Nattevandring

[Ids]

Min kjære og jeg har vært samboere i ca. et år nå. Han har en datter på nesten 5 år.

Siden vi, for et år siden, flyttet inn i nytt hus har hun ikke klart å ligge i sengen på rommet sitt en hel natt. Vi har henne annenhver uke. Dessverre for meg, våkner jeg av ingenting og har ikke sjangs til å sovne igjen. I begynnelsen kom hun inn i sengen vår rundt kl 01:00 på natten og sov sammen med oss til morgenen. Jeg lå da hele natten uten søvn. Ble for trangt og urolig. Jeg begynte først etter en stund å fortelle dette til samboeren min. Han ble bare sint, fordi han mente at jeg ikke tillot datteren å sove sammen med oss. Det er jo ikke det jeg mener, men jeg har jo ikke sjans til å få meg noe søvn selv... :søvn:

Jeg føler meg så slem. Jeg mener ikke at hun ikke skal få sove inntill oss - er bare det at jeg får så altfor lite søvn, men det skjønner jo ikke samboeren min Per dags dato har han "blittflinkere" til å følge henne tilbake i sengen sin. Hun kan komme opptil 6-7 ganger om natten. Og jeg sover fortsatt like dårlig. :gjeiper:

Noen som har noen kloke ord og tips for hva jeg/vi kan gjøre?

[Gjest Gjest]

sove på sofaen?

Han følger jo henne allerede tilbake, men om du alt har våknet da, er det jo lite å gjøre.

[Gjest Gjest]

Du er ikke slem. For å ta det først. Ingen har godt av å være våken ti ganger i løpet av en natt, ei heller barn. Og barn skal lære å sove i sin egen seng!

Men du har ingen sak dersom pappaen ikke er villig til å se at dette er et problem.

Om jeg hadde vært i din situasjon, altså vært den uten barn i et forhold. Så ville jeg sagt at jeg trenger å sove! Og jeg forstår at du er vant til å ha barnet hos deg om natten. Derfor legger jeg meg på gjesterommet! Så slipper jeg å være så sliten og gretten på grunn av søvnmangel, og dere slipper å endre på deres rutiner. Og det ville jeg stått på, uansett hva han sier.

For realiteten er at det barnet må lære å sove i egen seng! Slik det er nå, så er hun utrygg om natten. OG hun er garantert litt utrygg på at du skal ta pappaen hennes vekk fra henne. Det er pappas jobb å sørge for at hun kan sove trygt i egen seng, vel vitende om at han fortsatt er pappa, selv om du sover sammen med ham. Per i dag lar han ungen være utrygg, og han anerkjenner hennes skrekk for å miste ham til deg, med å ikke godta at du også har krav på plass.

Du kan ikke gjøre noe med dette alene. Følgelig mitt råd om å ta vare på DEG. Og vise dem begge at du aksepterer at de er tette, men ikke på bekostning av deg! Du trenger ikke tigge dem om å inkludere deg. Skjønner?

Pappa må se dette og begynne en positiv sirkel der alle tre er trygge om natta og på hverandre. En start er å snakke om det alle tre i en annen situasjon enn ved legging. Over middagen for eksempel. Få barnet til å si hva hun er redd for.

[Miss Puddel]

jeg klarer ikke sove med ungene i sengen, det har jeg aldri klart, selv ikke da de var nyfødt. Nå har jeg den "fordelen" at mannan min, som også synes det er greit, sover så tungt at det blir jeg som følger dem tilbake, og etter et par ganger da var det ikke like interessant å komme tuslende, for de oppnådde jo ikke noe med det.

Men det er klart at noenganger er det reelle problemer, som mareritt etc, og da lar jeg ungen legge seg på min side, og har enten lagt meg på madrass på gulvet og sovet, eller nå som vi har fått så god sofa tusler jeg ned og sover på sofaen.

Om du ikke får mannen til å forstå at det som er problemet er at du faktisk ikke får sove, slik at han ikke fullfører den jobben og prosesssen med å få ungen til å sove alene, så kanskje dere burde invistere i en seng som er så stor at du ikke får forstyrret søvnen? Vi har bare en seng på 150cm bredde, og det blir for trangt med mer enn to personer, selv om tredjemann er et barn.

Du kan jo også prøve å inngå en avtale med barnet, om å samle kryss som veksles inn i noe hyggelig. En hel natt uten at dere blir forstyrret = 1 kryss på et ark dere henger på kjøleskapet, etter 7 kryss går dere i svømmehallen, på kino eller hun får en liten ting.

Siden, når det virkelig fungerer må hun tjene flere kryss enn 7for å kunne veksle dem inn, ellers må du lønne henne hver uke etterhvert. Det funket utrolig bra for venninnen min, jeg har brukt det med hell på andre ting.

[Ids]

Tusen takk for et saklig og nyttig svar! Er mulig hun er utrygg på det, i tillegg til at hun også annenhver uke deler seng med mor. Er nok rart for henne at hun må sove i egen seng når hun er hos oss.

Er veldig sårt for meg at samboeren min ikke ser at dette har blitt et stort problem for meg, og at han blir veldig gretten for at jeg ikke får sove. Jeg prøver så hardt jeg kan, men får det bare ikke til. Hadde vi hatt gjesterom, skulle jeg benyttet meg av det, men det har jeg ikke muligheten til. Jeg har ofte gått å lagt meg i datteren hans sin seng, mens hun sover i vår.

