Russ 2010, Brud 2010!

[Gjest Gjest_Delilah_*]

Hei hei!

Finnes det flere unge bruder her?

[Bintou]

Det var tidlig! Lyst til å fortelle?

Jeg skulle vært russ09, men er lærling, og ble brud09 i stedet...

[Gjest Gjest_Delilah_*]

Hei

Ble ikke det like tidlig som meg da?.. Og hva er erfaringen din sålangt med det?

Joda! Jeg har alltid skullet gifte meg når jeg var "godt voksen".

Men som 15 åring møtte jeg "the one". Og ja, mye forandrer seg mellom årene 20 og 25, men på en eller mange måter så er det bare helt riktig. Jeg kan ikke forestille meg livet uten ham! :D

I desember fridde han, og han fikk et klart JA!

Så da blir det bryllup i desember 2010! :rødme: Som tenåringsbrud... Noen voksne, erfarne mennesker som skal kjefte nå?

[Bintou]

Joda, ble like gamle, da!

Akkurat nå føler jeg bare at vi har "fikset papirer" - planlegger fest når min kjære kommer til Norge i løpet av året! Så kanskje det blir bryllupsfest omtrent på samme tid, da? :D Er utrolig deilig.. og morsomt å kunne si "min ektemann".

Men en del i familien er trist fordi de synes jeg forplikter meg for tidlig, og skulle nok sett at jeg festet masse, reiste enda mer pg lå litt rundt før jeg slo meg til ro.. men jeg kunne ikke hatt det bedre med valget jeg har tatt :D

[Gjest Gjest_Delilah_*]

Joda, ble like gamle, da!

Akkurat nå føler jeg bare at vi har "fikset papirer" - planlegger fest når min kjære kommer til Norge i løpet av året! Så kanskje det blir bryllupsfest omtrent på samme tid, da? :D Er utrolig deilig.. og morsomt å kunne si "min ektemann".

Men en del i familien er trist fordi de synes jeg forplikter meg for tidlig, og skulle nok sett at jeg festet masse, reiste enda mer pg lå litt rundt før jeg slo meg til ro.. men jeg kunne ikke hatt det bedre med valget jeg har tatt :D

Herlig å høre! Slike personer jeg var ute etter med å starte en fellestråd for unge bruder!

Ja, jo, kanskje noe provoserende med "Russ 2010..." Beklager det, til deg "gjest" som trolig var litt bitter siden du hverken er ung eller brud. En klem til deg også.

[Bintou]

Herlig å høre! Slike personer jeg var ute etter med å starte en fellestråd for unge bruder!

Ja, jo, kanskje noe provoserende med "Russ 2010..." Beklager det, til deg "gjest" som trolig var litt bitter siden du hverken er ung eller brud. En klem til deg også.

Koselig Blir spennende å se om det er fler som henger seg på!

Har du kommet langt i planlegging, da? Og hvordan reagerer familien din? Det er kanskje det som er vanskelig når man er ung, at alle som er eldre synes de skal mene noe

[LaFemme]

Herlig å høre! Slike personer jeg var ute etter med å starte en fellestråd for unge bruder!

Ja, jo, kanskje noe provoserende med "Russ 2010..." Beklager det, til deg "gjest" som trolig var litt bitter siden du hverken er ung eller brud. En klem til deg også.

Ja, jaggu er ikke livet komplett om man ikke er brud.

Lykke til!

[Gjest Gjest_Delilah_*]

Koselig Blir spennende å se om det er fler som henger seg på!

Har du kommet langt i planlegging, da? Og hvordan reagerer familien din? Det er kanskje det som er vanskelig når man er ung, at alle som er eldre synes de skal mene noe

Jo familien min nærmest elsker forloveden min,om man kan bruke et slikt ord,og jeg er mer en hjertelig velkommen inn i hans familie også, så de reagerte med noen gledestårer, gratulasjoner, og min far med et spørsmål om å få følge meg opp kirkegulvet

Vi har bare satt dato, bestilt kirke og lokale, og spurt forloverene Vi har godt tid! Men du som jeg gleder meg! :rødme:

[Gjest Gjest_Delilah_*]

Ja, jaggu er ikke livet komplett om man ikke er brud.

Lykke til!

Hehe, så det mener du.

[Scorpina]

Tråden ryddet.

Scorpina

-mod-

[Gjest gift i ti år]

Koselig å se at andre også giftet seg rett etter man er russ.

JEg gjorde det i år 2000.

Snart gift i ti år nå

Mange raksjoner på tidlig gifte mål både positive og negative..men jeg er fortsatt like lykkelig:)

[Gjest Gjest_gjest_*]

Koselig å se at andre også giftet seg rett etter man er russ.

