Jobbreise

[Gjest Gjest]

Jeg blir skremt av at folk velger å tufte et forhold og samboerskap hvor barn er inne i bildet med adskilt økonomi. Det sier mye om hvor lite de egentlig legger i forholdet.

[Gjest Gjest_bille_*]

Dere som synes så synd på TS - hvordan tror dere aleneforeldre klarer seg? Vet at det ikke blir det samme siden TS har en mann, men det virker jo nesten som om det skal være en umulighet å ta seg av ungene mens amnnen er borte. Alenemødre (eller fedre for den saks skyld) har jo ihvertfall ikke flere muligheter.

Kanskje TS burde ha kommet inn og rettet opp i litt fakta her...

Interessant poeng. Jeg tror at arbeidsmengden for mange pendler-partnere i perioder ikke er mindre enn den til aleneforeldre. Når man har en partner stilles det i tillegg krav om å gjøre seg attraktiv for han eller henne og sette av tid til å pleie feks sexlivet.

Jeg har en teori om at aleneforeldre har det lettere ved at de slipper å bli skuffet over å ikke få hjelp. De ordner dagen i sin egen rytme og de får frigjort partid og -krav til andre ting.

[Gjest Gjest]

Jeg har en teori om at aleneforeldre har det lettere ved at de slipper å bli skuffet over å ikke få hjelp. De ordner dagen i sin egen rytme og de får frigjort partid og -krav til andre ting.

Nemlig!! For meg er det mye lettere å være alene om alt, enn å ha en "hotellgjest". Alene er det selvfølgelig veldig stritt, men samtidig er det mye mestring (i mangel av en bedre forklaring) i det å klare alt selv. Jeg føler meg sterk - og fri.

Å ha en mann rundt meg som ikke deltok, som ikke engasjerte seg utover et tilskudd til økonomien, brøt meg faktisk ned. Jeg gjør det samme nå, men psyksisk er det faktisk to fullstendige motpoler. Mange spør hvorfor man vil være alene. Jeg gjorde jo akkurat det samme før! (Jobb, hus, økonomi, fritid osv) Bortsett fra at økonomien var litt bedre siden vi var to. Men hvorfor skulle min mann bo på hotell hos meg? Hvorfor skulle jeg være hans "slave"? Selv om vi forsåvidt var gode venner og han var flink med barna når han først var til stede (enten fysisk eller psykisk), orker jeg ikke "selge meg" for de pengene han brakte inn.

[Gjest Gjest]

... nei vi aleneforeldre har jo ikke noe behov for å være attraktive eller ha noe sexliv - så det er derfor vi har så god tid!

[Gjest Gjest]

Nemlig!! For meg er det mye lettere å være alene om alt, enn å ha en "hotellgjest". Alene er det selvfølgelig veldig stritt, men samtidig er det mye mestring (i mangel av en bedre forklaring) i det å klare alt selv. Jeg føler meg sterk - og fri.

Å ha en mann rundt meg som ikke deltok, som ikke engasjerte seg utover et tilskudd til økonomien, brøt meg faktisk ned. Jeg gjør det samme nå, men psyksisk er det faktisk to fullstendige motpoler. Mange spør hvorfor man vil være alene. Jeg gjorde jo akkurat det samme før! (Jobb, hus, økonomi, fritid osv) Bortsett fra at økonomien var litt bedre siden vi var to. Men hvorfor skulle min mann bo på hotell hos meg? Hvorfor skulle jeg være hans "slave"? Selv om vi forsåvidt var gode venner og han var flink med barna når han først var til stede (enten fysisk eller psykisk), orker jeg ikke "selge meg" for de pengene han brakte inn.

