Mamma med tomme armer

[Gjest Vampen]

Det var en nøtt å finne ut hvor jeg skulle legge ut dette innlegget, så om det ble feil beklager jeg. Jeg vurderte "Vi som sørger", men iom at jeg egentlig ikke føler at jeg sørger i den forstand lenger, og deler av det dreier seg om min familie (som lever i beste velgående), så ble det feil. Barn og familie like så. Så da prøver vi her.

Jeg har rett og slett tilbakemeldinger fra folk som er litt mer objektive enn jeg er, for det er ikke alltid like lett å se lenger enn sin egen nesetipp.

Saken er at jeg mistet en gutt i dødfødsel for 3 år siden. Han var det første barnet i sin generasjon, og det hele var ekstra stas. Mine foreldre skulle bli besteforeldre for første gang, mine besteforeldre oldeforeldre osv. Spesielt mamma, pappa og min stemor gledet seg stort. Så kom gutten til verden, men ikke til livet, og alle drømmer brast. Jeg fikk enormt god støtte fra min familie, vi valgte å ha en liten begravelse, med mine brødre, foreldre, stemor og farmor med mann. I tiden etterpå begynte jeg å jobbe med en bok som handlet om dødfødsler, og sorgen. Hvordan den arter seg, og hvordan foreldre har opplevd det hele. Familien min har også hele veien vært veldig støttende og stolte, og har fulgt boka tett. Familien har vært en viktig støtte i min sorgprosess, og arbeidet med boka har gjort at jeg har følt at min lille gutt har vært en liten del av livet vårt til tross for at han er borte. Jeg passet også på å få med i boka hvor mye støtten fra familien hadde betydd, og hvor mye det betydde at de ikke glemte han. Det har jeg heller aldri følt at de har gjort, flere i familien oppsøker graven på eget initiativ, og jeg har aldri vært i tvil om at familien på en måte har inkludert han.

So far, so good.. I fjor kom beskjeden om at min fetter skulle ha barn for første gang. Det var rart, selvfølgelig var jeg glad på deres vegne, men også litt sårt i den egoistiske delen av mammahjertet. Det var det første barnet i familien etter mitt barn, og jeg tror det er naturlig at det medfører noen blandede følelser. Noe av sårheten kom nok også av måten jeg fikk vite det på, uten å gå i detaljer, timingen var en katastrofe. Uansett, jeg bestemte meg for at dette skulle ikke bli et problem. Jeg visste jo at min familie på sin måte inkluderte min gutt også, og det er jo alltid stort med et nytt liv. Jeg hadde jo også noen måneder på å jobbe litt med meg selv og bli vant til tanken. Innert inne i den egoistiske delen av mammahjertet håpet jeg nok allikevel på at det skulle være ei lita jente, i den tro at det kanskje kunne gjøre det lettere.

Månedene gikk, og plutselig tikket det inn en melding om at en frisk, liten gutt hadde kommet til verden. Følelsene som kom var doble, et lite stikk i hjertet over at det var en gutt, og stor lettelse og glede over at det hadde gått bra. At svangerskap ender i levende baby er ikke noen selvfølge for meg lenger, så lettelsen min var enorm.

Like etter var det klart for det første familieselskapet, og jeg troppet opp ved godt mot. Dette skulle gå fint. Nå skal det jo også sies at etter mer enn 3 år er jeg ikke lenger i sorg, jeg er ikke lammet av sorg og tap. Jeg har funnet min måte å leve videre, og de virkelige nedturene er stort sett begrenset til årsdagene. De er tøffe, men overkommelige. Alt lå altså til rette for at det skulle bli en fin dag. Det ble det dog ikke..

Jeg skal ikke gå altfor mye inn i detaljene, men hele kvelden kan kort sagt oppsummeres i en lang kveld som stort sett dreide seg om at denne gutten var den første i son generasjon. Min tante var den første i familien som hadde fått et barnebarn. Han var den første som ble født i den generasjonen. Min farmor gjorde et stort nummer ut av at hun var glad for å at det første oldebarnet var født, men hun var litt snurt, fordi mannen hennes hadde 2 oldebarn, hun hadde bare 1. Det var spesielt alle kommentarene fra farmor som svei.. Hun, som var i begravelsen, som går på graven, som gang på gang har fortalt meg at min gutt ikke blir glemt. Som leide meg ned fra graven etter begravelsen, fordi jeg ikke klart å røre meg. Hun, som gråt så sårt gjennom i begravelsen, og insisterte på å ha en markering hjemme hos seg etterpå. Hun hadde nå fått sitt første oldebarn. Det første barnet i den generasjonen har blitt født.

All lufta gikk ut av meg.. Jeg forventet ikke at noen skulle snakke om mitt barn, jeg gjør aldri det lenger, jeg snakker ikke så mye om han selv. De gangene jeg gjør det er hvis andre spør, eller med en av mine aller nærmeste. (sambo eller mamma stort sett) Jeg forventet at det skulle være en kveld hvor vi alle gledet oss over det nye barnet, men denne konstante bruken av ordet første (første meg her og første meg der), kom ut av det blå. Han er jo faktisk ikke det.. Det første barnet i den generasjonen ble født 3 år tidligere. Vi fikk ikke beholde han, men han var allikevel den første. Det første oldebarnet, det første barnetbarnet, og den første i den generasjonen.. i vår familie. I 3 år ble han regnet med, og så plutselig, var det som om han aldri hadde eksistert.

Jeg høres kanskje egoistisk og latterlig ut, men det var vondt. Spesielt vondt fordi jeg ikke er vant til å ha slike reaksjon lenger, jeg har jo kommet meg videre. Jeg har prøvd å finne ut av dette en stund nå, men jeg skjønner det bare ikke. Hvorfor dette behovet til å gjøre dette barnet til den første? Er det ikke like gledelig uansett hvilket nummer i rekken han er? Er det ikke "nok" å glede seg over at han er frisk, sunn og levende? Hvorfor denne konstante bruken av ordet første? Ikke en gang, ikke to, men utallige ganger i løpet av en kveld. Jeg forventer ikke at min familie skal gå rundt og tenke på mitt barn, eller snakke om han. Det er ikke det som er problemet. Problemet ligger vel heller i at jeg ikke helt skjønner greia. Min sønn var den første, han døde. Vi har kommet oss videre, men kan ikke jeg få lov til å beholde plassen hans allikevel? Dette barnet er jo det første levende barnet i familien, men ikke det første som ble født. Hadde de aldri regnet med min gutt hadde jeg sikkert ikke tenkt over det, men når de, på eget initiativ, har holdt fast på at han ikke er glemt i mer enn 3 år, så var denne kvelden vanskelig å svelge. Det ble heller ikke lettere for meg at den nye gutten hadde fått nesten det samme navnet som min gutt. Jeg er ikke sint, sur eller bitter for det, jeg har ikke så mye kontakt med min fetter, og de har sikkert ikke tenkt på det engang. Men det er klart, det gjorde det ikke lettere for meg der og da. At det var en ny guttebaby i familien, som het nesten det samme, og atpåtil tydeligvis var den første.

Alt jeg hadde ønsket var at de kuttet dette fokuset på den første. Utover det må de gjerne ta salto av glede, og feire en uke is trekk. Jeg skulle bare ønske de roet ned bruken av det ordet litt..

Dette ble langt, og høres sikkert fryktelig bittert ut. Men det jeg lurer på er, hva gjør jeg nå? Jeg vet jo selv at her er jeg særdeles subjektiv. Jeg tilbragte hele jula med min mors familie, for å gi meg selv tid til å komme over et sårt mammahjerte før jeg skal møte den nye babyen. Pappa og familien hans er selvfølgelig ikke veldig fornøyd med det, og lurer veldig på hvorfor vi har glimret med vårt fravær. Jeg har bare sagt at vi ikke er helt i form, for jeg orker ikke å ta det opp. Det føles liksom litt for sårt på et vis. Jeg vil ikke være den som ringer og dytter mine såre følelser over på andre. Jeg vil ikke legge en demper på gleden, eller gi noen dårlig samvittighet. Tanken har heller vært at jeg holder meg litt unna, til jeg klarer å legge det bak meg og møte de igjen. Planen var at det får bli nå etter jul en gang.

