Er dere foreldre her også sånn?

[Gjest skuffa]

Jeg har et problem med foreldra mine som irriterer meg grusomt fordi det går utover min psykiske helse.

Jeg har hatt en ille drepresjon. Foreldrene mine kjefta mye på meg for de mente jeg var lat. Flere ganger når vi krangla så de at jeg burde legges inn på psykisk avdeling. Og at jeg var gal. De har også sagt jeg burde dra til psykolog (i negativ mening) De mener folk som drar til psykolger er gale tydeligvis. Jeg prøvde å gi dem hint om at jeg var deppa men de ville tydeligvis ikke inse at dems eget barn var deppa. Så fikk ingen hjelp overhodet. Slet helt for jævlig på skolen. Klarte ikke gjøre skolearbeid. Men på sommeren som var dro vi til syden i 3 uker og da jeg kom hjem igjen var jeg mye mye bedre.

Ville dere foreldre virkelig ha oversett å ha sett barna deres sliter psykisk?

Jeg har tvangshandlinger

For en stund siden så jeg og familien på et program om noen voksne som skulle få bort tvangshandlingene sine.Jeg kjente meg så godt igjen. Jeg fortalte til foreldrene mine at jeg har tvangshandlinger, jeg fortalte alt sammen om hva jeg slet med osv. Men de trodde tydeligvis det var en spøk. De sa " Nei, det har du ikke" og mente det var bare noe jeg inbilte meg Så får ikke hjelp for det heller, tvangshandllingene mine styrer jo livet mitt jo. Ville dere foreldre tatt det som en spøk? og ment barnet deres tar feil?

Jeg har jævlig dårlig selvtillit (pågrunnav mobbing) så ser meg ofte i speiletfor å se om jeg ser bra ut i det heletatt. Pappa har lagt merke til det. Og sier ofte sint "HAR DU SÅ JÆVLA DÅRLIG SELVTILLIT AT DU SER DEG I SPEILET HELE TIDEN?" De kjefter på meg hver gang jeg viser at jeg har dårlig selvtillit. Ville ikke dere foreldre heller hjulpet barna deres?

Foreldrene mine er kjempe snille, men når det gjelder det jeg har fortalt så er de helt på jordet..

Jente 15

[Gjest mor til 2]

Uff jeg får vondt av å lese dette.Har du noen andre voksne i omkretsen din som du kan prate med? Ikke godt å bære dette aleine. Du kan prate med helsesøster på skolen,en annen forelder (til en venn/venninne) som du stoler på??

har selv et barn som sliter (har postet om ocd) og jeg vil gjøre alt jeg kan for mine barn uansett.

Ikke gi deg,det finnes hjelp der ute

[Gjest Gjest]

Foreldrene dine reagerer nok som de gjør fordi de ikke forstår og de forstår ikke noe mer selv om du forklarer dem at du har problemer. Det er ikke gitt alle mennesker å klare å sette seg inn i dette.

Det du først og fremst må gjøre er å ta kontakt med helsesøster eller legen din (du sier ikke noe om hvor gammel du er). Fortell hva du sliter med og at du ikke klarer å få foreldrene dine til å støtte deg, i allefall ikke ennå. Det vil de nok når de innser alvoret i det.

Menn generelt forstår mindre av slike ting og faren din faller nok inn under den kategorien høres det ut som. Jeg tror du skal prøve å ta det opp med mamman din først fordi hun har i allefall litt større forutsetninger for å være til hjelp. Spør henne om hun kan være med deg til helsesøster/lege feks.

Jeg har selv en datter som har depresjoner i perioder og som regel må jeg kaste alt jeg har i hendene når hun blir dårlig for da er det bare mamma som virker! Lykke til

[Gjest Gjest]

Foreldrene dine reagerer nok som de gjør fordi de ikke forstår og de forstår ikke noe mer selv om du forklarer dem at du har problemer. Det er ikke gitt alle mennesker å klare å sette seg inn i dette.

Det du først og fremst må gjøre er å ta kontakt med helsesøster eller legen din (du sier ikke noe om hvor gammel du er). Fortell hva du sliter med og at du ikke klarer å få foreldrene dine til å støtte deg, i allefall ikke ennå. Det vil de nok når de innser alvoret i det.

