Dårlig selvfølelse

[Gjest Lille mej]

Hei allesammen..Nå skal jeg skrive alt om hva jeg sliter med,siden jeg er anonym her inne..Jeg er ei jente på 25 år,har en sønn på 4 og ei datter på 1 år.Samboeren har to gutter på 8 og 5 år som er her annenhver helg.Det går greit det,men jeg sliter med å få den "stemor"-følelsen..Jeg savner dem ikke og synes det er godt når de drar..Jeg og moren deres har ikke noe bra "forhold"..Jeg sliter med barn generelt da,jeg kunne ikke ha jobbet i barnehage.Mine barn elsker jeg jo over alt på jord..Men ellers har jeg null barnetekke overhodet..Samboeren og familien hans reagerer på dette og synes ikke jeg er slik jeg burde være med barna hans.Dette gjelder egentlig ikke bare barn heller,jeg har litt sosial-angst og har store problemer med å komme meg ut i jobb..Jeg er deprimert over dette og vet ikke hva jeg skal gjøre..Vi har bodd sammen i to år forresten,og forholdet henger i en tynn tråd pga mye annet..Dere utadvendte,sprudlende mennesker der ute: Dere vet ikke hvor heldige dere er..Skulle ønske jeg var det..Hilsen lille meg.

[Gjest negasjon]

Jeg var ikke mye utadvendt på foreldremøter osv. Og jeg er i grunnen ganske sjenert. Angst har jeg også og hadde det også når barna var små. Det var slitsomt. Jeg var redd det skulle smitte over på dem, noe det heldigvis ikke gjorde. Hvis forholdet ditt henger i en tynn tråd, vet jeg ikke hva du mener, er det pga barna eller han og hans families holdniger...vel, da er det bare å begynne å planlegge en annen fremtid.

Jeg vet ikke. Men du er ikke alene om å slite. Men å ikke møte forståelse av sin mann, det er bare med på å psyke deg ned. Begynn å tenke på deg selv nå.