Dødt fohold

[Gjest ts]

Jeg er en kvinne i begynnelsen av 20-årene, som har vært sammen med min samboer (miden av 20-årene) i snart fem år. Når vi ble sammen var jeg veldig ung, og det var veldig spennende å bli vist masse oppmerksomhet, og jeg ble vel litt forelsket i ham, men uten at jeg noensinne har vært SKIKKELIG forelsket, på en måte.. Etter å ha vært sammen et halvt år, ble vi samboere, og flyttet inn i en leilighet han eide. For ca to år siden kjøpte vi oss hus sammen, og har nå bodd sammen i huset vårt i ca 1,5 år. Jeg elsker å bo i hus, og ha mitt eget å ordne med i hagen og huset osv, men problemet er at jeg liker meg best når samboeren min ikke er her. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne hatt huset mitt for meg selv, og ikke trengt å bo her sammen med ham.

Er så mange ting som plager meg i mitt forhold til han, så jeg tar rett og slett og skriver det i en liste her:

- tenner ikke på ham (han er kraftig overvektig, barberer seg sjeldent, og fikser seg ikke på håret - liker heller ikke klesstilen eller noe annet ved utseendet hans)

- han gjør sjeldent noe hjemme, han må bes om å gjøre ting, han syns jeg maser når jeg ber ham rydde opp etter seg selv, og hvis han først gjør noe forventer han nesten premie.

- han er egoistisk, ser seg selv og sine behov først - hjelper selvsagt meg og kan periodevis være veldig snill, men han ser feks ikke at hvis han ikke gjør noe hjemme, så må nødvendigvis jeg gjøre alt...

- han er irriterende. skal alltid lage lyder for å forstyrre meg om jeg sitter og leser el.l fordi han ikke får oppmerksomhet...

- vi har ingenting til felles, jeg er glad i barn, han hater barn og synes de er gørrkjedelige og virker som han blir sjalu på babyer/småbarn som får min oppmerksomhet, ved at han da snakker negativt om dem (ikke direkte om barna, men om hele greia rundt situasjonen med barna om dere skjønner). Han er bilfrelst, og jeg kan ikke bli mer lei av å høre om bilprat. Jeg vil gjerne bli kjent med nye mennesker, han synes alle andre mennesker er dumme, og har ingen interesse av å bli kjent med flere enn han nå kjenner.

- Han er full av fordommer, mot ALLE. utlendinger, homofile, gutter som ikke er ekstremt mandige, personer med psykiske lidelser, unge mødre osv. Jeg er en veldig åpen person.

- Han liker nesten ingen av vennene mine og snakker gjerne litt nedsettende om enkelte av dem. Vanskelig siden jeg flyttet laaangt for å bo med ham, og det er vanskelig for meg å ha venner på besøk...

- Jeg savner vennene mine og familen min mer og mer, og skulle helt ærlig ønske at jeg bodde i hvertfall på samme kant av landet som dem, så jeg kunne sett dem oftere. Blir ikke det samme med telefon..

- Han er ofte langsint. Kan bli sur på meg pga jeg ikke vil ha sex/suge ham, og da kan det gå dager uten at han snakker til meg. Dette blir jeg egentlig bare sint for, og jeg pleide ALDRI å være en sint person tidligere.

Jeg ønsker egentlig å gå fra ham, men jeg synes det er vanskelig, i og med at vi har huset sammen, og det må selges. Er ikke så lett å få solgt så fort som man kanskje ønsker, og det er ikke noe jeg gleder meg til. Jeg har også en fast jobb med to mnd oppsigelse. Tror kanskje at arbeidsgiver ville fritatt meg for den hvis jeg skulle flyttet, men jeg måtte jo nødvendigvis fått meg en annen jobb.

Å flytte hjem til mor og far for en periode er nesten ikke aktuelt, da jeg må finne meg jobb, og i hjembygda er det lite jobber. Planen for utdannelse er å vente til jeg er gammel nok til å gå under voksenopplæringsregelen (fyller 23 år, og har jobbet el.l i fem år) og det er enda 1,5år til, så det er en stund til jeg kan bli student på fulltid og leve studenttilværelsen med venninner osv..

Huff, ble rotete dette, men hvordan har det gått for dere som har måttet selge felles bolig, og si opp jobb for å gå videre alene? Er ikke noe alternativ for meg å bli boende her, da jeg ikke har noe nettverk her. Vi har forresten ingen felles barn...

[redchilli]

fatter ikke at du flyttet sammen med han in the first place...........

[Gjest brutal_mann]

Lurer på det samme som pungrotte. Forøvrig bør du ha pakket ferdig før neste helg.

