5 og 1/2 åring som ikke tør sove i egen seng

[Karry]

Er litt lei av å dele sengen min med min datter på 5,5 år. Jeg og faren ble skilt for noen mnd siden, og ingen av oss har villet gjøre noe med dette like i etterkant av bruddet, men nå begynner jeg å bli passe lei av en urolig unge i sengen min, dessuten synes jeg det er greit at barn sover i sin egen seng. (hun lå i sengen vår før bruddet også, egentlig bare en utrolig dum uvane som fikk fortsette).

Hun lager stor ståhei over dette og sier hun er redd hver gang jeg blir tilstrekkelig irritert over dette og prøver å gjøre noe. Jada, vi har prøvd lyste på og klistremerkepremier og det ene med det andre. Det er veldig vanskelig å overprøve henne på det, hun holder virkelig på denne frykten. Om jeg legger henne over i hennes egen seng etter at hun har sovnet, så kommer hun kort tid etter løpende tilbake i søvne.

Jeg ser helt klart at dette er en uvane vi selv har skapt og opprettholdt, men hva gjør jeg for å få snudd dette på en god måte? Hun føler seg naturlig nok avvist når jeg sier at jeg ikke vil ha de sånn lenger, hun føler jeg ikke vil ha henne der. Og det er i og for seg riktig det da, men det får meg bare til å føle meg som en kjiping når jeg vil ha det annerledes. Jeg ønsker ikke å havne i en avvisningssiutasjon, men jeg vil ha det annerledes.

Arghhh

[Gjest lillefisk]

Hva med å sitte med henne i rommet til hun sover, eller kommer hun inn til dere midt på natten?

Ikke bruk skyldsfølelse på henne (tror ikke at du gjør dette uansett) Men heller fortell hvor stor og flink hun er som sover i senga si. Skryt og skryt og vær helt over hælene overasket og glad når hun faktsik sover i sin egen seng. Belønn med noe koslig, og spesielt dere kan finne på sammen.

Om hun faktisk er redd så kan dere kansje fjerne det hun er redd for eller lyse opp rommet hennes litt? Du skjønner at når det er helt mørkt i rommet så begynner hjernen vår å finne noe å jobbe med, og lager hallusinasjoner.

Det er fordi øyet ikke helt klarer å oppdatte formen til objektet, og hjernen begynner å lage inntrykk for å veie opp for det vi ikke kan se. Helt naturlig

Jeg har sterke minner selv av dukker som smilte mere og mere, dørhåndtak som bevegde seg og bilder som forandret form. Jeg husker rommet mitt var bekmørkt og jeg skrek noe innihampen,hehe.

Det som hjelper er et svakt nattlys eller to.

[Karry]

Hva med å sitte med henne i rommet til hun sover, eller kommer hun inn til dere midt på natten?

Ikke bruk skyldsfølelse på henne (tror ikke at du gjør dette uansett) Men heller fortell hvor stor og flink hun er som sover i senga si. Skryt og skryt og vær helt over hælene overasket og glad når hun faktsik sover i sin egen seng. Belønn med noe koslig, og spesielt dere kan finne på sammen.

Om hun faktisk er redd så kan dere kansje fjerne det hun er redd for eller lyse opp rommet hennes litt? Du skjønner at når det er helt mørkt i rommet så begynner hjernen vår å finne noe å jobbe med, og lager hallusinasjoner.

Det er fordi øyet ikke helt klarer å oppdatte formen til objektet, og hjernen begynner å lage inntrykk for å veie opp for det vi ikke kan se. Helt naturlig

Jeg har sterke minner selv av dukker som smilte mere og mere, dørhåndtak som bevegde seg og bilder som forandret form. Jeg husker rommet mitt var bekmørkt og jeg skrek noe innihampen,hehe.

Det som hjelper er et svakt nattlys eller to.

Problemet er at jeg ikke engang får henne til å legge seg i sin egen seng. Nå kunne man tenkt at det har med å gjøre at hun fikk nytt rom da vi flyttet, men det er nå 4-5 mnd siden og vi har virkelig gjort mye for å få rommet til være superhyggelig. Poenget er at hun VIL være sammen med meg, og hun ER redd. Vanskelig å ikke ende opp med å oppleves som avvisende da når jeg prøver å endre på ting

[Gjest imli]

Du skriv at ho ikkje eingong vil leggjast i eigen seng. Men eg reknar med at ho leggjer seg tidlegare enn deg? Leggjast ho då i di seng?

Kva med å prøve med ein periode der du ligg på madrass på rommet hennar? Legg madrassen på golvet ved sida av senga hennar, og fortel ho at mamma kjem og legg seg der seinare. Ligg der heile natta nokre dagar og sjå korleis det går. Etterkvart vil ho kanskje greie å sove heile natta i eigen seng når du ligg på madrass rett ved sida?