JEg gjorde det i år 2000.

Snart gift i ti år nå

Mange raksjoner på tidlig gifte mål både positive og negative..men jeg er fortsatt like lykkelig:)

meg igjen

tenkte bare å si at jeg var ferdig på skolen i juni og giftet meg i juli:)

[Cæmis]

Noen spm fra en som er veldig nysgjerrig...

Hvordan fant dere ut at dere var klare? Jeg har vært sammen med min kjæreste siden vi var 16/17 og har vært sammen i nesten 10 år når vi gifter oss...men selv om vi var lykkelig forelsket den gangen (18 år) var vi ikke langt nær klare til å gifte oss. hehe alle er jo forskjellig, men hva med utdannelse, bolig? penger? Er dere religiøse? Ikke at det er avgjørende, jeg er religiøs selv...men ofte seg jeg at folk med et sterkt livssyn ofte finner sin partner fortere og bestemmer seg at de skal gifte seg, uten at det er en "regel"..

Fikk dere betalt bryllup av foreldre? Ser at noen foreldre reagerte proitivt her, men mine hadde nok "nektet" meg..hadde vel blitt sinna faktisk. De synes det var "ille nok" at jeg flyttet sammen med kjæresten da jeg var 20/21... De likte ham godt, og gjør det fortsatt, men de hadde nok ment jeg var for ung til å ta en slik beslutning. Og jeg merker jo selv at jeg har vokst veeeeeldig siden jeg var 18. Er man ikke redd for å vokse fra hverandre?

Hvordan reagerte venner? Ser for meg 18 åringer som "barn" enda jeg da, selv når jeg husker tilbake til min 18 års tid. Som 18 er man jo ikke verdensvant eller har noen erfaring utenom skole og det som er kult med venner...eller? hehe

Følte dere dere voksne for alderen?

ikke noe negativt ment med alle spm altså, bare lurer veldig siden det fasinerer meg når folk gifter seg så tidlig

Super hyggelig at dere har funnet den rette så tidlig da! Det hadde jo jeg og, men vi ventet lengre med å ta gifte-steget!

Finnes det noe som hvit russedress? Må jo være optimalt for den kommende brud!?

[Gjest KittyB]

Jeg er ikke TS, men jeg giftet meg ungt så jeg kan svare litt alikevel.

Jeg var 18 da jeg giftet meg, jeg er snart 28 nå og like gift, og like lykkelig.

Men vi giftet oss av "nytteårsaker" (jeg var syk), og siden verken han eller jeg liker bryllup og dermed ikke hadde ett så kostet det oss null og niks å få det gjort.

Det handlet ikke om å være klar eller ikke klar for noen av oss, vi ser i grunn ikke på ekteskap på den måten. Å være gift forandrer ikke så mye egentlig, hverdagen blir ikke annerledes bare for man har papirene i orden. Når noe derimot skjer så legger man merke til forskjellene.

Hadde jeg sittet med ønske om prinsessebryllup eller hatt veldig store, romantiske forestillinger til det så hadde det sikkert vært annerledes.

Vi finnes ikke religiøse.

Og det hadde ingen innvirkning på utdannelse, eller bolig ettersom vi begge skulle flytte til samme by for å gå på skole uansett. Samme med penger. Vi endte faktisk opp med samme jobb, og vi jobbet annehver uke, slik at vi ikke skulle bli helt utslitt av å jobbe og gå på skole samtidig. Funket helt utmerket.

Vi hadde jo uansett bodd sammen, så giftemålet påvirket ikke noe som helst annet enn som sagt at når ting skjedde så hadde vi papirene i orden.

Foreldrene mine er fornuftige mennesker, og deres instilling til det hele var "du er myndig, det er ditt valg". De behandlet meg som en voksen fra dagen jeg ble 18, og forventet at jeg oppførte meg som en. Det var opp til meg å ta mine egne avgjørelser, og å tåle ettereffekten av de, hva de måtte være. Når de fikk vite at vi hadde giftet oss så gratulerte de oss og var glade på våre vegne, og det var det. Vi giftet oss i stillhet fordi vi følte at det var vår sak og ingen andres, fordi vi ikke ville at noen skulle føle seg tvunget til å gi gaver, fordi vi ikke orket potensielt mas om at vi var for unge og for dumme og fordi svigermor hadde klikka i vinkel hadde hun fått vite det før. Ikke fordi hun hadde hatt noe i mot det, men fordi hun var og er prinsessejunkie av dimensjoner og hadde mast til hodet hennes hadde falt av om bryllup uansett hva jeg og han syns.

