Brudd er alltid veldig vanskelige.

[Gjest Gjest]

Det er så innmari mange som tenker at de nå mister den eneste ene, og at de aldri noensinne kommer til å ha disse følelsene for noen annen når det kommer til et brudd

...og det er reelt i øyeblikket uten tvil.

Men jeg kan ikke la vær å tenke at opp igjennom årene, så har det jammen vært ganske mange av "den eneste ene", hvis jeg tenker meg helt tilbake til tenårene.

Så i dag vet jeg at hvis det skulle komme til brudd mellom meg og min kjære gjennom snart 20 år, så vet jeg at selv om det ville blitt slitsomt, så hadde jeg kommet meg gjennom det, overlevd og hatt det helt greit etterpå, når ting hadde kommet på avstand.

Tenk om man kunne være så fornuftig når man sitter i en sånn situasjon hvor det føles som om verden holder på å rase fra hverandre! Den gjør jo ikke det...hukommelse er en selektiv ting og fy søren så glemsk den er!

[zubimaru]

Jeg tenkte at jeg mistet mitt livs kjærlighet for en uke siden da han flyttet ut. Vi hadde vært sammen i 2 år, opplevd mer enn de fleste sammen.

Ting hadde vært dårlige siden jul (dårligere enn før), og allerede da prøvde jeg å forberede meg på et brudd. Men da det kom, knakk jeg sammen. Gråt og gråt. Det var så tungt å tenke på at han ikke lenger ville ha meg, og at jeg aldri kom til å finne en som han igjen.

Men i dag er det ikke lenger verdens undergang, da han endelig klarte å si at han hadde vært utro mot meg. Jeg føler mest avsky overfor han nå. Jeg ser fremover, og tenker positivt så mye det går an! Det eneste som bekymrer meg er tanken på en mulig kjønssykdom.

Selvfølgelig føler jeg meg heldig som er kvitt han, men det kommer små øyeblikk hvor jeg tenker på ting vi har gjort sammen, og da er det lett å gli tilbake til der jeg var tidligere. Men jeg vet jeg er sterk, og at jeg glatt kommer over han, bare jeg vil det nok. Og jeg vil virkelig! Han fortjener meg ikke.

[Gjest Gjest]

Det er så innmari mange som tenker at de nå mister den eneste ene, og at de aldri noensinne kommer til å ha disse følelsene for noen annen når det kommer til et brudd

...og det er reelt i øyeblikket uten tvil.

Men jeg kan ikke la vær å tenke at opp igjennom årene, så har det jammen vært ganske mange av "den eneste ene", hvis jeg tenker meg helt tilbake til tenårene.

Så i dag vet jeg at hvis det skulle komme til brudd mellom meg og min kjære gjennom snart 20 år, så vet jeg at selv om det ville blitt slitsomt, så hadde jeg kommet meg gjennom det, overlevd og hatt det helt greit etterpå, når ting hadde kommet på avstand.

Tenk om man kunne være så fornuftig når man sitter i en sånn situasjon hvor det føles som om verden holder på å rase fra hverandre! Den gjør jo ikke det...hukommelse er en selektiv ting og fy søren så glemsk den er!

Du har så rett Har ikke opplevd kjærligshetssorg enda, håper jeg ikke må!