Mistanke om seksuellt misbruk som barn

[Gjest Gjest_S_*]

Jeg har i hele mitt voksne liv hatt visse problemer i forhold til menn, problemer jeg aldri har forstått årsaken til. Menn som puster tungt har alltid fyllt meg med frykt, hvis noen tar på meg seksuellt uten at jeg er forberedt så får jeg panikk, jeg har aldri hatt respekt for kroppen min og mistolket sex for kjærlighet, ja osv osv.

For 2 år siden begynte jeg å gå til en terapeut som driver med psykomotorisk terapi. Hans behandingsform dreier seg ikke så mye om samtaler, men han gjør øvelser/punkttrykking som trigger følelser. Vi har aldri snakket om overgrep noensinne. Disse følelsene jeg har i forhold til menn har aldri vært en direkte årsak til hvorfor jeg oppsøkte terapeuten.

Nå siste mnd har jeg hatt mange drømmer som dreier seg om overgrep. Hovedsaklig at noen kommer inn på soverommet mitt, også våkner jeg og føler enorm frykt. det skjer ikke mer i drømmene, og jeg kan ikke se hvilken mannsperson det dreier seg om. Denne drømmen har gjentatt seg mange ganger.

Men i natt skjedde det, jeg drømte om bestefar, og at han forgrep seg på meg. Da jeg våknet følte jeg selvsagt enorm uro, men likevel så var jeg ikke sjokkert. Jeg har nemlig aldri likt bestefar særlig, og har så lenge jeg kan huske (ihvertfall fra tenårene) alltid unngått han så godt jeg kan. Aldri visst hvorfor, det har bare vært slik.

Etter disse drømmen (og særlig i natt), så begynner jeg å forstå sammenhengen, men jeg er livredd for å trekke konklusjoner som ikke stemmer. Terapeuten har overhodet ikke ledet meg i denne retningen, og jeg har ikke tenkt bevisst i disse baner i det hele tatt. Dette er som sagt ting som sakte men sikkert har kommet frem av seg selv.

De sier jo at traumer kan bli så sterke at bevisstheten velger å glemme, men kroppen glemmer aldri. Er jeg i ferd med å komme til bunns med mitt livslange dårlige forhold til menn og sex, eller skal jeg ikke stole på hva jeg føler og har drømt?

[Gjest Gjest_mann44_*]

Jeg har i hele mitt voksne liv hatt visse problemer i forhold til menn, problemer jeg aldri har forstått årsaken til. Menn som puster tungt har alltid fyllt meg med frykt, hvis noen tar på meg seksuellt uten at jeg er forberedt så får jeg panikk, jeg har aldri hatt respekt for kroppen min og mistolket sex for kjærlighet, ja osv osv.

For 2 år siden begynte jeg å gå til en terapeut som driver med psykomotorisk terapi. Hans behandingsform dreier seg ikke så mye om samtaler, men han gjør øvelser/punkttrykking som trigger følelser. Vi har aldri snakket om overgrep noensinne. Disse følelsene jeg har i forhold til menn har aldri vært en direkte årsak til hvorfor jeg oppsøkte terapeuten.

Nå siste mnd har jeg hatt mange drømmer som dreier seg om overgrep. Hovedsaklig at noen kommer inn på soverommet mitt, også våkner jeg og føler enorm frykt. det skjer ikke mer i drømmene, og jeg kan ikke se hvilken mannsperson det dreier seg om. Denne drømmen har gjentatt seg mange ganger.

Men i natt skjedde det, jeg drømte om bestefar, og at han forgrep seg på meg. Da jeg våknet følte jeg selvsagt enorm uro, men likevel så var jeg ikke sjokkert. Jeg har nemlig aldri likt bestefar særlig, og har så lenge jeg kan huske (ihvertfall fra tenårene) alltid unngått han så godt jeg kan. Aldri visst hvorfor, det har bare vært slik.