Men etterhvert som tiden går, så tenker jeg fortsatt på det. Nå går det mest i at jeg lurer på om jeg har overreagert, og hvordan jeg skal forholde meg til familien videre. Derfor hadde jeg håpet at noen av dere kunne gi meg noen tanker, for både jeg, og de rundt meg (som er helt enig med meg) er jo særdeles lite subjektive. Mamma, var jo f,eks med på fødselen, og derfor er nok hun like lite subjektiv som meg. Så jeg hadde håpet at noen her kunne gi meg noen objektive tanker. Rett og slett fra noen som ikke kjenner meg i det hele tatt. Hvordan hadde dere taklet dette?

Jeg vil bare også få med at jeg har ingen uvilje mot verken barnet eller foreldrene. De har ingen skyld i mine såre følelser, og jeg er fortsatt glad på deres vegne.

[LaFemme]

Lei situasjon og det er veldig trist at du mistet gutten din. Det eneste jeg kan bidra med er at familien din rett og slett kanskje ikke tenker over det på samme måte som deg. De mener helt sikkert ingen ting med det. Det kan faktisk hende at de har tenkt det motsatte, at hvis de hele tiden hadde poengtert at dette var andre gutten i sin generasjon så ville det vært en stadig påminnelse for deg om at gutten din ikke er der.

Selvfølgelig har sorgen sikkert vært stor for dem også, men som mamma er den helt spesiell for deg, og da er det kanskje ikke like naturlig for dem å ha de samme tankene rundt det som deg.

Må bare legge til at jeg ikke synes du overreagerer, synes ikke du har laget noe stort nummer av dette og reaksjonen din er forståelig.

Endret 9. januar 2010 av LaFemme

[heipådeg123]

Uff dette var veldig leit å lese jeg beklager så mye!

Jeg hadde blitt UTROLIG lei meg av å høre det du fikk høre.... Selvfølgelig var din sønn det første barnebarnet! Enkelte ganger så er ikke mennesker så flinke på å tenke seg om før de snakker og da særlig eldre har jeg merket.

Det kan jo hende farmoren din faktisk ikke tenkte noe særlig over at hun sa det? Og at hun iallefall aldri mente å såre deg med dette. Hun viste jo tydelig rundt begravelsen at dette var veldig sårt for henne også og hun syns det var grusomt det som hadde skjedd....

Men jeg kan selvfølgelig ikke si så mye rundt dette, om hvorfor akkurat hun sa at dette nye barnet var det første barnet i familien.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg nok tatt en liten prat med henne, satt oss godt ned et sted, bare oss to, og forklart henne akkurat hvordan jeg følte det. At jeg syns det var sårende at hun sa slike ting.

Jeg håper virkelig du finner ut av det, det høres ikke mye greit ut å gå og tenke på noe slikt.

[Gjest negasjon]

Følelser kan aldri være "feil" og at de dukker opp igjen er normalt. Når du skriver høres du reflektert ut, men det er ingens feil at du fikk reaksjoner nå. Siden du aldri mer snakker om din døde sønn, tror kanskje familien at du har kommet over det...og når de selv aldri har vært i din situasjon, tror jeg ikke de kan sette seg inn i det. Så at de sier den første, er vel et utslag i ubetenksomhet og glede over det nyfødte barnet. Det vil jo ikke si det samme som at de ikke følte sorg da du opplevde å miste ditt barn, men den samme sorgen som du som mamma opplevde tror jeg ingen andre kan dele på lik linje med deg. Du bar jo barnet i magen, kjente de første sparkene, knyttet kontakt som alle gravide gjør...

Det er ikke sikkert du er kommet så langt etter den første sorgen selv om du har sluttet å prate om det, noe du ikke må kreve av deg selv.

Jeg har aldri opplevd det samme som deg, men har opplevd at ubearbeidet sorg har kommet til uttrykk senere i livet.

Jeg tror at dette er en naturlig sorgreaksjon som du ville opplevd uansett om familen ikke hadde kalt den nye babyen for første barnebarn osv. Det er noe du bare må igjennom, og å tørre å kjenne på sine følelser er viktig. Kanskje du skal prate med en psykolog selv om det du føler er naturlig?

[Gjest Vampen]

Tusen takk for gode svar.

Jeg tror heller ikke at noen bevisst prøvde å såre meg, jeg bare sliter litt med å skjønne hele greia.

Jeg skrev at jeg ikke snakker så mye om mitt barn lenger. Det kom nok kanskje litt feil ut. Det er mer sånn at jeg ikke aktivt går bort til folk og begynner å legge ut i det vide og det brede. Litt fordi jeg ikke lenger har det behovet, men også fordi jeg føler litt på sat folk må tro jeg er sprø om jeg fortsatt snakker masse etter så lang tid. Jeg lar heller folk komme til meg, eller vi kommer inn på det om det er naturlig. Men, vi har allikevel snakket mye om det hele veien. Rett og slett fordi jeg fra like etter at han døde, til i fjor, jobbet med en bok som handlet om dette. Familien har jo som sagt fulgt prosessen tett, og vært veldig nysgjerrige på boka, så det har blitt snakk om det i nesten alle samlinger siden 2006. De har jo naturlig nok vært mest opptatt av min historie, og hvordan den ble, så da har det naturlig nok blitt en del snakk om det. Også fordi min far og stemor (som ikke var blandt de som snakket om den første, de virket mer utilpass den kvelden) har et veldig nært forhold til det hele, iom at de var på sykehuset og så han. De har snakket mye om historien i boka, hvordan den tar opp det de husker, og hvordan de opplevde det osv. Lillebroen min, som var 14 når det skjedde, har også hatt et stort behov for å snakke om det den senere tiden. Og han er veldig klar på at han er onkel.

Jeg har jo etterhvert også blitt ganske "dreven" på å snakke om dette, iom at jeg måtte. Både i forbindelse med arbeidet med boka (før, underveis og etter) og det som har fulgt av interjuver, pressefolk og helsepersonell. Familien min vet at noe av grunnen til at jeg lagde denne boka var at jeg ønsket at det skulle være lov til å snakke om sånne ting, at det ikke skal være et tabu. Litt av tanken var å vise omverden at det å snakke om det ikke er det samme som å være knust av sorg. Det kan faktisk også være veldig godt. Og det betyr mye når familie og venner husker og tør å prate om barnet som er borte nå og da. Ikke hele tiden, men når det er naturlig. Det er gjerne også det journalistene har vinklet sakene opp mot, så har de ikke hørt meg si det nok ganger, så har de fått det med seg i media. Så jeg tror de vet at de kan snakke med meg om det, og at jeg på ingen måte føler at gamle sår rives opp om noen nevner han. Snarere tvert i mot. Det ligger mer i at jeg med tiden har kommet dit at jeg lar det være litt opp til folk og setting.

Jeg føler egentlig at jeg har bearbeidet det så godt som det kan bearbeides. Jeg gikk til psykolog en god stund etterpå, og som sagt, jeg har brukt noen år på å jobbe med boka. Det ga meg en ganske unik sjanse til virkelig å ta tak i det og bearbeide opplevelsen. Ikke bare fordi jeg til en viss grad måtte gå igjennom min egen historie på nytt, men også fordi jeg har møtt og jobbet med både andre foreldre og fagfolk. Noe av det som for min egen del er den beste indikasjonen på at jeg har bearbeidet er hvordan jeg identifiserer meg selv. I lang tid var jeg først og fremst en "englemamma" med et barn for lite. Det var den jeg var og det jeg var. I dag er det ikke lenger slik. Jeg har fortsatt 1 barn for lite, og det kommer jeg alltid til å ha. Men jeg har kommet dit til at jeg er mye "mer" enn det, det er ikke min hele og fulle identitet lenger. Det er en del av meg, men ikke alt jeg er.

