skilsmissebarn og samvær! hva er "normalt"

[Gjest Gjest]

Jeg har vært litt inne å lest på ulike inlegg her i dag og det virker som om det er mange fornuftige oppegående mennesker som følger dette forumet.

Jeg har over lang tid nå vært på sidelinjen av en diskusjon mellom to foreldre i en barnefordelingssak. Jeg må si jeg er sjokket over systemet norge har for å beskytte barnas beste! Jeg har altid vært under det intrykket at det trengs to for å lage barn og at det barnet er like deler mor og like deler far.

I saker hvor en av foreldrene er uskikket til å ta være på et barn (syk ol) og hvor en av partene flytter langt bort fra den andre, så forstår jeg at en løsning hvor barn bor hos den ene av forelderen er det beste.

I dette tilfelle bor begge foreldrene et steinkast unna hverandre, begge er kompetenkte, kjærlige og omsorgsfulle personer og barna (ikke minst) har et supert forhold til foreldrene.

Nå skal det sies at jeg ser denne saken mest fra far sin side og det er et fantastisk bånd mellom far og hans barn. Han er det beste faren de kan ha og selv om barna er små (og uten rett til å bestemme selv eller bli hørt enda) gir de masse av uttrykk for at de savner pappaen sin og at de skulle ønske de kunne bo mer hos han.

Som dere forstår av historien er det i dette tilfelle ikke klart å komme til en enighet om 50/50 løsning og det gikk så langt at det ble en rettslig avgjørelse. Far har nå utvidet helg Tordag-mandag morgen. og torsdag til fredag uken etter.

Det som forbauser meg er at ingen i det offentlige støtter fars rettigheter.. Han har ingen rettigheter. Han kan gå til ny sak, men som advokaten hans sier, dommere liker best "de som sitter å tisser" i slike saker. Han kan kalle til meklingsmøte, men mor kan stå på sitt og da må han til sak..han kan snakke med barnepsykologer og helsesøster og få en antyding om at løsningen burde vært anderledes men når nav eller familievernkontor blir koblet inn sitter de med hendene i fatle og ingen ting annet en mors maktbehov blir tilfredstilt.

Jeg skal bare kjapt sitere helsesøster etter individuelle samtaler med foreldrene: " her er det nok følelser knyttet til bruddet mellom dere som spiller inn"(noe som tyder på at fagfolk ser situasjonen men ikke kan gripe inn og snakke fornuftig til partene til banas beste eller faktisk mekle...hva er et meklingsmøte når mor står på sitt og far står på sitt og meklingsmannen sitter å ser på de??

Nav kan kreve penger for barnebidrag, men når det viser seg at far har betalt for mye kan ikke nav kreve dette tilbakebetalt fra mor! Så når mor nekter å betale tilbake så slipper hun unna med det!

Jeg kan nok skrive side opp og side ned om alle episoner og historier vi har vært igjennom i det siste. Jeg innser at situasjonen er ekstra vanskelig fordi det nok er en del bitterhet i bildet, men hvilke mennesker er det som ikke klarer å sette alt dette til side for å komme barna i møte og sikre barnas fremtid på en trygg og god måte??

Jeg vil avslutte dette hjertesukket med å spørre dere på forumet hva dere mener er en moderne praksis i slike saker i dag? hvordan har dere fordelt samværet, hvordan ville dere fordelt samværet hos dere selv hvis de viktigste kreteriene er tilstede,- nemelig: nærhet til begge hjem og friske, fornuftige foreldre

jeg vil gjerne høre synspunkter på dette både fordi jeg trodde Norge var kommet så langt at det var en selvfølge at barna hadde lik rett til både en far og en mor og fordi i min omgangskrets er det svært sjelden at jeg hører om foreldre som fordeler anderledes enn 50/50.

Feminister sier vi at vi er og likestilling skal vi ha...men kom tilbake når mannen sier han også vil ha likestilling!

hilsen

forhåldsvis oppegående kvinne som vil ha likestilling for begge kjønn!

[Gjest Gjest]

Foreldre som sloss så mye som dü beskriver her, med rettssak og hele pakka. De greier heller ikke å samarbeide om de har 50/50. Følgelig har retten sett hva som gagner BARNET best. Og far ble "taperen". Antakelig bygget på flere faktum, som at mor har vært mest tilstede i barnets liv fra fødsel.

