flytte fra samboeren til å bo alene?

[Gjest kml]

Det ble nylig slutt mellom meg og samboeren og jeg leter etter et nytt sted å bo. Har fått et fint tilbud om et et-roms med god beliggenhet og ikke særlig dyrt. Eneste er at jeg er litt nervøs for å bo alene for første gang.. Noen som vil anbefale det, eller ikke? Og hvorfor? Før jeg tar et valg jeg kanskje vil angre på...

[Steinar40]

Hva er alternativet?

[Gjest kml]

Hadde vært fint med mange meninger;)

[Gjest kml]

Enten et-roms nå, eller fortsette å lete etter bofellesskap hvor jeg kanskje ikke kommer overens med de jeg bor med feks. Har godee erffaringer før med feellesskap, meen kanskje dette også er en god erfaring?

[Mir]

Elsket å bo alene =) Man lærer mye om seg selv, og ble en mer selvstendig person . Man må jo gjøre "alt" selv, men gud hvor deilig å gjøre det man vil!

Bodd alene siden jeg var 18 frem til 24, og det ville jeg ikke vært foruten!

[Kala]

Det ble nylig slutt mellom meg og samboeren og jeg leter etter et nytt sted å bo. Har fått et fint tilbud om et et-roms med god beliggenhet og ikke særlig dyrt. Eneste er at jeg er litt nervøs for å bo alene for første gang.. Noen som vil anbefale det, eller ikke? Og hvorfor? Før jeg tar et valg jeg kanskje vil angre på...

Det ser ut til å gå samme veien mellom meg og samboeren min også, men ting er ikke helt avklart enda. Uansett, så må i så fall jeg også på husjakt snart.

Jeg vet det blir hardt første stunden. Jeg må på nytt venne meg til å bo alene, betale, lage og spise mat alene. Det blir jo litt som å skulle lære seg å bli vant med å gjøre alt alene på nytt. Det frister ikke noe særlig. Skulle ønske jeg hadde ei god venninne å flytte i lag med. Da hadde det ikke blitt så skummelt.

Jeg elsket singeltilværelsen før jeg ble sammen med samboeren min. jeg elsket å bo alene, jeg stortrivdes i mitt eget selskap. Selv om det til tider var drepende kjedelig og tungt, hadde det sine gode sider. Lørdags-, og søndagsformiddagene var gulltidene for meg. da stod jeg opp tidlig på formiddagene, tente telys, dekket på til en god og koselig frokost, kokte te og brukte lang tid på alt jeg gjorde. Det var meg-tid med store bokstaver. 60 minutes stod på tv'en og jeg elsket og nøt de stundene. Jeg oppnådde målet med å lære meg å nyte stundene for meg selv i mitt eget selskap for å si det slik.

Men det er en prosess man må gjennom for å komme dit, og jeg kjenner at jeg ikke ser så lystig på å skulle begynne på nytt. Men det går helt fint. Jeg skal komme meg gjennom de tunge stundene som vil komme. For en dag så kommer alle de gode stundene som også vil komme;)

Endret 5. januar 2010 av Linber

[Gjest kml]

supert=) Men ble det ikke litt ensomt etterhvert? Vet ikke om du hadde kjæreste når du bodde alene, men jeg som singel er redd for at jeg blir sittende der i et stille rom og stirre i veggen hvis du skjønner. Eller er det lett å unngå?

[Gjest kml]

Dette med å gjøre ting selv er intet problem, det er jeg vant med. Lager som regel maten min selv, rydder og ordner selv, er bare ensomheten jeg er redd for.

[Gjest Gjest]

Skjønner godt at det kan kjennes vanskelig ut å skulle bo alene for første gang...

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er,men sjarmen med å bo i bofellesskap avtar erfaringsmessig ofte med årene

Jeg anbefaler deg å prøve å bo alene,nå når du har en leilighet "på hånda". En fin anledning til å bli litt kjent med seg selv etter et samlivsbrudd. Du kan også bestemme når og om du skal være sosial,vaske når det passer deg,unngå at vaskemaskina er opptatt når du skal vaske klær,slipper bråk fra medboere når du helst vil ha fred osv...

Det ligger mye frihet i å bo alene

[Epica]

Jeg ble veldig ensom av å bo alene.

Men sålenge du trives i ditt eget selskap og har venner over, eller drar mye på besøk er det jo greitt.

Var ikke for meg. Men tror jeg uansett hadde valgt det foran bofellesskap med ukjente.

LYKKE TIL!

[Kala]

supert=) Men ble det ikke litt ensomt etterhvert? Vet ikke om du hadde kjæreste når du bodde alene, men jeg som singel er redd for at jeg blir sittende der i et stille rom og stirre i veggen hvis du skjønner. Eller er det lett å unngå?

Hvis du leser en gang til så ser du at jeg forteller fra singeltilværelsen min før jeg ble i lag med samboeren;)

Av og til var det litt ensomt ja, men i de stundene må man jo jobbe med fokuset man sitter med. Jeg gikk gjennom de tunge stundene med en visshet om at dette var noe jeg bare måtte komme meg gjennom. For det gjør man jo. Ei heller varer de ikke så lenge. Noen kvelder var kjipe, men de ble ikke så tunge pga. fokuset mitt. Skjønner? Det som ikke dreper deg gjør deg faktisk sterkere. Det vil være litt flere slike stunder i begynnelsen, men de vil avta. Og etterhvert som ta du jobber deg gjennom kjærlighetssorgen og sorgen over det som ikke ble, så vil du finne det du liker med din nye tilværelse. Samtidig så bør du jo sette av hyggestunder til deg selv, prioritere deg selv rett og slett. Hvis du gir litt innsats for at du skal trives og ha det bra, så får du det faktisk bra;)

Bare godta at noen kjedelig stirre-i-veggen-stunder vil det av og til være, så vil de ikke være så drepende. Go with the flow, i stedetfor å kjempe mot det.

