Er dette noe som jeg bør være oppmerksom på?

[Gjest TS]

Jeg og sambo har vært sammen i over 9 år nå Han er oer 30, jeg er i slutten av tjueårene. Vi har bodd sammen i 8 av de 9 årene.

Jeg har i det siste halvåret endelig blitt kvitt en angst som har plaget meg veldig de siste to åra paga at jeg var i en trafikkulykke. Etter at jeg ble kvitt angsten, har jeg blitt veldig obs på hvor skjørt livet er og passer på å være med på ting og være mye med familie og venner, noe jeg gjorde veldig lite tidligere da angsten forhindret dette.

Alle disse endringene den siste tiden har tatt mye av energien min, da jeg har hatt mye fokus på å bedre livet mitt. Jeg har aldri helt følt at mannen min har forstått alt jeg faktisk har gått igjennom, dermed har jeg heller ikke snakket mye med ham om det. Har istedet snakket mye med psykolog. Forrige uke derimot, pratet vi faktisk om alt dette. For han sa at jeg hadde vært så fraværende(selv når jeg var hjemme), og han følte at jeg ikke ga ham nok oppmerksomhet. Det var jeg enig i, men jeg følte jo også at han ikke forstod meg i det hele tatt og min situasjon (har prøvd å fortelle ham mange ganger før), dermed er det vanskelig å kose/gi mye oppmerksomhet når det bir en slik kræsj imellom oss mentalt.

Ihvertfall, så sa han rett ut at etter å ha merket at jeg har vært litt fraværende den siste halvannen måneden, at han ikke så poenget med at vi var sammen om det kom til å fortsette slik. Jeg sa jo at han må jo støtte meg og forstå alt jeg har vært igjennom, at å endelig komme tilbake fra all angsten faktisk tar mye av min tid og energi mentalt. Det blir veldig mye tenking og jobbing med dette.

Han forstod til slutt at han måtte regne med at dette tok litt tid fremover også, men også at det vil jo bli bedre når jeg bare får prossesert litt av dette, samt om vi blir flinkere på å kommunisere.

Er det bare jeg som reagerer for mye? Vi er jo bestevenner og elsker hverandre kjempehøyt. Han vil ikke miste meg. Men hvorfor si at han ikke ser poenget med at vi er sammen etter så kort tid? Det er kun snakk om den siste halvannen måneden nå altså som han klaget over, når jeg endelig kom meg ut i verden og er med familie og venner. Jeg har vært mye hjemme også, med ham.

Fikk litt bakoversveis, at han faktisk vurderte forholdet så fort, men samtidig så er han så redd for å miste meg som han sier. Jeg skjønner det ikke.

Rotete innlegg

[Gjest Illiya]

Det høres ut som han føler seg litt utestengt, og gjerne vil delta mer istedet for at du holder alt for deg selv.

Og det han sier er vel akkurat det, at han ikke vil fortsette hvis du ikke inkluderer han mer nå og i andre prosesser...tror jeg.

Han har sikkert gått rundt og spekulert litt på hva som foregår, hva du tenker på, hva du holder på med osv.

[Siiw]

Jeg synes ikke du overeagerer!

Etter det jeg leser så virker det i hvertfall ikke som han har prøvd og forstå deg heller...!

og at dere er bestevenner å

[Gjest TS]

Takk for svar!

Jeg må innrømme at jeg syntes det er rart at han ikke sier et pip før det har gått så lang tid. Han vet jo at jeg har jobbet mye med meg selv, for det har jeg jo sagt til ham flere ganger i et forsøk på å få ham til å forstå. Hadde jeg visst at han følte det slik, ville jeg tatt intiativet, men han ga ingen tegn på at det var et problem. Halvannen måned er lang tid å ikke si noe

Og å vurdere et så langt forhold basert på de siste halvannen måneden hvor han ikke har sagt/gjort noe for å endre det...nei det likte jeg ikke

[Bellatrix]

Det høres ut som han føler seg litt utestengt, og gjerne vil delta mer istedet for at du holder alt for deg selv.

Og det han sier er vel akkurat det, at han ikke vil fortsette hvis du ikke inkluderer han mer nå og i andre prosesser...tror jeg.

Han har sikkert gått rundt og spekulert litt på hva som foregår, hva du tenker på, hva du holder på med osv.

Sånn tolker jeg det også. Han sa det ikke fordi han vil gjøre det slutt, han sa det fordi han føler at dere sklir fra hverandre når du ikke vil inkludere han.

