Barnas far har ikke gitt lyd fra seg etter nyttår

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei

Er separert, snart skilt og har to barn. Min eks ønsket ikke et brudd, men det er nå sånn det ble.

Jeg skulle ønske at han ville ha en samværsavtale med barna. Men det er sånn nå at dersom han ikke får være med meg, er det ikke så viktig med barna. Han nektet å skrive under på et forslag til samværavtale som jeg laget (han tok ikke initiativ, så jeg mått eskrive noe, og han ville bare ikke skrive under på noe papir....). vi har vært til mekling, men det førte ikke frem til noe. På familievernkontoret gikk han i sinne.

Nå har han ikke sett barna siden tidlig i romjulen, og ikke ringt dem. Han har ikke engang ringt dem for å ønske godt nytt år.

Jeg har forsøkt å ringe han, men han tar ikke telefonen, og svarer ikke på sms.

Har også forsøkt å nå han via hans mor, uten resultat.

Hva gjør man da?

Jeg vil gjerne at barna skal ha et godt forhold til faren sin, at de får se han og vite at han er glad i dem (noe jeg tror han er også, men han har fortsatt ett år etter bruddet så såre følelser).

Dessuten vil jeg at de skal fortsette å ha kontakt med den delen av familien, og er svært forundret over at farmor heller ikke gir lyd fra seg. Veldig rart.

Det er virkelig en uskikk at selv om jeg gikk fra han, så skal han bare glemme ungene sine?! Jeg har vondt av dem...

Råd?

og dette er ikke tull (troll), hvis noen av dere tror det....

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd det samme. Heldigvis kom han til vettet igjen, men i perioder falt han tilbake til ungkarstilværelsen.

Det er ingenting du kan gjøre annet enn å være der for barna. Ikke prat stygt om han. Si at han ikke er hjemme og er opptatt nå, hvis de spør.

Eksvigermor var også sånn som du beskriver. Først når barna ble konfirmerte, ble det visst lettere for henne å be de på begivenheter i deres familie. Det er ingenting du kan gjøre hvis du allerede har foreslått en samværsavtale.

Men hvis han dukker opp av og til, kan du nekte han å ha samvær hvis han ikke følger avtalen. Og da er en ny runde på familierådgivningskontoret noe du må sette i gang for å få til en avtale han skriver under på. Men ikke regn med at han følger den hele tiden. Gjør han det i perioder, er det bedre enn ingenting.

[Kosemose]

Jeg tror du skal være litt tålmodig og gi ham tid. Du sier at han ikke ønsket brudd, kanskje han sliter og rett og slett ikke har overskudd til barna akkurat nå? For barnas skyld syns jeg du bør gi ham litt slack og dekke over for ham litt framover. Å gå gjennom et brudd man ikke selv ønsker kan nok være temmelig tøft og dramatisk, ikke glem det...

[Supramundane]

Jeg tror du skal være litt tålmodig og gi ham tid. Du sier at han ikke ønsket brudd, kanskje han sliter og rett og slett ikke har overskudd til barna akkurat nå? For barnas skyld syns jeg du bør gi ham litt slack og dekke over for ham litt framover. Å gå gjennom et brudd man ikke selv ønsker kan nok være temmelig tøft og dramatisk, ikke glem det...

Enig!

Min far var sånn i en veldig lang periode etter mine foreldre ble skilt. Jeg var da 9 år. I ettertid har han forklart at han ikke helt greide å takle alt, han ønsket ikke å skilles, og syns det var veldig vanskelig. Det kan jo være han føler det sånn.

Endret 6. januar 2010 av Supramundane

[Gjest regine ii]

Jeg tror du skal være litt tålmodig og gi ham tid. Du sier at han ikke ønsket brudd, kanskje han sliter og rett og slett ikke har overskudd til barna akkurat nå? For barnas skyld syns jeg du bør gi ham litt slack og dekke over for ham litt framover. Å gå gjennom et brudd man ikke selv ønsker kan nok være temmelig tøft og dramatisk, ikke glem det...

Jeg er faktisk ikke enig!Jeg faktisk at det - for BARNAS skyld - også burde stilles krav til far.

