Mannen min foretrekker vår sønn fremfor min datter

[Gjest Gjest_mor_*]

kan ikke legge helt fingeren på det hva det er men det er så tydelig. dette er med på å ødelegge vår familie. min mann foretrekker så tydelig vår felles (yngste) sønn fremfor min datter som jeg hadde fra før av.

ting blir så urettferdig i hverdagen og ellers. han koser, leker stadig med vår sønn, men når min datter kommer til han og vil kose, så vil han ikke det for det meste.

han får lov til mange flere ting enn henne osv. hun får stadig kjeft av han og han er veldig overbeskyttende ovenfor sønnen.

jeg føler at jeg må forsvare henne, ellers vil hun føle at hun bare har fiender her i huset og ingen taler hennes sak. jeg blir lei meg på hennes vegne og forsvarer henne. så begynner krangelen med min mann.

vet ikke hvordan å få orden på dette.

noen som har erfaring?

[Kjetil S.]

Jeg kjenner at jeg blir sint inne i meg når jeg leser dette!!

[The Kitten]

Snakk med din mann om det. Gi ham klar beskjed om hvor skapet skal stå. Det er ikkke sikkert han gjør det bevisst, og uansett så er dette noe han må endre på. Det bidrar ikke til et godt søskenforhold og kan være ødeleggende for selvtillitten.

[Gjest Gjest_mor_*]

Jeg kjenner at jeg blir sint inne i meg når jeg leser dette!!

av samme grunn som meg?

jeg blir mer fortvilet egentlig. han blånekter for det hele. blir kjempesint når man nevner noe sånt.

er lei meg.

[Gjest Gjest_mor_*]

av samme grunn som meg?

jeg blir mer fortvilet egentlig. han blånekter for det hele. blir kjempesint når man nevner noe sånt.

er lei meg.

har prøvd å snakke med han om det mange ganger men han bare nekter.

har vurdert å gå fra han pga det. kan ikke akseptere dette for datteren min. hun har sagt mange ganger at hun vil flytte til pappaen sin:(det hadde vært det verste for meg å miste henne pga min ny partner.

[Gjest Gjest]

Mulig han ikke ser selv hva han holder på med. Du må spesifiseren nøyaktig i detalj hva i situasjonene du reagerer på og stiller spørsmål ved. Dersom dette ikke er bevisst oppførsel fra hans side.

Men jeg selv hadde flyttet fra ham.

[Kjetil S.]

Mulig han ikke ser selv hva han holder på med. Du må spesifiseren nøyaktig i detalj hva i situasjonene du reagerer på og stiller spørsmål ved. Dersom dette ikke er bevisst oppførsel fra hans side.

Men jeg selv hadde flyttet fra ham.

Det er jaggu meg sjeldent at jeg råder noen til å gå ut av et forhold, og ennå mye mer sjeldent med barn inne i bildet, men dersom han oppfører seg slik at dette faktisk medfører en psykisk belastning i oppveksten til et barn, noe som jeg forstår dit hen av det du forteller at det er en svært stor risiko for her, og han heller ikke ser ut til å ha evne til å innse dette, og derav til å forandre seg til et mer akseptabelt handlingsmønster, så er det faktisk en helt klar omsorgssvikt av deg å bli værende i sammen med ham.

[Gjest Gjest_gjest_*]

sånn forskjellsbehandling er ikke akseptabelt,

jeg har vert sammen med en som hadde barn fra før, og jeg ble da like glad i di ungene som jeg var i min egen unge,

er på førtern med en mann nå, og han har en unge fra før, kunne ikke falle meg inn å ikke like ungen hans,

min mening er nå at om en liker den voksne, og vet at det følger barn med, så må en jo akseptere det, og faktisk bli glad i ungen og, for ungene er tross alt uskyldig oppi alt dette...

jeg hadde gått fra den mannen som ikke blei glad i ungen min...

så enkelt er det bare...

[Gjest A]

Dette virker som en utrolig vanskelig situasjon. Jeg føler virkelig med deg. Emm bør du her gå aktivt inn å ta noen grep: i første omgang å få til en god kommunikasjon med din partner! Og ikke vent - vær så snill ta grep om situasjonen nå. Uansett resultatet vil du ikke angre.

Jeg har selv en nær venninne som har opplevd denne situasjonen. Hun var mors særkullsbarn, mens mor og stefar ssenere fikk 2 sønner sammen. Disse sønnene ble alltid satt foran datteren uansett om det handlet om penger, plikter eller oppmerksomhet. Og ja det er tydelig for omverdenen, vi ser ting du kansje tror er innenfor husets fire vegger.

