diskutere alt

[Gjest forelska <3]

I løpet av min fartstid på kg har jeg ofte lest tråder hvor TS ønsker råd om en person hun/han vurderer å starte et forhold til og er betatt/forelsket i denne personen. Usikkerheten bunner gjerne i ulike verdier, forskjellig bakgrunn både kulturelt og økonomisk, religion, politikk, og ellers generelle forskjeller.

Svarene lyder som regel i retning av at "dette må dere diskutere før dere evt blir sammen" eller "dette kan bli et problem senere i forholdet". Man blir gjort oppmerksom på at man gjerne kommer til å være uenige omkring barneoppdragelse, forhold til familie, eller andre ting som man må ta stilling til et stykke ut i forholdet.

Det jeg lurer på da er... Skal man virkelig sette seg ned med daten/flørten/den man liker og spørre han ut om hans syn på ekteskap, barn, konfirmasjon etc. og opplyse om at dette er ting man Må vite før et eventuelt forhold kan starte? Jeg setter det jo litt på spissen her, men jeg merker at dette er ting jeg ikke føler det naturlig å overhode nevne før man er relativt etablert som par.

Eller hur?

[Nienna]

Det er vel ting som varierer veldig fra par til par. Vi diskuterte det meste før vi ble sammen, uten at det var bevisst "vi må diskutere dette først" samtaler. Før vi hadde vært sammen en måned hadde vi diskutert og tatt foreløpige avgjørelser om hva vi skulle gjøre bl.a. dersom jeg ble uplanlagt gravid. Det gjorde jo at ting gikk veldig smertefritt når jeg faktisk ble uplanlagt gravid. Avgjørelsen var tatt, en rask diskusjon og vi var sikre på at begge fremdeles stod ved det. Vi hadde også diskutert barneoppdragelse og funnet ut hvordan vi ville gjøre det (begge var enige om å ta det fra starten av, bl.a.) noe som har resultert i svært få uenigheter til nå i den 2 måneder gamle tullas liv.

Men, vil tro det varier. Tror til tider vi er ett litt ekstremt eksempel når det gjelder å diskutere ting tidlig.

[Gjest Gjest_Lillemor_*]

Kjære du som startet denne diskusjonen.

Du tar hele saken på kornet, som man sier.

Jeg er en voksen dame som har fulgt med en stund uten å gi meg til kjenne.

Er rett og slett vettaskremt av det jeg har lest her inne. Har voksne barn og de ville ikke ha kjent seg selv igjen her inne.

Her er det masse frustrerte, selvopptatte damer og mislykkete, ulykkelige, bortskjemte menn som råder.

Er mottakbar for masse pepper.

[Gjest Gjest]

Personene her inne har i alle fall ikke virkelige problemer.

Masse diktes opp og ingen er personlige. De som virkelig har problem med livet poster ikke her. Noen leser i forumet så vær varsomme

[Gjest Diane]

I løpet av min fartstid på kg har jeg ofte lest tråder hvor TS ønsker råd om en person hun/han vurderer å starte et forhold til og er betatt/forelsket i denne personen. Usikkerheten bunner gjerne i ulike verdier, forskjellig bakgrunn både kulturelt og økonomisk, religion, politikk, og ellers generelle forskjeller.

Svarene lyder som regel i retning av at "dette må dere diskutere før dere evt blir sammen" eller "dette kan bli et problem senere i forholdet". Man blir gjort oppmerksom på at man gjerne kommer til å være uenige omkring barneoppdragelse, forhold til familie, eller andre ting som man må ta stilling til et stykke ut i forholdet.

Det jeg lurer på da er... Skal man virkelig sette seg ned med daten/flørten/den man liker og spørre han ut om hans syn på ekteskap, barn, konfirmasjon etc. og opplyse om at dette er ting man Må vite før et eventuelt forhold kan starte? Jeg setter det jo litt på spissen her, men jeg merker at dette er ting jeg ikke føler det naturlig å overhode nevne før man er relativt etablert som par.

Eller hur?

Kan bare svare for meg selv, men jeg er ikke ute etter noe midlertidig. Derfor er det viktig for meg at den jeg eventuelt blir sammen med har mange av de samme holdningene, verdiene og ambisjonene i livet.

Altså; jeg trenger ikke å planlegge HVOR MANGE barn han vil ha, men når i livet han vil ha dem, er det greit å være enige om. Hvis det viser seg at han ønsker å flytte til langt-vekk-i-stan om tre år, er det OK å ha reflektert rundt det også. Hvorfor? Fordi jeg gir hundre prosent av meg selv i et forhold. Derfor bruker jeg også LANG tid på å innlede noe seriøst. Dating foregår gjerne over flere måneder. Å gå inn i et forhold krever mye, og jeg ønsker å gi den jeg blir sammen med troen på at jeg faktisk prioriterer ham/oss.