Jeg har en morfar, som oppførte seg som en komplett idiot når sønnen min døde. Uten å gå inn i detaljer, så hadde ingen empati og forståelse. Han var først og fremst forbanna over at vi valgte å bruke tid og penger på å ha begravelse for en "dødfødt lausunge". Det var ekstremt vondt, ikke bare for meg, men for mamma, pappa og alle som opplevde dette som en krise. Det tok lang tid før jeg kom dit at jeg i det hele tatt klarte å omgås han. Nå gjør jeg det, jeg har ikke glemt, men jeg har lagt det bak meg. Han er fortsatt ikke verdens empatiske mann, og han har ikke vært en del av dette. Verken da, eller nå. Han har aldri nevnt det med et ord, har aldri vært på graven, sett bilder eller noe. Han har også prøvd så godt han kan å ignorere boka, for jeg tror det er hardt for han å innse at Norges største forlag syntes det som skjedde var viktig nok til at de brukte penger på å lage en bok om det. Når han ikke engang syntes barnet var verdig en begravelse. At han var et gjennomført rævhøl, gjorde at støtten fra den andre siden av familien betydde desto mer. At han ikke regner med mitt barn, og konsekvent utelater det når han snakker om barn i familien, reagerer jeg ikke engang på. Jeg regelrett blåser i det. Han får gjøre som han vil, og jeg har ingen forventninger til han.

jeg tror det er der noe av greia ligger, at det var de som hele tiden har regnet med han, som har snakket med meg om det, som plutselig "ga bort plassen hans" sånn ut av det blå. Jeg vet at mange er redd for å si noe som kan minne om tapet, fordi de tror det kan rive opp gamle sår. Kanskje er det det min farmor har tenkt? Jeg klarer liksom ikke helt å få det til å stemme heller, iom at de aldri har vært redd for det før.. de vet jo at de kan snakke, eller nevne det, uten at det gjør meg trist og lei. Jeg klarer ikke helt å skjønne hvorfor de trodde at jeg plutselig skulle bli lei meg om de omtalte han som andremann. Om de hadde gjort det, så hadde det vært mer enn jeg forventet. for det hadde jo indirekte vært å nevne min sønn også, og det hadde heller gjort meg glad. Jeg hadde vel heller trodd at det naturlige skulle være at de var glad for den nye babyen, punktum, og ikke gjort noe nummer ut av om han var nummer 1, 2, 3 eller 10. Jeg hadde syntes det var helt greit, for den dagen var den nye babyens dag, og jeg hadde ikke følt det leit om min ikke ble nevnt da. Det skulle jo være en glad dag. Det som var vondt var ikke at han ikke ble nevnt, men at det virket som om han aldri hadde eksistert. Det ble gjort et enormt nummer ut av at han var førstemann. Og det var ekstra sårt, iom at de har regnet med han og snakket en del om min sønn de siste 3 åra.

Om de føler at det nå er nok, og velger å legge det bak seg, så er det også greit. Jeg bare skjønner ikke hvorfor dette med førstemann ble så viktig.

Jeg forstår forresten også godt at jeg som mamma er lite objektiv, og at dette er annerledes for meg. Det er noe av grunnen til at jeg prøver å stikke fingeren i jorden, og tar til meg alle objektive tanker her.

[Gjest negasjon]

Mitt råd vil være å legge det de har sagt bak deg. Du har mistet et barn som de aldri har sett engang? De har aldri opplevd det samme som deg, men har sikkert forsøkt å støtte deg. Nå når det har gått en tid, ønsker sikkert de å fokusere på fremtiden, og det er lettere for dem enn for deg. Og iom at du skriver om det i bokform, tror de kanskje at du er den som takler alt etter at tiden har gått litt...

Tror kanskje du skal prøve å prate til en eller flere i familien som du har pratet med før, om det du følte /føler nå. Din morfar gjorde ikke situasjonen bedre, men kanskje fornektelse var en del av hans sorg?

[Gjest Gjest]

Så leit at du mistet barnet ditt.

Når jeg leser det du skriver er det flere ting jeg undrer meg på, hvorfor er du så opptatt av at gutten din skal være først?

Og familiens reaksjoner.. jeg prøver å sette meg selv i deres situasjon. Jeg har en tante som mistet en av sine sønner et par dager før termin da jeg var ungdom. Og jeg tenker på ham fremdeles, slik resten av familien gjør. Men vi fikk aldri bli kjent med ham. Vi kjenner ham bare igjennom min tante, og hennes formidling til oss av hvem han var. Hvordan han var. Hun var den eneste som visste det gjennom å ha bært ham i ni mnd. For oss har han fått en evig plass INNI oss. Men han er "tatt ut" av rekkene for "hvordan livet er". Vi har ingen bilder av dåp, konfirmasjon, vennskap, små personlige ting, fremtidig bryllup og så videre. Ting man ikke bevisst tenker men som ligger i "livet selv" når et barn er født. Han står stille på sin plass i oss alle.

Så kom det flere barn til etter en tid. Og stillheten ble brutt for hele famiien. Vi kan slippe løs fra "det som aldri ble", vi kan glede oss uten å ta med sorgen hennes i hvert eneste ord og handling. Vi kan se frem til dåp, barnehage, skole, venner osv. Og for oss ER han den første som får oppleve det, og vi med ham.

Det er ikke bevisste handlinger der man "tar den førstes plass", det er bare at vi får lov å se fremover denne gangen. Jeg kan garantere at alle i min familie, og helt sikkert din også, føler et stikk av samvittighet over deg fordi de tillater seg å føle på lettelsen og gleden av barnet som lever. Men det er for tungt å hele tiden vokte seg for slike ting som språklige feller i det man sier "den første". Det kan like gjerne være at meningen er "den første vi fikk beholde".

Det er i alle fall slik jeg tenker. Jeg kjenner jo ikke deg og dine. Men kanskje du fikk noen svar på det du lurte på?

[Scorpina]

Kjære deg.

Jeg har også vært gjennom det du har; nemlig å miste sin nyfødte baby. Vår jente ble bare 1 dag gammel.

Vi har også en datter som også mistet sin lillesøster. Ca 14-15 mnd etter at vår lille engel døde, fikk vi en frisk gutt, William. Det var et ønske fra min side; å få et barn til. Ikke som en erstatning for hun som døde, Ingrid, men et inderlig ønske om å få et barn til, og et søsken til vår eldste datter, Anna.

En stund etter Williams fødsel, var vi på besøk hos min tante. Der var både stort og smått av vår familie + en venninne av min tante. Hun spurte meg "hvor mange barn har du da". Tante sa til henne "Hun har to barn" Jeg så på tante og sa "nei, jeg har tre vet du. Ingrid må du heller ikke glemme selv om hun ikke er med oss" Jeg så at lufta gikk litt ut av tante. Hun ble helt rød i ansiktet og fikk et litt "lidende" uttrykk. -Ja, kjære vene, ja herregud hvordan kunne jeg glemme det. Selvsagt har du tre barn".

Poenget mitt er at det er "lettere" (i mangel av bedre ord) for andre enn deg, å glemme deres lille gutt som ikke fikk sjansen til å leve opp. Det gjøres neppe bevisst, men det kan være lett å ikke huske på han som ikke er her lenger da de ikke sitter med den direkte sorgen og det direkte tapet.

Neste gang du kommer ut for en slik episode der sønnen til din fetter blir nevnt som "det første barnebarnet i familien"; kan du bare rolig si "nei, han er den andre. Vår gutt var den første, men han fikk ikke leve vet du".

Ønsker deg og din mann alt godt

[Gjest Vampen]

Så leit at du mistet barnet ditt.

Når jeg leser det du skriver er det flere ting jeg undrer meg på, hvorfor er du så opptatt av at gutten din skal være først?

