Fysisk tiltrekning - hva er det?

[Gjest Gjest_Helena_*]

Jeg er en jente i begynnelsen av 30-årene som har vært veldig kresen på utseendet når det gjelder menn. Ikke at de må se ut som modeller, men jeg har min smak, som har vist seg å være noe smal. I hvert fall er det få som faller innunder den - nesten ingen ved første øyekast.

Egentlig er jeg alt annet enn overfladisk, og setter stor pris på intelligens og all slags dybde og empatiske evner.

Noen synes å mene at fysisk tiltrekning MÅ være tilstede fra første stund, ellers blir det bare vennskap. I så fall vil jeg aldri finne en mann. Det hadde vært interessant å høre deres erfaringer. Har du opplevd å bli tiltrukket av en mann som i utgangspunktet ikke appellerte til deg fysisk, fordi personligheten var uimotståelig (sexy)? Gi meg historien!

Jeg har i hvert fall opplevd det motsatte, skjønnhet som mistet all betydning da personligheten viste seg å mangle sjarm. Jeg føler at jeg burde jobbe med meg selv for å kunne se noe vakkert i flere menn. Hvem vi tiltrekkes av er vel ikke bare instinkt, det er også påvirkning fra media og følelsen av selvbekreftelse når den kjekkasen kan falle for oss.

Selv ser jeg helt grei ut, ikke oppsiktsvekkende, men jeg lever sunt og mange synes jeg er søt.

[Gjest vakkert]

Velkommen til fjortisklubben. Jeg har meldt meg ut derfra, men det er fint for de andre å få et nytt medlem.

Trynet kan bedra ja. Men det kan være motsatt og. Bli voksen og erfar det selv for jeg gidder ikke å belære deg eller fortelle om mine erfaringer.

Ha en fin kveld.

[Kjetil S.]

Fysisk tiltrekning er en som oftest temmelig hjernedød og totalt forblindet tilstand som kan risikeres å vare i over et alt for langt tidsperspektiv. :-))

[Gjest Gjest_Marit_*]

Han jeg er forelsket i/holder på med nå, likte jeg ikke først. Han er veldig kjekk, men utstråler en viss arroganse og hadde ikke den stilen jeg trodde jeg likte. Mente jeg likte den friske friluftstypen. Han her er ikke det i det hele tatt, så her var det personlighet som endret min mening.

[Gjest Gjest]

Jeg er vel noenlunde lik deg, og har hatt mange date nr 1, gav dem ikke mer sjangs. Men har opplevd det også å være i jobbsammenheng, på kurs. Der var det en idiot, som jeg overså fullstendig. Men som ukene gikk, så kom jeg mer og mer i prat med han, og på slutten av kurset så var han det eneste jeg tenkte på! Kjempeforelsket! Han var gift da, så jeg sa aldri noe, men det lærte meg iallefall, at jeg må gi gutta mer en 1 date`s sjangs

[Gjest Gjest]

Har to ganger endt opp med å forelske meg i menn som ikke tiltrakk meg fysisk fra starten av. Når jeg ble bedre kjennt med dem så ble de sexy fordi personligheten deres skinnte igjennom slik at jeg fant kroppsføringen, smilet etc. veldig tiltrekkende. Begge disse to mennene var ikke av et useende som jeg typisk faller for. Jeg tiltrekkes alltid av pene medium høye og kraftige menn (bredskuldret, breie hofter etc. ikke tykke) mens disse to var begge veldig høye og veldig tynne.

Den ene av disse elsker jeg den dag i dag, så det er absoludt mulig for meg i all fall. Når jeg ble kjennt med dem endte jeg opp med å virkelig sitte å se på dem og syntes at de begge to var genuint vakre mennesker. Smilet, glimtet i øyet, den lille sexy rumpa... Sukk

[Gjest Gjest]

Jeg er en jente i begynnelsen av 30-årene som har vært veldig kresen på utseendet når det gjelder menn. Ikke at de må se ut som modeller, men jeg har min smak, som har vist seg å være noe smal. I hvert fall er det få som faller innunder den - nesten ingen ved første øyekast.

Egentlig er jeg alt annet enn overfladisk, og setter stor pris på intelligens og all slags dybde og empatiske evner.

Noen synes å mene at fysisk tiltrekning MÅ være tilstede fra første stund, ellers blir det bare vennskap. I så fall vil jeg aldri finne en mann. Det hadde vært interessant å høre deres erfaringer. Har du opplevd å bli tiltrukket av en mann som i utgangspunktet ikke appellerte til deg fysisk, fordi personligheten var uimotståelig (sexy)? Gi meg historien!

Jeg har i hvert fall opplevd det motsatte, skjønnhet som mistet all betydning da personligheten viste seg å mangle sjarm. Jeg føler at jeg burde jobbe med meg selv for å kunne se noe vakkert i flere menn. Hvem vi tiltrekkes av er vel ikke bare instinkt, det er også påvirkning fra media og følelsen av selvbekreftelse når den kjekkasen kan falle for oss.

Selv ser jeg helt grei ut, ikke oppsiktsvekkende, men jeg lever sunt og mange synes jeg er søt.

Oj, oj, oj... Du kommer til å ende opp meget ensom på dine eldre dager er jeg redd. Kvinner eldes raskt og du er allerede godt over din beste alder. Om ikke mange årene vil du ikke lenger kunne velge og vrake slik du gjør nå, så det er best du vokser opp først som sist og forstår hva som faktisk er viktig her i livet.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at jeg er opptatt av utseende... Men det er bare noe jeg tror. Når jeg ser guttene jeg har vært gira på når interessen er avtatt, synes jeg ikke alle er spesielt vakre. Av og til langt i fra og faktisk.

Men jeg legger mest merke til guttene jeg synes er pene. De blir mye mindre pene om de har en dårlig personlighet. Er personligheten bra, blir de pene enda mer pene føler jeg..

De som ikke er særlig pene kan bli litt pene hvis personligheten er bra.

Jeg har gransket de siste jeg har flørtet/rotet litt med: Noen av de hadde jeg ingen formening om første gangen jeg så de.

Den ene og jeg hadde mange like interesser, han var gøy å tilbringe tid med og ble vakrere og vakrere.

Den andre var litt under middels pen, men litt søt og veldig hyggelig og lett å prate med. Men han ble ikke mye "penere" fordet. Middels/litt under middels mener jeg fortsatt.

Et par stykker har vært typiske kjekkaser, stereotypen på drømmemannen til "de fleste". Sånne som jeg som regel holder meg unna. Den ene hadde dårlig personlighet, men forble like vakker.

Den andre vekslet mellom sjarmis og drittsekk, og jeg syntes han var mindre pen når han var slem og skikkelig vakker når han var snill.

Jeg har lurt på om jeg bør ha en veldig typisk pen mann når jeg skal starte et seriøst forhold, så jeg ikke skal interessere meg for de jeg ellers ville oppfattet som penere. Men hvis jeg er veldig opptatt av andre enn typen, så er det jo noe som er veldig galt.

Den mest forhold-interessante mannen jeg vet om nå, er middels pen vil vel de fleste synes. Men han har en himmelsk personlighet, og noen ting ved seg fysisk som gjør at han er veldig tiltrekkende på den måten også. Så for meg er han over middels pen. Og han tenner meg, det er superviktig!

Alle synes vel at kjæresten/den de er interessert i er veldig vakker, kanskje til og med verdens vakreste. Og det er jo bra. Kanskje tenker de "hva i all verden var det jeg drev med??" hvis det blir slutt, men mens forholder er igang så er det heldigvis slik det føles.