Gutt på halvannet år med enormt temperament

[MellonCollie]

1 stk sliten mamma må nå høre om barnet mitt avviker fullstendig fra normalen, eller om det er noen med erfaringer å dele med meg her

Har en gutt på halvannet år. Vi har vel forsåvidt sett helt siden han var baby at han er en bestemt liten herremann, men sånn som tilstandene er nå tør jeg ikke engang tenke på at trassalderen ikke kommer før i 2-3årsalderen.. Gutten har et veldig temperament.

Når ting ikke går helt hans vei så setter det i gang et enormt spetakkel. Han hyler, gjør seg 20 kg tyngre enn han egentlig er og om han skal løftes et sted forsvinner armene hans og han blir en geléklump som er umulig å flytte Det som er verre er at nå de siste par ukene har han utviklet en ny uvane; om han blir sint (spesielt på meg) så går han etter ansiktet mitt og forsøker å klore meg eller å lugge. Dette er selvsagt ikke akseptabelt, og når det skjer forsøker jeg enten å holde tilbake armene hans mens jeg forsøker rolig å forklare at det OK å bli sint, men at ikke det er lov å klore/lugge, siden det gjør vondt. Er han hysterisk så setter jeg ham ned på gulvet, mens jeg blir i nærheten og forsøker å forklare som nevnt.

Når han blir så sint blir han jo også lei seg, og jeg synes det er vanskelig å skulle se på ham når han er så ute av seg. Det hender også at han dunker hodet sitt i gulvet/veggen i frustrasjon når dette skjer, og det gjør jo absolutt ikke saken bedre.

Vil tillegge at vi har hatt to episoder i barnehagen før jul hvor han ble kloret i ansiktet av ei litt større jente på avdeling - mistenker vel at det er der kloringa etter ansiktet mitt kommer inn i bildet.

Jeg VET (håper) vel egentlig at dette er relativt normalt. Han lærer mye nytt for tiden, og han er frustrert fordi han ikke klarer å uttrykke seg. Han forstår jo plutselig så enormt mye mer av verden rundt seg, og klart man blir sint når dumme mamma ikke skjønner hvorfor han mye heller vil stå ute og se på bilene i -20 grader enn å gå inn for å lage middag etter barnehagen, eller at jeg legger bananene på handlebåndet for å betale for de, i stedet for at han får spise en med en gang når bananer er så godt.. men akkurat nå, når jeg har vært oppe og tittet på den lille engelen som sover søtt, så kjennes det bare ut som om jeg ikke strekker til, og ikke klarer å forstå barnet mitt i det hele tatt. Og det er ingen god følelse..

[Gjest imli]

Kjenner meg igjen! Og det trur eg dei fleste gjer... Vår gut på 21 mnd gjer mange av dei same tinga som din. Han kan og finne på å klore (og i tillegg slå, bite eller sparke), og det er ikkje alltid lett å få han til å slutte. Eg prøver å seier "nei, du får ikkje lov" med streng stemme, og så prøve å avlede han med noko anna, ved å trekke meg ut av situasjonen. Eg trur det er lurt å gi dårleg oppførsel minst mogleg oppmerksamheit. Berre seie "nei" og trekke seg vekk. Sit ein og lar seg blit slått/biti/klora/sparka gang på gang, ender ein ofte opp med at ungen syns det er morosamt, sjølv om ein kjeftar. Og det er jo ikkje akkurat det ein vil...

[Caramba]

Jajajajajaja, kjenner meg igjen fra alt du skriver om en på halvannet. Vår var akkurat sånn noen ganger når ting gikk ham imot. Han slo og klorte og ble rasende. Det gjaldt også hans gjevnaldrende i bhg og blandt mine venner så jeg var IKKE bekymret. Nå har jeg en glad og fornøyd 3-åring, med temperament, men ikke på samme måte.

Tror det er alderen og at de ikke kan utrykke følelsene sine så avansert. De har såååååå lyst til å se på den gravemaskinen eller gjøre noe annet spennende, slik at middagsplaner og alt går fløyten. Jeg var ofte frustrert over dette når han var på alder med din gutt. Slapp helt av, gutten din er helt normal! Det går over, det blir lettere når han blir større og får et rikere språk. Jeg synes trassing nå er mye lettere å takle en den sinte ungen på 1 og 1/2 år. Nå kan vi jo føre en rasjonell samtale og det går an å prate fornuft med gutten, eller avlede ham...

Det er forresten et tips: prøv å avlede med noe helt annet før han går i vranglås. Prøv å unngå å eskalere situasjonene ved å si "nei" med en gang, det fikk vår gutt til å klikke. Det var mye bedre å finne på noe annet, feks når vi kommer hjem skal vi bla i boka di, leke med bilen din eller bygge tårn, feks.... Ikke alltid det virket , men det avledet barnet og han glemte fikseringen på det han absolutt ville gjøre isteden for å gå hjem.

[linky]

Kjenner meg igjen i det du skriver

[Donpedro]

Dette er kjent, ja. Ikke gøy. Ble bedre da han fikk språk. Nå er han snart 3, og all trass vi har sett til nå har vært enklere å ha med å gjøre enn oppførselen i 1,5-2 års alderen.

[MellonCollie]

Takker for svar - det gir en merkelig trøst i å vite at man i alle fall ikke er alene

I dag har han vært en solstråle fra øyeblikket vi sto opp og til vi la oss, så det er heldigvis ikke alle dager som er like!

[Leanne]

Høres veldig kjent ut!!!!

Min sønn var helt lik da han var 1,5. Enormt temperament når ting gikk i mot... Skrek, klorte, slo hodet sitt i gulvet/veggen, bet.

Han skulle ha ting på sin måte, og ellers var det ikke vits i! Hvis han hadde tenkt at mamma skulle helle melk i koppen, og pappa gjorde det tømte han det på gulvet og hyl skrek! Det var mange lignende episoder hver dag i en periode.. Var slitsomt!

Ting ble mye bedre da språket kom på plass. Da var det lettere for han å få sagt hva han mente og lettere for oss å forklare/diskutere

hvorfor han ikke kunne få viljen sin.

Han er nå 3, og er fortsatt bestemt, men langt fra på samme måte..

Datteren min, som er eldre, var aldri slik. Så jeg ble litt satt ut når minsten visste sitt temperament så voldsomt og så tidlig.. Men når jeg har tenkt på det i etterkant var det kanskje ikke så rart, for jenta snakket som en foss ganske tidlig.. Hun var vel ikke like frustrert...

[Gjest Jacob]

Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt, og hadde vel blitt lettere bekymret dersom ett av mine 4 barn hadde holdt på slik.

Men, barn er forskjellig, og det kan jo være mange grunner til at ting er slik, uten at jeg skal spekulere i det her og nå.

Det at andre kjenner seg igjen tyder jo på at det ikke er så unormalt som jeg hadde trodd, og det går seg vel til etterhvert som han blir eldre tenker jeg.

[Umuriel]

Bare tull at trassen starter i 2-3-årsalderen. Sønnen vår har trasset mer eller mindre fra han var 17-18 måneder gammel, og det var absolutt verst i begynnelsen. Nå som han er over to år gammel går det an å snakke litt sammen og bli enige før det blir krise. Og han tester ikke like mye som før.

Det beste for oss har vært å gjøre minst ut av negativ atferd, da det stort sett har vært reaksjoner han har vært ute etter.

Når det gjelder trass, som f.eks å legge seg sønderknust på gulvet og gråte, fungerer det med trøst. Det er ikke alltid han forstår sine egne reaksjoner, og det er fortvilende for ham.