At du og mange fler velger å se på det som at far ikke har rettigheter er synd.

[Gjest Gjest]

Jeg ser hva du mener, om at de sloss. Men jeg tror at mye av dette kunne vært unngått nettopp med en 50/50 løsning. Da hadde de ikke hatt noen grunn får å sloss.

Jeg spør på et generelt grunnlag hva dere hadde valgt selv og hva dere hører om fra deres venner og bekjente.

Forøvrig har far tiltider hatt mer tid med barna før bruddet og aldri mindre. Så retten ser ikke SÅ langt i slike saker.

jeg synes det er trist at barna ikke har lik rett til å være like masse med far som med mor. at dette ikke er en selvfølge og utgangspunkt og at en forhandler seg ut fra det ståstedet i slike saker utifra hva som passer for akkuratt hvert enkelt tilfelle.

hvorfor vil vi ha likestilling bare på våre primisser?

[Gjest mikkel]

Foreldre som sloss så mye som dü beskriver her, med rettssak og hele pakka. De greier heller ikke å samarbeide om de har 50/50. Følgelig har retten sett hva som gagner BARNET best. Og far ble "taperen". Antakelig bygget på flere faktum, som at mor har vært mest tilstede i barnets liv fra fødsel.

At du og mange fler velger å se på det som at far ikke har rettigheter er synd.

At far har langt mindre rettigheter enn mor kan det vel ikke være tvil om. Et eks.er dette med foreldreansvar.(Foreldreansvar er påkrevd for at en forelder skal kunne ha omsorg for egne barn) Mor får automatisk foreldreansvar etter fødselen..mens far bare får det automatisk hvis han er gift med mor.Hvis mor og far ikke er gift,må far ha mors tillatelse for å ta del i foreldreansvaret. Hvis mor nekter det..så må far gå rettens vei for å få foreldreansvar. Altså.: Mor får denne retten automatisk,mens far må slåss i retten for å få det.Dette kaller jeg en grov skjevfordeling av rettigheter.

Uansett så vil vi diskutere disse tingene de neste hundre årene så lenge ikke myndighetene er interessert i å lage et regelverk som likestiller foreldrene. Det kan aldri fungere så lenge vi har et regelverk som lager en sjefsforelder og en forelder som må "krype" for den andre.

[Gjest Gjest]

helt enig! det er jo helt hårreisende og gammeldags!

Hva er det som gjør at mødre mener de mer mer viktig for barna enn far..jeg vet jo at det ikke er kun mødre som styrer dette landet,men det er et slikt innsyret miljø og nedarvet feiltenkning at jeg får lyst til å fraskrive meg retten til å føde barn (hvis dette går??) jeg er livredd for at en skrue skal falle ut sammen med barnet som får meg til å heve meg over far i forholdet...

[julia2]

Det finnes damer som er vanskelige, like fullt som det finnes menn.

Jeg har også lest endel tråder er inne, og har vel dannet meg ett vist inntrykk...

Selv er jeg dame, og om jeg ble skilt kunne jeg aldri i verden tatt fra dem / minsket kontakt med barnefar.

Men det kommer vel mest av at jeg selv har erfaring med det motsatte...desverre...

[Gjest mor til 3]

Det er mykje som skjer ved eit oppbrudd...Eit godt forhold som plutseleg raknar, der du kanskje er uviten om at mannen har ei på si...til tross for at de nett har fått eit barn til...I utgangspunktet skal ikkje omstendighetane ha noko å seie...men det har det...Det er mange følelser som skal bearbeidast, og det kan ta fleire år før det gode forholdet mellom far og mor blir så pass at ein kan klare å vere rasjonell når det kjem til ungane...Vi prøver så godt vi kan, begge. Men at ungane skal bu 50/50 er ikkje noko god løysing for ungane...Det er det for dei vaksne, tid til ungane og tid til seg sjølv...Eg meinar det er egoistisk av foreldre å ha ein slik fordeling! Tenk på ungane, ei veke her og ei veke der...ingen som har det fulle og heile ansvaret...Beskjedar hit og dit! Som lærar har eg erfart at ungar som bur litt her og litt der ikkje får den oppfølginga som ein bør ha...Eg er hos pappa no, så då har eg ikkje... eller no er eg hos mamma....Korleis ville du ha likt å bu ei veke her og ei veke der året rundt...Eg hadde følt meg rotlaus...Ein høyrer ikkje skikkeleg til noko plass!!! Viktig at foreldre er bevisst ansvaret dei faktisk har når ein får barn, og velgjer ein å gå ut av eit forhold, må ein faktisk ta konsekvensane av det!!!

