Bestevenn/inne

[Klatt]

Noen som har erfaringer med slike forhold? Allerede de første dagene på ungdomsskolen bemerket jeg meg jenta som etter kort tid skulle bli min aller beste venninne. Tiden gikk, vi pratet om alt og ingenting, tilbrakte tid i lag på fritiden og dypt nede visste jeg at det var henne jeg ville ha. Som hyppig databruker så lenge jeg kan huske leste jeg en del om dette med gode venner som plutselig innleder forhold som ikke fungerer så bra, og som regel ender opp med at begge partene mister både kjæreste og tidligere god venn eller venninne.

Fortalte venninna mi om følelsene mine og fikk det klassiske svaret om at hun ikke ville ødelegge vennskapet vårt og det vi hadde. Hun var glad i meg, men ikke på den måten. Ærlig nok. Vi fortsatte å tilbringe mye tid i lag etter denne episoden og i bunn og grunn var lite forandret mellom oss. Tiden gikk og jeg falt litt bort fra henne grunnet nye vennskap og lignende. For å gjøre akkurat denne biten lang, så fant hun ut at hun ville satse på oss, og hun visste at jeg fortsatt var interessert.

Jeg ble, var og er overlykkelig og runder straks tre fantastiske år med denne jenta og jeg håper det aldri tar slutt. Den er hvertfall ikke å se på horisonten for øyeblikekt og jeg tviler på at den dukker opp med det første. Egentlig ikke aldri. Vi har hatt våre oppturer og nedturer, men alt i alt uten tvil et helt fantastisk forhold som er fult av alt som trengs.

Noen andre som har erfaringer med slike forhold? Positive eller negative, noen de vil dele? Er en smule nysgjerrig på hva som skjer når det går galt i et slikt forhold. Vanskelig å holde kontakten med sin tidligere venn eller venninne? Eller har man klart å beholde vennen, selv om kjæresten ikke lengre er til stede?

[Breakeven]

Kan jo fortelle min historie.

Jeg var bestevenn med eksen min. Vi ble kjent på jobb og var aldri kjeeempe gode venner i begynnelsen. Hadde en del felles venner gjennom jobben og hang en del med de og han. Men vi fikk vel et ganske close forhold over natta. Vi snakket på msn og hadde noen dype samtaler, etter det begynte vi å henge mye med hverandre. Vi fant på ting alene sammen og alle på jobben spurte hva som skjedde med oss, men vi var bare venner. Der og da så jeg faktisk på han som bare en venn. Det var med tiden jeg begynte å falle for han. Vi fikk begge kjærester etterhvert også. Men jeg var aldri så forelsket i den eksen min som jeg var i han siste, jeg ville nok bare ha en kjæreste på den tiden. Han hadde isåfall dame og jeg hadde type som jeg gjorde det slutt med bare 1 måned før jeg ble sammen med bestevennen min. Han gjorde det også slutt med dama si like før ting skjedde mellom oss.

Vi var alltid veldig kosete, sov i samme seng noe som ikke var så populært hos dama hans, det skjønner jeg godt. De kranglet litt om det. Men sånn var det nå og det fortsatte. Vi var ikke bestevenner i mer enn 1 halvt år før vi en kveld hadde sex etter en kveld på byen, da ble vi sammen. Jeg hadde hatt følelser for han en stund før dette skjedde, det samme hadde han. Men jeg turte ikke innrømme det for noen andre, nesten ikke meg selv engang. Jeg var redd for å ødelegge vennskapet, slik som du er. Men vi ble nå sammen og var sammen i 1 1/2 år faktisk. Var mange oppturer og nedturer, utroskap, eksdrama you name it.

Nå er han faktisk sammen med henne han var sammen med før meg igjen. Så jeg vet ikke om jeg vare var en rebound for han? Sånn føler jeg meg hvertfall i og med at de tydeligvis hadde kontakt da jeg og han var sammen og han savnet henne osv, dette fant jeg ut at han hadde skrevet på meldinger til henne.

De skulle også faktisk prøve på nytt igjen like før vi ble sammen, men det skjedde jo ikke siden jeg ble sammen med han. Så han kom vel aldri helt over henne, og jeg er fortsatt ikke helt over han.