Etter disse drømmen (og særlig i natt), så begynner jeg å forstå sammenhengen, men jeg er livredd for å trekke konklusjoner som ikke stemmer. Terapeuten har overhodet ikke ledet meg i denne retningen, og jeg har ikke tenkt bevisst i disse baner i det hele tatt. Dette er som sagt ting som sakte men sikkert har kommet frem av seg selv.

De sier jo at traumer kan bli så sterke at bevisstheten velger å glemme, men kroppen glemmer aldri. Er jeg i ferd med å komme til bunns med mitt livslange dårlige forhold til menn og sex, eller skal jeg ikke stole på hva jeg føler og har drømt?

Hvis dette plager deg skal du gå til en anbefalt psykolog. Med det mener jeg en psykolog noen du kjenner og har tillit til kan anbefale deg. Du skal IKKE ta dette opp med denne terapauten din. Eller noen andre som mangler fagkompetanse på dette feltet. Dette kan være noe helt annet enn det du tror, og det kan være assossiasjoner som får deg til å tenke på, og drømme om, bestefaren din. Han kan ha gjort noe galt, men han kan også IKKE ha gjort noe galt. Jeg kjenner tilfeller av slike psykoteraputers arbeid (slike som bruker ubeskyttede titler men mangler grunnleggende psykologisk utdannelse eller bakgrunn for å utale seg om misbruk) og det har ødelagt familier, selv om det etter mange år viste seg å være helt andre ting enn incest. Husk det. Trå varsomt med anklager, men finn det ut via de rette kanaler.

[Gjest Gjest]

Hvis dette plager deg skal du gå til en anbefalt psykolog. Med det mener jeg en psykolog noen du kjenner og har tillit til kan anbefale deg. Du skal IKKE ta dette opp med denne terapauten din. Eller noen andre som mangler fagkompetanse på dette feltet. Dette kan være noe helt annet enn det du tror, og det kan være assossiasjoner som får deg til å tenke på, og drømme om, bestefaren din. Han kan ha gjort noe galt, men han kan også IKKE ha gjort noe galt. Jeg kjenner tilfeller av slike psykoteraputers arbeid (slike som bruker ubeskyttede titler men mangler grunnleggende psykologisk utdannelse eller bakgrunn for å utale seg om misbruk) og det har ødelagt familier, selv om det etter mange år viste seg å være helt andre ting enn incest. Husk det. Trå varsomt med anklager, men finn det ut via de rette kanaler.

Psykomotorisk terapi er da en anerkjent form for terapi, man får til og med henvisning av leger til slike terapeuter. Som sagt har jeg aldri nevnt noe om dette til terapeuten, jeg ønsker å fortsette behandlingen som normalt og la kroppen huske selv, uten påvirkning.

[Gjest Gjest]

Psykomotorisk behandling er en spesialgren innenfor fysioterapi, og denne er faglig godt anerkjent. Ta det gjerne opp med terapeuten, som antagelig vil anbefale deg henvisning til psykolog. Ta det også opp med fastlegen, som jeg antar er den som har hevnist deg til psykomotorisk fysioterapi i utgangspunktet? Psykologbehandling er ofte et godt supplement til psykomotorisk behandling.

Uansett hva som har skjedd i realiteten, er du nok her ved roten til problemene dine, og det trenger du nok å undersøke nærmere sammen med en fagperson.

Lykke til!

[Gjest Gjest_mann44_*]

Psykomotorisk terapi er da en anerkjent form for terapi, man får til og med henvisning av leger til slike terapeuter. Som sagt har jeg aldri nevnt noe om dette til terapeuten, jeg ønsker å fortsette behandlingen som normalt og la kroppen huske selv, uten påvirkning.

Det var ikke meningen å så uberettiget tvil om den terapauten du hadde. Poenget mitt var at terapi er ikke terapi. Jeg har aldri hørt om noen som bruker psykomotirisk terapi (med hell) for å behandle eventuelt seksuelt misbruk. Noen av disse terapautene har en egen evne til å tro de kan gjøre alt med denne kompetansen sin, men det kan jo selvsagt ingen. Bare et råd, ikke meningen å vær negativ, men kanskje litt sunn skeptisk. Jeg stoler ikke på NOEN som ikke kan vise til en akkreditert utdannelse av en viss varighet fra et anerkjent studiested når det gjelder å behandle mennesker, og det skal selvsagt være adekvat utdannelse. I dette tilfellet tror jeg ikke psykomotorisk terapi er adekvat. Men jeg kan ta feil.