Kvart brudd har kvar sin historie, og det er særs viktig at ein ser det i ein samanheng korleis og kven som har ungane!!! Og mi meining er: IKKJE LA UNGANE BU LITT HER OG LITT DER! DEI TRENG EIN PRIMÆRHEIM!!!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det er mykje som skjer ved eit oppbrudd...Eit godt forhold som plutseleg raknar, der du kanskje er uviten om at mannen har ei på si...til tross for at de nett har fått eit barn til...I utgangspunktet skal ikkje omstendighetane ha noko å seie...men det har det...Det er mange følelser som skal bearbeidast, og det kan ta fleire år før det gode forholdet mellom far og mor blir så pass at ein kan klare å vere rasjonell når det kjem til ungane...Vi prøver så godt vi kan, begge. Men at ungane skal bu 50/50 er ikkje noko god løysing for ungane...Det er det for dei vaksne, tid til ungane og tid til seg sjølv...Eg meinar det er egoistisk av foreldre å ha ein slik fordeling! Tenk på ungane, ei veke her og ei veke der...ingen som har det fulle og heile ansvaret...Beskjedar hit og dit! Som lærar har eg erfart at ungar som bur litt her og litt der ikkje får den oppfølginga som ein bør ha...Eg er hos pappa no, så då har eg ikkje... eller no er eg hos mamma....Korleis ville du ha likt å bu ei veke her og ei veke der året rundt...Eg hadde følt meg rotlaus...Ein høyrer ikkje skikkeleg til noko plass!!! Viktig at foreldre er bevisst ansvaret dei faktisk har når ein får barn, og velgjer ein å gå ut av eit forhold, må ein faktisk ta konsekvensane av det!!!

Kvart brudd har kvar sin historie, og det er særs viktig at ein ser det i ein samanheng korleis og kven som har ungane!!! Og mi meining er: IKKJE LA UNGANE BU LITT HER OG LITT DER! DEI TRENG EIN PRIMÆRHEIM!!!

Javel.! Og jeg regner med at PRIMÆRHEIMEN for dine tre er hos deg.

[Far til 2]

Det er mykje som skjer ved eit oppbrudd...Eit godt forhold som plutseleg raknar, der du kanskje er uviten om at mannen har ei på si...til tross for at de nett har fått eit barn til...I utgangspunktet skal ikkje omstendighetane ha noko å seie...men det har det...Det er mange følelser som skal bearbeidast, og det kan ta fleire år før det gode forholdet mellom far og mor blir så pass at ein kan klare å vere rasjonell når det kjem til ungane...Vi prøver så godt vi kan, begge.

Jeg forstår ikke hva du mener.

Er det sånn at det er akseptabelt med begrenset samvær om far har vært utro ? Hvis det er akseptabelt sier du at det er barna som skal få lide for foreldrenes handlinger enten det er mors eller fars ønske om samlivsbrudd, utroskap eller annet.

Men ettersom vi vet at barn og fedre er uten rettigheter så sier du at om mor er utro eller om mor av andre ønsker samlivsbrudd, så skal mor også kunne begrense samværet mellom barn og far.

Eller sier du at fordi det kan ta flere år skape et et godt forhold mellom mor og far, så må barna akseptere begrenset samvær ???

Mener du at barn må akseptere å treffe den ene forelderen mindre fordi den andre forelderen opplever samlivsbruddet vanskelig ?

I så tilfelle sier du at det å OK at foreldrene straffer barn med begrenset samvær i de tilfellene der bruddet er vanskelig.