Javel, han tok bruddet tungt (ett år siden iflg. trådstarter) og ville ikke skilles. Men hvorfor er det greit at han straffer ungene ved å bli borte, bare fordi han er lei seg? Kan vel tenkes at barna også er lei seg for at mamma og pappa ikke lenger vil bo sammen og derfor hadde trengt voksne foreldre som gjorde det beste for BARNA. I stedenfor skal barna altså ta støyten for at far er såret og lei seg....

Hva du ts kan gjøre er dessverre ingenting, utover å være der for barna som best du kan. Og du - bruk heller energien din på BARNA og deres felles tilværelse, enn på å tilrettelegge i hue og ræva for at far/fars familie skal ta ansvar. Han er en voksen mann (presumtpivt) og da må det også forventes at han tar ansvar for seg og sitt forhold til ungene. Det er klart det er urettferdig at du må ta støyten når barna savner han etc. men verden er urettferdig.

Jeg ville heller ikke latt han komme og gå som han vil ifht. barna - for deres skyld bør det være en viss orden over samværet. Du kan jo forsøke å kalle inn til mekling i gjen for å forsøke å få til en avtale - men du kan altså ikke gjøre noe med at han ikke vil.

[Gjest Gjest]

Jeg er faktisk ikke enig!Jeg faktisk at det - for BARNAS skyld - også burde stilles krav til far.

Javel, han tok bruddet tungt (ett år siden iflg. trådstarter) og ville ikke skilles. Men hvorfor er det greit at han straffer ungene ved å bli borte, bare fordi han er lei seg? Kan vel tenkes at barna også er lei seg for at mamma og pappa ikke lenger vil bo sammen og derfor hadde trengt voksne foreldre som gjorde det beste for BARNA. I stedenfor skal barna altså ta støyten for at far er såret og lei seg....

Hva du ts kan gjøre er dessverre ingenting, utover å være der for barna som best du kan. Og du - bruk heller energien din på BARNA og deres felles tilværelse, enn på å tilrettelegge i hue og ræva for at far/fars familie skal ta ansvar. Han er en voksen mann (presumtpivt) og da må det også forventes at han tar ansvar for seg og sitt forhold til ungene. Det er klart det er urettferdig at du må ta støyten når barna savner han etc. men verden er urettferdig.

Jeg ville heller ikke latt han komme og gå som han vil ifht. barna - for deres skyld bør det være en viss orden over samværet. Du kan jo forsøke å kalle inn til mekling i gjen for å forsøke å få til en avtale - men du kan altså ikke gjøre noe med at han ikke vil.

Barnas far er også et menneske.

Å være "lei seg" er ikke nødvendigvis helt beskrivende for hvordan et ikke ønsket samlivsbrudd - med alt det innebærer av tap - oppleves, selv et år etter.

Jeg er enig med Kosemose.

[Gjest regine ii]

Barnas far er også et menneske.

Men det er barna og.

Så hvis både far og mor nekter å ta seg av barna sine fordi de er lei seg etter brudet - så må man bare akspetere det. Fordi "Barnas foreldre er også mennesker"??

[Nigo-san]

Jeg skulle ønske at han ville ha en samværsavtale med barna. Men det er sånn nå at dersom han ikke får være med meg, er det ikke så viktig med barna. Han nektet å skrive under på et forslag til samværavtale som jeg laget (han tok ikke initiativ, så jeg mått eskrive noe, og han ville bare ikke skrive under på noe papir....). vi har vært til mekling, men det førte ikke frem til noe. På familievernkontoret gikk han i sinne.

Jeg hadde vært virkelig fristet til å be fyren dra til helvete, og komme tilbake når han kan oppføre seg skikkelig. Virkelig.

Han har det vondt og vanskelig og blablabla, men voksne folk har å oppføre seg voksent, hvis ikke er det ingen vits i å ha noe med dem å gjøre. Skal du drive og lure og lokke og svelge en milliard kameler slik at voksne mannen skal gidde å ringe til ungene sine? Be på dine knær sånn at han kanskje kan være litt villig til å muligens vurdere en samværsavtale (som han sikkert kommer til å sabotere bare for å lage krøll for det).