Og en annen ting som det sies over her; at da er fritiden bare min, selv om det blir mindre av den som aleneforelder. Vil jeg sette med ved datamaskina etter barna er i seng, kan jeg gjøre det NÅR jeg vil. Det sitter ikke en annen der som jeg må vente på. Jeg kan kansje ikke gå på kino akkurat når jeg vil, men jeg slipper skuffelsen over å ikke gå på kino fordi det ikke passer inn i planene til en "hotellgjest". Så ja, jeg vil hevde at det i mange tilfeller kan være (eller føles) greier og enklere å være alene enn i et dysfunksjonelt forhold. Og at man i et slikt forhold kan føle det som om man har mye mindre fritid, frihet og egentid enn man kansje reelt sett har.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Og en annen ting som det sies over her; at da er fritiden bare min, selv om det blir mindre av den som aleneforelder. Vil jeg sette med ved datamaskina etter barna er i seng, kan jeg gjøre det NÅR jeg vil. Det sitter ikke en annen der som jeg må vente på. Jeg kan kansje ikke gå på kino akkurat når jeg vil, men jeg slipper skuffelsen over å ikke gå på kino fordi det ikke passer inn i planene til en "hotellgjest". Så ja, jeg vil hevde at det i mange tilfeller kan være (eller føles) greier og enklere å være alene enn i et dysfunksjonelt forhold. Og at man i et slikt forhold kan føle det som om man har mye mindre fritid, frihet og egentid enn man kansje reelt sett har.

Det hele handler egentlig bare om dine forventninger til en annen person. Når du er alene så har du ingen forventninger til andre. Når man er to - så skaper man forventninger til den andre - realistiske og urealistiske........og når forventningene ikke blir tilfredsstillt - blir man frustrert og problemene kommer.

Man kan ikke endre andre - man kan bare endre seg selv

[Gjest Gjest_bille_*]

... nei vi aleneforeldre har jo ikke noe behov for å være attraktive eller ha noe sexliv - så det er derfor vi har så god tid!

Dere slipper iallefall å jobbe dere gjennom konflikt på konflikt om helt hverdagslige ting eller å bekymre dere for et mulig samlivsbrudd.

Eller å bruke tid på å forebygge scenariet over.

[Gjest ??]

Det hele handler egentlig bare om dine forventninger til en annen person. Når du er alene så har du ingen forventninger til andre. Når man er to - så skaper man forventninger til den andre - realistiske og urealistiske........og når forventningene ikke blir tilfredsstillt - blir man frustrert og problemene kommer.

Man kan ikke endre andre - man kan bare endre seg selv

Hva mener du med at man bare kan endre seg selv, i denne sammenhengen?

[Gjest Gjest]

Det hele handler egentlig bare om dine forventninger til en annen person. Når du er alene så har du ingen forventninger til andre. Når man er to - så skaper man forventninger til den andre - realistiske og urealistiske........og når forventningene ikke blir tilfredsstillt - blir man frustrert og problemene kommer.

Man kan ikke endre andre - man kan bare endre seg selv

Kvasi-psykologi og svada. Er man gift med en person som ikke VIL samarbeide eller bidra, kan man ha så mye eller lite forventnigner man vil, for uansett hvor mye man er villig til å "endre seg selv", kan man ikke påtvinge en annen å samarbeide eller innse problemer. Uttalelser som dette bidrar bare til å øke kvinners skyldfølelse enda mer. Vi skal helst ikke kreve eller forvente noe - og så blir man i dårlige forhold.

[Gjest Gjest]

Ser jo ut til at løsningen blir å bli alenemor etter rådene fra denne tråden å dømme. Dersom din frustrasjon over mannen er større enn dine gleder over han - ja da er mitt råd også dette. Løsningen kunne også ha vært at dere hadde byttet roller i en uke - slik at han hadde sett hvor tungt det er å være alene og du hadde sett hvor tungt det er å være på jobbreise - men dette blir jo vanskelig å få til i praksis selvfølgelig.

I bunn og grunn tror jeg denne sistuasjonen bunner i at dere begge har for liten forståelse for den andre sin situasjon! At dere burde møtes på halvveien og tenke etter hvor heldige dere er som har hverandre! Synes alenemor tilværeslen idealiseres og males veldig rosenrødt her. Selvfølgelig er det bedre å være lene enn i et ulykkelig forhold - men når dere først har fått barn så bør man ikke gi seg så lett av et par år med litt motgang!

[Gjest regine ii]

Kvasi-psykologi og svada. Er man gift med en person som ikke VIL samarbeide eller bidra, kan man ha så mye eller lite forventnigner man vil, for uansett hvor mye man er villig til å "endre seg selv", kan man ikke påtvinge en annen å samarbeide eller innse problemer. Uttalelser som dette bidrar bare til å øke kvinners skyldfølelse enda mer. Vi skal helst ikke kreve eller forvente noe - og så blir man i dårlige forhold.