Men at ungane skal bu 50/50 er ikkje noko god løysing for ungane...Det er det for dei vaksne, tid til ungane og tid til seg sjølv...Eg meinar det er egoistisk av foreldre å ha ein slik fordeling! Tenk på ungane, ei veke her og ei veke der...ingen som har det fulle og heile ansvaret...Beskjedar hit og dit! Som lærar har eg erfart at ungar som bur litt her og litt der ikkje får den oppfølginga som ein bør ha...Eg er hos pappa no, så då har eg ikkje... eller no er eg hos mamma....Korleis ville du ha likt å bu ei veke her og ei veke der året rundt...Eg hadde følt meg rotlaus...Ein høyrer ikkje skikkeleg til noko plass!!!

Men synes du det er riktig at du, - eller politikerene, skal bestemme hvor mye samvær barna skal ha ? Fram til nå har det faktisk vært sånn at det er politikerene som har bestemt hvor mye samvær "Hans og Grete" skal ha med mamman og pappan sin. Det har politikerene bestem ved å nekte felles omsorg. HVORDAN I HELV::: KAN DU OG POLITIKERE VITE HVA SOM ER BEST FOR BARN OG FORELDRE DU ALDRI HAR TRUFFET ??? Du kjenner ikke barna. Du kjenner ikke foreldrene. Du kjenner ikke barnas nærmiljø. Det gjør heller ikke politikerene. Hvordan kan dere da være så påstålig som dere er ???

Jeg sier ikke at felles omsorg er eneste riktige. Men jeg mener vi ikke kan nekte barn og foreldre en slik løsning selv om en av foreldrene vil ha all makt omkring dette med samvær alene. Om vi åpnet for felles omsorg som utgangspunkt ved samlivsbrudd ville det fortsatt være mulig å skjevdele omsorge/samværet der dette er hensiktsmessig. Men MYNDIGHETENE MÅ SLUTTE Å TVINGE BARN TIL BEGRENSET KONTAKT MED SAMVÆRSFORELDER der barna og samværsforelder ønsker mer kontakt. Det er direkte maktovergrep mot barna (og flertallet) å fortsette den ensidige krigen mot barn og fedre som ønsker mer samvær.

Viktig at foreldre er bevisst ansvaret dei faktisk har når ein får barn, og velgjer ein å gå ut av eit forhold, må ein faktisk ta konsekvensane av det!!!

Kvart brudd har kvar sin historie, og det er særs viktig at ein ser det i ein samanheng korleis og kven som har ungane!!! Og mi meining er: IKKJE LA UNGANE BU LITT HER OG LITT DER! DEI TRENG EIN PRIMÆRHEIM!!!

DU sier at foreldrene må ta ansvar.

Dette ansvaret inkluderer det å ivareta barna ønsker og behov der det er nødvendig med utradisjobelle valg fremfor å presse barna inn i en samværsform som ikke nødvendigvis passer dem, mener jeg.

DU sier at hvert brudd har sin historie.

Samtidig aksepterer du tydligvis ikke at dette også innebærer at hvert brudd må behandles individuelt.

DIN mening er at barna ikke må bo "litt her og litt der". Det synes dermed at DU ønsker å bestemme hvilke samværsordning barn bør ha ved samlivsbrudd. Men samtidig sier du altså at "hvert brudd har sin historie. Kan du da ikke også akseptere at hvert brudd bør behandles individuelt mht samværsløsning.

Du motsier jo deg selv flere ganger i dette innlegget ditt.

Det starter med å skylle på far med mulig utroskap. Utifra det jegt har lest skjer utroskap like ofte hos begge kjønn så å trekke frem fars mulige utroskap for å forsvare begrenset samvær mellom barn og far blir feil. Hva med alle de tilfellene der det er mor som er utro.

Og hvorfor skal foreldrenes feiltrinn benyttes som argument for å begrense barnas rett til samvær ? De er uskyldige i denne konflikten og burde ikke vært trukket inn i denne med slik argumentasjon.

Og hvorfor skal politikere og du bestemme samværsmengden når ingen av dre kjenner barna eller foreldrene ? Jeg synes foreldrene bør være likeverdige i utgangspunktet og at barnas ønsker bør være sentralt. De fleste barn har det samme forholdet til far som til mor selv om mange mødre har vanskelig for å akseptere dette. Barnas forhold til foreldrene tilsier at de (barna) bør ha rett til like mye samvær.