[Gjest Gjest_Iris_*]

Problemet er at jeg ikke engang får henne til å legge seg i sin egen seng. Nå kunne man tenkt at det har med å gjøre at hun fikk nytt rom da vi flyttet, men det er nå 4-5 mnd siden og vi har virkelig gjort mye for å få rommet til være superhyggelig. Poenget er at hun VIL være sammen med meg, og hun ER redd. Vanskelig å ikke ende opp med å oppleves som avvisende da når jeg prøver å endre på ting

Hva om du sover på en madrass på rommet hennes en stund, slik at hun venner seg til å sove på rommet sitt mens du er hos henne. Men hun må helst sove i senga si mens du sover på madrass ved siden av. Nekt henne å sove sammen med deg på madrassen din, da får du heller ligge så nær at du kan holde henne i handa, eller godsnakke,småsynge, så hun vet at du er der (hvis hun er redd,da)

[Gjest Gjest_Iris_*]

Hva om du sover på en madrass på rommet hennes en stund, slik at hun venner seg til å sove på rommet sitt mens du er hos henne. Men hun må helst sove i senga si mens du sover på madrass ved siden av. Nekt henne å sove sammen med deg på madrassen din, da får du heller ligge så nær at du kan holde henne i handa, eller godsnakke,småsynge, så hun vet at du er der (hvis hun er redd,da)

Obs, her tenkte jeg akkurat det samme som Imli.

[Gjest Gjest]

Klarer hun å beskrive hva hun er redd for da?

[Miss Puddel]

Sett sengen hennes på ditt rom for en periode. Så øver hun på å bli venner med sengen på ditt rom, når det fungerer, at hun sover i sin seng, men inne hos deg, flytter du sengen tilbake, og sover et par netter på gulvet hos henne, så begynner du med at hun sover med døren åpen til der hvor du er, slik at hun kan høre TV'n og dine lyder etc...

[Karry]

Sett sengen hennes på ditt rom for en periode. Så øver hun på å bli venner med sengen på ditt rom, når det fungerer, at hun sover i sin seng, men inne hos deg, flytter du sengen tilbake, og sover et par netter på gulvet hos henne, så begynner du med at hun sover med døren åpen til der hvor du er, slik at hun kan høre TV'n og dine lyder etc...

Det er det dessverre ikke plass til.

Og hun kan uten problemer høre meg, radio, tv osv. Jeg tror bare ganske enkelt at det er kjempeviktig for henne å ligge inntil meg i kombinasjon med at hun er redd.

Så spørsmålet er om jeg bare skal gi blaffen og la henne bli der. Hva kan få det til å gå over av seg selv? Hva kan jeg gjøre for å få henne til å velge det av seg selv? hmmm

Jeg vet ikke helt hva hun er redd for, kan spørre henne. Hun synes det er skremmende å våkne opp om natten i egen seng.

[Gjest lillefisk]

...

Jeg vet ikke helt hva hun er redd for, kan spørre henne. Hun synes det er skremmende å våkne opp om natten i egen seng.

[Lemming]

Det blir kanskje en dårlig sammenligning, for min har ikke være redd for å sove på sitt rom, men har ønsket å sove i min seng pga.. ja som du sa, en lei uvane jeg lot pågå.

Snakk sammen om hvorfor hun er redd. Dette har dere sikkert gjort, jeg bare sier det likevel. Snakk sammen om at det ikke er noe å være redd for, og at du er i nærheten hele tiden, så hvis hun blir redd kan hun bare rope på deg eller komme til deg, så er du jo der.

Jeg begynte med å ligge ved siden av han i sengen hans til han sovnet. Etterhvert begynte jeg å si "nå går jeg på stua i FEM minutter, så kommer jeg tilbake". Så lå jeg litt sammen med han etter å ha vært i stua en liten stund. Så økte jeg tiden - 10 min, 15 min, og snart sovnet før jeg kom inn igjen.

Synes også det var et lurt forslag at du kunne sove på madrass på hennes rom en stund. Da blir hun fortrolig med rommet sitt iallefall, og du er der og holder henne "trygg". Så kan du flytte ut etterhvert!

[Ellevill]

Jeg har dessverre ingen gode råd, har det samme her hjemme med et av barna. Han ene har aldri vært redd om natten, den andre har alltid vært redd. Det han er redd for er at noen skal komme inn å ta ham. Og andre ting, men dette er den sterkeste redselen.

Men jeg håper i alle fall at alle med redde barn har respekt for redselen, for den er virkelig ekte.