Poenget er vel at dersom man senker sine forventninger og godtar at den andre "er som han er", så bruker man ikke tid og krefter på å bli skuffet. Det er - iallfall for min del - det det dreier seg om når det snakkes om at man kun kan endre seg selv. I sånne tilfeller blir det ens egen holdning til ting som må endres.

men - det betyr da vel ikke at man skal bli i dårlige forhold. For min del var bl.a. erkjennelsen av at jeg ikke kunne forvente noe av mannen første skritt på vei ut. For da begynte jeg å miste håpet om en forbedring, til tross for løfter og fagre ord.

JEg sysn ellers at det er meningsløst både å trekke fram "noen har det verre enn deg så ikke klag" når ts har et konkret problem, og å sammenligne hennes situasjon med en aleneforelders. Det må være lov å ta opp egne problemer selv om andre har større problemer.

jeg syns også det høres merkelig ut med de som har partnere som trenger flere dager etter en tjenestereise for å "komme seg". Jeg har i perioder hatt jobb hvor jeg har reist mye, men det ville ikke falt meg inn å krevd flere dager for å komme meg etter en reise! Greit at man er sliten den kvelden man kommer hjem, men det skal da vel ikke de hjemme lide for???? De gjør jo det til en viss grad hvis jeg ikke orker noe - men da plikter jeg i det minste å være blid, og å evt. komme meg i seng slik at jeg er uthvilt neste dag.

Det er ikke like slitsomt å være på tjenestereise som å være hjemme med ansvaret for allt i heimen. Det går jeg ikke med på, selv om jeg til fulle vet hvor anstrengende det er med møter og sosialisering. De som hevder noe annet har ikke vært alene med hjemmefronten.....

Ts virker som hun har forsvunnet, men jeg håper at hun får snakket med mannen om dette, fordi det er klart urettferdig slik som hun har det nå. Dette handler ikke primært om at hun skal få tid til "egne ting", men hvordan AS familien skal fungere best mulig for alle parter. Ikke bare den med "viktigst" jobb.....

[Gjest Gjest]

Når jeg har vært på studieturer med jobben er jeg veldig sliten et par dager etterpå, men nå er jeg alenemor så kan uansett ikke ta meg 3 dager ferie etter turene (da har barna vært hos familie og venner i flere dager allered, og det blir å hente de og skittentøyet deres på veien). Poenget mitt er at det kan være veldig slitsomt å være ute på reise!

Jeg synes du burde ta en skikkelig prat med mannen din om hvordan du føler det, men også for å få høre hvordan han føler det. Om han ikke har noe sympti for deg, så ordn det slik at han kan få erfart å være alene med alt i en tilsvarende lang periode som det du må! (Be han se på "da damene dro" )

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Kvasi-psykologi og svada. Er man gift med en person som ikke VIL samarbeide eller bidra, kan man ha så mye eller lite forventnigner man vil, for uansett hvor mye man er villig til å "endre seg selv", kan man ikke påtvinge en annen å samarbeide eller innse problemer. Uttalelser som dette bidrar bare til å øke kvinners skyldfølelse enda mer. Vi skal helst ikke kreve eller forvente noe - og så blir man i dårlige forhold.

Du skjønte ihvertfall ikke en dritt av hva jeg skrev

Du er nok litt for opphengt i kvinne kontra mann til å ta til deg hva som står der. Jeg skriver ikke noe kjønnsrelatert i det innlegget. Har du problemer med at dine forventninger ikke blir oppfyllt - så må man gjøre noe med det. Hva som foregår i ditt hode kan du gjøre noe med. Man kan ikke hele tiden skylde på andre for at man sitter i den situasjonen man sitter i. Man må ta ansvar selv for sin egen situasjon.

[Glitnir]

Jeg skjønner ærlig talt ikke at du gidder, TS. I min verden så får man, i alle fall etter at man har fått barn (og andre forpliktelser), enten bidra likt både økonomisk og på hjemmefronten, eller så får den som vil "skulke unna" på det ene bidra mer på det andre. Noe annet fordrer i alle fall enighet mellom partene.