Og hvilket ansvar viser foreldre og politikere om de ikke prioriterer barnas ønsker fremfor egne ønsker ? Å tvinge barn til begrenset samvær med den ene forelderen vha et lovverk er et STORT overgrep. Derfor må både politikere og foreldre slutte å tvinge barn inn i en samværsform som barn ikke ønsker. Dette inkluderer at barn skal ha rett til felles omsorg der både foreldre og barn er egnet til dette og forholdene forøvrig ligger til rette for det. Men det betyr også at vi må slutte å tvinge barn til å bo med sin mor der barna ønsker det anderledes. Legg merke til at jeg iklke mener at mor skal være uegnet til omsorg for å kunne velge far. Bare det at barna skal ha rett til å velge utradisjonelt og at deres SAMVÆR OG OMSORGSBEHOV MED BÅDE MOR OG FAR MÅ BLI IVARETATT AV LOVVERKET, SELV OM DETTE IKKE BLIR IVARETATT IDAG.

[Gjest farge]

Det er mykje som skjer ved eit oppbrudd...Eit godt forhold som plutseleg raknar, der du kanskje er uviten om at mannen har ei på si...til tross for at de nett har fått eit barn til...I utgangspunktet skal ikkje omstendighetane ha noko å seie...men det har det...Det er mange følelser som skal bearbeidast, og det kan ta fleire år før det gode forholdet mellom far og mor blir så pass at ein kan klare å vere rasjonell når det kjem til ungane...Vi prøver så godt vi kan, begge. Men at ungane skal bu 50/50 er ikkje noko god løysing for ungane...Det er det for dei vaksne, tid til ungane og tid til seg sjølv...Eg meinar det er egoistisk av foreldre å ha ein slik fordeling! Tenk på ungane, ei veke her og ei veke der...ingen som har det fulle og heile ansvaret...Beskjedar hit og dit! Som lærar har eg erfart at ungar som bur litt her og litt der ikkje får den oppfølginga som ein bør ha...Eg er hos pappa no, så då har eg ikkje... eller no er eg hos mamma....Korleis ville du ha likt å bu ei veke her og ei veke der året rundt...Eg hadde følt meg rotlaus...Ein høyrer ikkje skikkeleg til noko plass!!! Viktig at foreldre er bevisst ansvaret dei faktisk har når ein får barn, og velgjer ein å gå ut av eit forhold, må ein faktisk ta konsekvensane av det!!!

Kvart brudd har kvar sin historie, og det er særs viktig at ein ser det i ein samanheng korleis og kven som har ungane!!! Og mi meining er: IKKJE LA UNGANE BU LITT HER OG LITT DER! DEI TRENG EIN PRIMÆRHEIM!!!

Så du vil at der folk praktiserer 50/50 er det freldrene som skal bo ei uke her og ei uke der? At foreldrene skal være de som flytter inn og ut av primærhjemmet? Ikke en dum ide. Tviler for at foreldrene hadde orket det... trist men sant! Hvordan kan foreldre la barna sine drive å flytte, mens de selv aldri ville hatt det sånn?

[Far til 2]

Så du vil at der folk praktiserer 50/50 er det freldrene som skal bo ei uke her og ei uke der? At foreldrene skal være de som flytter inn og ut av primærhjemmet? Ikke en dum ide. Tviler for at foreldrene hadde orket det... trist men sant! Hvordan kan foreldre la barna sine drive å flytte, mens de selv aldri ville hatt det sånn?

Spørsmålet er heller hvorfor en skal nekte et barn mer samvær ved å bruke omtrent 50% av tiden hos hver av foreldrene.

Dessuten medfører ikke f.eks. 50/50 mer flytting om en sammenlikner med "vanlig samvær (annenhver helg + 1 dag/uke). Isteden vil 50/50 medføre MINDRE flytting for mange.

Du referer til hvordan du mener 50/50 kan praktiseres for foreldrene. Forslaget er helt greit det, men husk at det ikke er foreldrene som skal bli ivaretatt av ordningen men barna. Derfor bør du lytte til om BARNA synes ordningen er grei.

[Gjest Gjest]

Så du vil at der folk praktiserer 50/50 er det freldrene som skal bo ei uke her og ei uke der? At foreldrene skal være de som flytter inn og ut av primærhjemmet? Ikke en dum ide. Tviler for at foreldrene hadde orket det... trist men sant! Hvordan kan foreldre la barna sine drive å flytte, mens de selv aldri ville hatt det sånn?

