Kinkig situasjon.

[Gjest fortvila mann og far]

Tenkte jeg kunne høre litt her inne om noen hadde vært i samme situasjon som jeg er i nå...

Jeg har vært sammen med ei dame i over et år, og vi har snakket om å flytte sammen. Vi stortrives sammen og mener det er det rette. Hun har 2 barn og jeg har en sønn som bor med meg. I begynnelsen av forholdet var min sønn veldig positiv til henne og barna ( de er jevngamle, 16,14 og 12 år ). Men nå som kanskje "samboerforhold" er kommet på dagsorden så har min sønn begynt å tvile. Han mener det ikke er det rette. Så nå er jeg ganske så fortvila. Min sønn og jeg har et godt forhold, og vi snakker om ting ganske åpent. Jeg tror han er redd for å miste meg samt at han nå kanskje må dele på alt. Han mister ikke meg egentlig, men er vel redd for det. Det at en må begynne å dele på ting og tang er vel en annen blyant. Det kan nok være vanskelig, spesielt for han som har hatt både meg og hus/hjem for seg (oss) selv.

Så spørsmålet er om jeg skal "ofre" meg (misforstå meg rett) og gi etter for min sønn ( og samtidig si farvel til min kjæreste ) eller om dette er noe som kan bearbeides? Jeg har ikke til hensikt å sitte alene i flere år heller, selv om det kanskje høres egoistisk ut. Min sønn og jeg har vært alene i over 12 år, og jeg har ikke involvert meg med kvinner i den tiden.

Jeg har det vanskelig akkurat nå...

[Gjest Gjest]

Oi, dette var vanskelig å svare på. På den ene siden fortjener selvsagt du å ha det bra og være lykkelig. På den andre siden blir dette også en stor omveltning for din sønn. Det er lett å si at dette må han bare finne seg i, men dette med ste-familie er et veldig vanskelig og sårt tema som mange desverre ikke tar alvårlig nok. Det går ofte ut over barna, fordi det lett kan ende opp med mye sjalusi barna i mellom og også sjalusi som du sier i forhold til partner. Det er også "vanlig" at en del parnere er sjalu på forholdet mellom forelder og barn, og at det blir sett på som en trussel for deres forhold.

Det er flott at du tenker nøye over dette, og at du lytter til din sønn. Jeg må innrømme at jeg syntes det er litt snart å flytte sammen etter bare et år når dere begge har barn. Jeg ville gitt barna bedre tid på å bli kjennt med hverandre. Det å skulle dele broderlig og søsterlig med noen som man er smertelig klar over ikke er "familie" kan fort bli vanskelig selv om disse barna er litt store. For gutten din kan det kanskje bli lett å bli satt utenfor, fordi de andre er to og eldre enn ham. Jeg skjønner godt at dette er skummelt for ham.

Har dere vært på ferier sammen alle sammen? Har dere fått tid til å knytte familiære bånd med hverandres unger og dem seg i mellom? Har din sønn fått tid til å lære seg å se på din kjæreste som en stemor og ikke bare "pappas-kjæreste"?

Hvor skal dere bo? Kan noen av barna ende opp med å kjenne seg truet av å flytte inn til noen andre, slik at det for den/de andre barna alltid blir "deres" hus og den andre er inntrenger?

Jeg tror kanskje jeg ville kontakta et familievernkontor og si at du ønsker en time til rågdivning om hvordan du kan gjøre denne overgangen lettere for sønnen din og hva du bør gjøre for å legge best mulig til rette for å unngå problemer. Jeg tror at om du sier du bare ønsker en time eller to så får du time ganske raskt.

Jeg må igjen si at jeg syntes det er veldig flott at du tenker på sønnen din og at det er viktig for deg at han har det bra. Jeg tror det skal ordne seg med at du og kjæresten din kan flytte inn sammen så sannt dere gir ting litt tid og undersøker litt hvordan dette kan gjøres enklest mulig for barna. Sønnen din kommer sikkert til å være ganske motvillig når dagen kommer, men dette har å gjøre med at forandring er skummelt uansett.