De aller fleste 18åringer føler seg jo utrolig voksne uansett, og de aller fleste du spør når de er 18 vil si at de er veldig voksne.

Jeg syns vi var voksne nok da. Jeg vil ikke påstå at vi var spesielt voksne, men jeg har ingen anger på at vi giftet oss når vi gjorde. Det var uten tvil det riktige for oss.

Jeg liker å være gift, og nå som vi nettopp har fått vårt første barn så er det greit å, igjen, ha pairene i orden. Det kan man jo selvsagt ordne som samboer også, men vi er late folk og å surre med sånt hadde vi neppe husket å gjøre. :latsabb:

[Gjest Gjest]

Jeg kan overhode ikke forstå hvorfor en skal gifte seg som 18 åring!

På tjukken? Kristen? Umoden, noe en so 18 år ofte tolker som egen modenhet?

Har selv vært sammen med min mann 12 år, fra jeg var 17.

20 årene er en tid hvor en endrer seg mye og hvor en trenger rom til å få utvikle seg som person.

Vi er fortsatt sammen og nå nygifte fordi vi også som voksne mennesker ønsker å være sammen.

Ikke fordi vi må da vi giftet oss som umodne 18 åringer.

Det er klart om dere har mot til å skille dere dersom dere vokser fra hverandre så kan en alltids gifte seg pur ung. Men hva er da poenget.

Jeg ser på et par av mine venniner som giftet seg i starten av 20 årene hvordan de angrer på at de aldri fikk tid til å finne seg selv.

[Gjest Gjest]

Jeg ser på et par av mine venniner som giftet seg i starten av 20 årene hvordan de angrer på at de aldri fikk tid til å finne seg selv.

Det hadde de vel strengt talt gjort om de bare hadde vært samboende også. Det er forholdt som hindrer de i å "finne seg selv" (stort sett betyr jo dette å pule rundt), ikke en juridisk kontrakt.

La nå voksne folk få gjøre som de vil.

[LindaM]

Synes det er utrolig hyggelig å høre at folk har funnet kjærligheten uansett alder!

Fant min kjærlighet når jeg var 19, og er nå 26

Vi gifter oss til sommeren, rett før jeg fyller 27, og han 30.

For oss var dette perfekt timing! Men hadde nok

svart ja på frieriet om det hadde skjedd for 5 år siden også.. he he

Man er forskjellig, men jeg tror faktisk folk tar ekteskapsløftet mer seriøst nå enn for noen år siden.

Nå er vi klar over den skyhøye skilsmisse-statistikken, og ville aldri gått inn i et ekteskap uten å være sikker.

Når alle kjenner noen som er skilt, så blir man tvunget til å se på ekteskap med litt mer kritiske øyne, enn på den tiden alle var "lykkelig" gift.

Det er min teori i alle fall!

Lykke til alle unge, vakre bruder!!

[Gjest TS]

Noen spm fra en som er veldig nysgjerrig...

Hvordan fant dere ut at dere var klare? Jeg har vært sammen med min kjæreste siden vi var 16/17 og har vært sammen i nesten 10 år når vi gifter oss...men selv om vi var lykkelig forelsket den gangen (18 år) var vi ikke langt nær klare til å gifte oss. hehe alle er jo forskjellig, men hva med utdannelse, bolig? penger? Er dere religiøse? Ikke at det er avgjørende, jeg er religiøs selv...men ofte seg jeg at folk med et sterkt livssyn ofte finner sin partner fortere og bestemmer seg at de skal gifte seg, uten at det er en "regel"..

Fikk dere betalt bryllup av foreldre? Ser at noen foreldre reagerte proitivt her, men mine hadde nok "nektet" meg..hadde vel blitt sinna faktisk. De synes det var "ille nok" at jeg flyttet sammen med kjæresten da jeg var 20/21... De likte ham godt, og gjør det fortsatt, men de hadde nok ment jeg var for ung til å ta en slik beslutning. Og jeg merker jo selv at jeg har vokst veeeeeldig siden jeg var 18. Er man ikke redd for å vokse fra hverandre?

Hvordan reagerte venner? Ser for meg 18 åringer som "barn" enda jeg da, selv når jeg husker tilbake til min 18 års tid. Som 18 er man jo ikke verdensvant eller har noen erfaring utenom skole og det som er kult med venner...eller? hehe

Følte dere dere voksne for alderen?

ikke noe negativt ment med alle spm altså, bare lurer veldig siden det fasinerer meg når folk gifter seg så tidlig

Super hyggelig at dere har funnet den rette så tidlig da! Det hadde jo jeg og, men vi ventet lengre med å ta gifte-steget!