Jeg visste ting aldri kom til å bli det samme igjen, og det ble det ikke. Nå snakker vi knapt sammen. Har vært en del drama i ettertid. Vi er ikke venner, men heller ikke fiender kan du si..

Savner bestevennen min...

[Caramello]

Jeg og kjæresten min ble kjent over mIRC.. Vi begynte å prate med hverandre, ingen visste hvem hverandre var, men det visste seg at vi kun bodde 4-5 km fra hverandre og at vi gikk på samme skole. Vi møttes for første gang på skolen, og etterhvert også i fritiden. Det utviklet seg raskt til vennskap.

Månedene gikk, og jeg begynte å få følelser for denne gutten, men jeg fortalte ingenting til han om det. - Før han fortalte meg at han hadde følelser for meg

Vi ble imidlertid ikke sammen med en gang, for til tross for følelsene mine var jeg litt usikker på om jeg ville innlede et forhold med han, siden vi var venner. Men jeg likte han kjempegodt, og ble bare mer og mer forelsket.

Så etter ei stund fant vi ut at det bare måtte bli oss.. Og mitt første kyss fikk jeg St.hansaften i 2004.. Og siden har vi vært sammen. Angrer ikke et sekund på det.. For han er det beste som noen sinne har hendt meg!

[NoAngel]

jeg er nygift med min beste venn :rødme:

funker veldig bra... utenom en ting..

når vi krangler.. savner jeg å kunne sladre til bestevennen min!!

så da kjefter jeg på han for å ha "tatt fra meg " bestisen min, slik at jeg nå ikke har noen jeg betro meg til på den samme måten

det hele er egentlig bare komisk, men der og da er jeg veldig irritert

utenom dette syntes jeg det er fantastisk deilig å kunne gp inn i "vennemodus" når vi vil. uten å måtte føle på alle disse kjæreste følelsene hele tiden.

føler meg mye tryggere med han enn jeg har gjort med noen andre.

han er jo min bestevenn. og han elsker meg,PÅ TROSS AV at han vet om alle mine mindre flatterende sider

og alle mine tåpelige påfunn fra før vi ble sammen :D

[Gjest negasjon]

Noen andre som har erfaringer med slike forhold? Positive eller negative, noen de vil dele? Er en smule nysgjerrig på hva som skjer når det går galt i et slikt forhold. Vanskelig å holde kontakten med sin tidligere venn eller venninne? Eller har man klart å beholde vennen, selv om kjæresten ikke lengre er til stede?

Mitt lengste forhold inntil nå, varte i over ti år. Vi ble kjent gjennom felles venner og var venner i to år før jeg bare tok han.

Men det måtte til, for vi var så gode venner, og det var grunnen til at jeg ikke ville gå videre.

Etter mange år ble det slutt, men vi er venner ja, og vi har fremdeles felles venner. Jeg vil ha han tilbake, men jeg ødela alt på den måten når jeg begynte sammen med en annen ett år etter at det ble slutt.

Vennene våre hadde kanskje litt problemer i den fasen når det ble slutt, men vi sørget begge for (jeg i alle fall) ¨å unngå hverandre i de første tre kritiske mnd. Men vi er enda venner og han er en jeg kan stole på, som en venn. Ja. Men det finnes ikke noen oppskrift. Det jeg lurer på er hvorfor du bekymrer deg for det, så lenge dere lever lykkelige sammen?

[Klatt]

Ah, jeg er ikke bekymret. Bare nysgjerrig på om påstanden om hvorvidt slike forhold som regel ender i grøfta med brudd på vennskapet er sant. Det er alltid unntak, men jeg var vel simpelheten nysgjerrig på andres historier.

[Breakeven]

Ah, jeg er ikke bekymret. Bare nysgjerrig på om påstanden om hvorvidt slike forhold som regel ender i grøfta med brudd på vennskapet er sant. Det er alltid unntak, men jeg var vel simpelheten nysgjerrig på andres historier.

Det er selvfølgelig helt individuelt. Forskjellig fra par til par, for noen funker det, andre ikke.

[NoAngel]

kommer kanskje litt ann på grunnen til bruddet?