Veldig interessant problemstilling. Jeg er temmelig lite politisk korrekt når jeg mener at det IKKE er til barnas beste å måtte flytte hver annen uke. Det er dermed ikke sagt at jeg automatisk mener bostedforelderen skal være mor!! (SÅ det er sagt før noen skriker opp) Heldigvis har jeg en partner som støtter dette synet. Hverken jeg eller han ville orket å være på "flyttefot" hver fjortende dag. Vi har venner som prøvde denne ordningen med fast bolig for barna, så flyttet de inn ut 50/50. Etter en tid syns de det var slitsomt, opprivende og masete. Men tusener på tusener av barn skal pålegges dette i sin barndom fordi vi voksne skal måle rettferdighet med millimetermål, og i vår selvrettferdighet så er dette det beste for barna.

[Gjest Gjest]

Veldig interessant problemstilling. Jeg er temmelig lite politisk korrekt når jeg mener at det IKKE er til barnas beste å måtte flytte hver annen uke. Det er dermed ikke sagt at jeg automatisk mener bostedforelderen skal være mor!! (SÅ det er sagt før noen skriker opp) Heldigvis har jeg en partner som støtter dette synet. Hverken jeg eller han ville orket å være på "flyttefot" hver fjortende dag. Vi har venner som prøvde denne ordningen med fast bolig for barna, så flyttet de inn ut 50/50. Etter en tid syns de det var slitsomt, opprivende og masete. Men tusener på tusener av barn skal pålegges dette i sin barndom fordi vi voksne skal måle rettferdighet med millimetermål, og i vår selvrettferdighet så er dette det beste for barna.

Så det beste for barna er å annenhver onsdag ettermiddag reise til mor/far og deretter hjem for å legge seg/ evt overnatte også annenhver fredag til søndag det samme?? Hvor oppstykkende er ikke det?

Og du glemmer en ting - der mor eller far bor fast, der skapes også et hjem. Jeg tror ikke at man greier å skape noen "hjemfølelse" for ungene heller, om man ikke greier å skape det for seg selv. Uansett vil man kanskje ha ulike regler å forholde seg til, og det kan bli vanskelig for ungene om hjemmet er ett og bare foreldrene bytter på å bo der.

Jeg skal ikke påstå at 50/50 er det eneste saliggjørende. Men at begge foreldre bør ha like mye rett til å bestemme over barnet, det er jeg ikke i tvil om. Iallfall der hvor ting er normale.

Husk at når man velger å gå fra hverandre, så er man fortsatt foreldre, sånn som det er nå parkeres samværsforelderen til å bli en som skal betale bidrag, hente og bringe, samt skrive under når poden trenger pass. Man fratas mange, mange muligheter til å fortsette å være forelder på lik linje med den andre.

Jeg er selv stemor, og vi tar valg hver dag for å gjøre ting best mulig for barnet, for mor og for øvrig familie. Men når alt kommer til alt har far svært liten mulighet til å påvirke hva for eks barnet skal gjøre på fritiden. Og da vi ønsket å regulere samværet, måtte det til slutt en reell trussel om rettsak til for å få gjennom noe som ble en klar forbedring av barnets hverdag.

[Sissan]

Jeg mener at man for i det hele tatt skal vurdere 50/50 deling, må ha en del ting på plass:

- Mor og far må samarbeide særs godt og klare å sette barnet/barna først

- Foreldrene må bo i samme skolekrets, så barna ikke må være borte fra skolekamerater på ettermiddag annenhver uke, og så de ikke må bruke mye tid på transport t/r skole/aktiviteter annenhver uke

- Barn som er store nok til å ha en mening, må ønske det selv

- Det må utvikles to fullverdige hjem, så barna slipper å ta med seg store bager fra det ene hjemmet til det andre

Ellers er det vel fremdeles vanlig med samvær en dag i uken og annenhver helg vil jeg tro. Dersom betingelsene over ikke er tilstede, tror jeg det er bedre for alle parter.

