ulykker og media

[Gjest Gjest]

Noen andre som har erfaringer med å miste noen som står en nær i en ulykke.. og har opplevd at media skriver mye om ens familiemedlem og selve ulykken? hvordan takler dere det?

jeg mistet min kjære kjære søster i en ulykke for snart 2 år siden. det kom på førstesiden i VG og alle andre aviser. var en stor media sak i over 1 uke. flere sider i avisene hver dag... når jeg søker etter navnet hennes på internett får jeg opp flere sider :" (navn) omkom... " .. det gjør så utrolig vondt å lese, men samtidig "må" jeg lese alt. når jeg har mine tyngste dager, går jeg inn på nettet og søker og leser alt jeg kommer over. vet det ikke blir bedre av at jeg gjør det, men klarer ikke la være..her en dag kom jeg over et forum hvor noen ukjente diskuterte min søster og ulykken, det gjorde veldig vondt.

for meg har det vært utrolig vanskelig å sørge sammen med hele norge.. jeg vil ha min sorg i fred...

[Gjest Gjest_hanna_*]

Jeg har også opplevd det samme og det føltes som et slag i ansiktet, i tillegg til sjokket og sorgen. Det beste rådet jeg kan gi er å prøve å ikke lese alt du finner i media. Skriv ned det du føler, se på gamle bilder, tenn et lys og snakk med de andre som stod henne nær eller med en prest. Det vil bli lettere med tiden.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner at det er vondt, men samtidig synes jeg det er en veldig positiv bivirkning at folk får høre masse om alle bilulykkene som skjer. Det dør folk i bilulykker hver eneste uke, og det at man blir minnet på sånne ting gjør (kanskje) at flere blir obs på å kjøre pent.

[Gjest Gjest]

Jeg har også opplevd det samme. Miatet min 15 år gamle bror for 2 mnd siden, ikke i ulykke,men hjertestans på fotballbanen. Det ble førstesideoppslag på VG og Adresseavisen, og sikkert andre aviser som jeg ikke så også. Jeg opplever som deg,at hvis jeg feks søker på ordet hjertestans på nettet, da dukker det opp haugevis av artikler om MIN bror. Og dette føles helt uvirkelig og surrealistisk. Jeg kjenner på at min/min families historie blir brettet ut for hele Norge. Det å lese om min brors begravelse i avisen dagen etter,synes jeg var helt forferdelig. For det føles veldig privat(selv om det var over 300 til stede), og sorgen blir liksom allmenn. Jeg skjønner at det skrives om,for det som skjedde var ytterst sjelden, og det er vel stoff som selger. Den enes død,den andres brød!

Dette innlegget ble ikke akkurat noe tips om hvordan du skal håndtere medieoppslag,men jeg følte for å skrive for å si at du ikke er alene om denne følelsen. Jeg prøver å unngå å lese for mye på nettet,selv om det er veldig vanskelig å holde seg unna når sorgen river i en som verst. Merkelig at man da skal oppsøke det som gjør at følelsene kommer enda sterkere frem.

[Titti72]

Jeg hadde en nær venn som var avbildet i alle aviser i ukesvis, når han ble bært bort i sort "bodybag". Det er ikke ok å se, og jag kan ikke forstå at det skal være nødvendig å vise det bildet om og om igjen.

[Gjest Gjest]

takk for at dere deler deres historie med meg. Jeg har følt meg ganske alene med min historie. selv om jeg ser ulykker i avisene hele tiden, og vet jo at hver bak ulykkene sitter en familie som er rammet. men likevel hører du så lite om hvordan folk takler en slik sorg, eg syntes det har vært vanskelig å dele sorgen med hele Norge. Alle visste alt, folk visste ting om ulykken FØR meg, folk TRODDE de visste mer enn meg.. det er vell kanskje det som har vært vanskeligst... mange har vært redd for å spør om ting de har lest stemmer, derfor bare antar de at det som står i VG og Dagbladet ++ er sant... !

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd noe av det samme, og takler det vel egentlig ganske dårlig. Min brors ulykkesbil har vært avbildet i avisen flere ganger, som "illustrasjon" på dødsulykker på veiene. Ikke noe hyggelig syn, jeg skulle ønske jeg slapp av se den bilen i det hele tatt...

[Gjest Gjest]

Syns det er kjempebra at det er noen som tør å ta opp dette, for dette er noe jeg reagerer ofte på.

Ulykkene er ofte avbildet selv før pårørende er varslet. Og mange av bildene er ganske avslørende og vonde å se, selv for utenforstående.

