selvdesdruktiv i kjærligheten

[Gjest selvdesdruktiv i kjærligheten]

dette er mitt andre forhold som gikk i vask, jeg klarte og ødelegge ved å få vedkommende til og aldri føle seg bra nok eller at jeg klager for mye dette er et mønster som har gått igen, og de fleste som jeg har vært innvolvert med har sagt til meg jeg er ikke veldig lett å ha med og gjøre, jeg er en jente på 21 år og jeg vil finne en jeg kan være med, men hvorofr i hælvete ødelegger jeg for meg selv?

jeg driver mine partnere ubevist vekk fra meg, dette er vondt. kan noen vær så snill snakke med meg. jeg lover de så masse, men jeg klarer ikke å fullføre det. det er som om ord og mine handlinger er splittet, jeg vil bare elske, jeg vet jeg kan, men jeg er selvdestruktiv.

noen som har råd, erfaringer, tanker?

det er noe galt med meg.

[vidvandre]

Du må tenke mindre når du er i forhold, spekulere mindre på hva som burde vært og akseptere det slik det er. Vanskelig å si noe konkret på hva du bør gjøre annerledes, litt lite informasjon til det

Noen personligheter er vanskeligere og mer komplekse enn andre, men du kan endre deg du også. Det virker i alle fall som om du innser at dette er et problem for deg, og det er en begynnelse.

Skriv litt mer da?

Endret 4. januar 2010 av vidvandre

[Gjest HelpingHand]

Hei og godt nyttår

Det første du må gjøre er å prøve å finne ut HVORFOR du er selvdestruktiv. Se på de handlingene du mener ødelegger for deg, se om du ser et mønster på når disse dukker opp. Spør deg selv hvorfor? Du kjenner deg selv best, så du klarer å svare på disse spørsmålene.

Det første steget er å vite HVA som er galt, før du kan avgjøre HVOROR og etterhvert gjøre noe med det. Du vet hva som er galt, nå kan du prøve å tenke på hvorfor. Hvorfor tror DU selv at du ødelegger, og på hvilke måter ødelegger du på?

[Gjest selvdesdruktiv i kjærligheten]

åhh tusen takk for svar. jeg selv føler jeg er lett og omgjengelig , men jeg føler jeg blir krevende, jeg trenger hele tiden bekrefetlser og når jeg først får er det herlig ,men når det stopper opp blir jeg fullstening urasjonell og da sliter jeg partneren min ut ved å konstant ville ha oppmerksomhet, selvom vedkommende gjør så godt han kan.

jeg vet ikke om dette kommer av at jeg er usikker på meg selv, eller hva det er. vil så gjerne bli et bedre menneske og kunne i kjærlighet, dette tærer på meg.

[vidvandre]

Du må ikke leve hele livet ditt gjennom partner, det blir feil. Da blir det for 'trangt' i forholdet, og han får ikke sjanse til å overraske deg med sin oppmerksomhet

Hva med venner, kolleger, kan de gi deg den oppmerksomheten du trenger? Du gjør deg selv sårbar og sliter deg ut, og det har nok en årsak tilbake i tid. Har du bra selvbilde sånn generelt?

[Gjest HelpingHand]

Jeg vil si at det å være avhengig av oppmerksomhet fra partneren, vil si at du ikke kan gi deg selv tilstrekkelig oppmerksomhet og ikke er lykkelig med kun deg selv. Hvordan har du det når du er singel? Er du lei deg fordi du ikke har noen som gir deg komplimenter o.l?

Jeg vil si at det bunner i usikkerhet, dårlig selvbilde. Har du alltid vært usikker eller kan du spore tilbake til når du ble sånn?

[Gjest selvdesdruktiv i kjærligheten]

jeg har egentlig aldri vært singel. jeg har hatt et 5 år langt forhold med av og på modus , så fikk jeg meg en ny kjæreste som varte i 3 mnd. men begge disse guttene virkelig elsker meg, men nr 1 han slo jeg opp med, nummer 2 som jeg også slo opp med da jeg hver uke ville slå opp for å se hvor mye han ville kjempe for meg og konstant levde på de små øyeblikkene. men tilslutt så ble han drittlei, og han sier han elsker meg, men kan ikke være sammen med meg.

jeg føler de som er sammen med meg må gjøre seg fortjent til og være med meg, vet ikke om det er fordi jeg velger en partner som kanskje ikke passer meg.

ja mange vil nok beskrive meg som skjør og sårbar.mn jeg er veldig følelsesmessig intenst. mine forhold er enten o eller 100

aldri noe midt i mellom, det er som om jeg trenger drama, men dette er så slitsomt.

jeg har også en fraværende far som jeg ikke har hatt kontakt med siden jg var 10 år gammel.

[Gjest Gjest]

Du burde kanskje prøve å være singel en stund, til du finner ut hva du søker i en partner. Til du er trygg på deg selv, og trives i eget selskap. Når det intreffer har du noe å gi i et forhold, og dere kan bli likeverdige partnere.

[Gjest Gjest]

Kanskje kan være noe med faren din? At du følte han sviktet deg og nå får mennern i livet ditt gjennom gå litt så du får funnet ut om hvor mye de bryr seg om deg?

Eller du kanskje gjør det slutt først for du er redd de gjør det før deg? Og du eventuelt vil unngå å bli sviktet?

[Gjest HelpingHand]

At du aldri har vært singel, og alltid har søkt etter drama i dine forhold for å vite hva den andre parten mener og føler, tyder på at du ikke vet hvem du er. Deg, uten noen andre ved din side. Den personen du er, ikke den personen du er i andres øyne. Du har ikke blitt kjent med deg selv. Derfor er du så frem og tilbake.

Det at du ikke har prata med faren din siden du var 10 år (hvor gammel er du nå?) har også mye å si. En far er den første mannen vi får et forhold til. Når dette forholdet plutselig brytes, kanskje uten at man forstår helt hvorfor fordi man er barn, så sitter man igjen med mange ubesvarte spm. Barn tenker ofte "dette er min skyld, hadde jeg bare vært snillere så.." når det skjærer seg mellom mor og far.

Du har ikke den rollefiguren småjenter støtter seg til når de er ensomme,usikre,redde. Det er ikke alle jenter uten far som vokser opp til å bli usikre, selvfølgelig. Men mange.

Du må ha tid til deg selv. Du må bli kjent med din egen personlighet, før du kan la noen andre gjøre det. Du må kunne være sikker på deg selv, før andre kan være det. Du må være glad i deg selv før andre kan være det. Uten drama.

Hvordan tror du at du hadde følt deg dersom du hadde gjort det slutt med en, som ikke kjempa for deg etterpå?