Og familiens reaksjoner.. jeg prøver å sette meg selv i deres situasjon. Jeg har en tante som mistet en av sine sønner et par dager før termin da jeg var ungdom. Og jeg tenker på ham fremdeles, slik resten av familien gjør. Men vi fikk aldri bli kjent med ham. Vi kjenner ham bare igjennom min tante, og hennes formidling til oss av hvem han var. Hvordan han var. Hun var den eneste som visste det gjennom å ha bært ham i ni mnd. For oss har han fått en evig plass INNI oss. Men han er "tatt ut" av rekkene for "hvordan livet er". Vi har ingen bilder av dåp, konfirmasjon, vennskap, små personlige ting, fremtidig bryllup og så videre. Ting man ikke bevisst tenker men som ligger i "livet selv" når et barn er født. Han står stille på sin plass i oss alle.

Så kom det flere barn til etter en tid. Og stillheten ble brutt for hele famiien. Vi kan slippe løs fra "det som aldri ble", vi kan glede oss uten å ta med sorgen hennes i hvert eneste ord og handling. Vi kan se frem til dåp, barnehage, skole, venner osv. Og for oss ER han den første som får oppleve det, og vi med ham.

Det er ikke bevisste handlinger der man "tar den førstes plass", det er bare at vi får lov å se fremover denne gangen. Jeg kan garantere at alle i min familie, og helt sikkert din også, føler et stikk av samvittighet over deg fordi de tillater seg å føle på lettelsen og gleden av barnet som lever. Men det er for tungt å hele tiden vokte seg for slike ting som språklige feller i det man sier "den første". Det kan like gjerne være at meningen er "den første vi fikk beholde".

Det er i alle fall slik jeg tenker. Jeg kjenner jo ikke deg og dine. Men kanskje du fikk noen svar på det du lurte på?

Jeg er egentlig ikke så opptatt av at gutten min skal være først. Det er ikke der problemet ligger. Jeg forventer heller ikke at de skal regne med han i alle mulige slags situasjoner og rekkefølger, jeg vet jo at han er død. Om min farmor f.eks på spørsmål fra andre sier at hun har 1 oldebarn, så er det helt greit. Jeg svarer også ofte nei på spørsmål om jeg har barn, fordi det ikke alltid passer seg å komme inn på et slikt tema. Så selv om jeg inni meg vet at jeg har et barn, så har jeg kommet dit at jeg ikke er avhengig av at verken jeg eller andre regner med han hele tiden. Rett og slett fordi det er mest prasktisk sånn. Har du barn? Ja. Gutt eller jente? Gutt. Hvor gammel? Nei, han skulle ha vært 3 år. Det er en samtale jeg ikke alltid har lyst til å utsette verken meg selv eller andre for.

Så det er liksom ikke det at verken jeg eller de krampeaktig skal inkludere han i alt som er ønsket mitt.

Men når de i samtale med meg ordlegger seg på en måte som får det til å virke som om min sønn aldri har eksistert eller telt, så er det vondt. Også fordi de hele veien har regnet med han. Hele greia blir ekstra vanskelig og vond for min del. Jeg har gått videre, jeg har lagt det bak meg i den grad det er mulig. Legge bak seg og glemme er ikke det samme. Dette er det første barnet i min familie etter min sønn. At de puster lettet ut over at det er et levende barn, gleder seg og ser fremover, er helt greit. Det gjør jeg jo jeg også. Jeg vet ikke om noen som puster så lettet ut over et levende barn som de som selv har mistet et. Men, som sagt, dette er det første barnet i familien etter min gutt. Jeg ga min gutt et veldig sjeldent navn, det var bevisst, litt fordi jeg håpet på å minimere sjansen for å møte det i hverdagen. At de har valgt et navn som er nesten identisk, var et scenario jeg aldri hadde sett for meg. Det i seg selv er jeg ikke bitter for, de står fritt til å gi sitt barn det navnet de vil, og vi har ikke så mye kontakt at det er unaturlig. Men når jeg blir stående en hel kveld, og høre om en guttebaby, med nesten samme navn, som blir omtalt som det første barnet som har blitt født i den generasjonen i vår familie, så stikker i et gammelt sår. Det blir plutselig så vanvittig klart hva vi har gått glipp av. Det var jo sånn vi skulle ha hatt det for 3 år siden. Det er et eller annet inni meg som begynner å brøle høyt, både om at dette er blodig, forbanna urettferdig og at dette er helt feil. Det må være et eller annet slags mareritt som jeg snart våkner fra. Det er noe med måten de (ubevisst) ordla seg på, som gjorde at jeg holdt på å gå i bakken av vonde følelser. Legg til at jeg var fullstendig uforbredt, dette er jo stikk motsatt av måten de har snakket, oppført seg og taklet dette over 3 år.. det var ekstremt vanskelig, sansynligvis den vanskeligste kvelden jeg har hatt på nesten 3 år.

Jeg er rett og slett lei meg, og litt skuffa. Om jeg roter langt inni følelsene min, så tror jeg noe av det som skuffer meg er at jeg hadde ikke trodd de skulle ordlegge seg sånn i en samtale med meg. Etter mange, og lange, samtaler med de aller fleste i familien om hvor godt det føles for foreldre som har mistet å oppleve at de rundt ikke glemmer, men heller på et diskret vis inkluderer, så trodde jeg kanskje de hadde skjønt greia. Pappa har hele tiden vært veldig bevisst på at min sønn blir aldri glemt, han var den første i sin generasjon, og har sin usynlig plass. Dette var en tøff situasjon for min far, han er en av de som så barnet, og som har vært veldig klar på at til tross for barnet ikke lever opp, så ble han bestefar for første gang en varm sommerdag i 2006. Dette vet familien, for det var reaksjoner som var veldig utypisk for pappa. Det ble derfor snakket ganske mye om det. Jeg skjønner derfor ikke helt hva de får ut av å stå hjemme hos min far, i samtale med oss, og gjøre et krampeaktig nummer ut av dette nye barnet er den første meg her og første meg der. Er det ordet så forbanna nødvendig å ha med? Det nye barnet er da like mye verdt, uansett hvilket nummer i rekka det er. Men ved å konstant slenge rundt seg med dette ordet, så oppnår de egentlig bare at det gjør fryktelig vondt for noen av oss.

Min drømmesituasjon hadde vært at de gledet seg max over det nye barnet, men droppet akkurat det ene ordet når vi er tilstede. På den måten kan de glede seg og se fremover. Og de trenger heller ikke å regne med mitt barn om de føler at det nå er noe de har lagt bak seg. Men om de hadde droppet det ordet, så hadde de gjort det litt lettere for oss som i det stille fortsatt har behov for å inkludere han. For det er som sagt ikke at han på død og liv skal være den første som er viktig. Det hadde vært det samme om han var andre, tredje, eller tiende. Men det er noe med det at når de "gir et nytt barn han plass i rekka" (i mangel på bedre måte å forklare det), så føles det som om han aldri har eksistert. Og selv om det sikkert ikke er ment sånn, så er det litt vanskelig for de av oss som fortsatt regner med han. Jeg har født et barn, min far har blitt morfar og min yngste bror (som i senere tid har hatt et veldig behov for å snakke om barnet) har blitt onkel. Og om de mener det sånn eller ikke, så bringer det en del gamle, såre følelser opp til overflaten.

[Gjest Vampen]

Kjære deg.

Jeg har også vært gjennom det du har; nemlig å miste sin nyfødte baby. Vår jente ble bare 1 dag gammel.

Vi har også en datter som også mistet sin lillesøster. Ca 14-15 mnd etter at vår lille engel døde, fikk vi en frisk gutt, William. Det var et ønske fra min side; å få et barn til. Ikke som en erstatning for hun som døde, Ingrid, men et inderlig ønske om å få et barn til, og et søsken til vår eldste datter, Anna.