Menn generelt forstår mindre av slike ting og faren din faller nok inn under den kategorien høres det ut som. Jeg tror du skal prøve å ta det opp med mamman din først fordi hun har i allefall litt større forutsetninger for å være til hjelp. Spør henne om hun kan være med deg til helsesøster/lege feks.

Jeg har selv en datter som har depresjoner i perioder og som regel må jeg kaste alt jeg har i hendene når hun blir dårlig for da er det bare mamma som virker! Lykke til

Jeg så først nå at du skriver at du er 15. Da er nok det enkleste for deg å kontakte helsesøster på skolen der du går, så vil hun hjelpe deg videre.

[Gjest Gjest]

Dette høres veldig kjent ut for meg. Jeg og slet med selvtillit og mobbing i oppveksten, så meg i speilet bare for å finne skavanker (og de fant jeg jo flust med). Hadde noe tvangstanker med når jeg gjorde husarbeid og lekser og også med egen kroppspleie. Det skulle være så nøye gjennomført at bare en liten oppvask kunne ta flere timer, ellers følte jeg at jeg hadde slurva og at det ikke var rent nok. Fikk plenty kjeft av mamma og je g tror hun var skuffet over at hun hadde en datter som ikke passet inn på skolen (selv var hun ganske populær), og fikk alltid snudd det til at jeg fortjente å bli mobba fordi jeg var sånn og sånn. Prøvde noen ganger å fortelle at jeg hadde problemer, men det ble bare enda mer kjeft, for det feilte meg ingenting!

Jeg tror kanskje hun ikke visste hva hun skulle gjøre, og at det bare var mye enklere for henne å blåse det bort som tullpreik.

Jeg tror du bare må gi blaffen i foreldrene dine og ta saken i egne hender (lettere sagt enn gjort da). Som andre sier, snakk med helsesøster eller en lærer.

[Gjest Gjest]

Hmm... Ja jeg kjenner meg igjen der ja. Jeg slet endel med depresjoner og dårlig selvtillit gjennom oppveksten, men det fikk jeg lite gehør for hjemme da jeg omsider tok mot til meg og fortalte hvordan jeg hadde det.

Husker jeg fikk beskjed om å skjerpe meg og slutte å være så pysete. Foreldrene mine tilhører en generasjon hvor psykiske problemer ble sett på som svakhet. Hardt arbeid er løsningen på det meste i følge dem.

Jeg ble, og forsåvidt fremdeles blir, sett på som en skuffelse fordi jeg ikke presterer godt nok.

Dere har kanskje en helsesøster eller skolelege du kan kontakte. Og vær så snill og søk hjelp, for det finnes hjelp å få.

[PiriPiri]

Åj dette hørtes ikke lett ut.

Er det helsestasjon for ungdom der du bor? I så fall kan du gå dit og prate, det er gratis og du kan også få hjelp av psykolog der.

Hvis ikke dere har egen helsestasjon for ungdom har du kanskje helsesøster på skolen innimellom?

Eller du kan prate med en lærer, sosiallærer eller rådgiver.

Jeg syns det er bra at du selv skjønner at du trenger hjelp, selvom ikke foreldrene dine tar deg på alvor. Det er flott at du er så voksen at du tar ansvar for deg selv=)

Vil også anbefale deg å gå inn på www.ung.no

Her står det masse om det å slite med depresjon når man er ung, og veldig mye annet. De har også en spørretjeneste så man kan sende inn spørsmål til fagfolk og få svar. Men dette vet du sikkert...

Lykke til!

[Gjest lillefisk]

Jeg har et problem med foreldra mine som irriterer meg grusomt fordi det går utover min psykiske helse.

Jeg har hatt en ille drepresjon. Foreldrene mine kjefta mye på meg for de mente jeg var lat. Flere ganger når vi krangla så de at jeg burde legges inn på psykisk avdeling. Og at jeg var gal. De har også sagt jeg burde dra til psykolog (i negativ mening) De mener folk som drar til psykolger er gale tydeligvis. Jeg prøvde å gi dem hint om at jeg var deppa men de ville tydeligvis ikke inse at dems eget barn var deppa. Så fikk ingen hjelp overhodet. Slet helt for jævlig på skolen. Klarte ikke gjøre skolearbeid. Men på sommeren som var dro vi til syden i 3 uker og da jeg kom hjem igjen var jeg mye mye bedre.