[Gjest Gjest]

Om du virkelig ikke ser for deg en fremtid med denne fyren, så hadde jeg startet opp en samtale rundt dette. Se hvordan han reagerer, vis ham denne posten og fortell alt. Kansje vil han forbedre seg for å beholde deg?

Å selge et hus klarer dere nok Kansje du er tilogmed klar til å kjøpe en leilighet til bare deg? Det virker nesten som du behøver å være alene.

[Gjest ts]

fatter ikke at du flyttet sammen med han in the first place...........

Ble jo litt forelsket da. Og jeg var veldig ung, var 16 når vi flyttet sammen. Han er veldig snill til vanlig, men ofte så kommer de negative sidene fram, og nå som jeg ser dem så tydelig, så blir det oftere og oftere virker det som... Tror nok kanskje ikke at han trives så veldig godt i samlivet vårt heller, men han har det behagelig, og kommer nok ikke til å bryte opp med mindre han finner seg en annen. Og det skjer nok ikke, med tanke på at han aldri vil bli kjent med noen.

[Caramello]

Jeg ville ha pratet med han. Spør hva han mener om forholdet.. Fortell han hvordan du har det. Ta noen feriedager fra jobb, si at du trenger tid til å tenke, reis hjem til familien din og bli enig med deg selv hva du vil. Han EIER deg jo ikke, og du må jo føle på hva som er best for deg. Det blir jo feil for dere hvis dere er sammen, og du ikke har de store følelsene for han..

Lykke til iallefall.

[Gjest tronder]

Dette er døfødt. Vil gi deg all honør hvis du greier å snu denne mannen, men er ikke han innstillt på dette så vil dette bli et slit som knekker deg.

Dere to er to totalt forskjellige mennesker, da i meninger og holdninger. Ikke tenk på utseende til fyren når du vurderer dette, for det kan altids fikses, men holdningene. Ser du en framtid der dine ønsker blir tatt hensyn til med denne fyren?

Huset er ikke noe stress, tenk på deg selv også.

Lykke til

[lykkelig84]

Er det virkelig noe å lure på?

[Gjest megvel]

Jeg sier som Lykkelig84, er det noe å lure på engang?

[Gjest ts]

Jeg sier som Lykkelig84, er det noe å lure på engang?

Nei, har vel egentlig bestemt meg. Men hvordan gå fram? Vil vente litt, for vi har en del i huset som må fikses før vi kan legge det for salg, og vil at ting skal gå fort når jeg først skal ta skrittet. Da kommer jeg til å flytte så fort som mulig. Har tenkt å ta fem uker ferie fra arb.giver, og trenger da bare jobbe i tre uker. Kanskje blir jeg fritatt for dem også, så ting kan gå fort. Vil at alt skal være i orden når det skjer...

[Gjest brutal_mann]

Nei, har vel egentlig bestemt meg. Men hvordan gå fram? Vil vente litt, for vi har en del i huset som må fikses før vi kan legge det for salg, og vil at ting skal gå fort når jeg først skal ta skrittet. Da kommer jeg til å flytte så fort som mulig. Har tenkt å ta fem uker ferie fra arb.giver, og trenger da bare jobbe i tre uker. Kanskje blir jeg fritatt for dem også, så ting kan gå fort. Vil at alt skal være i orden når det skjer...

Det er rett og slett jævlig gjort mot han å gi han en illusjon av at forholdet fungerer når det ikke gjør det. Du VET at forholdet aldri vil fungere. da har du bare med å respektere han nok til å gi han frihet. Det er eneste måten han kan få det han vil ha i sitt liv. Per nå stjeler du hans tid.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Ble jo litt forelsket da. Og jeg var veldig ung, var 16 når vi flyttet sammen. Han er veldig snill til vanlig, men ofte så kommer de negative sidene fram, og nå som jeg ser dem så tydelig, så blir det oftere og oftere virker det som... Tror nok kanskje ikke at han trives så veldig godt i samlivet vårt heller, men han har det behagelig, og kommer nok ikke til å bryte opp med mindre han finner seg en annen. Og det skjer nok ikke, med tanke på at han aldri vil bli kjent med noen.

Jeg var også 16 da jeg traff min eks. Vi ble gift og fikk barn. Og jeg angrer på at jeg ikke gikk fra han før det, jeg så også relativt tidlig at det ikke var bra for meg. Hadde mange av dine problemer jeg også.

Jeg anbefaler deg å tenke mer på hva du føler enn på materielle gode og praktiske ting nå. Hvis du ikke ser for deg et langt liv sammen med han, så bør du gjøre noe med det nå, mens du er ung!

