TRENGER SÅRT HJELP!

[Gjest Gjest]

Jeg trenger sårt hjelp og råd fra dere nå!

Samboeren min er arbeidsledig og jeg aner ikke mine arme råd på hva jeg skal gjøre! Han har vært arb.ledig nå i 6 mnd, og er forferdlig kresen på jobber, samt at det ikke blir utlyst så mange stillinger her i byen. Dette har gått kraftig løs på han, forholdet vårt og meg. Om jeg nevner at han må pøve hardere blir han forbannet.

Hva i allverden skal jeg gjøre? Jeg elsker denne mannen over alt på denne jord, og vil ikke se at han sliter slik. Men jeg blir gal av å ha han hjemme hele døgnet!

Vi har kontaktet både nav og lege, men det er heller dårlig hjelp på den kanten også...

Jeg føler meg så forferdelig som skriver om råd om dette her, men jeg må virkelig få litt hjelp... Vi krangler utrolig mye pga dette... Selv om vi setter oss ned og prater og sier at vi skal finne en løsning så blir det bare med praten, for dagen etter er han like "slapp" Han gjør veldig lite hjemme, kan lage middag om jeg ber han om det, men ellers fryktelig lite. etter x antall krangler om at han kan rydde til jeg kommer hjem har han begynt å gjøre dette litt, men da snakker vi kun om å vaske opp en kaserolle og kanskje støvsuge, for det er så å si hele tiden ryddig hos oss.. Kjenner jeg blir skikkelig forbannet når jeg kommer hjem og han går i slapp joggebukse og såvidt har pusset tenna....

Sikkert fryktelig egoistisk å tenke slik, men jeg sliter virkelig med dette....

What to do...?!

[Rosalie]

Jeg har hatt det slik, og da endte forholdet med brudd til slutt. Jeg orket ikke å leve med en som så vidt hadde stått opp da jeg kom hjem fra jobb (eller kanskje til og med hadde lagt seg igjen), og som satt oppe hele natta. Som ikke ryddet bort etter frokost, ikke vasket klær eller leiligheten.

[Gjest TS]

kan igrunn skjønne det... men det er ikke et alternativ å gjøre det slut... leter etter råd som kan gjøre ting bedre. Håper dere kan prøve å hjelpe meg?

[Gjest hare]

vel, det er vanskelig å gi gode råd når han er såpass kresen på jobber som du gir uttrykk for.

det er jo også slik at endel jobber ikke utlyses, og man må derfor oppsøke arbeidsplasser selv.......det er kjipt, men det har jeg selv gjort.

som regel får man ikke napp, men det kan også gi resultater.

selv skal jeg nå ut i søkeprosess da min nåværende kontrakt går ut(og ikke kan forlenges), og jeg er villig til å flytte på meg selv om jeg og samboeren har vært sammen i ti år.

vi er begge enige om at å få seg jobb er det viktigste, og at vi kan ordne andre ting med pendling etc.

men igjen, nå gir jeg jo bare råd til hva han bør gjøre - som han tydligvis ikke er villig til.

jeg vet ikke helt hva slags råd man skal gi når han tydligvis ikke vil......

selv hadde jeg nok vurdert å iallefall bo seperat en periode. kan hende han trenger et skikkelig spark bak for å skjønne at han må ta seg sammen og vise initiativ.

det er jo klart at man ikke får hjelp av legen eller nav når man er arbeidsfør og i tillegg er kresen......jeg kjennr folk som har gått fra bra it-jobber til å jobbe som bussjåfør i nedgangstider. sånn er det bare.

[MissStiles]

Jeg har også opplevd å ha en arbeidsledig kjæreste, ikke samboer. Han ringte meg hver dag og det hele tiden. Mens jeg satt på jobb. Han kjedet seg utrolig mye. Gadd ikke gjøre så mye for å få seg en jobb heller. Og når han var hos meg, så sto han ikke opp før seint. vi gjorde det slutt fordi da funket rett og slett ikke.

[Gjest Gjest]

skjønner det er vannskelig å gi råd når han ikke vil... Men jeg tror ikke det er det at han ikke VIL, men det at han fikk et sjokk da forrige arb.giver lurte han trill rundt og at han nå grøsser ved tanken på å oppleve noe slikt igjen...

Jeg har sagt flere ganger at dette går utover oss som par, men da mener han jeg er urettferdig og at jeg må støtte han. Jeg vil jo gjerne støtte han, og har gjort mitt beste men nå orker jeg det ikke mer! Vurderer å sykemelde meg for å kunne flytte hjem en stund men det blir jo helt feil det og...

han er jo egentli et arb.menneske.. så jeg skjønner ikke hva jeg kan gjøre for å få han til å skjønne det... kanskje jeg bare skal be han flytte ut for en periode..? for å få han til å skjønne allvoret...

huff....

[Gjest Gjest]

Kanskje han har fått en depresjon etter at han ble arbeidsledig? Da er det vanskelig å ta tak i problemene. Menn reagerer ofte med sinne og helt forskjellig på en depresjon enn kvinner. De kan bli aggresive, vil helst ikke prate og trenger mer kroppskontakt fra sin kjære. Det er vanskelig for partneren å få mannen til å åpne seg, og innrømme at han sliter men mer press om å søke arbeid virker kanskje bare mot sin hensikt. Du kan jo foreslå medsinsk eller yrkesrettet attføring, men da må han innrømme at han er i en vanskelig situasjon først.

http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=26718

[Ulva]

Eg fekk en lett depresjon som gjekk over i sosial angst når eg gjekk arbeidsledig for noen år tilbakers...da var det ikkje lett å ta tak i problemene, heldigvis hadde eg gode venner, familie og en utrolig tålmodig kjæreste som sto klar til å hjelpe meg når eg bestemte meg for at nok var nok!