Ville dere foreldre virkelig ha oversett å ha sett barna deres sliter psykisk?

Jeg har tvangshandlinger

For en stund siden så jeg og familien på et program om noen voksne som skulle få bort tvangshandlingene sine.Jeg kjente meg så godt igjen. Jeg fortalte til foreldrene mine at jeg har tvangshandlinger, jeg fortalte alt sammen om hva jeg slet med osv. Men de trodde tydeligvis det var en spøk. De sa " Nei, det har du ikke" og mente det var bare noe jeg inbilte meg Så får ikke hjelp for det heller, tvangshandllingene mine styrer jo livet mitt jo. Ville dere foreldre tatt det som en spøk? og ment barnet deres tar feil?

Jeg har jævlig dårlig selvtillit (pågrunnav mobbing) så ser meg ofte i speiletfor å se om jeg ser bra ut i det heletatt. Pappa har lagt merke til det. Og sier ofte sint "HAR DU SÅ JÆVLA DÅRLIG SELVTILLIT AT DU SER DEG I SPEILET HELE TIDEN?" De kjefter på meg hver gang jeg viser at jeg har dårlig selvtillit. Ville ikke dere foreldre heller hjulpet barna deres?

Foreldrene mine er kjempe snille, men når det gjelder det jeg har fortalt så er de helt på jordet..

Jente 15

Hei Jente15,

Det er ofte slik at vi mennesker tenker at depresjon ikke rammer de som er nær oss, men andre. Det er uvirkelig og vanskelig å tro når det skjer med de som vi er glad i.

Det virker som dine foreldre ikke evner å høre på deg og respektere det du sier. Jeg tror at det beste du kan gjøre nå et å snakke med en rådgiver på skolen din, og eventuelt få hjelpen du behøver gjennom denne rådgiveren.

Ta også gjerne en titt på selvhjelpsbøker på bibloteket. Det er ofte litt nye tankeveier som skal til når man har det vanskelig.

Det er forresten trist å høre at du har det tøfft. Hadde du vært min 15åring så hadde jeg definitivt hørt på alt du har å si, og respektert dine følelser og meninger. Husk at du fortjener god selvtillit, og at du fortjener alt det gode i verden, og at du har LOV til å ha desse følelsene du har. Du skal ikke føle noe skyld for desse følelsene, fordi de følelsene er det som er SANNEST ved deg.

[Gjest Gutt 14 år]

Jeg har et problem med foreldra mine som irriterer meg grusomt fordi det går utover min psykiske helse.

Jeg har hatt en ille drepresjon. Foreldrene mine kjefta mye på meg for de mente jeg var lat. Flere ganger når vi krangla så de at jeg burde legges inn på psykisk avdeling. Og at jeg var gal. De har også sagt jeg burde dra til psykolog (i negativ mening) De mener folk som drar til psykolger er gale tydeligvis. Jeg prøvde å gi dem hint om at jeg var deppa men de ville tydeligvis ikke inse at dems eget barn var deppa. Så fikk ingen hjelp overhodet. Slet helt for jævlig på skolen. Klarte ikke gjøre skolearbeid. Men på sommeren som var dro vi til syden i 3 uker og da jeg kom hjem igjen var jeg mye mye bedre.

Ville dere foreldre virkelig ha oversett å ha sett barna deres sliter psykisk?

Jeg har tvangshandlinger

For en stund siden så jeg og familien på et program om noen voksne som skulle få bort tvangshandlingene sine.Jeg kjente meg så godt igjen. Jeg fortalte til foreldrene mine at jeg har tvangshandlinger, jeg fortalte alt sammen om hva jeg slet med osv. Men de trodde tydeligvis det var en spøk. De sa " Nei, det har du ikke" og mente det var bare noe jeg inbilte meg Så får ikke hjelp for det heller, tvangshandllingene mine styrer jo livet mitt jo. Ville dere foreldre tatt det som en spøk? og ment barnet deres tar feil?

Jeg har jævlig dårlig selvtillit (pågrunnav mobbing) så ser meg ofte i speiletfor å se om jeg ser bra ut i det heletatt. Pappa har lagt merke til det. Og sier ofte sint "HAR DU SÅ JÆVLA DÅRLIG SELVTILLIT AT DU SER DEG I SPEILET HELE TIDEN?" De kjefter på meg hver gang jeg viser at jeg har dårlig selvtillit. Ville ikke dere foreldre heller hjulpet barna deres?