Så kan han få en mulighet til å finne seg en som virkelig vil han han også.

Kanskje trenger dere ikke å selge huset; kanskje kan han kjøpe deg ut?

[Gjest ts]

Det er rett og slett jævlig gjort mot han å gi han en illusjon av at forholdet fungerer når det ikke gjør det. Du VET at forholdet aldri vil fungere. da har du bare med å respektere han nok til å gi han frihet. Det er eneste måten han kan få det han vil ha i sitt liv. Per nå stjeler du hans tid.

Blir nok ikke så lenge. Men ønsker også noen uker til å tenke skikkelig igjennom alt før jeg gjør noe som ikke kan tas tilbake. Er nok i begges interesse at ting er klart til å selge huset når det skjer. Tror ikke han har mulighet til å kjøpe meg ut. Hvordan gjør man det da? Tar han bare lånet over på seg? Eller får vi ny takst, og han må betale taksten? Om han bare tar over lånet så får vi jo ikke noe til overs, sånn som vi vil få om huset går på det åpne markedet, for lånet er lavere enn husets verdi.

[Gjest brutal_mann]

Blir nok ikke så lenge. Men ønsker også noen uker til å tenke skikkelig igjennom alt før jeg gjør noe som ikke kan tas tilbake. Er nok i begges interesse at ting er klart til å selge huset når det skjer. Tror ikke han har mulighet til å kjøpe meg ut. Hvordan gjør man det da? Tar han bare lånet over på seg? Eller får vi ny takst, og han må betale taksten? Om han bare tar over lånet så får vi jo ikke noe til overs, sånn som vi vil få om huset går på det åpne markedet, for lånet er lavere enn husets verdi.

Han må betale deg markedsverdi. Så betaler du ned din del av lånet og beholder resten.

Finn deg en samlivsadvokat og få disse tingene på plass i løpet av uken. Så slipper du det maset mens han hater deg.

[CheezDoodles]

Kanskje dere kan bli enige om en ordning? Feks at dere blir boende i huset som venner, på hvert deres soverom, dele utgifter osv. til huset er klar for salg. Snakk med familien din. kanskje de kan hjelpe deg igang når du kommer hjem?

[Gjest ts]

Kanskje dere kan bli enige om en ordning? Feks at dere blir boende i huset som venner, på hvert deres soverom, dele utgifter osv. til huset er klar for salg. Snakk med familien din. kanskje de kan hjelpe deg igang når du kommer hjem?

Jo, kunne jo kanskje gått an, men jeg vil bli ferdig så fort som mulig, for min egen del tror jeg det er best å komme meg fort hjem til venner og familie. Den omgangskretsen vi har her er stort sett hans venner med samboere, og da blir det vanskelig å finne støtte i noen... Er ikke mye arbeid i huset som gjenstår, men har et halvveis påbegynt prosjekt, som han driver med, som MÅ bli ferdig (evt rives) før vi evt kan ta bilder/ha visning i huset. Og vil jo ikke presse ham til å drive med det etter at det er slutt mellom oss, så vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram i forhold til det. Er selvsagt ikke det viktigste, men jeg er avhengig av å få en god pris på huset, ellers vil min personlige økonomi være ødelagt for lang tid. Har virkelig ikke råd til å bli sittende med restgjeld etter salget, og da må ting være ferdig, så folk ikke får inntrykk av at vi selger et halvferdig prosjekt.. Ellers er huset fint.

Nå høres jeg sikkert kynisk ut, skal love dere at jeg sliter med mange vonde følelser i forhold til det forestående bruddet, men det jeg spør om er jo det rent praktiske rundt, fordi jeg vil at ting skal være i orden før jeg kan pakke sammen og flytte 60 mil til den andre siden av landet. Er ikke bare å flytte inn på jenterommet til mamma i nærheten mens ting går sin gang, jeg må faktisk ha det meste i orden, fordi jeg må (ønsker) hjem når det skjer. Og hjem er langt av gårde. Da kan jeg ikke fly i banken, på møter med megler osv.

[Gjest caramiacaramella]

Jeg er en kvinne i begynnelsen av 20-årene, som har vært sammen med min samboer (miden av 20-årene) i snart fem år. Når vi ble sammen var jeg veldig ung, og det var veldig spennende å bli vist masse oppmerksomhet, og jeg ble vel litt forelsket i ham, men uten at jeg noensinne har vært SKIKKELIG forelsket, på en måte.. Etter å ha vært sammen et halvt år, ble vi samboere, og flyttet inn i en leilighet han eide. For ca to år siden kjøpte vi oss hus sammen, og har nå bodd sammen i huset vårt i ca 1,5 år. Jeg elsker å bo i hus, og ha mitt eget å ordne med i hagen og huset osv, men problemet er at jeg liker meg best når samboeren min ikke er her. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne hatt huset mitt for meg selv, og ikke trengt å bo her sammen med ham.