[Beauté]

Jeg har aldri taklet å ha mine barn i sengen over lang tid. Nå er mine 13, 10 og 6 år gamle. Jeg og mannen har dobbel dyne sammen, så når en av dem har ligget i midten, så har han/hun sparket ned dynen. Det er noe drit...:fnis:

Så når en av dem ligger der, så må mannen bære han/hun i sengen. Siden 13 åringen vår er så stor, så vekker vi henne og hun må spasere selv. Vil nevne at det skjer en sjelden gang altså

[Gjest Gjest_cara_*]

Hvis det ikke er plass til ekstra madrass på noen av rommene, kanskje det hjelper å foreslå å bytte rom med henne?

Du kan ligge i hennes seng, og si at hvis hun våkner kommer du inn til henne om natta istedet for at hun kommer til deg. Det gjør det kanskje tryggere for henne og dere får brutt mønstret.

[Gjest Gjest]

Er litt lei av å dele sengen min med min datter på 5,5 år. Jeg og faren ble skilt for noen mnd siden, og ingen av oss har villet gjøre noe med dette like i etterkant av bruddet, men nå begynner jeg å bli passe lei av en urolig unge i sengen min, dessuten synes jeg det er greit at barn sover i sin egen seng. (hun lå i sengen vår før bruddet også, egentlig bare en utrolig dum uvane som fikk fortsette).

Hun lager stor ståhei over dette og sier hun er redd hver gang jeg blir tilstrekkelig irritert over dette og prøver å gjøre noe. Jada, vi har prøvd lyste på og klistremerkepremier og det ene med det andre. Det er veldig vanskelig å overprøve henne på det, hun holder virkelig på denne frykten. Om jeg legger henne over i hennes egen seng etter at hun har sovnet, så kommer hun kort tid etter løpende tilbake i søvne.

Jeg ser helt klart at dette er en uvane vi selv har skapt og opprettholdt, men hva gjør jeg for å få snudd dette på en god måte? Hun føler seg naturlig nok avvist når jeg sier at jeg ikke vil ha de sånn lenger, hun føler jeg ikke vil ha henne der. Og det er i og for seg riktig det da, men det får meg bare til å føle meg som en kjiping når jeg vil ha det annerledes. Jeg ønsker ikke å havne i en avvisningssiutasjon, men jeg vil ha det annerledes.

Arghhh

Hei, vi har også våre barn i sengen med oss ennå de nå er snart ti og åtte år gammel! De sover greit i sine egne senger hvis de må (men hender de da kommer inn i løpet av natten). De får sove hos oss hver sin natt ellers blir det for trangt. Og noen dager sier jeg nei, og forklarer at i natt skal jeg ha goood plass alene:-) Men dette tillater jeg fordi jeg nyter tiden sammen med dem nå, og vet at plutselig er det over og de er blitt for store:-(

Rådet mitt er at du ser positivt på det og ikke som et problem. Barna vokser så fort og du får sengen for deg selv til slutt i årevis!

Dessuten er vel datteren din hos sin far innimellom, og da har du også sengen for deg selv.

Det vil jo etterhvert gå over av seg selv, men du kan også begynne å forberede henne på at om en stund blir det ikke hver dag hun får sove hos deg. Det kan for eksempel bli annenhver dag? Og er hun flink får hun premie:-)

[Gjest Ikke pålogget]

Er litt lei av å dele sengen min med min datter på 5,5 år. Jeg og faren ble skilt for noen mnd siden, og ingen av oss har villet gjøre noe med dette like i etterkant av bruddet, men nå begynner jeg å bli passe lei av en urolig unge i sengen min, dessuten synes jeg det er greit at barn sover i sin egen seng. (hun lå i sengen vår før bruddet også, egentlig bare en utrolig dum uvane som fikk fortsette).

Hun lager stor ståhei over dette og sier hun er redd hver gang jeg blir tilstrekkelig irritert over dette og prøver å gjøre noe. Jada, vi har prøvd lyste på og klistremerkepremier og det ene med det andre. Det er veldig vanskelig å overprøve henne på det, hun holder virkelig på denne frykten. Om jeg legger henne over i hennes egen seng etter at hun har sovnet, så kommer hun kort tid etter løpende tilbake i søvne.

Jeg ser helt klart at dette er en uvane vi selv har skapt og opprettholdt, men hva gjør jeg for å få snudd dette på en god måte? Hun føler seg naturlig nok avvist når jeg sier at jeg ikke vil ha de sånn lenger, hun føler jeg ikke vil ha henne der. Og det er i og for seg riktig det da, men det får meg bare til å føle meg som en kjiping når jeg vil ha det annerledes. Jeg ønsker ikke å havne i en avvisningssiutasjon, men jeg vil ha det annerledes.