[Gjest Gjest]

Nå skulker han jo ikke akkurat unna da - han er faktisk på jobbreise og ikke på ferie! At ungen har blitt litt mammadalt gjør jo ikke saken bedre for han når han kommer sliten hjem fra turen...

TS - hvordan er det når han kommer hjem? Hva møter han? Og hvordan er dere når han drar? Og hvordan er det når han er borte? Kanskje han klarer å ta seg litt mer sammen ( i forhold til de å ikke være helt tilsnakkelig de første tre dagene) dersom hjemmet er noe han gleder seg til å komme tilbake til?

Kan godt være at alt er plettfritt hos dere, og du har middagen på bordet og sexy undertøy på lur den første natten han er hjemme igjenn og at dere har gode telefonsamtaler mens han er borte. Men hvis ikke hadde jeg prøvd å gjøre noe med dette og sett om det ville virke positivt inn på hans tiltak i heimen

Dersom alt er hans "skyld" - så bli en alenemor du også og ikke kast bort livet på en som ikke gir deg noe tilbake!

[Gjest Gjest_bille_*]

Kan godt være at alt er plettfritt hos dere, og du har middagen på bordet og sexy undertøy på lur den første natten han er hjemme igjenn og at dere har gode telefonsamtaler mens han er borte. Men hvis ikke hadde jeg prøvd å gjøre noe med dette og sett om det ville virke positivt inn på hans tiltak i heimen

Trøste og bære! Det er jo dette som er husmorfella

[Gjest Gjest]

Du skjønte ihvertfall ikke en dritt av hva jeg skrev

Du er nok litt for opphengt i kvinne kontra mann til å ta til deg hva som står der. Jeg skriver ikke noe kjønnsrelatert i det innlegget. Har du problemer med at dine forventninger ikke blir oppfyllt - så må man gjøre noe med det. Hva som foregår i ditt hode kan du gjøre noe med. Man kan ikke hele tiden skylde på andre for at man sitter i den situasjonen man sitter i. Man må ta ansvar selv for sin egen situasjon.

Forsto kansje mer enn du tror, men er kansje uenig...

Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal sitte å sutre over f.eks. problemer i forholdet uten å ta ansvar. Du har helt rett i at enhver har ansvar for sitt eget liv. Det er lov å være lei og utilfreds tidvis, men så får man finne ut hva man kan gjøre med saken. Helt riktig! Så jeg er enig i at man ikke skal gjøre seg selv til et offer.

Men i et team er man avhengig av alle teamets medlemmer.

Overfør situasjonen til jobben din - som et eksempel. Har du et prosjekt på jobben og du jobber r--a av deg mens makkeren din slakker unna, blir ikke situasjonen bedre av at du får høre "det er kun dine forventninger og hva som foregår inni ditt hode du kan gjøre noe med". Selvfølgelig kan man ikke styre makkeren, men hans/hennes oppførsel vil alltid ha en stor inflytelse på hva du må gjøre for å løse situasjonen. Ikke sant?

Kan hende vi egentlig er ganske enige, men jeg får i alle fall litt sånn "rødvinssosionom/hobbypsykolog" assosiasjoner av slike uttalelser. Men jeg er kansje mer for å kalle en spade for en spade da...

[Gjest TS]

Nå er jeg tilbake og håper jeg får svart på alle spørsmålene deres.

Delt økonomi er vel først og fremst en gammel vane fra vi først ble samboere. Da tjente vi like mye, og har fortsatt å tjene omtrent like mye fram til de siste par årene. Jobbskifte og gode lønnsoppgjør for han har gjort at han nå tjener veldig mye mer enn meg. Også liker jeg egentlig å ha mine egne penger som jeg selv bestemmer hvordan jeg skal bruke også. Jeg er vel en typisk jente som liker å shoppe, og jeg har ikke lyst til å måtte spørre "om lov" hver gang jeg har lyst på noe nytt (for hvor ofte trenger man egentlig nye ting?). Men en mer rettferdig fordeling hadde kanskje vært at vi hadde like mye i "lommepenger" framfor at vi betaler like mye til fellesskapet (det har det likevel med å falle litt ekstra på meg ettersom jeg som regel handler mat og utstyr til barnet vårt).