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å gå så hundre prosent inn i noe, hvis jeg ikke følte at det lå tydelige muligheter for en felles fremtid der. Men nå er jeg en veldig "100 prosent eller ingenting"-person på alle områder. Det krever nok en del av den andre, men hvis han ikke vil satse såpass, ser jeg ingen grunn til å innlede noe mer, heller.

[MissStiles]

Det finnes nok ingen fasit på dette men jeg vil vel gjerne vite litt om den personen jeg dater før jeg blir sammen med han. Hva han tenker om fremtiden? Mål? Hvordan ser han for seg at et forhold skal være? Om han er en sjalu person? Vil han ha barn? Tror han på ekteskap? Vil han gifte seg? Greit å vite om bakgrunnen hans (familie, utdannelse). Nå føler jeg at det ble litt mye men i korte trekk. Greit å bli godt kjent før man blir sammen. Synes jeg.

[Gjest Emmanuelle]

Jeg tok opp dette den første måneden, ikke sånn dødsalvorlig, men rørte litt rundt for å se hvor holdningene hans var.

Da snakker jeg ikke om ting som bryllup, huskjøp og hele pakka, men f.eks hva som som skjedde om jeg ble gravid, ville flytte eller andre ting som kan skje tidlig i forholdet.

[Karry]

Jeg vil si ubetinget ja på spørsmålet ditt. Av erfaring vil jeg si at det er klokt. Endel ting kan det være vanskelig å få svar på, eks barneoppdragelse fordi man ikke så lett kan vite om det på forhånd, men i utgangspunktet vil jeg oppfordre til å snakke om absolutt mest mulig. Rett og slett fordi de tingene en eller annen gang kommer for en dag, og hvis summen av dem egentlig tipper i en retning av at dere ikke er en veldig god match, så er det å foretrekke å finne ut av det på et tidlig stadium og heller bryte.

Skjønner at det høres kynisk ut eller forretningsmessig ut, men det er så mange man kan forelske seg i. Hvorfor ikke ta den helt ut med noen som passer over tid også? Det ødelegger ikke for romantikken heller hvis det er det du er bekymret for. Jo, det gjør kanskje det hvis du ser at det bærer galt av sted, men da er det kanskje like greit?

[Karry]

...en kommentar til....

Ser at flere her nevner forventningsstyring om barn/ikke barn, bli uplanlagt gravid osv. Det er fornuftig det, men jeg ville gått litt mer inn i hvem man er og om man passer sammen som personer. Jeg sier det av egen erfaring, hadde jeg investert mer tid i dette med min X mann så hadde vi kanskje aldri blitt gift. Og det hadde antakelig vært det beste. Og da dreier det seg ikke om hva man gjør ift en gravididtet eller ikke, og langt på vei de fleste vil ha barn en eller annen gang. Viktigere er det å snakke om interesser, jobb og karriere vs familieliv, bosted, personlighet, hva man ønsker ut av parforholdet, hva som er viktig i et parforhold for deg og for han (er det tid sammen, felles interesser, matlaging, selvstendighet og frihet, er det å se på tv eller dra på telttur) osv . osv. Det er jo disse tingene det gjerne skjærer seg på.

[Cata]

Litt enig med trådstarter, men samtidig er det enkelte ting som kan være greit å ta opp veldig tidlig. Spørsmålet om uplanlagt graviditet er et slikt et. Selvsagt trenger man ikke ta det opp på første daten (med mindre man havner til sengs med hverandre umiddelbart), men det er en av de tingene som kan være greit å ha et bevisst forhold til når man bestemmer seg for å ha et sexliv med den annen part. Som kjent er det ingen prevensjonsformer som er 100% sikre, så det er greit å ha snakket sammen om hva man kan tenke seg å gjøre hvis "det utenkelige" skulle skje.

Selv har jeg vært bevisst på at jeg ikke ønsker barn, så for meg har det vært naturlig å nevne dette tidlig i forholdet. De fleste ønsker seg jo barn og mange betrakter det som veldig viktig, så jeg har syntes det har vært viktig å gi akkurat den informasjonen så tidlig at motparten får sjansen til å trekke seg før det blir noe alvorlig forhold.

Andre ting som bryllup og slektsforhold og konfirmasjoner og hele den pakka, synes jeg nok man kan vente en god stund med . Hvis en mann hadde begynt å snakke om bryllup på 3. date eller så, tror jeg jeg hadde snøret på meg joggeskoene og løpt for livet. Andre ting som jobb og karriereønsker, bosted osv. tror jeg er ting man finner ut etterhvert. Men det kan jo være lurt å ha en prat om dette før man evt. velger å flytte sammen, så man ikke plutselig står der og finner ut at man har helt motstridene interesser.

[Hillevi]

Jeg synes det er veldig viktig å bli ganske godt kjent med en mann, før jeg kan vurdere å bli sammen med han. Og da dukker jo ting som er greit å vite litt opp av seg selv