[Gjest Gjest]

Det var ikke meningen å så uberettiget tvil om den terapauten du hadde. Poenget mitt var at terapi er ikke terapi. Jeg har aldri hørt om noen som bruker psykomotirisk terapi (med hell) for å behandle eventuelt seksuelt misbruk. Noen av disse terapautene har en egen evne til å tro de kan gjøre alt med denne kompetansen sin, men det kan jo selvsagt ingen. Bare et råd, ikke meningen å vær negativ, men kanskje litt sunn skeptisk. Jeg stoler ikke på NOEN som ikke kan vise til en akkreditert utdannelse av en viss varighet fra et anerkjent studiested når det gjelder å behandle mennesker, og det skal selvsagt være adekvat utdannelse. I dette tilfellet tror jeg ikke psykomotorisk terapi er adekvat. Men jeg kan ta feil.

Han har fra starten vært klar på at hvis det skulle dukke opp ting/følelser som blir vanskelig å håndtere, så skal jeg oppsøke psykolog. Jeg føler dog ikke det som har dukket opp av ting er vanskelig å håndtere (ihvertfall på dette tidspunkt), men det er viktig for meg å vite om det jeg føler/husker er reellt, og ikke innbilling.

Når det er sagt, denne terapeuten er uhyre dyktig, og han kan så absolutt vise til såkallt akkreditert utdannelse over en rekke år. Jeg har forøvrig prøvd psykolog over tid ved to anledninger tidligere, som for min del bare har vært bortkastet tid og penger. Så ikke sett spørsmålstegn ved terapeuten min, meningen med innlegget var å få tilbakemelding på mine tilbakevendene drømmer rundt misbruk.

[Gjest Gjest]

Psykomotorisk behandling er en spesialgren innenfor fysioterapi, og denne er faglig godt anerkjent. Ta det gjerne opp med terapeuten, som antagelig vil anbefale deg henvisning til psykolog. Ta det også opp med fastlegen, som jeg antar er den som har hevnist deg til psykomotorisk fysioterapi i utgangspunktet? Psykologbehandling er ofte et godt supplement til psykomotorisk behandling.

Uansett hva som har skjedd i realiteten, er du nok her ved roten til problemene dine, og det trenger du nok å undersøke nærmere sammen med en fagperson.

Lykke til!

Jeg forstår ikke hvorfor det er nødvendig for meg å oppsøke psykolog i dette tilfellet, med mindre det oppstår følelser som blir vanskelig å håndtere? Kan jeg ikke stole på at eventuelle minner som dukker opp er reelle?

[Pepe]

.

Endret 28. mai 2012 av Pepe

[Gjest Gjest]

Mange minner kan være fullstendig usanne - Nå er dette kanskje litt annerledes men det finnes en del eksperimenter gjort der man skaper falske minner hos personer, først tror de ikke på det men etter en viss tid med kjentgjøring og nøye gjennomtenking tror de at disse falske minnene er helt ekte, og kan også dikte opp historier rundt disse minnene. Så, sier ikke at alt er falskt, men hukommelsen vår kan spille oss noen voldsomme puss av og til.

Noen vitenskapelige artikler om dette

Jeg bare sier dette for at du skal tenke nøye gjennom hvordan du vil gå fram med minnene dine, og kanskje hjelpe til å vurdere om alle minner er reelle eller ikke.

Jeg er klar over disse undersøkelsene, og jeg har på ingen måte tenkt til å gå frem med disse minnene før jeg er 100% sikker. Jeg tror dog at slike falske minner er mindre fremtredende enn ekte minner.