En stund etter Williams fødsel, var vi på besøk hos min tante. Der var både stort og smått av vår familie + en venninne av min tante. Hun spurte meg "hvor mange barn har du da". Tante sa til henne "Hun har to barn" Jeg så på tante og sa "nei, jeg har tre vet du. Ingrid må du heller ikke glemme selv om hun ikke er med oss" Jeg så at lufta gikk litt ut av tante. Hun ble helt rød i ansiktet og fikk et litt "lidende" uttrykk. -Ja, kjære vene, ja herregud hvordan kunne jeg glemme det. Selvsagt har du tre barn".

Poenget mitt er at det er "lettere" (i mangel av bedre ord) for andre enn deg, å glemme deres lille gutt som ikke fikk sjansen til å leve opp. Det gjøres neppe bevisst, men det kan være lett å ikke huske på han som ikke er her lenger da de ikke sitter med den direkte sorgen og det direkte tapet.

Neste gang du kommer ut for en slik episode der sønnen til din fetter blir nevnt som "det første barnebarnet i familien"; kan du bare rolig si "nei, han er den andre. Vår gutt var den første, men han fikk ikke leve vet du".

Ønsker deg og din mann alt godt

Tusen takk for et veldig flott innlegg. :klemmer:

Fryktelig trist å høre om lille Ingrid.

Jeg vet at det er lettere for andre å glemme, og jeg skjønner også at behovet for å regne med de barna som er borte kan være vanskelig for andre å forstå. Jeg har i ettertid irritert meg mye over at jeg ikke bare rolig sa det slik du skriver her, men jeg ble helt satt ut. Jeg har aldri måttet minne de på det før, så jeg var uforbredt. Så når dette skjedde gikk lufta rett og slett ut av meg, jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det. Så det ble bare til at jeg klistret på meg et smil og nikket med. i tillegg var det sikkert en viss dose frykt for å være den som skal minne alle på noe trist i en glad situasjon.

Jeg tror jeg bare skal legge det i boksen for "ting som kommer helt feil ut", og glemme det. Og heller diskret og vennlig gi de en slik beskjed om det skulle skje igjen. Jeg får heller bare kvinne meg opp og være så tøff. Det er bedre i lengden enn å la det her bli en verkebyll.

Men som sagt, tusen takk for flott innlegg, det betyr mye.

[Gjest Gjest]

Kjære deg.

Jeg har også vært gjennom det du har; nemlig å miste sin nyfødte baby. Vår jente ble bare 1 dag gammel.

Vi har også en datter som også mistet sin lillesøster. Ca 14-15 mnd etter at vår lille engel døde, fikk vi en frisk gutt, William. Det var et ønske fra min side; å få et barn til. Ikke som en erstatning for hun som døde, Ingrid, men et inderlig ønske om å få et barn til, og et søsken til vår eldste datter, Anna.

En stund etter Williams fødsel, var vi på besøk hos min tante. Der var både stort og smått av vår familie + en venninne av min tante. Hun spurte meg "hvor mange barn har du da". Tante sa til henne "Hun har to barn" Jeg så på tante og sa "nei, jeg har tre vet du. Ingrid må du heller ikke glemme selv om hun ikke er med oss" Jeg så at lufta gikk litt ut av tante. Hun ble helt rød i ansiktet og fikk et litt "lidende" uttrykk. -Ja, kjære vene, ja herregud hvordan kunne jeg glemme det. Selvsagt har du tre barn".

Poenget mitt er at det er "lettere" (i mangel av bedre ord) for andre enn deg, å glemme deres lille gutt som ikke fikk sjansen til å leve opp. Det gjøres neppe bevisst, men det kan være lett å ikke huske på han som ikke er her lenger da de ikke sitter med den direkte sorgen og det direkte tapet.

Neste gang du kommer ut for en slik episode der sønnen til din fetter blir nevnt som "det første barnebarnet i familien"; kan du bare rolig si "nei, han er den andre. Vår gutt var den første, men han fikk ikke leve vet du".

Ønsker deg og din mann alt godt

Jeg skjønner hva du mener her. Men jeg må si at jeg som nybakt mamma i en slik situasjon, hvor noen hadde påpekt at barnet mitt var nummer to, fordi en i familien miste sitt, slik du sier her. Så hadde jeg reagert KRAFTIG. At noen bruker min store dag til å påpeke andres tap og sorg slik, og på det viset skape ekkel steming og gjøre at folk føler ubehag. Og ikke fritt tør å vise glede. Det hadde jeg hatt vanselig for å tilgi. Uansett hvor grusomt det høres.

[Gjest Gjest]

Det var en nøtt å finne ut hvor jeg skulle legge ut dette innlegget, så om det ble feil beklager jeg. Jeg vurderte "Vi som sørger", men iom at jeg egentlig ikke føler at jeg sørger i den forstand lenger, og deler av det dreier seg om min familie (som lever i beste velgående), så ble det feil. Barn og familie like så. Så da prøver vi her.

Jeg har rett og slett tilbakemeldinger fra folk som er litt mer objektive enn jeg er, for det er ikke alltid like lett å se lenger enn sin egen nesetipp.

Saken er at jeg mistet en gutt i dødfødsel for 3 år siden. Han var det første barnet i sin generasjon, og det hele var ekstra stas. Mine foreldre skulle bli besteforeldre for første gang, mine besteforeldre oldeforeldre osv. Spesielt mamma, pappa og min stemor gledet seg stort. Så kom gutten til verden, men ikke til livet, og alle drømmer brast. Jeg fikk enormt god støtte fra min familie, vi valgte å ha en liten begravelse, med mine brødre, foreldre, stemor og farmor med mann. I tiden etterpå begynte jeg å jobbe med en bok som handlet om dødfødsler, og sorgen. Hvordan den arter seg, og hvordan foreldre har opplevd det hele. Familien min har også hele veien vært veldig støttende og stolte, og har fulgt boka tett. Familien har vært en viktig støtte i min sorgprosess, og arbeidet med boka har gjort at jeg har følt at min lille gutt har vært en liten del av livet vårt til tross for at han er borte. Jeg passet også på å få med i boka hvor mye støtten fra familien hadde betydd, og hvor mye det betydde at de ikke glemte han. Det har jeg heller aldri følt at de har gjort, flere i familien oppsøker graven på eget initiativ, og jeg har aldri vært i tvil om at familien på en måte har inkludert han.

So far, so good.. I fjor kom beskjeden om at min fetter skulle ha barn for første gang. Det var rart, selvfølgelig var jeg glad på deres vegne, men også litt sårt i den egoistiske delen av mammahjertet. Det var det første barnet i familien etter mitt barn, og jeg tror det er naturlig at det medfører noen blandede følelser. Noe av sårheten kom nok også av måten jeg fikk vite det på, uten å gå i detaljer, timingen var en katastrofe. Uansett, jeg bestemte meg for at dette skulle ikke bli et problem. Jeg visste jo at min familie på sin måte inkluderte min gutt også, og det er jo alltid stort med et nytt liv. Jeg hadde jo også noen måneder på å jobbe litt med meg selv og bli vant til tanken. Innert inne i den egoistiske delen av mammahjertet håpet jeg nok allikevel på at det skulle være ei lita jente, i den tro at det kanskje kunne gjøre det lettere.

Månedene gikk, og plutselig tikket det inn en melding om at en frisk, liten gutt hadde kommet til verden. Følelsene som kom var doble, et lite stikk i hjertet over at det var en gutt, og stor lettelse og glede over at det hadde gått bra. At svangerskap ender i levende baby er ikke noen selvfølge for meg lenger, så lettelsen min var enorm.

Like etter var det klart for det første familieselskapet, og jeg troppet opp ved godt mot. Dette skulle gå fint. Nå skal det jo også sies at etter mer enn 3 år er jeg ikke lenger i sorg, jeg er ikke lammet av sorg og tap. Jeg har funnet min måte å leve videre, og de virkelige nedturene er stort sett begrenset til årsdagene. De er tøffe, men overkommelige. Alt lå altså til rette for at det skulle bli en fin dag. Det ble det dog ikke..

