tok gentest - er ikke faren til min eldste "datter"

[Gjest Karl]

Hei !

Kort fortalt har jeg en stund mistenkt at min eldste "datter" ikke er min egen. Hun er helt forskjellig fra meg og sine to yngre søstre, og jeg har hatt en mistanke om at min kone ikke var 100% i forholdet når hun ble gravid med vår eldste. Så nå har jeg tatt en postordre-gentest for et par tusenlapper. Problemet er at den viser at jeg ikke er faren. Har ikke fortalt noen om dette. Hva gjør jeg ? Vi har jo to andre barn sammen, som jeg er ganske sikker på er mine.

[Murder]

Vet du, jeg tror jeg hadde forsøkt å få til en "ordentlig" farskapstest. Ikke at jeg har så mye peiling på dette, men kan man være sikker på at en slik test du har tatt er 100% sikker?

Føler virkelig med deg, må være helt grusomt å gå rundt å lure på noe slikt

[Gjest Gjest]

Hei !

Kort fortalt har jeg en stund mistenkt at min eldste "datter" ikke er min egen. Hun er helt forskjellig fra meg og sine to yngre søstre, og jeg har hatt en mistanke om at min kone ikke var 100% i forholdet når hun ble gravid med vår eldste. Så nå har jeg tatt en postordre-gentest for et par tusenlapper. Problemet er at den viser at jeg ikke er faren. Har ikke fortalt noen om dette. Hva gjør jeg ? Vi har jo to andre barn sammen, som jeg er ganske sikker på er mine.

Ett av to, du lar det være og lever med det.

Eller du snakker med din kone, får tatt en skikkelig DNA test som du kan stole på igjennom det offentlige. Og velger fortsatt ut fra det, om du lar saken være. Eller om du flytter fra din kone og lager spetakkel.

Noe annet er det vel ikke å gjøre?

[Draum]

Dette er vel ting du burde ha tenkt gjennom før du tok DNA-testen. Hva ønsket du å oppnå ved å ta den, og hvilken forskjell utgjør resultatet for deg?

[Kjetil S.]

Hei !

Kort fortalt har jeg en stund mistenkt at min eldste "datter" ikke er min egen. Hun er helt forskjellig fra meg og sine to yngre søstre, og jeg har hatt en mistanke om at min kone ikke var 100% i forholdet når hun ble gravid med vår eldste. Så nå har jeg tatt en postordre-gentest for et par tusenlapper. Problemet er at den viser at jeg ikke er faren. Har ikke fortalt noen om dette. Hva gjør jeg ? Vi har jo to andre barn sammen, som jeg er ganske sikker på er mine.

Kast ut kjerring og alle unga, kutt all kontakt og glem at du hadde et liv.

[Supramundane]

Kast ut kjerring og alle unga, kutt all kontakt og glem at du hadde et liv.

Regner med dette er bare tull?

Selv om du ikke er jentas biologiske far, så er du alikevel hennes far. Den eneste far hun kjenner, og den faren hun har vokst opp med. Det veier tyngre, syns jeg.

[Kjetil S.]

Regner med dette er bare tull?

Det var nok en aldri så liten smule av sarkasme iblandet der, ja...

:-)

[Gjest Gjest]

Det var nok en aldri så liten smule av sarkasme iblandet der, ja...

:-)

Unskyld.. jeg bare måtte flire...

Men det er vel gjerne slik at folk/menn ikke nødvendigvis tenker over HVA de skal bruke informasjonen til. Og så var det visst ikke så enkelt som å "ta den helvetes kjerringa" når det kom til stykket... Her er det et barn som ikke vet annet enn at pappa er pappa, en mann der ute vet ikke at han er "far".

Å si noe medfører en sjokkbeskjed til begge to, en runde der "Ny far" kanskje krever samvær, med et skrekkslagent barn som blånekter for harde livet. To søsken som ser familien gå i oppløsning og at storesøster rakner i alle sømmer. Og så videre.

Moral sporal...tjo hei. Jeg spurte min ektemann her jeg satt, og han så dumt på meg og sa som følger; Om alt funker bra i livet og alle har det godt. Så holder man selvfølgelig kjeften godt igjen om det man vet og glemmer hele greia! Men for ham ville det vært enklere å skyte seg enn å "miste" et barn han har som sitt på den måten.

Men folk er forsjellige. Jeg har ingen fasit.

[Gjest Gjest]

Regner med dette er bare tull?

Selv om du ikke er jentas biologiske far, så er du alikevel hennes far. Den eneste far hun kjenner, og den faren hun har vokst opp med. Det veier tyngre, syns jeg.

Det er sant. Men samtidig fortjener barnet og den som er faren til barnet biologisk, å få vite dette.