Jeg er 100% sikker på at et misbruk har tatt sted, spørsmålet er hvem, hva, hvor. Misforstå meg rett, jeg leter ikke etter en syndebukk, jeg ble bare litt paff når drømmene mine plutselig begynte å vise meg. Da det var bestefar jeg så, så falt nesten alle brikkene på plass, men jeg skal selvsagt ikke skyte ut beskyldninger på dette tidspunktet.

[Gjest Glør]

Det som skal være viktig i forhold til "glemte minner" er når dette skal ha skjedd. De fleste fagfolk er enige om at det er svært sjelden at man glemmer overgrep som blir gjort etter at man har nådd bevisst alder, dvs 3-5 årsalderen. Så hvis det har skjedd etter dette er det svært lite sannsynlig at man har glemt det. Har det skjedd når man er mindre enn dette er det selvsagt mulig at det har forgått ting man ikke husker, siden man husker veldig lite fra så ung alder. Men 100% fortrengning av overgrep er altså vitenskaplig veldig tvilsomt at er mulig i det hele tatt. Det kan også være mange andre grunner til slike drømmer, så dersom dette er noe du vil nøste opp i bør det ikke gjøres av noen som kan pushe deg i noen retning.

[Gjest Gjest]

Det som skal være viktig i forhold til "glemte minner" er når dette skal ha skjedd. De fleste fagfolk er enige om at det er svært sjelden at man glemmer overgrep som blir gjort etter at man har nådd bevisst alder, dvs 3-5 årsalderen. Så hvis det har skjedd etter dette er det svært lite sannsynlig at man har glemt det. Har det skjedd når man er mindre enn dette er det selvsagt mulig at det har forgått ting man ikke husker, siden man husker veldig lite fra så ung alder. Men 100% fortrengning av overgrep er altså vitenskaplig veldig tvilsomt at er mulig i det hele tatt. Det kan også være mange andre grunner til slike drømmer, så dersom dette er noe du vil nøste opp i bør det ikke gjøres av noen som kan pushe deg i noen retning.

Dette er jeg også klar over. Det slo meg i sommer at jeg ikke hadde minner fra en periode av livet, overhodet. Dette var fra jeg var 2-6 år. Nå vet jeg at det kanskje ikke er vanlig å huske alt, men jeg hadde ingen minner overhodet. Jeg bestemte meg for å kjøre på dagstur til den byen vi bodde i dette tidsrommet, og endte opp i boligfeltet der vi bodde. Ikke aner jeg hvordan jeg fant frem, for det var en stor by, og jeg har ikke vært der på 30 år.

Uansett, det tok ikke mange dagene før minnene begynte å komme tilbake. Dvs ikke minner om konkrete hendelser, men minner om følelser. Og følelsen som dukket opp var frykt, enorm frykt. Jeg fikk mye mareritt (ikke om overgrep vel og merke) etter denne turen, og jeg opplevde ekstrem uro. Kunne aldri sette fingeren på det, men det trigget altså vonde følelser. Vanskelig å forklare.

Jeg vet at noe har hendt, og jeg vet at det absolutt er mulig å fortrenge traumer fra barndom totalt fra minnet. Jeg tror dog ikke det er mulig å holde det fortrengt et helt liv, at det alltids vil dukke opp til overflaten. Spørsmålet for meg er ikke om, det er å vite hvem. Jeg antar at jeg vil få disse svarene etterhvert.

[Gjest Gjest]

Det som skal være viktig i forhold til "glemte minner" er når dette skal ha skjedd. De fleste fagfolk er enige om at det er svært sjelden at man glemmer overgrep som blir gjort etter at man har nådd bevisst alder, dvs 3-5 årsalderen. Så hvis det har skjedd etter dette er det svært lite sannsynlig at man har glemt det. Har det skjedd når man er mindre enn dette er det selvsagt mulig at det har forgått ting man ikke husker, siden man husker veldig lite fra så ung alder. Men 100% fortrengning av overgrep er altså vitenskaplig veldig tvilsomt at er mulig i det hele tatt. Det kan også være mange andre grunner til slike drømmer, så dersom dette er noe du vil nøste opp i bør det ikke gjøres av noen som kan pushe deg i noen retning.