Jeg skal ikke gå altfor mye inn i detaljene, men hele kvelden kan kort sagt oppsummeres i en lang kveld som stort sett dreide seg om at denne gutten var den første i son generasjon. Min tante var den første i familien som hadde fått et barnebarn. Han var den første som ble født i den generasjonen. Min farmor gjorde et stort nummer ut av at hun var glad for å at det første oldebarnet var født, men hun var litt snurt, fordi mannen hennes hadde 2 oldebarn, hun hadde bare 1. Det var spesielt alle kommentarene fra farmor som svei.. Hun, som var i begravelsen, som går på graven, som gang på gang har fortalt meg at min gutt ikke blir glemt. Som leide meg ned fra graven etter begravelsen, fordi jeg ikke klart å røre meg. Hun, som gråt så sårt gjennom i begravelsen, og insisterte på å ha en markering hjemme hos seg etterpå. Hun hadde nå fått sitt første oldebarn. Det første barnet i den generasjonen har blitt født.

All lufta gikk ut av meg.. Jeg forventet ikke at noen skulle snakke om mitt barn, jeg gjør aldri det lenger, jeg snakker ikke så mye om han selv. De gangene jeg gjør det er hvis andre spør, eller med en av mine aller nærmeste. (sambo eller mamma stort sett) Jeg forventet at det skulle være en kveld hvor vi alle gledet oss over det nye barnet, men denne konstante bruken av ordet første (første meg her og første meg der), kom ut av det blå. Han er jo faktisk ikke det.. Det første barnet i den generasjonen ble født 3 år tidligere. Vi fikk ikke beholde han, men han var allikevel den første. Det første oldebarnet, det første barnetbarnet, og den første i den generasjonen.. i vår familie. I 3 år ble han regnet med, og så plutselig, var det som om han aldri hadde eksistert.

Jeg høres kanskje egoistisk og latterlig ut, men det var vondt. Spesielt vondt fordi jeg ikke er vant til å ha slike reaksjon lenger, jeg har jo kommet meg videre. Jeg har prøvd å finne ut av dette en stund nå, men jeg skjønner det bare ikke. Hvorfor dette behovet til å gjøre dette barnet til den første? Er det ikke like gledelig uansett hvilket nummer i rekken han er? Er det ikke "nok" å glede seg over at han er frisk, sunn og levende? Hvorfor denne konstante bruken av ordet første? Ikke en gang, ikke to, men utallige ganger i løpet av en kveld. Jeg forventer ikke at min familie skal gå rundt og tenke på mitt barn, eller snakke om han. Det er ikke det som er problemet. Problemet ligger vel heller i at jeg ikke helt skjønner greia. Min sønn var den første, han døde. Vi har kommet oss videre, men kan ikke jeg få lov til å beholde plassen hans allikevel? Dette barnet er jo det første levende barnet i familien, men ikke det første som ble født. Hadde de aldri regnet med min gutt hadde jeg sikkert ikke tenkt over det, men når de, på eget initiativ, har holdt fast på at han ikke er glemt i mer enn 3 år, så var denne kvelden vanskelig å svelge. Det ble heller ikke lettere for meg at den nye gutten hadde fått nesten det samme navnet som min gutt. Jeg er ikke sint, sur eller bitter for det, jeg har ikke så mye kontakt med min fetter, og de har sikkert ikke tenkt på det engang. Men det er klart, det gjorde det ikke lettere for meg der og da. At det var en ny guttebaby i familien, som het nesten det samme, og atpåtil tydeligvis var den første.

Alt jeg hadde ønsket var at de kuttet dette fokuset på den første. Utover det må de gjerne ta salto av glede, og feire en uke is trekk. Jeg skulle bare ønske de roet ned bruken av det ordet litt..

Dette ble langt, og høres sikkert fryktelig bittert ut. Men det jeg lurer på er, hva gjør jeg nå? Jeg vet jo selv at her er jeg særdeles subjektiv. Jeg tilbragte hele jula med min mors familie, for å gi meg selv tid til å komme over et sårt mammahjerte før jeg skal møte den nye babyen. Pappa og familien hans er selvfølgelig ikke veldig fornøyd med det, og lurer veldig på hvorfor vi har glimret med vårt fravær. Jeg har bare sagt at vi ikke er helt i form, for jeg orker ikke å ta det opp. Det føles liksom litt for sårt på et vis. Jeg vil ikke være den som ringer og dytter mine såre følelser over på andre. Jeg vil ikke legge en demper på gleden, eller gi noen dårlig samvittighet. Tanken har heller vært at jeg holder meg litt unna, til jeg klarer å legge det bak meg og møte de igjen. Planen var at det får bli nå etter jul en gang.

Men etterhvert som tiden går, så tenker jeg fortsatt på det. Nå går det mest i at jeg lurer på om jeg har overreagert, og hvordan jeg skal forholde meg til familien videre. Derfor hadde jeg håpet at noen av dere kunne gi meg noen tanker, for både jeg, og de rundt meg (som er helt enig med meg) er jo særdeles lite subjektive. Mamma, var jo f,eks med på fødselen, og derfor er nok hun like lite subjektiv som meg. Så jeg hadde håpet at noen her kunne gi meg noen objektive tanker. Rett og slett fra noen som ikke kjenner meg i det hele tatt. Hvordan hadde dere taklet dette?

Jeg vil bare også få med at jeg har ingen uvilje mot verken barnet eller foreldrene. De har ingen skyld i mine såre følelser, og jeg er fortsatt glad på deres vegne.

Først og fremst, jeg kondolerer så mye.

Det er ufattelig tungt å miste et barn, det kan jeg se for meg.

Når jeg leser posten din så ser jeg at selv om dere har mistet noe så stort som en sønn, så har du gjort noe helt fantastisk. Du har skrevet en bok og du har helt sikkert gitt MYE til andre mennesker, eller vil gi mye til andre mennesker når du får gitt ut boken. Dette er noe utrolig flott som har blomstret fra noe så ufattelig trist, og det kan kansje gi en mening til det meningsløse, om du forstår.

Jeg synest det var trist at de andre brukte 'den første' som omtale til dette nye barnet. Jeg kan forstå at du fikk vondt av dette, og desse følelsene har du rett på å ha. Ikke ha dårlig samvittighet for noe som er så sannferdig som følelser. Følelser kan vi tross alt ikke produsere.

Jeg vet ikke hvor nær du er de nybakte foreldrene, men jeg kan se for meg at de tar hensyn til deg og har stor forståelse for at du har det vanskelig. Samtidig så tror jeg kansje det vil gjøre deg godt å finne en fred med at det nye barnet er skapt, vite at det er en grunn til at alt godt og vondt skjer og at det faktisk er det første barnet som vil vokse opp i familien. Nei, det er ikke det første barnet som har blitt født. klem til deg..

Jeg vet ikke hva tanker du har om livet og døden, men jeg tror at barnet ditt hviler i en stor og god kjærlighet. Nå er det livet som teller, og du fortjener å være lykkelig, og ditt barn tror jeg hadde ønsket at du skulle leve lykkelig.

Når det gjelder det å leve videre med familien og det nye barnet, så tror jeg kansje det hjelper å ha en forståelse for hvorfor de kaller barnet det første. De gjør det kansje av kjærlighet og lykke over å få et nytt barn i familien, kjenn heller på denne kjærligheten og lykken som de sprer, istedet for å ta deg nær av kommentarene. (Jeg er enig i at dette var ufølsomt med tanke på ditt tap, men mennesker de sier mye dumt..)

Vit at DIN første vil alltid være din første, og at dette har en spesiell betydning for deg.

Om det er for sårt å være rundt noen mennesker, så ta litt avstand for å hente deg inn. Det er lov

[Gjest Gjest_Blush_*]

^^Nå var det jo heller ingen som påpekte at den nyfødte faktisk var nr 2, men det var jo heller ikke noe poeng i å understreke så kraftig at h*n var den første.

