Forteller dere om oppveksten?

[Gjest Gjest]

Til hvem og når forteller dere at dere er oppvokst med psykopate foreldre, eller andre psykiske lidelser? Eller forteller dere det ikke?

Er kanskje forskjell på om det er snakk om i forhold til kjæreste og venner?

Synes det er litt vanskelig å vite hvor mye som er "riktig" å si, hva er grunnene som taler for og mot å utlevere slike ting?

er så redd for at folk skal tro jeg enten er gal, eller hvil ha sympati. mens jeg på den andre siden føler at jeg som andre vil dele litt av meg selv og grunnen til at jeg har blitt den jeg er blitt.

Er slike tema tabu og "ikke snakke om" temaer, eller er det bare bra og dele slikt. Tenker jo litt på familien også og vet ikke hva de vil synes, men går uansett ikke i detalj og trenger ikke gjøre personer som kan anonymiseres gjenkjennelige.

Dere som kjenner dere igjen vil nok forstå hva jeg mener. er uansett åpen for alle innspill

[Gjest Emmanuelle]

Alle de jeg ser på som mine venner vet alt om oppveksten min og følelsene som har kommet av det.

Bare helt naturlig at en kjæreste også får vite alt (om ikke mer). Jeg orker ikke "beskytte" en fyr fra det jeg har opplevd så lenge det ikke medfører problemer i forholdet.

[Gjest Gjest]

Alle de jeg ser på som mine venner vet alt om oppveksten min og følelsene som har kommet av det.

Bare helt naturlig at en kjæreste også får vite alt (om ikke mer). Jeg orker ikke "beskytte" en fyr fra det jeg har opplevd så lenge det ikke medfører problemer i forholdet.

Signerer denne jeg

[Gjest b]

Alle de jeg ser på som mine venner vet alt om oppveksten min og følelsene som har kommet av det.

Bare helt naturlig at en kjæreste også får vite alt (om ikke mer). Jeg orker ikke "beskytte" en fyr fra det jeg har opplevd så lenge det ikke medfører problemer i forholdet.

Men han kan bruke det du sier mot deg hver gang dere krangler, så det er best å ha gått igjennom noen uenigheter før man forteller alt?

I alle fall om han viser seg å være en maktperson, og det vet man som regel ikke før man har vært sammen en tid.

Men til nære venner mener jeg det er naturlig å betro seg.

[Betina]

Da jeg endelig forsto at det ikke var meg det var noe galt med, men moren min...så begynte jeg å åpne meg for de rundt meg. Nå snakker jeg ganske åpent om det, og det er ingen som tenker at jeg er gal. Jeg tenker at det er jo ikke meg som har oppført meg slik, og kan ikke stå ansvarlig for hvordan hun har oppført seg/behandlet meg i barndommen.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt åpen på det til nære venner. Også til kjæreste, når jeg har det. Men prøver å ikke la fortiden kontrollere for mye av livet mitt, så kan si at "jeg har hatt en tøff oppvekst og vært mye redd" f.eks. Hvis jeg kommer opp i situasjoner hvor jeg oppfører meg anderledes enn ventet kan jeg si at det er ettervirkninger av det jeg har opplevd som gjør det. Men jeg går i terapi for å bli kvitt det, og er også åpen om dette. Er han ikke mann nok til å takle det får han bare dra. Men jeg tar det jo ikke frem i hytt og pine for å forsvare meg hele tiden heller. Man kan oppføre seg som en drittunge, uten at det har noe som helst med vanskelig oppvekst å gjøre

[lykkelig84]

Til hvem og når forteller dere at dere er oppvokst med psykopate foreldre, eller andre psykiske lidelser? Eller forteller dere det ikke?

Er kanskje forskjell på om det er snakk om i forhold til kjæreste og venner?

Synes det er litt vanskelig å vite hvor mye som er "riktig" å si, hva er grunnene som taler for og mot å utlevere slike ting?

er så redd for at folk skal tro jeg enten er gal, eller hvil ha sympati. mens jeg på den andre siden føler at jeg som andre vil dele litt av meg selv og grunnen til at jeg har blitt den jeg er blitt.