Du bør fortelle din kone om dette.. hvor lenge kan du leve med dette uten å si det til henne? Snakk om det. Det trenger ikke nødvendigvis bety slutten av forholdet, dette velger dere jo selv.

[Gjest Nanette]

Vanskelig situasjon. Hvor gammel er din datter? Det er kanskje best å ta det opp med kona først og sammen komme til en løsning. Endret 10. januar 2010 av Nanette

[Gjest Gjest]

Her er det mange faktorer som spiller inn. Først av alt hensyn til barnet synes jeg. Jeg forstår utfra innlegget ditt at du er gift med barnas mor? Hvis du var det da eldste jenta ble født, tror jeg du juridisk er hennes far. Hvis dere er /var samboere kommer andre regler inn, både i forhold til arv og samvær.

Det er en vanskelig sak å vite hva som er det beste for jenta. Det er fint å vite om sitt biologiske opphav med tanke på arveligefaktorer og sykdom. Samtidig kan det være vanskelig å få vite at den du har trodd var far, ikke er det. Om hun får vite det vil noe for alltid være endret i henne, litt avhengig av alder.

Ta en prat med barnas mor og bli enige om hva som er det beste.

[Gjest Gjest]

Dette er vel ting du burde ha tenkt gjennom før du tok DNA-testen. Hva ønsket du å oppnå ved å ta den, og hvilken forskjell utgjør resultatet for deg?

Ja man bør ikke grave i ting om man ikke er beredt til å finne sannheten og har en forutbestemt oppfatning av hva man ønsker å oppnå, men nå er jo det for sent...

Jeg var i en parallell situasjon for en tid tilbake og bestemte meg for ikke å vite, da jeg rett og slett ikke hadde noe klar formening om hva jeg ønsket å gjøre med informasjonen jeg da fikk.

Som gjesten over her sier;

Du kan ta det opp med din kone og evt også datter med tiden, med de konsekvenser dette får. Du må da være åpen for at det kan oppstå mange typer scenario, der de ferreste kansje er "hyggelige".

Du kan holde kjeft og fortsette ditt liv som før. Du må da kunne la dette ligge for ellers vil det sakte tære deg og familien i stykker, selv om du valge å ignorere det.

(I svært sjeldne tilfeller som alvorlig sykdom o.l., har slik informasjon kommet frem via f.eks. benmarsdonasjonspørsmål, og da vil informasjonen uansett komme ut, og på et allerede vanskelig tidspunkt.)

Vanskelig situasjon du har kommet opp i. Jeg aner ikke hva du skal gjøre, men ønsker deg lykke til.

[Draum]

Hvis du var det da eldste jenta ble født, tror jeg du juridisk er hennes far. Hvis dere er /var samboere kommer andre regler inn, både i forhold til arv og samvær.

Det er jo irrelevant. Det er slik at mannen en kvinne er gift med når hun føder automatisk ansees for å være far med mindre hun oppgir en annen. Det betyr ikke at det ikke kan endres ved senere tidspunkt. Finner man ut at man ikke er far, og ikke er interessert i å være det heller, krever man en DNA-test. Viser den at det stemmer at man ikke er far, vil barnet få Far ukjent på fødselsattesten sin med mindre moren kan oppgi far eller en annen mann "står frem" som far. Barnet vil da ikke ha noen arverettigheter til tidligere oppgitt far.

[Far til 2]

Ikke gjør noe som helst (ihvertfall ikke så lenge dere er samboere/gift).

KANSJE du kan ta det opp med moren når jenta er 30 år, men du bør ikke gjøre noe. "Barnet" (jeg vet ikke hvor gammel hun er nå) ser på deg som far og det må hun fortsatt få lov til.

Du bør heller ikke ta det opp med moren før jenta er myndig (fortsatt fotutsatt at dere er samboere/gift i denne perioden). Men før eller siden må du konfrontere moren med saken.

"Problemet" du påpeker skal vistnok være MYE større enn det vi gutta like å tro. Jeg leste en gang tall som tilsa at det var ganske mange barn som egentlig opplevde "feil pappa" fordi moren ønsket å fremstiulle det slik av forskjellige årsaker (dvs at enten VET mor at det er "feil far", eller mor har mistanke om at det kan være feil far men tør ikke ta gentest).

Forøvrig mener jeg at den gentesten du har tatt nå er like sikker som andre gentester du kan ta her i Norge.

[Gjest Gjest]

Ikke gjør noe som helst (ihvertfall ikke så lenge dere er samboere/gift).

KANSJE du kan ta det opp med moren når jenta er 30 år, men du bør ikke gjøre noe. "Barnet" (jeg vet ikke hvor gammel hun er nå) ser på deg som far og det må hun fortsatt få lov til.

Du bør heller ikke ta det opp med moren før jenta er myndig (fortsatt fotutsatt at dere er samboere/gift i denne perioden). Men før eller siden må du konfrontere moren med saken.