Men, med mindre du har en ond familie som hater deg så er det klart det bare er snakk om tankeløshet. For de som aldri fikk bli kjent med ditt barn, holde ham og kose med ham og bli glad i han så er det kanskje litt naturlig at de føler dette er den første. I en ideell verden så hadde de ikke snakket slik de gjorde, men mennesker er nå tankeløse til tider. Skjønner godt at dette var vondt. Jeg har aldri mistet noe barn, men jeg er mor, og som alle mødre kan jeg bare forestille meg hvordan det må være å miste barnet mitt, jeg tror ærlig talt ikke jeg hadde overlevd. Og jeg er ikke i tvil om at jeg ville følt meg som en mamma og båret med meg den jeg hadde mistet inne i meg for evig tid. Du _er_ jo mammaen til gutten din, det vil du alltid være. Men de rundt deg har ikke mistet det du har mistet, og de går ikke rundt og bærer på de samme følelsene, så da tenker jeg at det er fort gjort for noen å glemme å ta hensyn.

Jeg ville tatt det opp med dem, at du fikk en sønn du også, og at han for alltid vil være barnet ditt, at du trenger, selv om dere ikke snakker om ham, og selv om de ikke kjenner på ditt savn, at de husker han faktisk var her, og at de husker at du i hjertet ditt er mamma du også.

Kan jeg spørre hva boken din heter?

[Gjest Gjest]

Samme gjest som over..

Jeg tror at når mennesker ikke klarer å sette ord på ditt tap TS, så gjør de dette ut av hensyn til deg. De er glad i deg og vil ikke vekke vonde minner. De forstår ikke hvordan de skal på best mulig måte ta hensyn til en så utrolig vanskelig sak.

De gjør så godt de klarer TS..Kansje det hjelper om du snakker litt mere åpent om din gutt som døde, slik at også andre føler at de kan snakke om ham klem

[Gjest Gjest]

Oi beklager..inlegg 12 og 14 er samme gjest.

[NoAngel]

jeg hadde selv påpekt at mitt barn ikke var den første i en slik situasjon!! kunne ikke falt meg inn å la andre drive å si at mitt barn var den første når dette ikke stemmer..

utrolig vondt å lese om din situasjon.. jeg har ikke opplevd dette, så føler ikke at jeg kan si noe som høres smart ut i denne sammenhengen.

men vil likevel gi deg en

[Gjest Vampen]

Jeg skjønner hva du mener her. Men jeg må si at jeg som nybakt mamma i en slik situasjon, hvor noen hadde påpekt at barnet mitt var nummer to, fordi en i familien miste sitt, slik du sier her. Så hadde jeg reagert KRAFTIG. At noen bruker min store dag til å påpeke andres tap og sorg slik, og på det viset skape ekkel steming og gjøre at folk føler ubehag. Og ikke fritt tør å vise glede. Det hadde jeg hatt vanselig for å tilgi. Uansett hvor grusomt det høres.

Nå var det ikke mitt innlegg du siterte, men jeg svarer allikevel.

I mitt tilfelle skal det sies at verken den nye babyen eller foreldrene var tilstede. De var vel knapt nok hjemme fra sykehuset. Jeg regner med at de var tilstede i jula, og det var litt av grunnen til at jeg holdt meg borte nå. Slik at de skal få vist frem babyen og jeg skal få tid til å fordøye situasjonen. På den måten har alle de andre sett han den dagen jeg skal møte han for første gang, så da er det kanskje ikke så hurra meg rundt som det naturligvis vil bli første gang.

Nå var det som sagt ikke mitt innlegg du siterte, og jeg har heller ikke opplevd det du skriver. Men, jeg vil allikevel tillate meg å spørre, hvorfor hadde du reagert så kraftig på det? Jeg spør rett og slett for å utfordre mine egne tanker, fordi det er like vanskelig for å sette meg i din situasjon som det er for deg å sette deg i min.

For det første har jo ikke scenarioene det har vært snakk om vært verken babyen eller mammaens store dag. Kvelden det var snakk om var min brors bursdag. Vi (mine nærmeste, far/stemor/bror) kjenner egentlig ikke den nybakte moren så godt. Jeg tror vel jeg har møtt henne sånn ca 5 ganger de siste årene. (de bor et stykke unna) Dette blir altså helt hypotetisk, jeg går ut i fra det du skriver, iom at jeg ikke aner hvordan hun hadde reagert. Så la oss tenke oss at du er den nybakte mammaen i den hypotetiske situasjonen. Om jeg prøver å sette meg inn den andre situasjonen, hvor jeg som nybakt mamma skulle ha hatt med meg en liten baby inn i en del av familien til mannen min som jeg ikke kjenner noe særlig, og som jeg vet at har mistet et barn, så hadde jeg vel kanskje heller tonet ned så mye jeg kunne og trådd varsomt. Jeg hadde vel heller spart min store dag til en litt annen setting. for meg er dette med å påpeke rekkefølge så tørt som fakta. Jeg kan heller ikke se for meg at jeg, i en slik setting som det er snakk om her, hadde reagert på om noen påpekte at min nyfødte var andremann i rekke, ikke første. Teknisk sett er jo dette barnet det, og jeg tror heller at jeg som gjest i hjemmet til de nærmeste til den som teksnisk sett var den førstefødte, hadde hatt forståelse for presiseringen.

Når det er sagt, så hadde det vært utenkelig for meg å f.eks troppe opp på sykehuset, eller i dåp, eller hva det måtte være, og komme med slike presiseringer. For da er det den nyfødte og foreldrenes store dag, og om jeg ikke tåler 120% fokus på de og det gledelige, hadde jeg heller holdt meg hjemme. Det hadde vært uaktuelt å ødelegge deres dag.

Jeg tror, kort sagt, at for min del handler det om å tilpasse seg, og noe så kjedelig som setting. Jeg vuderer setting og situasjon, i en slik grad at jeg ville ikke ha gitt uttrykk for, eller dratt opp mitt tap, på din store dag, altså på sykehus, i dåp eller som gjest hjemme hos de nybakte foreldrene. Men jeg tror faktisk jeg hadde forventet meg det samme fra "deg", at du også klarer å tilpasse seg i den grad at du ikke blir spinneville om mitt barn blir nevnt , f.eks i forbindelse med rekkefølge, når du er gjest hos oss. Er det mye forlangt? Husk at mitt barn er like kjært for meg som ditt er for deg. Jeg er minst like stolt og full av morsfølelser som du er. Forskjellen er at mens du har et langt liv foran deg med ditt barn, så sitter jeg igjen med bare noen få minner. Og når noen slike få minner skal gjøre opp for et liv, så blir små bagateller viktig. Til og med noe så uviktig som rekkefølge, fordi det er relatert til minner om en fantastisk tid i mitt liv, hvor alle gledet seg til det første barnet skulle komme. Det er mine personlige, dyrebare minner, som betyr enormt mye for meg. Det er jo faktisk "alt jeg har". Jeg forventer ikke at folk skal verken forstå det, eller være enig, men jeg håper at de kan vise storsinn og forståelse nok til å la meg "beholde minnene". Om ikke annet, tenke seg om 1 sekund eller 2, så det ihvertfall ikke kommer ut ting som river opp gamle sår.

Jeg tar som sagt opp dette for å utfordre meg selv og mine tanker, så svar ærlig.

[Gjest Vampen]

Først og fremst, jeg kondolerer så mye.

Det er ufattelig tungt å miste et barn, det kan jeg se for meg.

Når jeg leser posten din så ser jeg at selv om dere har mistet noe så stort som en sønn, så har du gjort noe helt fantastisk. Du har skrevet en bok og du har helt sikkert gitt MYE til andre mennesker, eller vil gi mye til andre mennesker når du får gitt ut boken. Dette er noe utrolig flott som har blomstret fra noe så ufattelig trist, og det kan kansje gi en mening til det meningsløse, om du forstår.