Jeg har også fryktelig vondt av barn der foreldrene oppfører seg som unger, men dessverre er det lite å gjøre med det. Døra er åpen, men det er han som har oppført seg som et esel, og da må han vise at han er til å stole på igjen.

Så brutal er jeg...

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Er veldig enig med Kosemose her.

Og vi er ikke lenger enn 7 dager inn i det nye året.

Ting tar tid. Vi reagerer forskjellig og det er en krisesituasjon for mange å gjennomgå ett brudd.

Ha is i magen - dekk over han.

Jeg synes faktisk du lager denne situasjonen til noe stort uten at det behøver å være det. Du vil måtte ha mer sinnsro og tålmodighet enn det du viser her. Bruddet, forstår jeg er nytt, og dere har lang vei og gå. Ikke gå i skyttergraven og skyt for det du synes er urimelig - du skal gjennom mye mer enn dette og det krever at du må være rolig, tålmodig og åpen for andre reaksjoner enn de du synes er rimelig - hvis du skal komme ut på den andre siden med ett godt samarbeide.

Lykke til.

[Gjest farge]

Bruddet er vel 1 år gammelt og ikke så nytt? Men det har vært en høytid og den kan oppleves vanskelig for den som ikke har barna. Jeg ville vist litt forståelse og ikke kommet med kritikk som ikke fører til noe. Men jeg ville sagt at enten ingen samvær eller en avtale som følges. Likevel kan han trenere avtalen, men det verste er visst foreldrene begynner å snakke stygt om hverandre, ikke om en avtale blir brutt en helg av og til. Måten de voksne reagerer avgjør ofte hvordan barna reagerer. Litt må man forklare til barna, det avhenger av alder. Men barn skal verken synes synd på foreldrene eller få oppleve at det er store konflikter.

[Gjest Gjest]

Men det er barna og.

Så hvis både far og mor nekter å ta seg av barna sine fordi de er lei seg etter brudet - så må man bare akspetere det. Fordi "Barnas foreldre er også mennesker"??

Ja, det er barna, også. Ingen har sagt noe annet. Men ut fra opplysningene her i tråden, så har verken du eller jeg noen som helst mulighet til å vite hvorfor denne faren har backet ut nå.

Jeg har selv vært i en tilsvarende situasjon hvor jeg ikke har vært i stand til å ta meg av barna, hvor jeg har vært nødt til å ta hensyn til meg selv. Barna greide seg fint, selv om de savnet meg. Og jeg kom tilbake.

[Gjest Gjest]

jeg er midt i lignende situasjon. Bare at bruddet skjedde for fem år tilbake, det var også min feil, og barnefaren har oppført seg som en egoistisk udugelig fjott de siste 3 årene. Han skylder på at han er "lei seg", ikke til meg, for jeg har ikke pratet med han på de siste 3 årene etter at han fraskrev seg alt samvær og ansvar. Nå ser han barnet kun når han selv føler for det, det er kanskje 4 ganger i året, helt uregelmessig. Han svarer ikke når barnet ringer eller forsøker å sende han tekstmeldinger, det sørger og savner hver eneste dag. Jeg har dekket over for han så langt, forsøkt å forklare at voksne mennesker kan ha det vanskelig. Ikke snakket et vondt ord om han.

Men nå synes jeg det har gått for langt og vurderer å stille et ultimatum hvor det skal være forutsigbarhet i samværet, ellers får samværet vente til han kommer på bedre tanker. Det er barnet som i dag sliter med konsentrasjon, men søvnvansker, men elendig appetitt, som er klengete, hjelpeløst og sutrete, som kommer hjem fra skolen og er kvalm og har hodepine uten grunn. Særlig er det ille i perioden etter samvær.

Er det noen her som mener at samvær fortsatt er viktigst for barnets skyld?

Kjære TS, jeg synes du skal være oppmerksom på om dette utarter seg, om det blir verre eller bedre i det neste halve året. Få deretter en faglig uttalelse på hvor sunt dette egentlig er for barna dine og sleng det i fjestet på faren. Er litt forbannet i dag merker jeg.