Er så mange ting som plager meg i mitt forhold til han, så jeg tar rett og slett og skriver det i en liste her:

- tenner ikke på ham (han er kraftig overvektig, barberer seg sjeldent, og fikser seg ikke på håret - liker heller ikke klesstilen eller noe annet ved utseendet hans)

- han gjør sjeldent noe hjemme, han må bes om å gjøre ting, han syns jeg maser når jeg ber ham rydde opp etter seg selv, og hvis han først gjør noe forventer han nesten premie.

- han er egoistisk, ser seg selv og sine behov først - hjelper selvsagt meg og kan periodevis være veldig snill, men han ser feks ikke at hvis han ikke gjør noe hjemme, så må nødvendigvis jeg gjøre alt...

- han er irriterende. skal alltid lage lyder for å forstyrre meg om jeg sitter og leser el.l fordi han ikke får oppmerksomhet...

- vi har ingenting til felles, jeg er glad i barn, han hater barn og synes de er gørrkjedelige og virker som han blir sjalu på babyer/småbarn som får min oppmerksomhet, ved at han da snakker negativt om dem (ikke direkte om barna, men om hele greia rundt situasjonen med barna om dere skjønner). Han er bilfrelst, og jeg kan ikke bli mer lei av å høre om bilprat. Jeg vil gjerne bli kjent med nye mennesker, han synes alle andre mennesker er dumme, og har ingen interesse av å bli kjent med flere enn han nå kjenner.

- Han er full av fordommer, mot ALLE. utlendinger, homofile, gutter som ikke er ekstremt mandige, personer med psykiske lidelser, unge mødre osv. Jeg er en veldig åpen person.

- Han liker nesten ingen av vennene mine og snakker gjerne litt nedsettende om enkelte av dem. Vanskelig siden jeg flyttet laaangt for å bo med ham, og det er vanskelig for meg å ha venner på besøk...

- Jeg savner vennene mine og familen min mer og mer, og skulle helt ærlig ønske at jeg bodde i hvertfall på samme kant av landet som dem, så jeg kunne sett dem oftere. Blir ikke det samme med telefon..

- Han er ofte langsint. Kan bli sur på meg pga jeg ikke vil ha sex/suge ham, og da kan det gå dager uten at han snakker til meg. Dette blir jeg egentlig bare sint for, og jeg pleide ALDRI å være en sint person tidligere.

Jeg ønsker egentlig å gå fra ham, men jeg synes det er vanskelig, i og med at vi har huset sammen, og det må selges. Er ikke så lett å få solgt så fort som man kanskje ønsker, og det er ikke noe jeg gleder meg til. Jeg har også en fast jobb med to mnd oppsigelse. Tror kanskje at arbeidsgiver ville fritatt meg for den hvis jeg skulle flyttet, men jeg måtte jo nødvendigvis fått meg en annen jobb.

Å flytte hjem til mor og far for en periode er nesten ikke aktuelt, da jeg må finne meg jobb, og i hjembygda er det lite jobber. Planen for utdannelse er å vente til jeg er gammel nok til å gå under voksenopplæringsregelen (fyller 23 år, og har jobbet el.l i fem år) og det er enda 1,5år til, så det er en stund til jeg kan bli student på fulltid og leve studenttilværelsen med venninner osv..

Huff, ble rotete dette, men hvordan har det gått for dere som har måttet selge felles bolig, og si opp jobb for å gå videre alene? Er ikke noe alternativ for meg å bli boende her, da jeg ikke har noe nettverk her. Vi har forresten ingen felles barn...

Vet du, jeg finner det vanskelig å tro at du(eller noen, for den saks skyld) ville vært sammen med mannen du beskriver her i fem år. Elsker du ham? Var du noensinne ordentlig forelsket i ham? Ser du ingen av hans gode sider(det må da finnes noen)? Hva var det du falt for ved ham i utgangspunktet? Jeg vet ikke jeg, jeg skjønner bare ikke hvorfor du ville vært sammen med denne mannen i fem år dersom forholdet deres er så ille...

Her har du jo essensielt skrevet en liste over det du ikke liker med ham. Kan jeg foreslå at du skriver en liste over det du faktisk liker med ham også? Gjerne legg den ut her også, så vi får et bedre innblikk i situasjonen:)

[spurven]

Hei unge dame, kom deg ut av forholdet, du har hele livet foran deg. Et hus er bare en død kasse. Du kan bo i huset eller leie mens du jobber oppsigelsen. Eller søk jobb først.