Foreldrene mine er kjempe snille, men når det gjelder det jeg har fortalt så er de helt på jordet..

Jente 15

Nei, du sliter ikke psykisk, du er bare sur fordi foreldrene dine blir jævli lett sure på deg.

De sier at du har psykiske problemer og prøver å roe ned nervene sine med å dra på ferie og når dere kommer tilbake er de helt rolige i en uke eller to.

mobbingen blir du kvitt ved å si fra til lærerne ( tro meg fikk 5 mobbere ut av skolen på et halvår).

Faren min er en pilot med "problemer", noen ganger når han lærer opp andre får han kjeft for å være for streng med studentene.

Utvei 1. (FEIG) Flytt til besteforeldre, gudmor/far eller onkel eller tante.

Utvei 2. (MODIG) Ikke kjøp bursdag, jule eller mor/farsdagspresanger til foreldrene dine. ikke åpn opp noen av gavene du får og ikke svar til foreldrene dine når de snakker til deg. (MÅ BARE BRUKER NÅR INGEN ANDRE TING VIRKER)

Utvei 3. (VELDIG MODIG) gå i rettsak mot foreldrene dine. (SKAL KUN BRUKES HVIS DU BLIR VELDIG SINT OG HELST SOM SISTE UTVEI)

Utvei 4. Sultestreik (VANSKELIG)

Utvei 5. Holde ut med foreldrene dine i 2-3 år til sånn at du kan gjøre Utvei 1. uten problemer

[ninuska_]

Du skriver først og fremst at problemet med foreldrene dine har gått utover din psykiske helse. Hvordan har det gjort det?

Jeg forstår ikke helt innlegget, for å være helt ærlig. Muligens det er jeg som er tett i dag. Det er mulig dere har kranglet som du beskriver, men det fins alltid to sider av en sak. Du skriver at de sier at du skal gå til psykolog; kanskje du har misforstått måten de har sagt dette på? Jeg sier ikke at du har det, men det er alltids en mulighet for å misforstå hva andre mener. Og kanskje de ønsker at du skal gå til psykolog, for det er det de fleste deprimerte mennesker gjør.

Det er vanlig å være deprimert til tider. Jeg slet en god del psykisk når jeg var ungdom, men jeg tror det er en veldig vanlig ting for ungdomstiden. Man opplever store humørsvingninger; senket stemningsleie, endret selvfølelse og ingen lyst til å være aktiv.

Og for å si det sånn: Det er veldig lett for ungdom (hvis jeg ser litt tilbake) å mistolke alt foreldrene sier.

Når det er sagt; helsesøster på skolen er en god ressurs. Jeg var takknemlig for helsesøster, både på ungdomsskolen og videregående. Ta ansvar for deg selv og ta kontakt med en gang, før det blir enda verre. Lykke til, håper det går bedre med deg

[Kittykat]

Stakkars deg....Jeg vet hvordan du har det. Jeg lider av angst, panikkangst/panikkanfall og depresjon. Har hatt det i noen år nå.... Min første tanke er at de kanskje reagerer på den måten fordi de kanskje ikke vil innrømme at det faktisk er noe "galt" med deg, at du sliter...Og at de ikke forstår hvordan du har det. Kanskje de er bekymret for deg, men vet ikke helt hvordan de skal hjelpe deg med dette og dermed så gjør de ingenting.....

Folk som går til psykolog er ikke gale. Jeg har selv gått til psykolog. Og det hjalp litt. Jeg fikk tips og råd om hva jeg kan gjøre når angsten oppstår og hvordan jeg kan prøve å kontrollere den. I tillegg så tar jeg også medisin som demper angsten litt.

Jeg vil foreslå at du snakker med f eks helsesøster på skolen, læreren din eller skolens rådgiver. Eller går til legen. Men jeg synes at foreldrene dine bør riste av seg holdningene sine og hjelpe deg. Du er tross alt datteren deres og de må hjelpe deg.

Jeg ønsker deg lykke til og håper at foreldrene dine kommer på bedre tanker....

Endret 27. januar 2010 av Kittykat