Det å da bli konfrontert med disse bildene som pårørende gang på gang, og so noen opplever, i år etterpå fordi bildene blir brukt som illustrasjonsfoto. Ja det skjønner jeg må være fryktelig vondt.

Har dere forsøkt å ta opp problemet med de mediene det gjelder for deres del? I det minste for å ytre et ønske om at bildene ikke blir brukt ved senere anledninger.

Jeg ville selv kjent det som en enorm ekstra belastning at andre mennesker tydelig skulle vite mer om det som hadde skjedd en meg selv om jeg sto den omkomne nær.

Klemmer til dere som opplever dette. Media skulle lest denne tråden og fått se at det faktisk er vondt for folk dette.

[Gjest Marlo]

Hvordan hadde dere opplevd nyhetene om ingen hadde hatt bilder? Altså om det hadde vært kun skrift, ingen bilder.

Jeg kan forstå belastningen til de pårørende, men samtidig så er det jo også en jobb man livnærer seg på - den enes død den andres brød som det groteskt sies.

Min samboer er nyhetsfotograf, og jeg deltar ofte i hans jobb.

Det er ingen lett jobb for oss, det er ikke "bare" å knipse ett bilde.

Jeg vet ikke hvordan alle andre fotografer gjør sin jobb, men vi tenker veldig på de pårørende. Selvom vi selvfølgelig er ute etter DET bildet som gjør at vi tjener mest mulig penger, så vil vi likevel ikke tråkke over enkelte grenser. Vi kan ikke stå bak alle grensene, for da kan vi like gjerne bare gi opp.

Vi passer alltid på å ikke ta bilder av mennesker - selvom vi må sladde ansiktene så kan klærne være gjenkjennelige for sambygdinger, familie etc.

Vi passer alltid på hvilke vinkler vi tar bilder i, så det er så skpnsomt som overhode mulig.

Men likevel så er det vår jobb. Uansett hvor skånsomme og forsiktige vi er så vil alltid de nærmeste gjenkjenne bildene.

Jeg vil gjerne komme med et lite ønske helt til slutt.

Vil dere ha slutt på bilder i nyhetene, ikke gå til angrep på fotografene - ta heller mediene som kjøper bildene av oss.

Ofte så har vi stått på en ulykkes plass for å ta bilde, hvorav en tilfeldig og nysgjerrig forbipasserende skjeller oss ut.

Er det noe verre å løpe til et sted for så se av nysgjerrighet, og det å ta et bilde fordi det er en del av vår jobb?

[Gjest Gjest]

Hvordan hadde dere opplevd nyhetene om ingen hadde hatt bilder? Altså om det hadde vært kun skrift, ingen bilder.

Jeg kan forstå belastningen til de pårørende, men samtidig så er det jo også en jobb man livnærer seg på - den enes død den andres brød som det groteskt sies.

Min samboer er nyhetsfotograf, og jeg deltar ofte i hans jobb.

Det er ingen lett jobb for oss, det er ikke "bare" å knipse ett bilde.

Jeg vet ikke hvordan alle andre fotografer gjør sin jobb, men vi tenker veldig på de pårørende. Selvom vi selvfølgelig er ute etter DET bildet som gjør at vi tjener mest mulig penger, så vil vi likevel ikke tråkke over enkelte grenser. Vi kan ikke stå bak alle grensene, for da kan vi like gjerne bare gi opp.

Vi passer alltid på å ikke ta bilder av mennesker - selvom vi må sladde ansiktene så kan klærne være gjenkjennelige for sambygdinger, familie etc.

Vi passer alltid på hvilke vinkler vi tar bilder i, så det er så skpnsomt som overhode mulig.

Men likevel så er det vår jobb. Uansett hvor skånsomme og forsiktige vi er så vil alltid de nærmeste gjenkjenne bildene.

Jeg vil gjerne komme med et lite ønske helt til slutt.

Vil dere ha slutt på bilder i nyhetene, ikke gå til angrep på fotografene - ta heller mediene som kjøper bildene av oss.

Ofte så har vi stått på en ulykkes plass for å ta bilde, hvorav en tilfeldig og nysgjerrig forbipasserende skjeller oss ut.

Er det noe verre å løpe til et sted for så se av nysgjerrighet, og det å ta et bilde fordi det er en del av vår jobb?