[Gjest Gjest (Trådstarter)]

Takk for alle tilbakemeldinger.

Jeg forstår godt dere som sier jeg må gi han tid, at han er lei seg osv, men jeg synes likevel han burde la ting gå ut over meg, ikke barna. De savner jo faren sin.

Skal gjøre et nytt forsøk og ringe i kveld, får se hva som kommer ut av det. håper han kan være sammen med dem i helgen. En samværsavtale bør jeg et forsett om å få i gang, da i samarbeid med familievernkontoret. Håper bare han vil komme, sist gang gikk han i sinne, da han følte at terapeuten bare var på min side. Dessuten ville han ikke diskutere noe samvær, siden han da håpet at vi skulle bli sammen igjen. Det har han nå forstått er uaktuelt....

[Gjest Gjest]

Jeg hadde vært virkelig fristet til å be fyren dra til helvete, og komme tilbake når han kan oppføre seg skikkelig. Virkelig.

Han har det vondt og vanskelig og blablabla, men voksne folk har å oppføre seg voksent, hvis ikke er det ingen vits i å ha noe med dem å gjøre. Skal du drive og lure og lokke og svelge en milliard kameler slik at voksne mannen skal gidde å ringe til ungene sine? Be på dine knær sånn at han kanskje kan være litt villig til å muligens vurdere en samværsavtale (som han sikkert kommer til å sabotere bare for å lage krøll for det).

Jeg har også fryktelig vondt av barn der foreldrene oppfører seg som unger, men dessverre er det lite å gjøre med det. Døra er åpen, men det er han som har oppført seg som et esel, og da må han vise at han er til å stole på igjen.

Så brutal er jeg...

Jeg må si meg enig her, vel talt Nigo!

[Kjetil S.]

Jeg tror du skal være litt tålmodig og gi ham tid. Du sier at han ikke ønsket brudd, kanskje han sliter og rett og slett ikke har overskudd til barna akkurat nå? For barnas skyld syns jeg du bør gi ham litt slack og dekke over for ham litt framover. Å gå gjennom et brudd man ikke selv ønsker kan nok være temmelig tøft og dramatisk, ikke glem det...

Dette er et veldig voksent, modent og gjennomtenkt svar bygget på erfaring og viten.

Og selvsagt så skulle han i en helt optimal verden ha satt sine barn foran sine egne følelser, men så kan man heller ikke forlange at så skjer av andre enn av seg selv.

Akkurat derfor er det beste å bidra på sin egen beste måte til at så skjer raskest mulig, om dette så er å selv "holde kjeft", og å la tiden få jobbe. Så får man i mellomtiden selv sørge for å gjøre sitt beste for sine barn, herunder å gi en tilstrekkelig god forklaring på hvorfor den andre forelderen ikke har vært i kontakt på så lenge, og selvsagt uten å prøve å legge skyld, eller nedtrykkende onskapsfulle ord eller gjerninger i det hele.

[Gjest Gjest]

Skal gjøre et nytt forsøk og ringe i kveld, får se hva som kommer ut av det.

Hva med å skrive en e-post til ham? Beskriv for ham hvordan barna savner ham, og spør hvordan han tenker at ting skal foregå videre framover. Med en e-post får du sagt det du har på hjertet, og han kan lese når det passer ham. Og flere ganger...

[Gjest Gjest (trådstarter)]

Dette er et veldig voksent, modent og gjennomtenkt svar bygget på erfaring og viten.

Og selvsagt så skulle han i en helt optimal verden ha satt sine barn foran sine egne følelser, men så kan man heller ikke forlange at så skjer av andre enn av seg selv.

Akkurat derfor er det beste å bidra på sin egen beste måte til at så skjer raskest mulig, om dette så er å selv "holde kjeft", og å la tiden få jobbe. Så får man i mellomtiden selv sørge for å gjøre sitt beste for sine barn, herunder å gi en tilstrekkelig god forklaring på hvorfor den andre forelderen ikke har vært i kontakt på så lenge, og selvsagt uten å prøve å legge skyld, eller nedtrykkende onskapsfulle ord eller gjerninger i det hele.

nå har jeg fått tak i han. Han var veldig bitter, og jeg må nok gi dere rett, dere som sier at jeg skal ta tiden til hjelp. Jeg ba han ta kontakt når han var klar for det. Så får vi andre klare oss som best vi kan så lenge. Han sa også at han hadde knust ting bla en mobil på nyttårsaften....

