Selvmord

[Gjest Gjest_lille meg_*]

En kollega mista mannen sin, han tok selvmord, og nå er det bare henne og et lite barn på 3 år igjen. Vi er ikke nære venner, men hun har liten familie, og ikke så stor venne krets. Jeg føler meg tafatt, vil gjerne holde kontakt med henne, men er redd for å mase. Noen som har vært i samme situasjon?

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg har mistet en av mine aller nærmeste i selvmord, så jeg vet hvor vanskelig din kollega har det nå. Vi fikk besøk av flere som jeg aldri hadde tenkt på at skulle ta kontakt med oss når noe slikt skjedde. Det var utrolig godt å få den støtten og omtanken av folk som egentlig bare var bekjente. Det beste var folk som bare plutselig sto på døra med en blomst og kondolerte, da rakk vi ikke å grue oss, det ble bare naturlig å be dem med inn for å prate litt. Vi satte veldig stor pris på de besøkene. Så mitt råd til deg er å ta kontakt med din kollega, hun trenger all den støtten hun kan få...

[Almond Kreitler]

Jeg jobbet sammen med en som mistet sin kone i selvmord, min onkel gikk ut i skogen og skjøt seg på 80-tallet.

En kliché som faktisk virker her, er å være seg selv. For medfølende og redd for å trampe i salaten er det du ikke skal gjøre.

Jeg ville gjøre alt for lindre smerten hos min arbeidskollega, men måtte innse at smerten måtte gjennomleves i sorgarbeidet. Det jeg gjorde var å lytte, være en skulder til å gråte på. Det er rart hva menn i dype og gode ekteskap har av syn på seg selv. De er like selvutslettende som kvinner i samme situasjon.

Jeg fikk oppleve 5 mnd med dyp sorg selv, og husker min sårbarhet godt. Jeg ville at folk skulle forstå det, men at det var min greie å klare meg gjennom det.

Bare vær der, kanskje litt mer inkluderende i væremåten.

[Gjest Gjest_Lagrima_*]

En kollega mista mannen sin, han tok selvmord, og nå er det bare henne og et lite barn på 3 år igjen. Vi er ikke nære venner, men hun har liten familie, og ikke så stor venne krets. Jeg føler meg tafatt, vil gjerne holde kontakt med henne, men er redd for å mase. Noen som har vært i samme situasjon?

Så fint at du ønsker å være der for henne! Jeg mistet min søster på samme måte, og satte veldig stor pris på at folk tok kontakt. Det var veldig godt å slippe å ta kontakt selv! Mitt råd er å være ærlig med henne, si at du ikke helt vet hva du skal gjøre for henne. Hun vil nok sette pris på at du er ærlig, og samtidig vil hun vite at du ønsker å være til hjelp hvis du kan. Men ikke vent på at hun tar kontakt eller ber om hjelp/selskap/trøst osv. Det er ofte veldig vanskelig for etterlatte, spesielt etter selvmord, å be andre om å delta i sorgen. Man har jo forståelse for at det er tungt for utenforstående å være en del av en etterlatts hverdag etter tapet.

Noen synes også det er godt å få hjelp til praktiske ting. Handle, for eksempel. Spesielt hvis man bor på et lite sted, der alle vet hva som har skjedd. Det å gå på butikken kan bli veldig vanskelig, man vil jo ikke bryte ut i gråt foran alle som er der.

Men så er det jo også noen som synes at det er fint å ha praktiske ting å gjøre, og blir irritert når folk kommer med mat. Hva skal de selv gjøre hele dagen da liksom...?

Så du skjønner at det er stor forskjell på folk, også i sorgen. Det enkleste er vel å spørre henne om hun f.eks vil at du skal handle for henne, evnt passe barnet mens hun gjør praktiske ting (er jo mange greier som må fikses etter et dødsfall).

Og så må jeg jo dra inn at det finnes en landsforening for etterlatte ved Selvmord, LEVE. www.levenorge.no

Det fins lokalavdelinger i alle fylker, og mange steder fins det møteplasser hvor man kan treffe andre etterlatte, evnt sorggrupper man kan delta på. Det er stoooor hjelp i å treffe andre i samme situasjon. Man føler at man ikke trenger å forklare så mye.

Oj, dette ble langt. Jaja, viktig tema!