Hmmm, kjenner at jeg hadde godt av å bli påminnet om dette selv nå

[Kala]

Jeg anbefaler deg å prøve å bo alene,nå når du har en leilighet "på hånda". En fin anledning til å bli litt kjent med seg selv etter et samlivsbrudd. Du kan også bestemme når og om du skal være sosial,vaske når det passer deg,unngå at vaskemaskina er opptatt når du skal vaske klær,slipper bråk fra medboere når du helst vil ha fred osv...

Det ligger mye frihet i å bo alene

Det og friheten er det beste med å bo alene!

Jeg ble veldig ensom av å bo alene.

Men sålenge du trives i ditt eget selskap og har venner over, eller drar mye på besøk er det jo greitt.

Var ikke for meg. Men tror jeg uansett hadde valgt det foran bofellesskap med ukjente.

LYKKE TIL!

Å dra på besøk og gå ut o.l. kurerer mye av ensomhetsfølelsen. Sist jeg var singel var jeg mye ute og sånt i perioder, så da var det for det meste bare deilig å trekke seg tilbake for seg selv og bare være alene og kun meg selv å ta hensyn til. Det var bare godt da.

[Millian]

Etter å ha bodd med venninner, og senere kjæreste som det nettopp ble slutt med, skal jeg nå for første gang bo alene. Skjønner akkurat hva du mener. Er ikke så bekymret for alt jeg må "ordne selv", det går fint. Det er dette med ensomheten som plager meg litt. Men det blir jo hva man gjør det til Jeg er spent på hvordan det kommer til å gå, men gleder meg litt også.

Tror alle har godt av å prøve å bo litt alene også. Det er jo nesten sikker på!

[Gjest Eurodice]

Gud hjelpe meg for noen pyser, sier jeg bare. Redd for ikke å få kjæreste igjen, redd for ensomheten, redd for å måtte klare seg selv... Er dere blitt pakket inn i bomull hittil?

Det er mye større muligheter for dere som er unge å treffe nye mennesker i mange sammenhenger enn det er for mer "tilårskomne".

[hjertesukka]

Jeg sier det samme som siste taler; nyt tiden alene og finn nye hobbies og nye venner. Tidsklemma med mann, barn, hund og svigers kommer tidsnok, og da tenker dere tilbake på singeltilværelsen med lengsel.

Forutsatt at dere gjør det beste utav det. Nå kan dere innrede hybelen akkurat som dere vil, uten at noen legger seg oppi det.(nesten da)

Sats på interiør/innredning som hobby eller noe annet du liker.

Kjøp billige morsomme saker på salg. Mal svære bilder. Ha plei deg selv kvelder med kremer og filer utover hele sofaen. Lån morsomme filmer og ha venninnekvelder med snop og latter. Les tegneserier og bøker. Ha spillkvelder der alle tar med seg litt mat.

Oppsøk steder der du vet det er folk på din egen alder med samme interesser. Kos deg/dere og lykke til!

ALLE har godt av å bo alene en stund.

[Siiw]

Drømmer og flytte hjemmefra jeg da:p

Jeg synes du skal prøve og flytte for deg selv!!!!

og om det kræsjer helt så prøver du noe annet:)

[Gjest kml]

ja: Skal ta en titt på den imorgen!

[aline]

supert=) Men ble det ikke litt ensomt etterhvert? Vet ikke om du hadde kjæreste når du bodde alene, men jeg som singel er redd for at jeg blir sittende der i et stille rom og stirre i veggen hvis du skjønner. Eller er det lett å unngå?

Nå er det klart sånn at det er forskjell på folk, og noen trives godt i eget selskap, mens andre ikke er så glad i det.

Likevel, hvor mye man blir sittende i ett stille rom og stirre i veggen, er slik jeg opplever det, opp til en selv.

Men, nå skal det være sagt at jeg er av typen som alltid har trivdes i mitt eget selskap, og dermed ikke ser problemet.

Jeg har bodd alene i flere år nå, og jeg sitter kun hjemme alene og stirrer i veggen, de gangene jeg selv velger å gjøre akkurat det. Om jeg ikke har lyst til å sitte alene hjemme og ikke gjøre noe, så gjør jeg noe. Det er så mange muligheter der ute, ihvertfall om man tar seg tiden til å finne noe man liker å gjøre.

Selv er jeg i hverdagen så opptatt med fritidssysler at det å sitte hjemme uten noe å gjøre er noe jeg er nødt til å bruke helger til, for å hente meg inn igjen.

Personlig innbiller jeg meg at alle ihvertfall burde prøve å bo alene en liten stund, det er nok ikke sikkert alle trives med det, men da er det vel greit å ha prøvd, funnet ut hvorfor og hva som må gjøres med det?

[Gjest lillefisk]

supert=) Men ble det ikke litt ensomt etterhvert? Vet ikke om du hadde kjæreste når du bodde alene, men jeg som singel er redd for at jeg blir sittende der i et stille rom og stirre i veggen hvis du skjønner. Eller er det lett å unngå?

Etter flere samboerskap i over 7 år, så bodde jeg alene i 9 måneder, frem til jeg flyttet inn til min nåverende kjæreste. Det var en fryd å bo alene den tiden og jeg fikk selvtillit og fant styrke i meg selv.

Det var deilig å ha mine egne møbler og mine egne ting, og jeg bestemte selv over mitt liv i leiligheten.

Personlig så trivest jeg i mitt eget selvskap, og har ikke noe imot å være alene. Det blir kansje kjedelig til tider, men du kan jo dra ut å treffe venner på fritiden, eller invitere venner hjem.