Jeg har alltid vært ei livsglad jente, proppfull med energi! Nå føler jeg meg bare kjempesliten

Noen metode for hvordan vi bør gå fram for at hun kan føle seg trygg på meg, selv om natten? Har prøvd å snakke med henne utenom leggetid, at vi passer på henne og at hun kan føle seg trygg - men, hun er stadig urolig om natten..

[Ids]

Du kan jo også prøve å inngå en avtale med barnet, om å samle kryss som veksles inn i noe hyggelig. En hel natt uten at dere blir forstyrret = 1 kryss på et ark dere henger på kjøleskapet, etter 7 kryss går dere i svømmehallen, på kino eller hun får en liten ting.

Siden, når det virkelig fungerer må hun tjene flere kryss enn 7for å kunne veksle dem inn, ellers må du lønne henne hver uke etterhvert. Det funket utrolig bra for venninnen min, jeg har brukt det med hell på andre ting.

Ikke dumt Takk for tipset!!

[Miss Puddel]

så hun deler seng med moren når hun er der altså? da blir det jo brått litt vanskelig å få gjort noe uten å fremstå som superbitchen...

For da er det brått vanskelig å få henne (mamma) med på å øve på å sove alene?

Hvordan hadde det vært å latt henne ha sengen sin inne på soverommet deres for en periode? blir sikkert trangt, men det er jo ikke for alltid. Så kan hun først øve på å bli trygg på å sove i sin egen seng, så når hun gjør det kan sengen flyttes...

Endret 6. januar 2010 av Miss Puddel

[Caramello]

Min kjære og jeg har vært samboere i ca. et år nå. Han har en datter på nesten 5 år.

Siden vi, for et år siden, flyttet inn i nytt hus har hun ikke klart å ligge i sengen på rommet sitt en hel natt. Vi har henne annenhver uke. Dessverre for meg, våkner jeg av ingenting og har ikke sjangs til å sovne igjen. I begynnelsen kom hun inn i sengen vår rundt kl 01:00 på natten og sov sammen med oss til morgenen. Jeg lå da hele natten uten søvn. Ble for trangt og urolig. Jeg begynte først etter en stund å fortelle dette til samboeren min. Han ble bare sint, fordi han mente at jeg ikke tillot datteren å sove sammen med oss. Det er jo ikke det jeg mener, men jeg har jo ikke sjans til å få meg noe søvn selv... :søvn:

Jeg føler meg så slem. Jeg mener ikke at hun ikke skal få sove inntill oss - er bare det at jeg får så altfor lite søvn, men det skjønner jo ikke samboeren min Per dags dato har han "blittflinkere" til å følge henne tilbake i sengen sin. Hun kan komme opptil 6-7 ganger om natten. Og jeg sover fortsatt like dårlig. :gjeiper:

Noen som har noen kloke ord og tips for hva jeg/vi kan gjøre?

Ørepropper?

[Miss Puddel]

ørepropper hjelper ikke mot roterende barn, mine sover i allefall like rolig som en mixmaster i full storm...

[Gjest Gjest]

Jeg har en tilsvarende historie bare at jeg var mammaen til barnet på fem som kom inn hver natt. Og jeg hadde en nyinnflyttet samboer som sliter med nattesøvnen generelt.

I førsten var jeg veldig frustrert, for barnet hadde jo opplevd et brudd og syntes det nok var skremmende med en ny mann i dobbeltsenga. Men etterhvert som samboeren min aldri fikk sove og ble mer og mer irritabel, så begynte jeg å følge barnet tilbake til sin seng og selv legge meg der til det hadde sovnet eller jeg sov der selv en stund eller til morgenen etter. Etter en slik periode var det bare nattvandringen igjen som var problemet, ettersom vi stadig ble vekket på natten og jeg måtte opp å gå gjennom huset. Derfor begynte jeg å følge barnet tilbake uten ord, legge det, si natta, og gå tilbake til min egen seng. Etter en slik strikt periode, hvor jeg også fortalte barnet før leggetid at det var dette jeg kom til å gjøre, stoppet nattevandringen og det har de siste 5 årene bare forekommet nå og da ved mareritt og lignende.

Det er vanskelig for en forelder og stå mellom barken og veden, mellom kvinnen han elsker og barnet som han ubetinget har omsorg for. Likevel mener jeg at du har krav på, i ditt eget hjem (dere flyttet vel til et nytt sted?) har krav på å få den søvnen du trenger på ditt eget rom. Du har ingen omsorgsplikt for barnet og det er faren som må finne løsninger og løse dette selv, om de så må legge seg andre steder i huset. Du bør fortelle han at dette også er ditt soverom og at det også er din seng og at det egentlig ikke er barnet sin seng, det har sin egen.

[Ids]

Å flytte sengen hennes inn på rommet vårt er et alternativ. Da kan hun forhåpentligvis føle trygghet, og samtidig sove i egen seng.

Ørepropper er nok ikke rette løsningen.

Man kommer også langt med å være konsekvent når man følger barnet tilbake, tror jeg. Når faren følger henne tilbake diskuterer han frem og tilbake med henne - og jeg mener det er uheldig for både far og datter. Men, igjen skjønner ikke samboeren min at det finnes andre løsninger.