Skjønner at han har det vondt, og da får vi andre vente.... Barna også. Jeg skal selvsagt ikke snakke dårlig om han.

[Supramundane]

Trist at han har det sånn, men med litt tid så kan det jo forhåpentligvis ordne seg!

[Gjest Gjest]

Hei

Er separert, snart skilt og har to barn. Min eks ønsket ikke et brudd, men det er nå sånn det ble.

Jeg skulle ønske at han ville ha en samværsavtale med barna. Men det er sånn nå at dersom han ikke får være med meg, er det ikke så viktig med barna. Han nektet å skrive under på et forslag til samværavtale som jeg laget (han tok ikke initiativ, så jeg mått eskrive noe, og han ville bare ikke skrive under på noe papir....). vi har vært til mekling, men det førte ikke frem til noe. På familievernkontoret gikk han i sinne.

Nå har han ikke sett barna siden tidlig i romjulen, og ikke ringt dem. Han har ikke engang ringt dem for å ønske godt nytt år.

Jeg har forsøkt å ringe han, men han tar ikke telefonen, og svarer ikke på sms.

Har også forsøkt å nå han via hans mor, uten resultat.

Hva gjør man da?

Jeg vil gjerne at barna skal ha et godt forhold til faren sin, at de får se han og vite at han er glad i dem (noe jeg tror han er også, men han har fortsatt ett år etter bruddet så såre følelser).

Dessuten vil jeg at de skal fortsette å ha kontakt med den delen av familien, og er svært forundret over at farmor heller ikke gir lyd fra seg. Veldig rart.

Det er virkelig en uskikk at selv om jeg gikk fra han, så skal han bare glemme ungene sine?! Jeg har vondt av dem...

Råd?

og dette er ikke tull (troll), hvis noen av dere tror det....

skjønner du ikke qat han har ny dame da? må bare leve ut forelskelsen. Du vet den fine følelsen amn fikk og hadde før det kom alvor og barn inn i bildet. han dukker opp,men i en annen forfatning

[Nigo-san]

TS, det er på en måte ikke så mye du kan "gjøre", når situasjonen er som den er og du ønsker å ta hensyn til far. Jeg bare håper det går seg til for dere om ikke så lenge.

Men jeg blir litt overrasket over hvor mange som synes det er greit og tilgivelig at far gjør som han gjør. Min mening er at uansett hvor trist og bitter han er, så har han et ansvar som står dønn fast- nemlig ansvaret for barna han selv har valgt å få.

Jeg blir rett og slett utrolig provosert av voksne mennesker som ikke evner å se forskjellen på voksenting og barneting. Her har det tydeligvis vært mye vondt mellom de voksne, og han føler seg sikkert som undersiden av en sko. Fair enough, da kan man gå litt av hengslene. Og hvis han på død og liv skal være sint og bitter får han snakke dritt vil familie, bedrive litt voodoo og dartspill med bilde av eksen som mål, fortelle vennene sine at eksen var kjedelig i senga og andre modne ting. Greit nok. Men å ikke ville lage et minimum av samvær med barna sine, ETT ÅR etter bruddet, fordi han har det vanskelig, står det null respekt av. Ett år er rimelig lang tid i et barns liv, og hvor lenge skal han kunne flyte på "vondt og vanskelig", da? Ett og et halvt år? To? Om han har det så vondt og vanskelig at han ikke klarer å ha dem på samvær, kunne han kanskje møte dem en gang i uka? Gå på kino? Eller er det altfor mye å forvente at far klarer å ta seg sammen en time eller to hver uke? Jeg synes ikke det. Som forelder har man et ansvar for å ta seg sammen, selv når alt raser rundt en. Det ansvaret tar ikke eks-mannen til TS her, og selv om det er vanskelig å gjøre så mye med det, kommer jeg aldri til å synes at det er greit at en voksen mann og far oppfører seg på en sånn måte.