[Far til 2]

Veldig interessant problemstilling. Jeg er temmelig lite politisk korrekt når jeg mener at det IKKE er til barnas beste å måtte flytte hver annen uke. Det er dermed ikke sagt at jeg automatisk mener bostedforelderen skal være mor!! (SÅ det er sagt før noen skriker opp) Heldigvis har jeg en partner som støtter dette synet. Hverken jeg eller han ville orket å være på "flyttefot" hver fjortende dag. Vi har venner som prøvde denne ordningen med fast bolig for barna, så flyttet de inn ut 50/50. Etter en tid syns de det var slitsomt, opprivende og masete. Men tusener på tusener av barn skal pålegges dette i sin barndom fordi vi voksne skal måle rettferdighet med millimetermål, og i vår selvrettferdighet så er dette det beste for barna.

Det er vel heller sånn at du er veldig politisk korrekt (ref parti politisk) ettersom de fleste politikerene fortsatt ønsker å nekte barn felles omsorg om en av foreldrene ønsker en slik rolle alene.

Mine foreldre var imidlertid velig lite politisk korrekt da de tilbød min søster om meg felles omsorg på et tidspunkt da denne beskrivelsen ikke fantes. Idag er både min søster og jeg (og våre ex'er) veldig lite politisk korrekte da vi trosser politikerenes ønske om skjevdeling og begrenset samvær ved å tilby våre barn felles omsorg.

Men hvorfor skal politikerene besttemme hva som er best for våre barn mht omsorgsløsningere. Det er jo omsorgsløsning (eller i realiteten mangel på omsorgs løsning) som er årsaken til så enormt mange konflikter. Hadde UTGANGSPUNKTET ved etthvert samlivsbrudd vært

Likeverdige foreldre

Prioritert ønske om å møte barnas ønsker til samvær/omsorg

Ønske om begrenset konflikt

Fortsatt mulighet til å velge skjevdeling der dette passer best

Forståelse for økonomiske kostnader og fordelinger

da hadde felles omsorg vært benyttet.

Men ettersom utganspunktet er

mest mulig konflikt

minst mulig likeverd

ingen aksept for barnas ønsker

så velges det løsninger som det politikerene fremtvinger, SELV OM INGEN AV POLITIKERENE KJENNER BARNA SOM BLIR BERØRT AV POLITIKERENES KRAV OG HELLER IKKE FORELDRENE, BOSITUASJONEN, ETC, ETC.

Å TVINGE ALLE BARN I HELE NORGE inn i en forhåndsdefinert samværsordning synes for meg å være noe av det villeste politikerene har funnet på iløpet av de siste 40-50 årene.

At politikerene ikke ser dette selv sier mer om politikerene enn om barna som politikerene ønsker å frata samvær/omsorg.

[Gina_]

Jeg mener at man for i det hele tatt skal vurdere 50/50 deling, må ha en del ting på plass:

- Mor og far må samarbeide særs godt og klare å sette barnet/barna først

- Foreldrene må bo i samme skolekrets, så barna ikke må være borte fra skolekamerater på ettermiddag annenhver uke, og så de ikke må bruke mye tid på transport t/r skole/aktiviteter annenhver uke

- Barn som er store nok til å ha en mening, må ønske det selv

- Det må utvikles to fullverdige hjem, så barna slipper å ta med seg store bager fra det ene hjemmet til det andre

Ellers er det vel fremdeles vanlig med samvær en dag i uken og annenhver helg vil jeg tro. Dersom betingelsene over ikke er tilstede, tror jeg det er bedre for alle parter.

Bare en liten kommentar...

Enig i det du skriver, men det er umulig å unngå å drasse med seg ting mellom to hus om man er 50/50 her og der. Selv om man har to fullverdige hjem, må likevel skolesekk, klær, trenings/fritidssaker osv drasses frem og tilbake. Blir litt mye å ha dobbelt av absolutt alt, ikke sant?

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Veldig interessant problemstilling. Jeg er temmelig lite politisk korrekt når jeg mener at det IKKE er til barnas beste å måtte flytte hver annen uke. Det er dermed ikke sagt at jeg automatisk mener bostedforelderen skal være mor!! (SÅ det er sagt før noen skriker opp) Heldigvis har jeg en partner som støtter dette synet. Hverken jeg eller han ville orket å være på "flyttefot" hver fjortende dag. Vi har venner som prøvde denne ordningen med fast bolig for barna, så flyttet de inn ut 50/50. Etter en tid syns de det var slitsomt, opprivende og masete. Men tusener på tusener av barn skal pålegges dette i sin barndom fordi vi voksne skal måle rettferdighet med millimetermål, og i vår selvrettferdighet så er dette det beste for barna.