Nå skal jeg ikke overdrive situasjonen, men jeg fortelle hva som har vært resultatet for min venninne. Hun har en kjempefin personlighet og er en svært sterk person som tidlig måtte klare seg alene. Hun har fullført en flott utdannelse og er i jobb. En kjempe jente! Men hun sitter igjen med store arr i sjelen, er veldig oppmerksomhetssyk og har fått ett veldig problematisk forhold til menn. Hun ser ikke at hun lar seg utnytte og mangler den viktige følesen av at hun er verdt mer.

Her skal det også nevnes at stefaren har ett noe spesielt kvinnesyn som også kan ha spilt inn i favorittiseringen, men resultatet er uansett det samme. Kjernen er at hun mangler selvrespekt og er dermed ett veldig lett "offer".

For meg er hun ett klassisk eksempel på hvor viktige mor og far er som fremtidige rollemodeller! Er ikke sikker på om hun kunne ha blitt "reddet" av at mor hadde gått fra stefaren - mye av skaden hadde jo allerede skjedd. Men hun hadde hvertfall fått en god og sterk rollemodell!

[Gjest imli]

Kastar inn brannfakkel: Er det egentleg så rart at han foretrekk sitt eige barn framfor ditt?

Endret 9. januar 2010 av imli

[Gjest Gjest]

Kastar inn brannfakkel: Er det egentleg så rart at han foretrekk sitt eige barn framfor ditt?

Ja, jeg tenker likt som deg, Imli. Selvfølgelig forsvarer jeg ikke det mannen din gjør, TS, men jeg tror ikke det vil være en god løsning å gå fra ham. Du har jo to barn, og det vil ikke være bra for sønnen deres om dere skiller lag.

[Gjest A]

Kastar inn brannfakkel: Er det egentleg så rart at han foretrekk sitt eige barn framfor ditt?

Kan se hvor du kommer fra, Men det er forskjell på å føle seg nærmere ditt biologiske barn og det å utad favoritisere ett barn. Her må barnets beste gå foran eventuelle andre hensyn.

Hvis en setter ditt synspunkt på spissen vil det medføre at en kan favoritisere sine biologiske barn foran f.eks adoptivbarn og fosterbarn - fordi de ikke biologisk er dine barn.

Uansett så kan en prøve å tenke tilbake til en situasjon i sitt eget der en er blitt forbigått eller valgt bort til fordel for en annen. At du er blitt dumpet, valgt sist på fotballbanen osv. Deretter kan du tenke deg at den som valgte deg bort var en autoritetsperson du stoler på, er glad i og gjerne vil ha oppmerksomhet fra. Også kan en tenke seg at du har denne følelses gjennom hele barndommen og potensielt resten av livet.

[Sissan]

Jeg tror du må finne noe å sette fingeren på. For da kan du gå i konstruktiv dialog med din mann om dette.

Er selv stemor.

Jeg elsker mitt stebarn. Men ikke like høyt som jeg elsker mine egne barn. Jeg skulle ønske jeg gjorde det, men slik er det ikke. Mine egne barn stiller i særklasse, over både stebarn, ektemann, foreldre og alt.

Når det er sagt - ønsker jeg å behandle dem alle som like viktige medlemmer av familien, og jeg streber etter det. Likevel finner jeg det vanskelig. Bl.a. på grunn av stor aldersforskjell, er det umulig å behandle dem LIKT, så hva er da RETTFERDIG? Det er vanskelig.

Dersom du elsker din mann, og han er et godt menneske, tror jeg ikke du tjener noen ved å bryte med ham over dette. Men du må nok finne mer konkrete eksempler, slik at han får noe å jobbe med selv.

[Sissan]

Hvis en setter ditt synspunkt på spissen vil det medføre at en kan favoritisere sine biologiske barn foran f.eks adoptivbarn og fosterbarn - fordi de ikke biologisk er dine barn.

Jeg syns dette blir heeeeeeeelt feil. Jeg kjenner INGEN som har adoptert som ikke elsker adoptivbarna like mye som biobarna. Fosterbarn kjenner jeg ingen som har, mulig det blir annerledes fordi det kan være midlertidig, men å blande adoptivbarn og stebarn syns jeg blir helt feil.

[Gjest Gjest]

TS,

Forstår din mann hvor viktig det er å være inkluderende ovenfor jenta? Forstår han at han sårer jentungen ved å avvise henne og inkludere sin sønn? Forstår han at han sårer sin egen sønn ved å behandle søsteren hans på denne måten, samtidig så viser han gutten at han er mere verdt enn henne. Det er negativt for hans selvfølelse, og dette kan vel godt forme dem som personer.

Han MÅ jo forstå dette, om ikke så har du en ufølsom tosk av en mann. Kansje du kan forklare dette til ham?

Fortell at du og jenta blir lei dere fordi ham forskjell behandler. Ta en skikkelig prat om dette, og dra gjerne til samtale med en tredjepart feks barnepsykolog, slik at han ikke bare tror det er du som er hysterisk.