Er slike tema tabu og "ikke snakke om" temaer, eller er det bare bra og dele slikt. Tenker jo litt på familien også og vet ikke hva de vil synes, men går uansett ikke i detalj og trenger ikke gjøre personer som kan anonymiseres gjenkjennelige.

Dere som kjenner dere igjen vil nok forstå hva jeg mener. er uansett åpen for alle innspill

Foreldrene mine har kranglet hver dag i hele mitt liv. Jeg forteller det omtrent ikke til noen, og har ikke sagt noe til min kjærste som jeg har vært med i snart et halvt år. Er vel fordi jeg ikke vil stille de i et dårlig lys, og fordi jeg vet jo ikke hva han vil tro om de og meg og hva han tenker når vi er med de.

[MissStiles]

Mine nærmeste venner vet det meste om oppveksten min. Både gode og dårlige sider ved den.

Kjæresten min har fått vite litt. Men jeg tar det litt av gangen. Merker at vi begge har hver vår familie som vi har hatt/fortsatt har problemer med. Så å fortelle om fortiden sin, tar man etter hvert. Man trenger ikke fortelle alt om seg selv med en gang, synes jeg.

[Gjest Gjest]

ja, forteller folk som spør. Har ingen grunn til å skjemmes, syns jeg.

[Gjest womenwomen]

Til hvem og når forteller dere at dere er oppvokst med psykopate foreldre, eller andre psykiske lidelser? Eller forteller dere det ikke?

Er kanskje forskjell på om det er snakk om i forhold til kjæreste og venner?

Synes det er litt vanskelig å vite hvor mye som er "riktig" å si, hva er grunnene som taler for og mot å utlevere slike ting?

er så redd for at folk skal tro jeg enten er gal, eller hvil ha sympati. mens jeg på den andre siden føler at jeg som andre vil dele litt av meg selv og grunnen til at jeg har blitt den jeg er blitt.

Er slike tema tabu og "ikke snakke om" temaer, eller er det bare bra og dele slikt. Tenker jo litt på familien også og vet ikke hva de vil synes, men går uansett ikke i detalj og trenger ikke gjøre personer som kan anonymiseres gjenkjennelige.

Dere som kjenner dere igjen vil nok forstå hva jeg mener. er uansett åpen for alle innspill

Ikke bruk kjæresten din som en slags " psykolog " , høres ut som du har et behov for å snakke om fortiden din - det vil du nok angre på senere ! Om du trenger å snakke om akkurat det tema - syns jeg du skal bruke en god veninne eller søsken som vil høre på ! Hun vil ikke ha behov for å bruke dette imot deg ...senere engang antar jeg .

Kjæresten kan jo fortelle dette vidre til eks . sine foreldre , DINE svigerforeldre - en gang han kanskje glemmer seg av eller er forbannet på deg etter en krangel og bruke din bakgrunn IMOT DEG . Folk er jævlige og slu - når de vil vet du . Ikke vær så dum ....

Svigerforeldre kan være noe " herk " ...så pass deg for hva du deler med din kjæreste .

Ville ikke kontaktet psykolog om jeg var deg - de kan sikkert også bruke dette imot deg en eller annen gang .. Det vet du aldri . De skriver jo ned og arkiverer ting som blir sagt . Så kanskje best du bearbeider din oppvekst selv ved å snakke med andre i samme situasjon du kanskje treffer på nettet , som har opplevd samme ting eller en god veninne de stoler på .

[bergensjenta83]

Har noen venner som vet om problemene+ sykdom i familien. Men har til nå valgt å ikke si noe. Om jeg skulle bli sammen men en nå så vil jeg ta det litt etter litt , så den personen kan forstå hvorfor jeg er som jeg er i visse situasjoner. Har ikke lyst at alle og en hver trenger å vite privat ting om foreldres sykdom og familie situasjon.

[Gjest Gjest]

Moren min har en psykisk lidelse, men eneste grunnen til at jeg ikke forteller det med en gang til alle jeg møter er at dette er en privatsak, og det er ikke riktig av meg å gå rundt og fortelle andre mennesker om hennes psykiske tilstand.

Jeg holder den infoen tilbake for hennes skyld.