Jeg tenker at det blir feil å sammenlikne at barn bor i to hjem, og at foreldre bor i to hjem.

Foreldrene skal skape sitt hjem, sin stil, de skal vaske og rydde etter sin standard, de skal pakke klærne og huske å få med seg alt osv.

Dette slipper barna, mulig de må pakke sin egen bag men ellers er det foreldrenes greie.

Kanskje har ikke foreldrene lik stil og lik standard på å holde orden osv, det kan skape mange konflikter og slit.

Og som noen andre påpekte, men som mange bare overser, er det bedre med "vanlig" (annenhver helg og en ettermiddag/overnatting i uken)samvær enn med 50/50, er det ikke like mye flytting?

Uansett så er enhver situasjon og ethvert barn individuellt, det som passer den ene passer ikke den andre - man må prøve en samværsordning og revurdere den etter en tid til man finner det som passer.

Men kanskje burde 50/50 være et utganspunkt, jeg tenker at det vil være konfliktdempende om foreldrene var likestilte når det gjalt barna ved et brudd, når en sitter med makta og en føler avmakt så blir det i mine øyne feil utgangspunkt for samarbeid.

Hvis man starter med mindre konflikter kan det være lettere å se barna istedefor seg selv. Og så får man forandre på 50/50 ordningen etterhvert hvis det ikke funker, da har man ihvertfall prøvd.

[Ellevill]

Bare en liten kommentar...

Enig i det du skriver, men det er umulig å unngå å drasse med seg ting mellom to hus om man er 50/50 her og der. Selv om man har to fullverdige hjem, må likevel skolesekk, klær, trenings/fritidssaker osv drasses frem og tilbake. Blir litt mye å ha dobbelt av absolutt alt, ikke sant?

Nja, mine barn har to fullverdige hjem. Alt de tar med seg er skolesekk, et sett fotballtøy og et instrument.

[Sissan]

Bare en liten kommentar...

Enig i det du skriver, men det er umulig å unngå å drasse med seg ting mellom to hus om man er 50/50 her og der. Selv om man har to fullverdige hjem, må likevel skolesekk, klær, trenings/fritidssaker osv drasses frem og tilbake. Blir litt mye å ha dobbelt av absolutt alt, ikke sant?

Vi har det som Ellevill - alt som fraktes er skolesekk og en sjelden gang spesialutstyr til idrett. Klær og alt annet har h*n begge steder.

Sekken må jo hjem uansett hvilket hjem man går til, så det føles ikke som drassing. og vi har ikke dobbelt av alt, vi har bare NOK tøy, og så er h*n flink til å ta på seg de klærne h*n MÅ ha i bytterunden. Sammen med noen "opprydninger" hvert kvartal eller så, går det helt greit.

Endret 9. januar 2010 av Sissan

[Far til 2]

Bare en liten kommentar...

Enig i det du skriver, men det er umulig å unngå å drasse med seg ting mellom to hus om man er 50/50 her og der. Selv om man har to fullverdige hjem, må likevel skolesekk, klær, trenings/fritidssaker osv drasses frem og tilbake. Blir litt mye å ha dobbelt av absolutt alt, ikke sant?

Har du barn i skolealder, og en skjevdeling av samværet ?

Hvis "ja" er det bare et tidsspørsmål før du kommer i den situasjonen der det samler seg håndkler og gymtøy hos den ene forelderen. Det medfører irritasjon og kjefting på tlf om at den ene forelderen "aldri sender noe tilbake", selv om det hadde skapt enda mer problemer for barnet å dra på gymtøy til skolen og hjem til den andre forelderen etter at det er vasket (men slik at det igjen kan taes med i gymtimen og derifra til "feil forelder" en gang til). Ved 50/50 slipper du dette problemet.

Dette var bare et eksempel når du nevnte "å unngå å drasse med seg klær, trenings/fritidssaker mellom to hus".