Det er derfor jeg liker den behandlingsformen jeg tar nå, fordi den pusher ikke sinnet mitt i noen som helst retning.

[Gjest Gjest_Meg_*]

Dette er jeg også klar over. Det slo meg i sommer at jeg ikke hadde minner fra en periode av livet, overhodet. Dette var fra jeg var 2-6 år. Nå vet jeg at det kanskje ikke er vanlig å huske alt, men jeg hadde ingen minner overhodet. Jeg bestemte meg for å kjøre på dagstur til den byen vi bodde i dette tidsrommet, og endte opp i boligfeltet der vi bodde. Ikke aner jeg hvordan jeg fant frem, for det var en stor by, og jeg har ikke vært der på 30 år.

Uansett, det tok ikke mange dagene før minnene begynte å komme tilbake. Dvs ikke minner om konkrete hendelser, men minner om følelser. Og følelsen som dukket opp var frykt, enorm frykt. Jeg fikk mye mareritt (ikke om overgrep vel og merke) etter denne turen, og jeg opplevde ekstrem uro. Kunne aldri sette fingeren på det, men det trigget altså vonde følelser. Vanskelig å forklare.

Jeg vet at noe har hendt, og jeg vet at det absolutt er mulig å fortrenge traumer fra barndom totalt fra minnet. Jeg tror dog ikke det er mulig å holde det fortrengt et helt liv, at det alltids vil dukke opp til overflaten. Spørsmålet for meg er ikke om, det er å vite hvem. Jeg antar at jeg vil få disse svarene etterhvert.

Kjære deg!

Det rørte noe dypt i meg når jeg leste dette. Jeg sliter med det samme. Vet at noe er skjedd men ikke hva/hvem. Har kompleks PTSD etter å ha vært utsatt for psykisk/fysisk vold av en eks i tillegg. Jobbet meg gjennom dette nå. Har ikke turt å ha kjæreste igjen på flere år for å "reparere" meg. Jeg har hele tiden vært livredd tung pusting. Redd menn skulle misbruke sønnen min når jeg fikk barn. Hørte en periode lyder av pusting og overgrep.

Nå det siste året har jeg endelig tatt steget å gått inn i et forhold. Det utløste igjen PTSD symptomer med dissosiasjon og jeg måtte igjen begynne behandling.

Kjæresten min er en snill mann. Jeg stoler 100% på han i fohold til seksualitet men jeg "traumatiserer meg selv" sammen med han ofte. Føler meg fanget, klarer ikke tenke klart. Føler meg "liten", uten ord, lammet i hjernen/tåketilstand, redd og usikker. Ofte så ønsker jeg bare å rømme. Tydeligvis så ser ikke andre dette for jeg er en "sterk" person utad. I jobb, 2 barn alene, eget hus etc. (Den flinke piken).

Inni meg så er jeg sterk alene, redd i forhold. Og jeg vet at noe har funnet sted i min barndom. Jeg husker bare bruddstykker fra barneskolen. Alt er fragmentert. Jeg vet jeg var flink på skolen, populær, mange venner, god i sport men jeg hadde en hemmelighet som gjorde at jeg følte meg annerledes. Jeg var innlagt to ganger på psykiatrisk som barn. Neddopet av medisiner.

Rotet maks til ung.tiden med utagerende festing, flytting som 16 åring, voldelig kjærerste. Alt for å dempe dette ubehaget inni meg.

Hater at fortiden forfølger meg! Vil huske. Noe må jo ha skjedd, tenker jeg. Men hva?

Den ene psykiateren mente at det var best jeg kanskje ikke visste. Minnene kan vel ikke fortrenges for alltid heller, og jeg tror ikke det er bra mer!

Bra råd å reise rundt i området. Håper du finner ut av det.

Jeg mener i allfall for min egen del at alt kommer frem før eller siden. Best før, men klart når hjernen er klar for det.

