Ulykkelig i forholdet eller deprimert?

[Gjest *TS-ulykkelig?*]

Jeg og sambo har vært sammen i mange år nå. Har alltid sett for meg at vi skal fortsette med det og har aldri sett for meg livet alene eller uten ham. De siste 7 mnd har jeg imidlertid blitt usikker. Alt blir så tungt og unaturlig. Begynner å se for meg å skulle bo videre alene. (Er ingen andre i bildet) Jeg/vi har hatt en ganske tøff tid frem og tilbake de siste 2 årene pga at vi har forsøkt å få barn, men har mistet flere ganger. Nå er jeg ikke sikker på om det er så lurt å fortsette den prøvingen... Vi har snakket om dette, han merker at jeg er annerledes, litt trist sier han. Jeg vet ikke hvorfor men han tror jeg kan begynne å bli deprimert. Jeg er vet ikke om det er det som er riktig eller om at han bare "ønsker" at det er det som er problemet. Er blid og glad ellers på jobb og med venner men når jeg tenker på hvordan jeg har det ser jeg for meg at det er lettere å være alene...

Noen som har vært i samme situasjon? Noen inspill?

[Gjest TS]

TS igjen

Glemte å si at jeg stadig går å ombestemmer meg. Det ene øyeblikket er jeg overbevist om at jeg bare inbiller meg ting sånn at det går over og blir som før, mens i neste øyeblikk holder jeg på å begynne å grine av å tenke på det at jeg egentlig vil være alene. Skikkelig fustrerende! Han er selfølgelig verdens beste og veldig tolmodig og bare tanken på å såre ham får det til å vrenge seg inni meg.

[Gjest Gjest]

Hvordan er søvnen din?

Opplever du samme glede i ting som du alltid har likt? (se filmer, lese bøker, gå turer etc)

Hvordan ser du på fremtiden (sett vekk fra akkurat dette problemet med ham og usikkerheten der)

Hvordan er tankene dine i løpet av dagen?

Hvordan er energinivået ditt?

Det å miste under svangerskapet flere ganger er en risikofaktor både for depresjon og for at det blir brudd i forholdet. Jeg syntes du burde ta ham på alvår og undersøke om du kansje er deprimert og kanskje burde dere vurdere samlivsterapi? Dersom dere har vært sammen så lenge kan det kanskje være lurt å gi det en sjangs til dere begge og jobbe skikkelig med forholdet.

[Gjest TS]

Hvordan er søvnen din?

Opplever du samme glede i ting som du alltid har likt? (se filmer, lese bøker, gå turer etc)

Hvordan ser du på fremtiden (sett vekk fra akkurat dette problemet med ham og usikkerheten der)

Hvordan er tankene dine i løpet av dagen?

Hvordan er energinivået ditt?

Det å miste under svangerskapet flere ganger er en risikofaktor både for depresjon og for at det blir brudd i forholdet. Jeg syntes du burde ta ham på alvår og undersøke om du kansje er deprimert og kanskje burde dere vurdere samlivsterapi? Dersom dere har vært sammen så lenge kan det kanskje være lurt å gi det en sjangs til dere begge og jobbe skikkelig med forholdet.

Sover slik som jeg pleier tror jeg, hele natten og sovner fort. Mulig jeg har sovet litt mer nå som vi har hatt juleferie. Gjør stort sett det jeg har pleid å gjøre, og liker å gjøre dem også. Kanskje jeg bruker litt mer tid på TV/lesing enn ellers. (er godt å være alene så jeg slipper å forholde meg for mye til "oss")

Fremtiden er ....ok...? Vet jo at jeg alltid klarer meg. Ser ikke mørkt på ting generellt føler jeg. Går av og til å håper vi blir gravide snart og av og til å er glad for at vi ikke allerede har blitt det...

Har ikke så mye ekstra energi. Er tungt nok å gå å tenke så mye!

Pga. ev. fremtidig adopsjon (har jo som nevnt problemer) vegrer jeg meg for å gå til legen min ang. dette. Vet at folk får avslag på adopsjon pga. tidl. depresjoner og har ikke lyst til å risikere dette.

[Gjest Gjest_norah_*]

har vært/er i samme situasjon som deg - bortsett fra at vi ikke har forsøkt å få barn.

har tenkt mye frem og tilbake på forholdet spesielt det siste året, og har ikke hatt styrke til å gjøre noe med det.

det er veldig slitsomt å aldri klare å bestemme seg for noe - man er bare midt i ingenting. det tar utrolig mye energi, og det var mange dager da jeg var helt nede.

men dette hadde for min del med mer å gjøre enn kun forholdet, og det tror jeg gjelder for deg også, uavhengig av om du skal fortsette med samboeren din eller ikke.

det tar jo på å miste så mange ganger, og du må nok bruke tiden til hjelp både når det gjelder samboer og deg selv.

du deler jo ikke denne sorgen med venner eller jobb - men med samboeren din, og dermed blir det ekstra vanskelig mellom dere.

kanskje dere skal ta en pause fra å planlegge fremtid - til å konsentrere deg om hvordan dere har det her og nå.

det var iallefall slik jeg tikl nå har kommet meg gjennom den vanskelige tiden, for det var strengt tatt ikek noe han kunne gjøre.

jeg måtte bare ta det fra dag til dag - noe som ikke var lett da ting varierte stort.

grunnen til at jeg fortsatt er i forholdet er at jeg har sterke følelser for ham. om det holder, det vet jeg ikke.

jeg tror ikke man trenger gå til lege eller psykolog for å få ordnet opp i ting alltid, noen ganger kan det også hjelpe mye på snakke med venner - såfremt man ikke blir ute av stand til å fungere i hverdagen.

noen ganger hjelper det stort bare å få det ut:) selv følte jeg iallefall en stor byrde ble tatt bort når jeg turte å være åpen om hjemmesituasjonen til enkelte venner.

[tineline]

Hvis du er redd for å miste muligheten til adopsjon, gå til en uavhengig psykolog i stedet. Legen din trenger ikke vite noe om dette, såvidt jeg vet, med mindre vedkommende har henvist deg til psykologen selv.

Når det gjelder å prate med venner, så er det vel også en smertegrense der. På et tidspunkt føler mest sannsynlig både de og du at du har belastet dem for mye med problemer de ikke nødvendigvis kan hjelpe deg med, og det kan gå utover vennskapet. Litt samtale er greit, men for å løse psykiske problemer er det nok best å søke profesjonell hjelp.

Bare så det er sagt, er de symptomene nevnt over en pekepinn på at du virkelig er deprimert. Dersom du kun tenker på forholdet, og at du vet det er dette som er problemet og at du ikke er fornøyd, så har du jo kanskje svaret ditt der? Men hva med å gå til parsamtaler i så fall?

[Alvina]

Å være prøvere forteller at det ligger et sterkt ønske om felles barn, og å stadig mislykkes er deprimerende - selv om man forsøker å dytte det litt bort for å beskytte seg selv. Kan ts ubevisst bebreide mannen sin pga barnløsheten, selv om kanskje det fysiske er diagnosert hos henne? De som mister et barn, opplever ofte at sorgen blir for stor å bære og at partneren får frem ubehagelige minner om tapet. Jeg tror det er lurt å prate med en privatpraktiserende terapaut hvis ts er redd for at en evt søknad om adopsjon vil bli svekket. Muligheten for samlivsterapi burde være et tilbud når man starter en prøving som ikke fører frem.

Endret 8. januar 2010 av Alvina