[twisten]

Jeg tror du må finne noe å sette fingeren på. For da kan du gå i konstruktiv dialog med din mann om dette.

Er selv stemor.

Jeg elsker mitt stebarn. Men ikke like høyt som jeg elsker mine egne barn. Jeg skulle ønske jeg gjorde det, men slik er det ikke. Mine egne barn stiller i særklasse, over både stebarn, ektemann, foreldre og alt.

Når det er sagt - ønsker jeg å behandle dem alle som like viktige medlemmer av familien, og jeg streber etter det. Likevel finner jeg det vanskelig. Bl.a. på grunn av stor aldersforskjell, er det umulig å behandle dem LIKT, så hva er da RETTFERDIG? Det er vanskelig.

Dersom du elsker din mann, og han er et godt menneske, tror jeg ikke du tjener noen ved å bryte med ham over dette. Men du må nok finne mer konkrete eksempler, slik at han får noe å jobbe med selv.

Er i samme situasjon, og er HELT enig med deg.

Endret 10. januar 2010 av MissStiles

[Gjest Gjest_gjest_*]

har prøvd å snakke med han om det mange ganger men han bare nekter.

har vurdert å gå fra han pga det. kan ikke akseptere dette for datteren min. hun har sagt mange ganger at hun vil flytte til pappaen sin:(det hadde vært det verste for meg å miste henne pga min ny partner.

aha...der tror jeg du røpa hele problemstillingen. Nemlig at du er redd datteren din vil flytte til faren sin. Altså er du redd for konsekvensene for din egen del først og fremst. Altså egoistisk mor som vil ha både i pose og sekk...jaja...! Tenk det.. miste datteren sin hvis hun flytter til faren sin. Må jo være den verste katastrofen for ei mor...! Stakkars deg..

[Gjest Gjest]

Kastar inn brannfakkel: Er det egentleg så rart at han foretrekk sitt eige barn framfor ditt?

Som Sissan sier; kjærlighetsfølelsen er nok i mange tilfeller sterkere til biobarn enn stebarn, men man behandler dem likt. Har man gått inn i et forhold til en person med barn, har man "kjøpt" en "pakkedeal". Sånn er det bare.

Når dette er sagt, finnes det dessverre også eksempler i rene biofamilier der et barn blir favorisert. Det være seg mor-datter, far-sønn eller den foreldrene ser mest av seg selv i.

Til ts. Dette er uakseptabelt. Tenk fremover og hvilken selvfølelse datteren din kommer til å vokse opp med om dette fortsetter. Du må ta dette opp med din mann og kommer frem til noen kjøreregler - for begge barna.

[Gjest Gjest]

aha...der tror jeg du røpa hele problemstillingen. Nemlig at du er redd datteren din vil flytte til faren sin. Altså er du redd for konsekvensene for din egen del først og fremst. Altså egoistisk mor som vil ha både i pose og sekk...jaja...! Tenk det.. miste datteren sin hvis hun flytter til faren sin. Må jo være den verste katastrofen for ei mor...! Stakkars deg..

Det der var helt unødvendig!! Det er vel det at en vanskelig situasjon tvinger datteren til å føle at hun vil flytte ts er fortvila for. Det er et varselsignal.

[La Guapa]

Å råde henne til å gå fra mannen sin er drastisk og helt uakseptabelt!

Jeg er også mor til to og stemor til ei jente. Selvfølgelig elsker jeg mine biologiske barn høyere enn henne! Hun har jo en mamma hun elsker hun også! For meg er det helt unaturlig å late som om jeg likestiller den kjærligheten!Jeg er selvfølgelig åpen til min mann på dette! Men jeg viser henne at jeg setter pris på henne og at jeg er glad i henne. HUN skal ikke føle at jeg gjør forskjell på dem selv om JEG føler det sånn.

Det mannen din gjør nå er dumt....men han ser det nok ikke selv!

Han er bare ikke god på å balansere mellom sin sønn og din datter!

Familievernkontoret kan hjelpe dere med samtaler!

Jeg skjønner at du synes det er vondt, men jeg er sikker på at han bare ikke tenker seg godt nok om....og for deg blir det sårt og vondt og da blir man ekstra observang også!

Men han er ikke far til datteren din....hun har en pappa såvidt jeg forstår! For henne vil det jo også være slik at hun elsker sin far mye høyere enn sin stefar, vet du....man kan ikke forlange at hun heller skal likestille sin pappa og stefar! Noe annet er å sørge for at ingen føler seg utenfor! Hjemme hos oss tok det en god stund før jeg var med på julegaver fra min stedatter f.eks (selv etter å ha vært max. oppofrende stemor i 6 år)Hun måtte fortelles at det burde være en gave til MEG også.....bare for å snu det hele bittelitt og se mannen din sitt ståsted!

Men jeg må poengtere at jeg mener han må endre seg altså!

Endret 10. januar 2010 av MissStiles