Arghhh

Har du prøvd å ligge henne i god tid. Da kan du lese for henne og ha en skikkelig godnatta stund og prøve å få henne til og bli trygg i sin egen seng.

[Gjest Gjest_Mette_*]

Har du prøvd å ligge henne i god tid. Da kan du lese for henne og ha en skikkelig godnatta stund og prøve å få henne til og bli trygg i sin egen seng.

Ja trygghet er viktig. Men ikke sitt med henne til hun sovner det er å gjøre deg og ungen en bjørnetjeneste. Da sovner hun med deg ved siden av seg, og hvis hun våkner på natta da-noe mange unger gjør-så kan hun bli veldig fortvilet/hysterisk,gråte og lure på hvor du er og da er du like langt. Du vil jo venne henne av med å ha deg i nærheten når hun sover ikke sant?

Ha badestund, les for henne og gi en kos og prat litt før du sier natta. Snakk med henne tidligere på dagen om at i natt skal du sove alene, du er jo blitt så stor jente og det er det store jenter gjør/eller du har jo egen seng og eget rom og da må det brukes e.l.

Hvis hun i løpet av natten/kvelden våkner følger du henne tilbake til sin egen seng med å holde henne i hånden -ikke bær eller dull for mye med henne og si at hun skal sove nå-sove godt jenta mi.(ikke bli irritert, veldig viktig!) Dette kommer nok kanskje til å bli litt av en tålmodighetsprøve, men jeg lover deg det funker hvis du er konsekvent og da skal du se at ungen blir tryggere også.

[Gjest Dallandra]

Står sengen hennes på et rom som hun bruker til daglig? Hvis ikke, kan dere få til det? Bruke sengen hennes som lesekrok, for eksempel, slik at hun gradvis kan begynne å forbinde sengen med noe koselig. Lese på sengen hennes før hun går over i din seng for å sove, f.eks. Når så sengen og rommet er et koselig sted å være sammen med deg på dagtid, kanskje hun kan ligge i sengen sin og høre på lydbok alene før hun går over til deg for å sove, - og kanskje sovner hun underveis i en lydbok en kveld?

Jeg tror det er viktig å gjøre slikt over tid, slik at barnet rekker å venne seg til det nye før man tar et skritt videre.

[Gjest Gjest]

Hvorfor vil du ikke ha henne i din seng? Jeg sov masse i mine foreldres seng omtrent hele oppveksten. Jeg var ikke redd for å sove i min egen seng, men jeg hadde litt i mot å legge meg alene, og jeg gråt meg ofte i søvn. Det å få vonde vanskelige tanker om natten er vanlig i alle aldre tror jeg, og da er det godt å ha noen ved siden av deg. Hvis det ikke er et alt for stort problem for deg ville jeg latt henne ligge i din seng en stund til, plutselig er hun så stor at hun ønsker å sove på eget rom likevel.

[Sissan]

Jeg klarer IKKE å ha ungene i senga. Det er helt fint for de som liker det, men i bunn og grunn mener jeg barn har godt av å finne ro og trygghet i sin egen seng og i sitt eget nærvær.

Hva du skal gjøre for å få det til, vet jeg ikke. Vi har jobbet med dette i 3 år, og er ikke i mål, men det blir stadig bedre. Snuppa har ikke ligget i senga vår i denne tiden, annet enn litt kos om morgenen i helgene. I starten - da vi hadde lagt til en uvane - lå vi på klappseng ved siden av sengen hennes. Så flyttet vi den lenger bort. Så sov vi med dører åpne, og nå går det greit. Hun våkner flere ganger i uka enda, men er klar over at hun bare kommer til å bli fulgt tilbake til egen seng og aksepterer det.

Om barnet ditt er REDD for å være alene på eget rom om natten, er det jo fryktelig. Men denne frykten kan like gjerne være frykt for noe ukjent, og et ønske om å komme til deg. Og en erfaring om hvordan hun skal få det til. Det må du nesten kjenne på selv.

At du føler det avvisende skjønner jeg. Men det er lov å fortelle at mamma trenger sengen for seg selv for å sove godt, og alle skal sove i egne senger. Litt vanskeligere for oss - som må argumentere i forhold til at alle må sove alene UNNTATT mamma og pappa - den er litt tøff .

Uansett - konsekvent, konsekvent, konsekvent. Mange våkenetter og tårer og vonde mammaklumper i magen. Og gode samtaler om hva hun evt. er redd for. Så kommer det etterhvert.

...eller du kan, som mange både her og IRL foretrekker, ha unge® i senga i 5-10 år til.