Jeg har ikke problem med fotorafene i det hele tatt, men medias måte å gjentatte ganger benytte illustrasjoner tatt ut av sammenheng. En ulykkesbil er jo ikke bare en ulykkesbil for oss som vet hvem som satt i den. Dersom vedkommende ikke har omkommet heller, er det spesielt å bruke bildet av bilen som illustrasjon over dødsulykker. Dette kan vi jo selvsagt ta opp med avisen, men har ikke orket det enda.

Hadde ikke opplevd det like belastende hvis det kun var tekst, ikke bilder. Men da hadde ikke media fått oppfylt sitt ønske om å nå inn til og/eller skremme folk. Bilder er veldig virkningsfulle, og det er vel derfor det blir som et slag i magen når de dukker opp igjen.

[Gjest Marlo]

Ja dette med illustrasjonsbilde forstår jeg godt.

selv selger vi ikke bilder for gjenbruk - de kjøper altså bildet med rett til å kun bruke det en gang i en sak.

Skal de ha illustrasjonsbilder, så har vi plenty av ulykkesbilder, amk bilder, brannbilder og politibilder fra øvelser de har holdt, og vi mener at dette burde brukes til illustrasjonsbilder - ikke fra ekte ulykker.

Men hva kunne vi fotografer gjort anderledes med de bildene vi tar på et ulykkessted?

Ikke alle fotografer som tenker som oss, desverre. De fleste er mest opptatt av å bare få bildet i avisen - koste hva det koste vil.

Både jeg og min samboer tenker litt anderledes, og vil gjerne være så hensynsfulle som mulig mot pårørende, men samtidig ha dette som en inntektskilde. Vi leter stadig etter tilbakemeldinger, tips og råd til hvordan vi kan gjøre dette best mulig.

[Gjest Gjest]

Ser at denne tråden har endret innhold litt etter jeg startet den. Fint og se at så mange engasjerer seg i dette. Jeg har full forståelse for at media viser bilder av ulykker, og tror også bildene har en positiv virkning med tanke på at den advarer og skremmer andre.

Da jeg først skrev her, var det for å høre hvordan andre takler denne sorgen? Det å dele sorgen over min søster med hele Norge har vært veldig spesielt for meg, og veldig vanskelig i ettertid.

Når en nær bekjent dør, får man ofte mulighet til å se personen død for å si en siste farvell. Noen sier det er godt og delta i denne sermonien, mens andre ønsker å huske personen slik han/hun var da han/hun levde... Jeg har selv slitt med "bilder" av en død bekjent etter at jeg valgte å se han for å ta farvell... Jeg ønsket å huske han som den han var, men likevel kom det opp bilder av han i hvit lang skjorte, hvit og kald...Disse bildene forsvant heldigvis etterhvert, og gode bilder kom opp.. Slik er det også med min søster, når jeg tenker på henne, er noe av det første som kommer opp fremsiden på en avis, stor overskrift: "......... omkom" sammen med bilder av henne, ulykkesstedet og informasjon om ulykken... det er nå 1 1/2 år siden, hun var for den i mitt liv som betydde mest for meg, så sorgen er veldig vond å bære, og kanskje det derfor vil ta lengre tid før jeg kan akseptere dette, og ta frem de gode minnene i stedet...

Håpet at andre ville dele sin historie, og sine erfaringer. kanskje noen har noen gode råd?

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Jeg skjønner godt hva du mener TS.

Jeg mistet selv bestevenninnen min i en ulykke for et år siden (i brann), og det var ganske tungt å se bilder av huset i flammer overalt. Uansett hvor jeg så var det bilder og film om det, og det var vondt å se de og tenke at mens de hadde tatt bildet var hun faktisk inne i huset.

Og nå når det hadde gått et år dro lokalavisene opp saken igjen med nye bilder og mer skriveri, og så skulle de ha minnemarkeringer og slikt. Skjønner at de sannsynligvis mente det godt, men jeg personlig ble veldig irritert. Årsmarkeringen var liksom tung nok i seg selv, uten at de måtte begynne å rippe opp i alt sammen atter en gang..

[Gjest Gjest]

Min manns død var også en nyhetssak. Det var definitivt en ekstra belastning. Enkelte aviser ringte rundt til fjerne bekjente for å få informasjon om ham, og private bilder ble også brukt.

Hvordan jeg taklet det? Vet ikke helt, for å være ærlig. Jeg fikk hjelp til å si fra og begrense pågangen mot familien, og det var viktig. Jeg har stort sett sluttet å reagere når noe i tilknytning til saken kommer opp i media, men vet at andre i familien har slitt mer med dette enn meg.