Dere foreldre som har gått fra hverandre

[Gjest Gjest]

Hva gjorde dere for å få det til å fungere? Både av praktisk karakter og av mer emosjonell art.

Var det spesielle forutsetninger som lå til grunn for at dere klarte det? Her tenker jeg både på forholdet dere hadde før bruddet, måten bruddet ble gjennomført osv.

Kan dere tenke dere hva som kunne hindret at dere klarte å samarbeide om barna, evt hva som kan skje for at samarbeidet nå skal ødelegges?

I det hele tatt, har dere en "oppskrift" på hvordan man kan gjennomføre et samlivsbrudd der barna i minst mulig grad blir lidende?

På forhånd takk!

[Gjest Gjest_Mari_*]

Hva gjorde dere for å få det til å fungere? Både av praktisk karakter og av mer emosjonell art.

Var det spesielle forutsetninger som lå til grunn for at dere klarte det? Her tenker jeg både på forholdet dere hadde før bruddet, måten bruddet ble gjennomført osv.

Kan dere tenke dere hva som kunne hindret at dere klarte å samarbeide om barna, evt hva som kan skje for at samarbeidet nå skal ødelegges?

I det hele tatt, har dere en "oppskrift" på hvordan man kan gjennomføre et samlivsbrudd der barna i minst mulig grad blir lidende?

På forhånd takk!

Hei.

Dette er et tema som jeg kan skrive mye om, men jeg velger å holde det kort for nå.

Det viktigste for oss var kommunikasjon, og en enighet om at barnets beste var det viktigste for oss. Gamle følelser og konflikter måtte legges bort, det skulle ikke være en del av samarbeidet.

Det ble også noen samtaler på familievernkontoret for å sortere litt.

Resultatet ble et flott samarbeid, hvor vi begge gir og tar. Vi er fleksible mot hverandre, kan bytte helger og dager hvis det behøves. Barnet er glad og fornøyd, vi har like regler i begge hjem. Det gir en trygghet at mor og far er enig om oppdragelse.

Jeg er superfornøyd med samarbeidet, som til tross for et vondt brudd har blitt kjempebra.

[Far til 2]

Hva gjorde dere for å få det til å fungere? Både av praktisk karakter og av mer emosjonell art.

Var det spesielle forutsetninger som lå til grunn for at dere klarte det? Her tenker jeg både på forholdet dere hadde før bruddet, måten bruddet ble gjennomført osv.

Kan dere tenke dere hva som kunne hindret at dere klarte å samarbeide om barna, evt hva som kan skje for at samarbeidet nå skal ødelegges?

I det hele tatt, har dere en "oppskrift" på hvordan man kan gjennomføre et samlivsbrudd der barna i minst mulig grad blir lidende?

På forhånd takk!

Vi hadde KRIG !!!

Vi var VELDIG uenig i hva som var barnas beste. Fagfolk med forutinntatte holdniger var også et stort problem slik jeg ser det i min subjektive verden, noe som delvis bekreftes ved at nye fagfolk måtte gripe inn for å få saken på skinner igjen. Det var mao i fasen kort etter bruddet (under barnefordelingen) at krigen nådde et punkt som nesten var på sitt heteste. Aller verst var det de første 6 mnd etter bruddet da det synes om NESTEN alle hadde tapt.

Etter en stund (år) fikk barna trumfet gjennom sine ønsker, og vi fikk etterhvert en likeverdighet som foreldre hvor vi MÅTTE ta hensyn til hverandre. Da ble maktmisbruket mellom foreldrene borte og fokuset ble isteden å gjøre barna fornøyd (det med å ha fokus på barna var egentlig ikke viktig før barnas ønsker ble hørt og ivaretatt på en hel annen måte enn ved bruddet. Ingen av barna ble spurt eller tatt hensyn til på annen måte ved bruddet).

Nå har vi fungert som likeverdige foreldre en stund, og aldri har vi kunnet snakke bedre sammen en nå. Fokuset er konsekvent på barna og barnas ønsker. Barna er gamle nok til å tvinge frem alternative bostedsløsninger og dette tvinger oss foreldre å ta hensyn til barna. Det tvinger også oss foreldre til å samarbeide til barnas beste.

Etter bruddet og etter at vi ble likeverdige vil jeg påstå at samarbeidet og løsningene er BEDRE enn den tiden vi var samboende/gifte.

Nå er nok mine meninger noe farget av at jeg selv opplevde felles omsorg (sammen med min søster) på et tidspunkt da dette ordet ikke fantes. Både min søster og jeg har valgt felles omsorg fordi vi selv likte det, og mulighetene dette har gitt mht samarbeid med våre ex'er etter bruddet har vært veldig bra. Jeg tror det er veldig lett å bli preget av de valg våre foreldre gjorde som nyskilte. La oss håpe at barna i tiden fremover får mer å si enn det de hadde for 30-40 år siden.