[Gjest Shivas]

Mange mennesker liker ikke forandringer i et rutinemessig, rolig liv. Du er mer sosial og mer fraværende rent fysisk (og mentalt) for tiden, og det uroer han. Han vil vel at ting skal være ved det trygge gamle; da du for det meste holdt deg hjemme.

Inkluder han, gi han forsikringer om at forandringene ikke har med forholdet deres eller dine følelser for han å gjøre.

Din fremgang burde være en positiv ting også for han, men det virker som at han heller opplever at du beveger deg bort fra han.

Tror at dere begge bør opparbeide litt forståelser for hverandre her. Mulig at situasjonen er en prosess også for han, vet du (?)

Så flott at du har blitt kvitt angsten!!

[Gjest TS]

Tusen takk for svar!

Det var godt å høre meningene deres. Da skal jeg prøve å se det fra hans ståstedd, og være mer inkluderende og ikke minst prate mer med ham.

[Gjest Gjest]

Kan han ikke bli med til psykologen og delta på en samtale? Så kan psykologen forklare hvordan du har hatt det og hvordan du har det nå. Noen ganger er det OK å bringe inn en tredjepart for å gjøre ting klarere.

[Gjest Gjest_Gry_*]

Jeg ville tatt kjæresten din på alvor, var jeg deg.Vis du er glad i han.Historien her minner meg veldig på hvordan mitt livs kjærlighet endte en del år tilbake, fordi jeg hadde helt nok med meg selv og gikk gjennom en personlig skyggedal etter et nært dødsfall.Dette tok tre år, før kjæresten min gjennom 12 år fant en annen(som trøst).Kanskje oppfattet jeg ikke signalene hans, kanskje forstod ikke han at jeg til slutt ville komme tilbake helere enn noen gang..Faktum er at å miste ham, var den aller tyngste prøvelsen av alle, et tap jeg ikke forutså omfanget av før det var for sent.

Også din prosess siden ulykken har vært lang, husk det.Og han har vert med hele veien og 'ventet' på deg.Mitt råd er å ikke ta han for gitt, og prøve å være den gamle, glade som jeg tipper han savner? Vær nære, le sammen, få et barn sammen..

Mitt tap av min livspartner ble tyngre og mer omfattende enn noe annet.Jeg kom ut av det sterkere og mer selvstendig i min sårbarhet enn noen gang, har hatt nye kjærester og er nå et rolig og klokere familiemenneske.Jeg har det fint, livet iler avsted, og likevel, dypt inne, ligger ennå en sorg over å miste en relasjon som satt så veldig dypt i meg.

Klem fra meg.

[Gjest Gjest]

Dette er noe mannen min typisk kan si om han er missfornøyd med noe. Han er også den som holder ting inne til det plutselig blir tatt opp i en annen diskusjon. Han har da holdt ting inne så lenge at uttrykket hans blir sterkere enn det han egentlig mener fordi han skal lette på trykket.

Jeg har også vært sammen med mannen min i ni år og lært at når han sier slike ting (de få gangene det har skjedd) så er det på ingen måte et uttrykk for at han ønsker å gjøre det slutt men hans måte å vise hvor alvårlig han mener problemet er. Ordene bare detter ut på en litt feil måte fordi han ikke klarer å si "jeg føler meg tilsidesatt, oversett, holdt utenfor etc. og dette er veldig trist. Dette er noe vi må gjøre noe med, for jeg orker ikke å ha det slik lenger, jeg føler at jeg har en avstand til deg hver dag som er vond".

Ja, jeg kan godt bli provosert av ham for at han ordlegger seg på en slik teit måte, men jeg har valgt å se at han holder inne på ting litt for lenge og når han da først skal si det så koker det litt over og kommer ut helt feil. Når vi snakker sammen i en litt roligere situasjon senere forklarer han jo at det ikke var det han mente og vi kan snakke bedre sammen.

[onyx]

Du kan ikke forvente at din samboer skal kunne forstå hva du har opplevd så lenge han ikke har opplevd det samme selv. (Og selv da er det vanskelig fordi man opplever ting så forskjellig) Så kanskje han ikke forstår, men så lenge han lytter og støtter (noe jeg har inntrykk av at han gjør) synes jeg at du skal gi ham en sjanse. Du sier du snakker helst med psykologen din fordi du der får de tilbakemeldingene du trenger, men husk dette er en profesjonell person og du kan ikke forvente den samme kommunikasjonen med din samboer. Det er egentlig urettferdig overfor din samboer at du ikke vil snakke med han fordi det er vanskelig. Det er jo du som lukker han ute.