[Gjest brutal_mann]

Jo, kunne jo kanskje gått an, men jeg vil bli ferdig så fort som mulig, for min egen del tror jeg det er best å komme meg fort hjem til venner og familie. Den omgangskretsen vi har her er stort sett hans venner med samboere, og da blir det vanskelig å finne støtte i noen... Er ikke mye arbeid i huset som gjenstår, men har et halvveis påbegynt prosjekt, som han driver med, som MÅ bli ferdig (evt rives) før vi evt kan ta bilder/ha visning i huset. Og vil jo ikke presse ham til å drive med det etter at det er slutt mellom oss, så vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram i forhold til det. Er selvsagt ikke det viktigste, men jeg er avhengig av å få en god pris på huset, ellers vil min personlige økonomi være ødelagt for lang tid. Har virkelig ikke råd til å bli sittende med restgjeld etter salget, og da må ting være ferdig, så folk ikke får inntrykk av at vi selger et halvferdig prosjekt.. Ellers er huset fint.

Nå høres jeg sikkert kynisk ut, skal love dere at jeg sliter med mange vonde følelser i forhold til det forestående bruddet, men det jeg spør om er jo det rent praktiske rundt, fordi jeg vil at ting skal være i orden før jeg kan pakke sammen og flytte 60 mil til den andre siden av landet. Er ikke bare å flytte inn på jenterommet til mamma i nærheten mens ting går sin gang, jeg må faktisk ha det meste i orden, fordi jeg må (ønsker) hjem når det skjer. Og hjem er langt av gårde. Da kan jeg ikke fly i banken, på møter med megler osv.

Det høres ikke bare kynisk ut, det ER kynisk. Du spiller et spill i et forhold for å redde din egen ræv og driter en lang f i han. Du lar faktisk HAN pusse opp for at du ikke skal få ødelagt DIN personlige økonomi. Du er den kipeste og mest kyniske dama jeg har sett siden jeg ble rævpult av min siste (og de før det) eks. Du kan like så godt få deg en elsker for du driter jo allerede totalt i å respektere fyren. Håper du kommer deg ut derfra fort som f og at han finner ei som fortjener han.

[Gjest ts]

Vet du, jeg finner det vanskelig å tro at du(eller noen, for den saks skyld) ville vært sammen med mannen du beskriver her i fem år. Elsker du ham? Var du noensinne ordentlig forelsket i ham? Ser du ingen av hans gode sider(det må da finnes noen)? Hva var det du falt for ved ham i utgangspunktet? Jeg vet ikke jeg, jeg skjønner bare ikke hvorfor du ville vært sammen med denne mannen i fem år dersom forholdet deres er så ille...

Her har du jo essensielt skrevet en liste over det du ikke liker med ham. Kan jeg foreslå at du skriver en liste over det du faktisk liker med ham også? Gjerne legg den ut her også, så vi får et bedre innblikk i situasjonen:)

Nei, jeg var aldri noensinne skikkelig forelsket i ham, men mer forelsket i følelsen av å ha en kjæreste, ville være kjæreste og ha et voksent forhold tror jeg. Var som sagt bare 16 år da vi flyttet sammen, og hadde liten erfaring med kjæresteforhold fra før. Grunnen til at vi fortsatt er sammen er vel vanen, og det at jeg ikke har ønsket å innrømme ovenfor meg selv at jeg ikke trives i forholdet. Når det gjelder at vi har holdt sammen så lenge, så er det mye og mangt man kan bli vant til. Er man vant til en mann som oppfører seg sånn, så er det ikke like ille, som om jeg NÅ skulle kommet inn i et sånt forhold. Da hadde jeg dratt fort.

Det er uansett en større terskel å trå over, når det er så mye praktisk rundt, enn om jeg skulle fortsatt å bo i området, og hadde hatt mine venner og familie her. Da kunne jeg jo fortsatt i jobben min, tatt ting gradvis med tanke på salg av huset o.l.

Huff, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre her. Tror nok han har merket at forholdet vårt ikke er så godt, og jeg tror jeg må snakke litt med ham om det først. Hvordan går jeg fram da? Vil ikke si for mye, for da begynner han å spørre hva jeg mener ol. og da kommer jeg til å buse ut med alt på en gang. Vil helst forberede ham litt. Tror ikke han elsker meg lenger heller, mer at han elsker livssituasjonen han er i, med et behagelig liv, og en "personlig tjener". vi har jo INGENTING til felles!