien på sin kappe. Eller du forteller familien om overgrepet og lar være å invitere ham i bryllupet. Det er nok absolutt i hans interesse at du ikke forteller om det, for selv om det gjerne er ubehagelig for deg å fortelle det, er det jo han som har gjort noe galt og som har mest å tape. Han er jo tross alt den vellykkede favoritten.

Jeg har veldig forståelse for at du ikke ønsker å ha noe med ham å gjøre, og ihvertfall ikke ha ham med i bryllupet ditt. Men om du ønsker å ha kontakt med hans barn må du nok la ham få ha litt kontakt med dine. Men du trenger jo ikke akkurat la ham møte dem ofte eller la ham være alene med dem. Og du kan jo heller ikke forvente at han skal la deg møte barna hans uten at han er til sted, ihvertfall ikke så lenge de er små.

Jeg skjønner veldig godt at dette er vanskelig for deg, ønsker deg lykke til med å finne en løsning som fungerer for deg!

[Gjest Bertil]

Hei,

jeg tror du vil slite slik resten av livet, hvis du ikke forteller det til foreldrene dine. Du må bare si det til foreldrene dine, det onde broren din påførte deg. Du vil da få en mental frielse, og det er kanskje derfor du sliten psykisk, fordi du har gravd i deg en hemlighet.

Du burde også snakke med samboeren til broren din om dette, så han ikke misbruker sine egne barn. Slike folk burde ha blitt hengt, skulle ønske de var i Saudia-Arabia eller USA, for da hadde de blitt hengt.

[Miss moneypenny]

Takk for støtte..

Det er godt for jeg har noen ganger tenkt at jeg er en forferdelig person som ikke vil ha noe med han å gjøre..

Takk for at dere svarer meg og sier det dere mener

Det er du absolutt ikke! Det som er forferdelig her er at han har gjort noe sånt mot deg og at du aldri har turt å fortelle foreldrene dine det, og at du fremdeles ikke tør fordi du er redd de skal ta hans side og ikke tro deg. Hvorfor skal DU ha dårlig samvittighet overfor DEM? Det er ikke rettferdig. Hvis du forteller foreldrene dine hva som har skjedd burde de jo kunne se en sammenheng, at du sliter nettop pga at noe har skjedd, ikke at du skylder på noe annet fordi du sliter. Alle problemer har jo en grunn. Håper virkelig at det ordner seg for deg, at du får det bedre og finner en løsning som er bra for deg!

[Gjest Utsatt]

Jeg lurer på om jeg skal skrive et brev til foreldrene mine.. Men det må være velformulert og kommer til å bli langt, så jeg får fortalt alt.. Så kommer jeg til å skrive at jeg gjerne vil ha noe skriftlig tilbake.. For jeg VET at hun ikke klarer å snakke om sånt.. Hun ville aldri turt å sitte ovenfor meg å si at hun vil snakke om brevet hun fikk..

Men jeg må gjøre det da tiden er inne for det.. da jeg er mer klar.. F.eks. før bryllup eller barn.. Jeg tror det vil lette en psykisk bør som noen skriver her..

Når det gjelder broren min så har det fungert på et vis.. jeg har sendt han en sms ("jeg skal dit, ikke kom") så har han ikke kommet.. Så det har gått greit, bortsett fra et par anledninger da begge måtte være tilstede.. Det var så ubehagelig.. Men han forstår at han skal holde seg unna da også.. han kommer ikke bort til meg eller gir meg en klem...

Jeg synes det er helt rart at ingen spør... virker som mange skjønner noe, men spør jo ikke!

Ja gjett om jeg vil fortelle det til "Dama" hans.. men saken er at hun er såpass ung at dette med barn for dem ligger ganske fjernt enda.. Han burde jo hatt flere barn for lenge siden, men så finner han seg jenter som ikke er gamle nok til å kjøpe sprit en gang! *riser på hodet*

[Humleblomst]

Det kan jo være at familien din har skjønt at det er noe som ikke stemmer mellom dere, men at de er redd for å ta det opp. Det kan jo være flere grunner til at de er redd for det, slik som at de isåfall må håndtere det du forteller dem, de virker jo ikke akkurat som mennesker som frivillig snakker om problemer. Eller at de tror at du ikke ønsker at de skal spørre, siden du ikke sier noe. Så mener de at de gjør noe riktig med å la deg ha hemmelighetene dine i fred. Det kan jo være at de tror at det å snakke om det vil gjøre det verre for deg, det kan virke som om du har vært ganske tilbakeholden på å vise dem hvor mye du sliter også. Å skrive et brev høres ut som en veldig god idé, ta deg god til og sørg for at du får sagt akkurat det du ønsker å si. Det høres veldig lurt ut å be om skriftlig svar også. Ut i fra det du forteller om broren din ville det ikke overraske meg om familien din har en mistanke om at han kan ha gjort deg noe, men det er jo selvfølgelig mye enklere å fokusere på hans positive sider og late som ingenting. Og ihvertfall så lenge du lar dem leve i fornekteksen.

Gi foreldrene dine en sjanse til å være på din side også, og gi deg selv en sjanse til å komme deg ut av det fengselet som er skapt av hemmeligheter og tabuer og å komme deg videre i livet!

[livesen]

Jeg tenker også at om det stemmer at din mor skryter mye av han når du er der , så er det kanskje fordi hun vet at noe er galt .

Dersom hun i tilegg er ltt konfliktsky har hun kanskje gått å lurt i flere år men ikke turt å gjøre noe i redsel for at det skal bli virkelig på en måte .

Så lenge hun ikke vet sikkert kan hun skyve det bort .

Du må velge selv hva du vil gjøre , ønsker deg alt det beste .

[The Kitten]

Hei

Hvis du velger å fortelle deg til dine foreldre må du være klar over at de kan bagatellisere det, eller ikke tro deg.

Det er helt normale reaksjoner, for de skal jo i utganspunktet beskytte begge barna sine og det er mye å ta inn over seg. Å skrive et brev er kanskje det lureste for da får de tid til å fordøye det før de svarer deg.

Når det gjelder spørsmålet om det er galt av deg å kutte ham ut så vil jeg si nei. Det er ikke galt av deg, men løser det noe sånn egentlig?