Jeg vil forøvrig nevne, men mange som går til psykolog har en tendens til å bli veldig egoistiske. Det blir jo veldig fokus på egne behov, ønsker, tanker etc i en behandlingssituasjon og det er lett å glemme at man faktisk må ta hensyn til andre også. Jeg sier ikke at det gjelder deg, men du sier jo selv at du skal "prøve å se det fra hans ståstedd"

[Gjest TS]

Du kan ikke forvente at din samboer skal kunne forstå hva du har opplevd så lenge han ikke har opplevd det samme selv. (Og selv da er det vanskelig fordi man opplever ting så forskjellig) Så kanskje han ikke forstår, men så lenge han lytter og støtter (noe jeg har inntrykk av at han gjør) synes jeg at du skal gi ham en sjanse. Du sier du snakker helst med psykologen din fordi du der får de tilbakemeldingene du trenger, men husk dette er en profesjonell person og du kan ikke forvente den samme kommunikasjonen med din samboer. Det er egentlig urettferdig overfor din samboer at du ikke vil snakke med han fordi det er vanskelig. Det er jo du som lukker han ute.

Jeg vil forøvrig nevne, men mange som går til psykolog har en tendens til å bli veldig egoistiske. Det blir jo veldig fokus på egne behov, ønsker, tanker etc i en behandlingssituasjon og det er lett å glemme at man faktisk må ta hensyn til andre også. Jeg sier ikke at det gjelder deg, men du sier jo selv at du skal "prøve å se det fra hans ståstedd"

Jeg er veldig enig i det du skriver. Ovenfor andre så er jeg ganske flink til å lytte og å være empatisk, men akkurat sambo er jeg ikke like flink med. Det har jeg ingen anelse om hvorfor. Antageligvis tar jeg ham veldig for gitt. Så der har jeg litt å jobbe med.

Godt å høre andres synspunkter

[Gjest bjoern70]

Jeg og sambo har vært sammen i over 9 år nå Han er oer 30, jeg er i slutten av tjueårene. Vi har bodd sammen i 8 av de 9 årene.

Jeg har i det siste halvåret endelig blitt kvitt en angst som har plaget meg veldig de siste to åra paga at jeg var i en trafikkulykke. Etter at jeg ble kvitt angsten, har jeg blitt veldig obs på hvor skjørt livet er og passer på å være med på ting og være mye med familie og venner, noe jeg gjorde veldig lite tidligere da angsten forhindret dette.

Alle disse endringene den siste tiden har tatt mye av energien min, da jeg har hatt mye fokus på å bedre livet mitt. Jeg har aldri helt følt at mannen min har forstått alt jeg faktisk har gått igjennom, dermed har jeg heller ikke snakket mye med ham om det. Har istedet snakket mye med psykolog. Forrige uke derimot, pratet vi faktisk om alt dette. For han sa at jeg hadde vært så fraværende(selv når jeg var hjemme), og han følte at jeg ikke ga ham nok oppmerksomhet. Det var jeg enig i, men jeg følte jo også at han ikke forstod meg i det hele tatt og min situasjon (har prøvd å fortelle ham mange ganger før), dermed er det vanskelig å kose/gi mye oppmerksomhet når det bir en slik kræsj imellom oss mentalt.

Ihvertfall, så sa han rett ut at etter å ha merket at jeg har vært litt fraværende den siste halvannen måneden, at han ikke så poenget med at vi var sammen om det kom til å fortsette slik. Jeg sa jo at han må jo støtte meg og forstå alt jeg har vært igjennom, at å endelig komme tilbake fra all angsten faktisk tar mye av min tid og energi mentalt. Det blir veldig mye tenking og jobbing med dette.

Han forstod til slutt at han måtte regne med at dette tok litt tid fremover også, men også at det vil jo bli bedre når jeg bare får prossesert litt av dette, samt om vi blir flinkere på å kommunisere.

Er det bare jeg som reagerer for mye? Vi er jo bestevenner og elsker hverandre kjempehøyt. Han vil ikke miste meg. Men hvorfor si at han ikke ser poenget med at vi er sammen etter så kort tid? Det er kun snakk om den siste halvannen måneden nå altså som han klaget over, når jeg endelig kom meg ut i verden og er med familie og venner. Jeg har vært mye hjemme også, med ham.

Fikk litt bakoversveis, at han faktisk vurderte forholdet så fort, men samtidig så er han så redd for å miste meg som han sier. Jeg skjønner det ikke.

Rotete innlegg

Vi mannfolk er bare rasjonelle, orker ikke så mye tull over lang tid. Om sexlivet i tillegg er ræva, forstår jeg ham utrolig godt.