Lykke til kjære deg!

[kanel23]

Jeg er klar over disse undersøkelsene, og jeg har på ingen måte tenkt til å gå frem med disse minnene før jeg er 100% sikker. Jeg tror dog at slike falske minner er mindre fremtredende enn ekte minner.

De er så vidt man vet ikke det. Mindre fremtredende altså. Det er ingen kjent måte å vere helt sikker på om et minne er ekte, bare ved å se på minnet. Når det er sagt høres det absolutt ut som om dette kan vere et ekte minne, eller iallefall at noe har skjedd.

Endret 4. januar 2010 av kanel23

[Gjest Gjest]

De er så vidt man vet ikke det. Mindre fremtredende altså. Det er ingen kjent måte å vere helt sikker på om et minne er ekte, bare ved å se på minnet. Når det er sagt høres det absolutt ut som om dette kan vere et ekte minne, eller iallefall at noe har skjedd.

Dette er isåfall ved terapi hvor man blir ledet i en retning, slik man ofte kan bli hos psykolog.

[kanel23]

Dette er isåfall ved terapi hvor man blir ledet i en retning, slik man ofte kan bli hos psykolog.

Nei det gjelder etter det man har funnet også minner som har kommet frem spontant, men som viser seg å vere falske. Nå vet ikke jeg alt om dette temaet, så mulig jeg tar feil, men jeg har sett forskning på slike tilfeller iallefall.

Endret 5. januar 2010 av kanel23

[Gjest Gjest]

Jeg er klar over disse undersøkelsene, og jeg har på ingen måte tenkt til å gå frem med disse minnene før jeg er 100% sikker. Jeg tror dog at slike falske minner er mindre fremtredende enn ekte minner.

Jeg er 100% sikker på at et misbruk har tatt sted, spørsmålet er hvem, hva, hvor. Misforstå meg rett, jeg leter ikke etter en syndebukk, jeg ble bare litt paff når drømmene mine plutselig begynte å vise meg. Da det var bestefar jeg så, så falt nesten alle brikkene på plass, men jeg skal selvsagt ikke skyte ut beskyldninger på dette tidspunktet.

Minner??? Du snakker om å ha drømt, og plutselig har du gjort det om til minner.

Jeg syns du er veldig ute på "glattisen" med alle dine tolkninger. Du må tenke deg godt om før du i det hele tatt sier noe om det her til familien din. Skulle folk komme med beskyldninger eller spørsmål pga drømmer og hva de tror og føler om slike alvorlige saker, ja da har de seg selv å takke når det blir enda større problem etterpå.

Det virker som du er veligt på hugget til å ville at noe skal ha skjedd, du vil ha en syndebukk.

[Gjest Gjest]

Minner??? Du snakker om å ha drømt, og plutselig har du gjort det om til minner.

Jeg syns du er veldig ute på "glattisen" med alle dine tolkninger. Du må tenke deg godt om før du i det hele tatt sier noe om det her til familien din. Skulle folk komme med beskyldninger eller spørsmål pga drømmer og hva de tror og føler om slike alvorlige saker, ja da har de seg selv å takke når det blir enda større problem etterpå.

Det virker som du er veligt på hugget til å ville at noe skal ha skjedd, du vil ha en syndebukk.

Beklager misforståelsen; minner = minner om følelser, resten består i drømmer.

Hvis du leser hva jeg har skrevet så kommer det klart frem at jeg overhodet ikke skal gå videre med noe som helst.

Ærlig talt, jeg syns det er ufint av deg å komme med en slik beskyldning. Jeg er overhodet ikke ute etter en syndebukk, isåfall ville jeg ihvertall ikke lett i nærmeste slekt. Det skulle knuse meg om jeg skulle funnet ut at dette skulle stemme, for det ville ødelagt hele familien. Jeg luftet bare hvordan min opplevelse har vært, for å få tilbakemeldinger rundt det, det betyr ikke at jeg har bestemt meg for at "slik er det", ikke sant?