Hvorfor ble det slutt?

[Gjest På kanten av bruddet]

Dere som har vært samboere eller gift over flere år, gjerne der det var barn med i bildet, som har gått fra hverande. Hvorfor gikk forholdet i stykker? Er det noe du angrer på i ettertid eller noe du tror dere kunne gjort annerledes? Har du noen gode råd til meg som er i start fasen av brudd?

[Gjest Gjest]

Årsaken var utroskap, og jeg angrer bare på at jeg brukte så lang tid på å "se" det. Eller mer at jeg ble så ødelagt av det at jeg krøp og tok på meg skylda for Irak, Iran, Libanon, andre verdenskrig og hele sultkatastrofen i Somalia 1980.

Jeg angrer bare på at jeg ikke SLO noen tenner rett ut av kjeften på dem begge, pælma tingene hans ut av vinduet og bytta lås!

At jeg ikke stod opp for meg selv.

Jeg vil råde til å ikke være den som hele tida skal ta ansvar for alles følelser. Også barna sine. Han/hun har like mye ansvar som deg, og om han/hun velger å IKKE ta sitt ansvar, så ikke gå i den fella at du gjør det for h*n.

[Gjest hoppe_gåsa]

Forholdet gikk i vasken etter åtte år. Partneren slet veldig mye psykisk gjennom alle årene, og jeg ble psykisk ødelagt av hele greia. Skulle ha endt det leeenge før det ble slutt! Heldigvis har vi ingen barn sammen.

Nå har jeg møtt mannen med stor M. Fantastisk følelse!

Kommer aldri, aldri noen gang til å være i et forhold jeg ikke trives i!!!

[Gjest Gjest]

Forholdet gikk i vasken etter åtte år. Partneren slet veldig mye psykisk gjennom alle årene, og jeg ble psykisk ødelagt av hele greia. Skulle ha endt det leeenge før det ble slutt! Heldigvis har vi ingen barn sammen.

Omtrent likt som dette, bortsett fra at det var 2 barn med i bildet...

[Gjest Gjest]

I mitt eksteskap var det et barn for mye. Når man er 1 voksen i stede for 2 i en familie så finner man tilslutt ut at det ekstra barnet har du ikke ansvar for og du sparer deg mye irritasjon ved å bo alene med dem ekte barna. ;-) Er du heldig så får du kanskje ekstra barnet til å vokse opp/ta ansvar og bli den forelderen som det aldri klarte i familien.

[Gjest Vordende Brud]

Hei du, jeg og eks var rett og slett for unge, og vi ble sammen for tidlig. Vi fikk en herlig datter sammen, men passet etterhvert ikke mer sammen som kjærester. MEN vi er kjeeempe kjempegode venner.

Jeg angrer på at vi ikke gjorde ALT vi kunne for å få det til å funke, at vi ikke gikk i terapi leeenge før det var kommet så langt. Det er VERDT å redde et forhold med barn i, dersom det finnes i det hele tatt en liiiiiten sjans for at det skal funke.

Angrer på at jeg ikke var mindre sta og tenkte mindre på bare meg og mitt og meg meg meg. Ser helt klart at jeg burde prøvd lengre og ikke gitt opp så enkelt. Jeg var for ung til å forstå hva dette ville si og tenkte bare at det ordner seg vel.

Det har det jo gjort, men alikevel synes jeg ofte at det er trist at hun ikke får vokse opp med både meg og pappaen i et forhold.

En ting vi kunne gjort var å søke hjelp, noe vi aldri gjorde. Det angrer jeg på !

[Gjest Gjest]

Jeg var et et annet samboerskap før jeg fant mannen min. Der gikk det galt da det etterhvert gikk opp for meg at han egentlig ikke kjente meg eller satt pris på meg for den jeg var. Da jeg spurte ham hvorfor han var sammen med akkurat meg presterte han også å fortelle meg at han var sammen med meg fordi han var redd for at ingen andre ville ha ham. Da hadde jeg fått nok og flyttet. Han påsto forsåvidt før bruddet at vi alltid kom til å være venner uansett hva som skjedde, men da bruddet var et faktum sa han at han måtte komme seg videre. Så spredte han et falsk rykte til familien sin om at jeg hadde vært utro.

Vi hadde lite til felles når det kom til stykket og jeg er veldig glad for at det ikke var barn i det forholdet. Om jeg skal angre på noe fra det forholdet må det være at jeg ikke var tydeligere på hvem jeg var og hva jeg ville med livet mitt på et tidligere tidspunkt. Jeg aksepterte litt for lenge å bli fortalt hvordan han mente jeg burde være. Han formet meg inn som sitt lille koneemne som skulle stelle hus, jobbe bak kassa i en dagligvarebutikk og etterhvert også stelle ungene hans, mens han skulle komme fra jobb og sette seg rett ned foran tven og bli vartet opp av meg. Jeg ønsket å utdanne meg og ha en større omgangskrets enn akkurat bare ham, men det syntes han var unødvendig, så det fikk jeg ikke lov til. Jeg har ikke angret på at jeg gjorde det slutt.

Hadde vi hatt barn hadde jeg nok tenkt litt mer på at vi måtte kunnet fungere nok sammen til å kunne samarbeide om ungene. Ikke fordi jeg ikke mener han er en drittsekk eller at jeg mener han fortjener noe som helst fra meg, men fordi jeg mener at ingen bør være nødt vokse opp med foreldre som ikke tåler trynet på hverandre. Jeg hadde nok svelgt de kamelene jeg klarte om jeg var i en slik situasjon, men for å være helt ærlig har jeg mine tvil om at han hadde gjort det samme. Om han hadde vært helt håpløs hadde jeg nok gjort et forsøk på å holde en form for komunikasjon med foreldrene hans ihvertfall, igjen for ungene sin del.

[Gjest Gjest]

Rett og slett at ting gikk seg kjedelig..

Vi la all vår tid i unger og jobb (for å få endene til å møtes, ikke for å gjøre karriere), og glemte å være kjærester.

Etterhvert hadde vi også veldig lite felles interesser, og gjorde fler og fler ting hver for oss.

Jeg angrer på at vi ikke tidlig var oppmerksomme på å "dyrke" kjæresteforholdet vårt mer, dvs. gjøre litt ting alene, reise, gjøre mer romantiske ting osv. Vi hadde ikke råd til så mye, men nå i ettertid ser jeg jo at litt kunne vi nok fått til, og det kunne også vært noe å ønske seg til jul og bursdager osv.

Men sannheten var vel at vi trivdes hjemme og ville være mest mulig sammen med barna. Istedenfor romantiske storbyhelger valgte vi fornøyelsesparker med barna. Sikkert veldig bra det også, men underveis mistet vi noe av kjæresteforholdet vårt.

Jeg angrer på at vi lot det skje!

Når det først var skjedd, så angrer jeg på at vi ikke prøvde hardere å få ting på rett kjøl igjen. Vi prøvde lenge, men vi prøvde ikke med hjertet. Det angrer jeg på.

Men når sant skal sies; om vi ikke hadde gått fra hverandre den gang, så hadde vi (jeg) jo heller ikke opplevd det jeg har opplevd etterpå. Og dermed hadde jeg jo heller ikke visst hva jeg ville komme til å savne, hva jeg ville angre på, hva som ville gjøre vondt. Så mest sannsynlig hadde jeg fortsatt hatt et forhold som manglet noe.

Når dette er sagt så har jeg det veldig bra idag, og er i et nytt forhold som jeg trives i. Men det vil alltid være en bismak, et arr, etter dette samlivsbruddet som førte så mye vondt med seg, ikke bare for meg men mange andre også.