Men eg var veldig klar over problemene mine...om han ikkje ser problemene så er det nok ikkje så lett.

For meg var starten og komme meg ut på små turer, utrolig kor litt trim og frisk luft hjelper på...Små steg i rett retning, plutselig hadde eg fått meg jobb, kjøpt hus, fått oss hund og blitt gravid

[Nienna]

Sett foten ned. Om han vil søke jobb eller ei er opp til ham, selvsagt, men om du vil leve slik, med en mann som bare blir slappere og slappere er opp til deg.

Jeg sier ikke at du skal dumpe ham, men gi ham en skikkelig iskald bøtte vann i trynet (det var altså en metafor, ikke kast vann i ansiktet hans, lite konstruktiv). Om ikke han skjerper seg, og gjør i alle fall slik at din hverdag blir levelig så flytter du ut. Ikke dumper ham, men flytter ut. Gå fra samboere til kjærester igjen. Enten skjerper han seg med trusselen, ellerså skjerper han seg når han ser hvor fælt det faktisk blir uten deg der.

[Gjest Lille-pus]

Jeg trenger sårt hjelp og råd fra dere nå!

Samboeren min er arbeidsledig og jeg aner ikke mine arme råd på hva jeg skal gjøre! Han har vært arb.ledig nå i 6 mnd, og er forferdlig kresen på jobber, samt at det ikke blir utlyst så mange stillinger her i byen. Dette har gått kraftig løs på han, forholdet vårt og meg. Om jeg nevner at han må pøve hardere blir han forbannet.

Du må kanskje fortelle ham at tiden for å være kresen er over. Det er faktisk viktigere for deg/ham/dere at han har noe å gå til hver dag enn hva han eventuelt skulle komme til å tjene.

Han har kanskje en hobby eller to ?

Kan han få hjelp av NAV til å ta førerkort i en annen klasse enn den/de han har i dag ? (Buss eller lastebil for eksempel).

Kan han bidra i en eller annen frivillig organisasjon som sårt trenger flere gode medhjelpere ? Det er ikke betalt, men da kommer han seg ut de fleste dagene, og opplever igjen at det er virkelig bruk for det han kan bidra med.

Vi har kontaktet både nav og lege, men det er heller dårlig hjelp på den kanten også...

Det er kanskje enklere å få hjelp av NAV dersom man har en konkret plan for hva man ønsker å oppnå ? Jeg tenker på videreutdannelse, kompetanseheving o.l.

NAV må spørres hvilke tiltak de eventuelt kan bidra med til videreutdanning dersom han kan få en avtale på plass med en arbeidsgiver. Sier det ut ifra at det var slik for noen år siden da en av mine venner ble uten jobb grunnet flytting av et firma.

[Gjest TS]

TAKK!

Slike råd og erfaringer er hva jeg er ute etter!

Gruer meg til å dra hjem, kommer til å bli en del krangling, eller, vi krangler ikkehøyt, jeg sier noe, åsså blir han sur og holder kjeft resten av kvelden, så blir jeg sur og holder kjeft. Fin rundgang:P :S

Skal prøve å prate atter en gang med han i kveld, og jeg gir meg ikke før jeg får en konkret plan fremmover

[Gjest Gjest]

Jeg har også vært sammen med en sånn, og jeg har vært sånn til en viss grad selv. Jeg gjorde masse husarbeid da jeg var hjemmeværende, følte jeg måtte gjøre noe nytte for meg... Men jeg søkte ikke på alle jobbene jeg visste var ledige. Fant etter et par måneder som var midt i blinken, men med færre timer enn jeg skulle ønske. Men den tok jeg! Senere ble stillingen større også

Sambo var derimot hjemmeværende i mer enn et halvt år, og det gikk meg på nervene. Alt stoppet liksom opp for han, og jeg ble drittlei av å komme hjem fra jobb og ikke shinet hus, aldri ferdig middag, aldri vasket klær osv. Han sov masse, spilte masse... Han var også kresen på jobbene. Etter å ha prøvd å snakke med han, hjelpe han i lang tid, slo jeg opp. Men vi hadde flere problemer enn at han var arb.ledig.

Man blir sliten av å jobbe mye, men man blir enda mer sliten av å ikke gjøre en dritt. Man må oppleve det for å forstå det. Alt blir et ork! Og man kan fort bli deprimert når man ikke føler at man får til noe.. Å være i kontakt med NAV kan være veldig slitsomt og gjøre at man føler seg enda mer håpløs. For NAV er langt i fra hjelpsomme, de gjør rett og slett mange saker mye vanskeligere enn de er.

Jeg vet ikke hvilke råd jeg skal gi... Men han må forstå at det er alvor. Et halvår uten jobb kan ta knekken på noen og enhver

[Gjest Gjest]

Jeg har vært gjennom det samme. I starten var det ganske behagelig. Kunne sove lenge, hadde mye fri. Men etterhvert så ble det kjedlig, og fikk også dårlig samvittighet og litt angst for at dette egentlig ikke er så bra, og det blir verre og verre jo lengre tid det går.

Det som hjalp for meg var at kjæresten min hele tiden maste og ga meg litt dårlig samvittighet for at jeg ikke jobbet. Det hjalp, og etterhvert innså jeg at det bare blir vanskeligere når tiden går og ingenting skjer.

Jeg søkte etterhvert på alle jobber, og endte med å spørre rundt på supermarkeder. Fikk til slutt jobb i kassen, og selv om dette var langt under mitt nivå, så hjalp det utrolig mye å komme seg i jobb igjen. Mens jeg jobbet på supermarkedet, søkte jeg utenom. Og ett år etterpå har jeg en bedre jobb og jeg trives kjempebra.