Finnes det noe som hvit russedress? Må jo være optimalt for den kommende brud!?

Hei! Ts her...

Hvordan vi fant ut at vi var klar?... Jeg vet ikke riktig. Når begge to snakket om det, tenkte på det, gledet seg, og planla fremtiden sammen helt naturlig, og ikke hverken kunne eller ville forestille oss livet uten hverandre, så føltes det riktig. For 2 år siden hadde vi noen ukers opphold men det var ganske lett for oss begge å kjenne tydelig at det var sammen vi ville være.

Han er et par år eldre, og egentlig er det vel kanskje han som er spesielt voksen for alderen. Allerede da vi møttes så han ut som en voksen mann (ikke at akkurat utseendet har så mye å si men)

nå er han ferdig utdannet, i fast jobb med god inntekt, og han har nettopp bygget seg sitt eget hus. Økonomisk vil jeg påstå at jeg også "kjenner livet", da jeg har jobbet fast siden jeg var 14, og har betalt for sertifikat og kjøpt meg egen bil, med forsikringer og veiavgift, og penger som må betales. Dette er ikke noe "hopp i det - håper det går fint"-greie. Vi er sikre på at vi vil ha hverandre, og har tro på at vi er voksne nok til å vite det nå.

Tingen er at jeg er veldig klar over at som 19 åring er det mye i livet jeg ikke vet, mye jeg må lære, osv, men jeg tror egentlig at ekte kjærlighet ikke kjenner noen alder, og at akkurat det vet jeg hva er..

Foreldrene våre vil gjerne betale deler av bryllupet, slik de har gjort med søsken og slik deres søsken har gjort med våre søskenbarn osv. De ser på meg som voksen, og har egentlig tatt forholdet mitt til min kjære veldig seriøst fra starten av. Jeg har et godt forhold til dem, og de har vel vært klar over lenge at det var svært seriøst mellom oss

Jeg har ikke all verdens livserfaring, selvsagt har jeg ikke det! Men på de 3 og et halvt årene vi har vært sammen har vi forandret oss masse begge to, vi har vært gjennom mye, kanskje litt uvanlig mye, men til tross for dette har kjærligheten og lysten til å være sammen alltid holdt seg vedlike.. Jeg er klar over at det er mye i livet jeg fortsatt må lære, men på akkurat dette punktet vet jeg hva jeg vil, og at andre fordømmer det blir helt feil. Det er helt forståelig at ikke alle føler det slik, og at ikke alle kan forstå, men det er slik vi har det, og å bli rakket ned på pga det blir bare latterlig.

[Gjest Gjest]

Det hadde de vel strengt talt gjort om de bare hadde vært samboende også. Det er forholdt som hindrer de i å "finne seg selv" (stort sett betyr jo dette å pule rundt), ikke en juridisk kontrakt.

At å "finne seg selv" betyr å pule rundt er det dummeste jeg har hørt på lenge!

Det er stor forskjell på å være samboer og å være gift som ung. Det er lettere å bryte ut av et samboerskap enn et ekteskap, og en står mye friere i sine valg som kjærester enn som ektefeller.

Som gift velger jeg og min mann å bo på forskjellige steder grunnet jobb og karriere muligheter. Dette reagerer folk sterkt på. Når vi var kjærester/samboere og gjorde det samme så var det ingen som sa noe.

Et ekteskap for en ung person medfører mange føringer på hvor en skal studere, valg av studiested begrenser også valg av utdanning osv. Jeg ville aldri hatt denne begrensningen, ei heller var det slik mine venniner ønsket å leve livet.

Og hvorfor i hele verden skal en ha slik hastverk med å gifte seg? Om en har bestemt seg for at en ønsker å dele livet sammen så har en da all verdens tid på å gifte seg.

Ekte kjærlighet tåler det meste! Men to mennesker som er ulykkelig fordi de kjørte seg fast i et spor, kan være i meste laget selv for ekte kjærlighet.

[Gjest Pippelipp]

Hvorfor er det så utrolig krasse besserwissere her? Én sak er å være uenig og bekymret for at noen gjør et uklokt valg, noe helt annet er å uttrykke motstand mot unge gifemål i delvis svært uvennlige uttalelser. Går det an å diskutere uten å bli uvennlig? Jeg synes personlig at de unge som skriver her virker veldig oppegående og har tenkt godt igjennom hva det vil si å gifte seg. Alle er vi forskjellige, det må vi akseptere og ikke komme og tro at vi vet hvordan andre har det.