Nei, jeg visste ikke at det var mye reising i jobben da vi planla barn - han skiftet jobb da jeg var høygravid. Firmaet er også relativt nystartet, og det først året han jobbet der var det ikke mye reising, det har tatt seg veldig mye opp det siste året. (Hmmm... formulert på den måten hørtes det mistenkelig ut ) Det er gjerne en uke i slengen minst en gang i måneden. Ja, jeg vet at det er andre som har det verre enn det, og jeg har full sympati med sjømannskoner og aleneforeldre - jeg skjønner ikke hvordan dere klare det. Han liker jobben sin, og jeg vil gjerne støtte han i den. Jeg er fornøyd med å ha en fornøyd mann, og vi har det stort sett veldig bra sammen! Jeg er vel egentlig mer karrierebevisst enn han er, og muligens er jeg litt ekstra frustrert nå fordi jeg ikke er i drømmejobben. (Akkurat nå er ikke tiden for å skifte jobb, uten at jeg ønsker å gå nærmere inn på hvorfor, men jeg kommer til å skifte jobb i løpet av et års tid).

Han vet at jeg er lei og frustrert av all reisinga, vi har snakket om det. Han vet at han er avhengig av at jeg trår til hjemme for å kunne reise. Jeg har spurt han om hva han skulle gjort dersom han hadde vært alene med barnet vårt (da både helt uten meg og som deltidspappa), og han var klar på at da kunne han ikke ha reist. Så reising er på et vis frivillig selvom det nok blir forventet. Barnet vårt er en nattevandrer, så å sove borte innebærer at man får sove hele natta uforstyrret. Jeg har full forståelse for at det blir sene kvelder, men stort sett tror jeg nok at det er et valg man tar dersom man legger seg senere enn man vanligvis gjør. Men han trives som sagt i jobben, og det er viktig for meg.

Barnet vårt er forresten 3 år, så han er aldri borte hos venner alene.

Det er sikkert ikke så ille som jeg føler det i perioder, men det er typisk at ting skjer når han er borte enten det er sykdom eller foreldremøte. Jeg trakk fram trening som et eksempel på ting jeg må "ofre" fordi det er den tingen som gir meg best overskudd og avreagering i hverdagen. (Jeg har prøvd mange ulike typer hjemmetrening, men det er ikke en treningsform som passer for meg, da blir det bare ikke noe av).

Av og til har jeg tenkt at det hadde vært lettere å være alene, nettopp fordi forventningene da er at jeg skal gjøre alt selv. (Og tenk å i tillegg har minst annenhver helg til å sove ut og gjøre akkurat som man selv vil på!) Han har nok høyere krav til ryddighet enn jeg har (men merkelig nok klarer jeg lettere å holde det ryddig når han er borte). Jeg påstår ikke at han ikke gjør noe hjemme, for det gjør han. Han er også ganske handy og liker å pusse opp. Tidligere gjorde vi det sammen, men det er ikke like lett med et lite barn i huset. Og mannen mener at vi deler helt likt med å ta oss av barnet vårt... Jeg liker å være sammen med barnet vårt, det er ikke det det dreier seg om! Men innimellom føler jeg at det blir litt "det er din tur", og det ønsker jeg ikke. Han burde ha like stor interesse som meg for å være sammen med barnet vårt.

Det var sikkert flere spørsmål jeg skulle ha svart på, og burde nok ha lest korrektur også, det er garantert noe som kan tolkes i verste (og en helt annen enn jeg tenkte) mening her, men jeg må gå.

[Gjest Hilde K S]

Dere slipper iallefall å jobbe dere gjennom konflikt på konflikt om helt hverdagslige ting eller å bekymre dere for et mulig samlivsbrudd.

Eller å bruke tid på å forebygge scenariet over.

Hehe. Vi HAR jo allerde gjort dette. Forebyggingen osv.

[Gjest Hilde K S]

Til ts: kan mannen din betale for en hushjelp?

En uke i måneden er ikke så mye reising, synes jeg.