"Problemet" du påpeker skal vistnok være MYE større enn det vi gutta like å tro. Jeg leste en gang tall som tilsa at det var ganske mange barn som egentlig opplevde "feil pappa" fordi moren ønsket å fremstiulle det slik av forskjellige årsaker (dvs at enten VET mor at det er "feil far", eller mor har mistanke om at det kan være feil far men tør ikke ta gentest).

Forøvrig mener jeg at den gentesten du har tatt nå er like sikker som andre gentester du kan ta her i Norge.

Sjeldent jeg er så enig med denne karen som her... Jeg kjenner at jeg FRESER innvendig av alle som kommer med at "barnet fortjener å vite, en mann fortjener å vite at han er far..." HERREGUD så tåpelig naivt... Skremmende at folk er så opptatt av å være politisk korrekt at de ikke ser konsekvenser lenger enn sin egen nesetipp!

[Draum]

Sjeldent jeg er så enig med denne karen som her... Jeg kjenner at jeg FRESER innvendig av alle som kommer med at "barnet fortjener å vite, en mann fortjener å vite at han er far..." HERREGUD så tåpelig naivt... Skremmende at folk er så opptatt av å være politisk korrekt at de ikke ser konsekvenser lenger enn sin egen nesetipp!

Jeg er helt enig i dette jeg også. Den ene søsteren min, som mamma har fra tidligere forhold (dette var på seksti-tallet, til foreldrene mine sitt forsvar) fant ut da hun var 12 at hun hadde en annen far enn oss. Det har hun slitt med lenge, sliter ennå, til tross for at hun er over 40 i dag.

[Leanne]

Jeg er helt enig i dette jeg også. Den ene søsteren min, som mamma har fra tidligere forhold (dette var på seksti-tallet, til foreldrene mine sitt forsvar) fant ut da hun var 12 at hun hadde en annen far enn oss. Det har hun slitt med lenge, sliter ennå, til tross for at hun er over 40 i dag.

Tror du det hadde vært noe lettere for henne å få vite om det når hun var 18, 25 eller 40?

Det er en vanskelig situasjon for alle parter. Den biologiske faren har jo også rett til å få vite om sitt barn. Samtidig som det vil komme som et sjokk for barnet....

Hvordan vil det egentlig være å late som ingenting og leve videre som normalt, nå som du egentlig vet at ting har forandret seg? Tror jeg ville gått på veggen om jeg skulle holdt noe sånt inni meg - og har man først sagt det til noen, så sprer det seg og plutselig en dag får datteren høre det av noen andre.... Det er ihvertfall ingen god situasjon.. Hvis jeg var ts ville jeg snakket med barnets mor for å finne ut av en felles strategi fremover.

Selv om du ikke er barnets biologiske far, er du fremdeles pappa'n hennes. Det er jo du som alltid har vært der, og som vil være der i fremtiden

[Draum]

Tror du det hadde vært noe lettere for henne å få vite om det når hun var 18, 25 eller 40?

Nei, det hadde vært best for henne å aldri få vite noe. Det hadde ingen praktisk betydning, min far adopterte henne, hun har aldri møtt sin biologiske far og selv om han har visst om henne hele tiden har han tatt et tydelig standpunkt ved å la min far adoptere henne. Han er heller ikke interessert i noe kontakt nå, har aldri vært det, og han har barn i sitt nye ekteskap som søsteren min ikke får lov å kontakte.

[LineGourmet]

postordre-gentest for et par tusenlapper

Postordre??!!!

[CheezDoodles]

Nå har kanskje ikke jeg så mye jeg skulle ha sagt i denne sammenhengen, siden jeg er ugift og ikke har barn. Men det første jeg tenkte når jeg leste dette var at dersom du merket at hun var annerledes, så merker helt sikkert hun det også! Hun går kanskje rundt og lurer på det samme som deg før du tok testen. (kommer jo ann på hvor gammel hun er da).

Hadde jeg fått vite at pappa ikke er pappa, nå i voksen alder og han hadde visst om det i mange år, hadde jeg blitt skikkelig sint tror jeg.

Hadde jeg vært i din situasjon (nå er det jo vanskelig å ikke være biologisk mor til et barn uten å vite om det ) ville jeg diskutert det med mor. OG fortalt det til datter. Er hun liten, vil det kanskje være lettere å bearbeide og godta, er hun stor kan det kanskje bli verre, men jeg mener likevel at det er bedre å ha åpne kort. Sannheten kommer alltid for en dag uansett sies det.

Og hvordan hun takler det kommer kanskje litt ann på hvordan dere takler/reagerer/oppfører dere rundt saken. Det må ikke ties ihjel iallefall.

Men som sagt...jeg har kanskje ikke så mye peiling, men JEG hadde foretrukket å få vite det. Heller før enn siden.

Lykke til