Jeg synest det var trist at de andre brukte 'den første' som omtale til dette nye barnet. Jeg kan forstå at du fikk vondt av dette, og desse følelsene har du rett på å ha. Ikke ha dårlig samvittighet for noe som er så sannferdig som følelser. Følelser kan vi tross alt ikke produsere.

Jeg vet ikke hvor nær du er de nybakte foreldrene, men jeg kan se for meg at de tar hensyn til deg og har stor forståelse for at du har det vanskelig. Samtidig så tror jeg kansje det vil gjøre deg godt å finne en fred med at det nye barnet er skapt, vite at det er en grunn til at alt godt og vondt skjer og at det faktisk er det første barnet som vil vokse opp i familien. Nei, det er ikke det første barnet som har blitt født. klem til deg..

Jeg vet ikke hva tanker du har om livet og døden, men jeg tror at barnet ditt hviler i en stor og god kjærlighet. Nå er det livet som teller, og du fortjener å være lykkelig, og ditt barn tror jeg hadde ønsket at du skulle leve lykkelig.

Når det gjelder det å leve videre med familien og det nye barnet, så tror jeg kansje det hjelper å ha en forståelse for hvorfor de kaller barnet det første. De gjør det kansje av kjærlighet og lykke over å få et nytt barn i familien, kjenn heller på denne kjærligheten og lykken som de sprer, istedet for å ta deg nær av kommentarene. (Jeg er enig i at dette var ufølsomt med tanke på ditt tap, men mennesker de sier mye dumt..)

Vit at DIN første vil alltid være din første, og at dette har en spesiell betydning for deg.

Om det er for sårt å være rundt noen mennesker, så ta litt avstand for å hente deg inn. Det er lov

Tusen takk for flott innlegg, det varmet veldig å lese.

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig, for dette beskriver egentlig det jeg føler. Spesielt de siste linjene var godt å else, for jeg tror noen av grunnen til at dette kverner nå er at jeg etter jul har fått en del hint om at de ikke kan fatte og begripe hvorfor vi ikke har vært der i jula. Jeg trengte virkelig en pause, og tenkte at om jeg bare fikk det, så ville jeg ikke trenge å gjøre noe mer ut av det. Men det stikker litt når jeg stadig får noen meldinger om at det var fryktelig dårlig gjort å utebli, og at de ikke kan fatte og begripe hvorfor. Jeg sitter her med en følelse av at det kanskje ikke var lov å trekke seg litt unna allikevel, og at de setter meg i en situasjon hvor de nesten presser meg til å forklare hvorfor. Og det hadde jeg egentlig ikke tenkt å gjøre, jeg hadde bare tenkt å deale med det på egenhånd, og la det være det.

Men som sagt, takk for godt og varmt innlegg.

[Gjest Vampen]

^^Nå var det jo heller ingen som påpekte at den nyfødte faktisk var nr 2, men det var jo heller ikke noe poeng i å understreke så kraftig at h*n var den første.

Men, med mindre du har en ond familie som hater deg så er det klart det bare er snakk om tankeløshet. For de som aldri fikk bli kjent med ditt barn, holde ham og kose med ham og bli glad i han så er det kanskje litt naturlig at de føler dette er den første. I en ideell verden så hadde de ikke snakket slik de gjorde, men mennesker er nå tankeløse til tider. Skjønner godt at dette var vondt. Jeg har aldri mistet noe barn, men jeg er mor, og som alle mødre kan jeg bare forestille meg hvordan det må være å miste barnet mitt, jeg tror ærlig talt ikke jeg hadde overlevd. Og jeg er ikke i tvil om at jeg ville følt meg som en mamma og båret med meg den jeg hadde mistet inne i meg for evig tid. Du _er_ jo mammaen til gutten din, det vil du alltid være. Men de rundt deg har ikke mistet det du har mistet, og de går ikke rundt og bærer på de samme følelsene, så da tenker jeg at det er fort gjort for noen å glemme å ta hensyn.

Jeg ville tatt det opp med dem, at du fikk en sønn du også, og at han for alltid vil være barnet ditt, at du trenger, selv om dere ikke snakker om ham, og selv om de ikke kjenner på ditt savn, at de husker han faktisk var her, og at de husker at du i hjertet ditt er mamma du også.

Kan jeg spørre hva boken din heter?

Jaaa, de linjene jeg har uthevet oppsummerer det hele slik jeg opplevde det. De hadde ikke trengt å si at han er andremann, men jeg skjønner ikke helt hva som var vitsen med å understreke så til de grader at det var første heller. Og det skar litt ekstra nå min farmor står ved siden av meg og gjør et kjempe nummer ut av at hun er sjalu på mannen sin, for i den familien er det født 2 barnebarn, men hos henne er det bare 1. For meg hadde det vært mest naturlig om de i en slik setting "bare" gledet seg over det nye barnet, ikke at de så til de grader prøvde å slite ut ordet "første".

Ellers er jeg også enig i alt det andre du skriver. Jeg har full forståelse for at sorgen, og barnet, er annerledes for meg som mamma, enn for alle andre. Og at det også er lettere for de som har sett han, holdt han og tatt på han å huske han, enn det er for de som ikke har gjort det. Han er nok mer virkelig for oss som har sett at han var en perfekt liten gutt, som var like varm og luktet like søtt som alle andre nyfødte. Så jeg ser den. Jeg hadde bare håpet at de andre også, som kjenner oss, og vet hvordan vi har opplevd det hele, hadde tonet det bittelitt ned der og da. Ikke tonet ned gleden, men bruken av det ene ordet. Jeg tror kort sagt jeg ikke helt skjønner hvordan de samme menneskene som viorkelig har skjønt meg i 3 år, plutselig ikke forstod at det bragte frem en del kompliserte følelser for meg å stå der en hel kveld å høre om en guttebaby, med nesten samme navn, som var familiens første. Vi har tydeligvis virkelig ikke vært på samme bølgelengde, i forhold til å forstå hverandre.

Boka heter "Det bor et barn i mitt hjerte". :rødme: Den kom ut på Gyldendal forlag våren 2009.

[Gjest Vampen]

Samme gjest som over..

Jeg tror at når mennesker ikke klarer å sette ord på ditt tap TS, så gjør de dette ut av hensyn til deg. De er glad i deg og vil ikke vekke vonde minner. De forstår ikke hvordan de skal på best mulig måte ta hensyn til en så utrolig vanskelig sak.

De gjør så godt de klarer TS..Kansje det hjelper om du snakker litt mere åpent om din gutt som døde, slik at også andre føler at de kan snakke om ham klem

Jeg skjønner det, men jeg skjønner det ikke.

Jeg vet at det er en relativt vanlig "redsel" folk har i forhold til å omgås folk som har opplevd tap. Men akkurat dette, at det ikke er vondt at noen nevner mitt barn, snarere tvert i mot, har jo vært hovedbudksapet i både boka, intervjuer og mange samtaler med familien i over 3 år nå.

For jeg syntes ikke at det er vondt, ikke i det hele tatt. Jeg elsker min sønn, og jeg brenner inne med så utrolig mange mammafølelser, stolthet, kjærlighet.. you name it. At jeg ikke snakker så mye om han, går mer på at jeg ikke vil slite ut omgivelsene helt. Men om noen nevner det, på eget iniativ, spør og vil høre, gir meg "lov" til å snakke om min sønn.. jeg kan faktisk tenke meg få ting som gjør meg så glad. Her om dagen kom ei i klassen min og fortalte at hun hadde lest boka, fortale om et par ting som virkelig hadde rørt henne, og kom med noen spørsmål om gutten min. De menneskene som tør å gjøre det er gull verdt. :rødme: Enkle spørsmål, som "Hva heter han?", "Hvem lignet han på?", er egentlig nok til å både røre og glede meg i timesvis.

Nå høres jeg sikkert helt skrullete ut..

Men poenget mitt er at jeg er ganske så skråsikker på at familien min VET at jeg på ingen måte blir trist og lei om de nevner han. Så, til tross for at det egentlig er en god forklaring, så får jeg den ikke til å stemme.