Lykke til

[Rosalie]

Jeg syns du skal ta sønnen din på alvor, og utsette å flytte sammen. Du trenger kanskje ikke å gjøre det like drastisk som Hilde Hummelvoll og Petter Nume, som var særboere fram til alle barna hadde flyttet ut, men ta han med på råd i forhold til når det kan passe å flytte sammen.

[Gjest negasjon]

Du bør prate med han og spørre han om det har skjedd noe siden han er negativ nå. Jeg regner med at han er 14-15 cirka.

Du skal ikke la deg styre av et barn, selv om det er ditt eget barn, men det er viktig at du forklarer at ingenting forandres mellom dere to. Det er sikkert vanskelig for han å få tre nye søsken i sin egen alder inn i huset som han betrakter som noe så hellig som sitt eget hjem. Jeg tror det er der skoen trykker og ikke at du har fått deg en kjæreste.

Men er dere nødt til å flytte sammen akkurat nå? Når sa du at dere skulle flytte sammen til din sønn, og når var planen å flytte sammen? Han føler kanskje at han burde visst det før, hvis flyttedatoen er ganske nær. Han er jo i rette alderen. Nå har jeg aldri vært en guttevalp, men jeg var en guttejente. Og en pappajente, til de grader.

[Gjest Gjest]

Må du si farvel til din kjæreste om dere utsetter å flytte sammen på ei stund? Mange i deres situasjon bor hver for seg lenge. Dere har ikke vært sammen så veldig lenge, og med tanke på barna ville et brudd mellom dere to innebært enda en flytting (for henne?). Hadde det kanskje vært en mulighet for, og ikke minst lurt, å vente en stund til?

Dersom du må droppe henne fordi du velger å lytte til din sønn en stund, og vente, er hun da i så fall en person du ønsker å utsette din sønn for? Om hun ikke tåler at du setter sønnen din først en stund til, viser jo dette at stefamilie ikke er så lett og at problemene nok ville blitt enda mer uttalte om dere flyttet sammen. Hun må forstå at dette kan være veldig vanskelig for din sønn som er den yngste her, og om hun dropper deg av den grunn har jeg vanskelig med å se hvorfor du vil flytte inn sammen med henne i utagangspunktet.

Gutten din er 12 år, og det å skulle ha en ny 14 og 16 åring inn kan virke ganske skummelt. De er faktisk ikke gjevngamle, 2-4 år eldre er ganske mange år akkurat i den alderen. Han kan ikke hevde seg mot dem enda.

[Gjest Iah]

Jeg skjønner ikke hvorfor dere har slik hastverk. 1 år er ikke lenge, og når dere begge har barn har dere enda bedre grunn for å ta ting med ro.

[Gjest Gjest]

Takker for responsen og gode råd.

Vi er begge voksne mennesker og forstår alvoret i situasjonen. Min sønn er den i "midten" av de tre - han er 14 og ganske gløgg Han er glad for at pappa endelig har funnet en kjæreste, så jeg tror ikke det er der skoen trykker mest. Han ser at jeg er blidere og i bedre humør og det har han sagt at han er glad for. Jeg har forklart at ingen skal komme å "stjele" tingene våre, men tror han er litt redd for at alt blir annerledes. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det til han på beste måte, men jeg får vel prøve en gang til.

Vi har egentlig ikke hastverk, men har snakket om dette og tenkte det kunne vært lurt å "forberede" barna på hva som kan komme slik at det ikke skjer over natten, hvis dere forstår hva jeg mener. Min sønn kjenner hennes to barn fra før, og er kamerat med eldstemann ( vi bor i nærheten av hverandre/samme skolekrets ).

Vi har ikke vært på ferier sammen enda, men har planer nå til påsken og i sommer. Ingenting skjer før sommeren uansett ( vi har ikke tid!!! :) ).